Jeg har en nøkkel som kan åpne minst 463 låser, trolig flere. Når jeg låser opp og hekter av én av disse 463 låsene, åpner jeg samtidig opp én av 463 historier. Det kan være en kort eller bindsterk historie, en triviell historie, en alvorlig historie eller en spennende historie. Det kan være en historie om en hendelse som ad historiens mangslungne omveier fikk konsekvenser, eller var en konsekvens, av viktige hendelser i verdenshistorien og som forandret mange menneskers liv, eller det kan være en liten og for de fleste ubetydelig historie som grep inn i bare noen få menneskers liv og forandret disse. Det kan være en historie om en hel rekke hendelser, knyttet sammen ikke i tid, men i rom, eller det kan være en historie med fortellinger som griper inn i andre fortellinger som rammer nettopp deg på forunderlig vis. Eller det kan være en fortelling som bare er en fotnote i den store boken om verdens hendelser.
Den dumpe lyden av vingeslag mellom solbrune furustammer, hakkingen fra den store svartspetten, Dryocopus martius, og det langtrukne, skarpe og måkeliknende, men ikke hese, skriket fra den typiske haukefuglen, Accipiter gentilis, hønsehauken, danner bakteppet for akkurat denne historien. Det er en triviell historie som tangerer flere andre ikke-trivielle historier i rom, men ikke i tid. Det er et uendelig antall måter å fortelle en historie på, og jeg velger å la denne historien starte med et skudd fra en 9 mm pistol, muligens en Kongsberg Colt – Browning M1911 – produsert på Kongsberg Våpenfabrikk i min fødeby. Eller rettere sagt, historien starter med en serie skudd, skutt mot en lås; en lås, eller mer korrekt dens etterfølger, som med tiden skal bli en av de 463 låsene jeg har nøkkel til.
Året er 1945 og datoen er 7. mai. Milorg – gutta på skauen – har akkurat fått mobiliseringsordre etter Tysklands betingelsesløse kapitulasjon denne kvelden, og samler seg på sine vante tilholdssteder, slik som på Milorghytta ved Småtjerna i Kjekstadmarka, bare et par kilometer unna Dikemark sykehus. Dagen før, den 6. mai, var Wilhelm Poulsson og bestyreren på gårdsbruket til Dikemark sykehus, Gunnar Aas, på hytta, men lot ikke døren stå åpen til dagen etter, uvitende om tyskernes forestående fall. Overnatting i hytta kunne tross alt bare skje når direktøren for Dikemark sykehus, gårdsbestyreren eller skogsjefen i Oslo kommune var til stede ifølge hyttebokas innledende bestemmelser.
Hytta ble i sin tid bygget på initiativ fra Gunnar Aas som fant tilslutning hos Dikemark sykehus’ direktør og overlege, Rolv Gjessing, og Oslo kommunes skogsjef M. Fjellanger. Tømmeret ble felt i Dikemarkskogen og byggingen startet i slutten av oktober 1941. 31. mars 1942 stod den ferdig. Det var Frognersæter bruk, Oslo kommunes sagbruk, som hadde oppdraget med å reise hytta, og innvielsesfesten ble holdt 15. april 1942. Hytta ble brukt både til årlige samlinger for å utarbeide sykehusets budsjettforslag og i forbindelse med skogsdriften.
Milorghytta er kvelden den 7. mai full av folk, og for å få husrom går en gruppe motstandsmenn de 900 meterne nordover til Småvannsbu. Vinden rusker smått i gran- og furutrærne denne varme vårkvelden, og det nordligste av de to Småtjerna ligger mørkt og blankt 30 høydemeter nedenfor den lille tømmerhytta og blinker svakt i halvmånelyset. Krigen er muligens ikke helt over for disse mennene. I gledesrusen over endelig å være ute av det tredje rikets klør er de mobilisert av frykt for om de 365 000 tyske soldatene i Norge, SS, Gestapo og deres norske allierte i Nasjonal Samling og frontkjempermiljøet vil respektere kapitulasjonen. De finner Småvannsbu låst og skyter istykker låsen for å komme inn. Det å skyte åpen en dør med stållås er ingen ufarlig affære, og ett av prosjektilene går gjennom stuedøra, skrenser på skrå av en av takåsene og havner i ytterveggen mot sør. Prosjektilet blir en stund etter krigen plukket ut og er oppbevart i glass og ramme på veggen like under prosjektilsåret i hytta i dag.
DNT Oslo og Omegn overtok ved leie hytta, satte den i stand og åpnet den for turistforeningens medlemmer den 26. oktober 2008. Marianne, Willia Konstanse og undertegnede kom dit lørdag ettermiddag 7. august 2010. Willia Konstanse var forkjølet og litt sutrete, så jeg gikk straks i gang med å grille oss middag i solsteken på hyttevollen. Flere sittemøbler gjorde inntaket av middagen behagelig, og kaffen smakte oss. Willia Konstanse krabbet rundt på den slitte jordholdige gressmatta; og ingen forstyrret oss. Lydene og luktene av skog, fraværet av vind og en deilig kveldssol mørnet oss lykksalige.
Etter å ha lagt Willia Konstanse ble vi sittende inne i hytta foran ovnen som jeg hadde fyrt opp i, men det tok ikke lang tid før Marianne måtte inn for å holde en våknende og syk sutrejente med selskap. Jeg kløv den bratte skrenten ned til tjernet, kledde av meg klærne og gled ut i det mørke vannet, tok noen svømmetak før jeg klatret tilbake opp på kloppene som lå på myra fra vannet og inn mot land. Herlig. Det mørknet og jeg la meg snart.
Natten var preget av søvnløshet. Willia Konstanse var ikke i form, og det var tre trøtte tryner som sto opp i otta. Men det ble frokost og morgenkaffe, og vi fikk ryddet oss ut av hytta, før vi gikk de 2,3 km tilbake til bilen i et herlig sommervær. Hjemme ventet en kald sprudlende vin fra kjøleskapet som forfriskende akkompagnement til avislesing på pledd i hagen. En snørrete, men fin helg.
