Vel blåst!

Vinden snur brått slik at den står rett inn fra land og havet innaskjærs i øst. Den kommer i kast; det bruser i trær og busker, og de lyse klærne som henger på snora vrir seg etter været. Skumringstimen er snart over og det ligger kun en lav stripe lys over holmer, skjær og bebyggelsen inne på land mot øst. Himmelen i vest derimot er blitt helt mørk blå, nesten svart, av truende skyer. Det er brått en spenning i luften som river i håret og trekker i de klamme klærne. Et kraftig blink setter hele sirkuset i gang, og nå går det fort. Det påfølgende tordenskrallet ruller over havet i vest, en serie med blink følger og lyser opp Pinnös sparsomme bebyggelse, før nye tordenskrall river himmelen i stykker og regnet fosser ned i store tykke regndråper som et tett og fuktig, grovflosset teppe. De trivelige sommerhusene blir brått spøkelsesaktige i de skarpe korte lysglimtene og står sammen med trærne som skrekkfilmkulisser mot det flukturerende bakteppet av lys og mørke.

Marianne og jeg står halvnakne med tannbørstene i munnen inne i den mørke hytta og ser gjennom de regnvåte vindusrutene på dramaet som utspiller seg. Ulrik, Helga og Elida har lagt seg i bihytta. Vår Willia Konstanse sover godt i det voldsomme suset fra regnet og bulderet fra tordenet gjennom det åpne myggnettingbeskyttede vinduet til høyre for den pysjkledde bylten som sedvanlig har sparket av seg teppet. Vi hører gjennom regnet og tordenet nabojentenes hvin etter de kraftigste lysblinkene. Etter en stund legger også vi oss i sengen, og vi sovner mens stormen avtar i styrke og regnet går over i en vedvarende rolig sildren.

Neste morgen er det fortsatt grått med regn og vind. Morgentimene går som de pleier å gjøre for småbarnsfamilier; avbrutt frokost, halve kopper med kaffe, avspiste brødskiver, ned på gulvet, opp på fanget, ned på gulvet, gå litt med støtte, sove. På ettermiddagen drar Helga, Ulrik, Elida og jeg ut for å se om vi kan finne rekved nok til å lage et sofabord som Marianne og jeg ønsker oss til leiligheten hjemme. Mens jeg tar robåten, tar de andre ålefiskeren. Marianne blir igjen på hytta med en sovende Willia Konstanse.

På Pinnös sør- og vestside, hvor vinden fra vest står rett på, og hvor dønningene fra storhavet slår inn over de blankskurte svabergene og de små rullesteinsstrendene, der driver havets skatter og avfall inn på land. Skillet mellom skatter og avfall er som oftest ikke gitt per se, og for et par øyne kan det som fortoner seg som en skatt, for et annet par være søppel. Plastflasker, separerte sko, orange gummistøvler, fiskekasser med innsvidde telefonnummer og navn, gule, blå og orange garnblåser, ødelagte paller, istykkerslåtte teiner og ikke minst rekved er det som oftest befinner seg filtret sammen et stykke opp på land i de mest værutsatte vikene. Rekveden kommer i alle former; store runde tømmerstokker, lange slanke planker, tykke sviller, kvadratiske kubber, staur og stubber med røtter. Alle har de til felles denne sølvgrå fargen som havet og solen baker inn i dem, og alle er de avslepne med istykkerslåtte trefiber i overflaten. De har en slags svunnen tristesse over seg disse etterlatenskapene, disse villfarne bruksgjenstandene som en gang hadde en funksjon, men som nå bare er til overs og er nødt til å klamre seg til strender og svaberg i en siste innbitt statisk kamp for igjen å kunne komme til nytte.

Jeg ror langs land mens ålefiskeren tøffer et stykke foran. Der jeg øyner en mulighet for gevinst ror jeg i land, bukserer båten slik at jeg kan skritte ut i tangjungelen og komme meg på land mens jeg holder båten i fortommen. Jeg ser raskt om det er noen skatter og roter eventuelt litt blant det som ligger der før jeg returnerer. Noen få ganger gjør jeg et kupp; et par tykke planker, en hjelm, en badeball. På en av de værharde strendene på vestsiden, hvor jeg først med en viss møye kommer meg ut i robåten fra ålefiskeren og ror med vinden og bølgene som løfter meg inn mot land, finner jeg med flere hundre meters mellomrom to store rektangulære meterlange og tykke svilleliknende kubber. Til nå hadde jeg sett for meg det lave sofabordet bestående av et kraftig understell med tykke planker til bordplate, men nå snur planen etter tilbudet, på samme måte som den ofte gjorde da jeg var liten og søkende i min fars vidunderlige tre- og metallverksted. Der kunne jeg rote rundt i skuffer, bokser og skap etter bestanddeler til byggingen av en eller annen konstruksjon jeg holdt fast i mitt hode som et mentalt bilde. Det mentale bildet holdt som oftest stand selv om bestanddelene skiftet både i form og struktur. Denne øvelsen har formet mitt syn på kreativitet som noe som er mest fruktbart innenfor visse stramme rammer. Nå skifter altså bestanddelene til bordet. To tykke sviller understøttet av et par korte tykke plankebiter på tvers burde kunne bli flott. Jeg bærer tungt barbeint over svaberg og steiner før jeg kan buksere svillene om bord i robåten og kaster meg trimferende på årene tilbake til ålefiskeren i motvind og bølger.

Vi kjører rundt øya før vi fortøyer båtene i vår hjemlige havn. Mens Ulrik lager middag går Marianne, Willia Konstanse og jeg over øya mot vest for å hente et par tykke kvadratiske kubber vi så på en tidligere tur. Bordets bestanddeler har nemlig igjen skiftet; istedenfor ben av tykke bord på kant, ser vi nå for oss at bena kan bestå av disse tykke kvadratiske kubbene. Etter en time er vi tilbake med god fangst. Bordet er komplett, og maten og vinen står på bordet. Jeg tar meg en rask dukkert før jeg tilegner meg bordets gleder.

Postskrift

Bordet er nå vel i havn i stuen på Slependen. Vi valgte å prøve å sette opp bordet så enkelt som mulig uten å kappe noe eller skru noe. Jeg synes det fungerer fint, og det er stabilt nok til at Willia Konstanse kan klatre på det.