Over grunt vann

Det er tidlig formiddag. Øyboerne vagler seg med kaffekoppen på trammer og på terskelen til sjøvendte og gjestfrie glassverandaer. Vinden rusker i geiterams, frukttrær og hvit stakitt, vimpler peker dovent til sjøs og båter holdes i vigør av en svak krusning på sjøen. Farer av ymse slag lurer i gress, trær og under steiner; hoggorm og flått har godt fotfeste på øya, og eksemplarer av begge arter har måttet bøte med livet under mine barnesbeskyttende morderhender. Det hviler en slags spent døsighet over Pinnö denne dagen.

Mine hender er ømme etter gårsdagens rotur inn til Grebbestad og Spanias velfortjente sier over Nederland i VM-finalen, men lysten til fysisk aktivitet er fortsatt sterk. De daglige pull-ups i sommerhusets utvendig høythengende drager – entret med nød og neppe via taufestet til to hengestoler – er heller ikke nok; det må mer til. Og igjen kan jeg, i det jeg bedende spør om noen vil ro meg bort til et sted jeg kan buldre over havet, kjenne denne rare klumpen av skuffet ydmykelse som veller opp i meg og har dominert mitt forhold til mine nærmeste så lenge jeg kan huske; denne med-luen-i-hånden-følelsen som ikke passer meg og som jeg føler meg mistilpass i, men som jeg allikevel ikke lar komme i veien for mitt ønske om å ville gjøre noe, utrette noe, være fysisk.

Denne følelsen jeg hadde alle de gangene jeg maste mitt yngste søskenbarn på farssiden opp dypsnøen på den bjørkekledte hovden Veahovda ved familens hytta på Dagalifjell med langrennski og dødsforakt, for å skli ned igjen mellom trærne med øynene tidvis lukket for greiner og lua hengende igjen et sted der bak. Denne følelsen jeg hadde den gangen da jeg maste på mine foreldre om å se på trehytta min bror og jeg hadde bygget langt oppe i skogen og som lå så høyt oppe og over så store steiner at de begge hvitnet da vi ankom stedet, og hytta ble revet før den egentlig kom i bruk; eller alle de gangene jeg har mast på min far om å bli med på ett eller annet, eller alle de gangene jeg har mast på min bror, eller min kjæreste Marianne om å gjøre noe, selvfølgelig på mine premisser, men allikevel, og noen ganger fått nei, andre ganger ja.

Ulrik sa ja til å ro meg ut til et sted jeg i min oppdagertrang hadde funnet passende for kalkede fingre og svasko. Allikevel var det Helga som tok jobben, og det var like greit. Jeg befinner meg etter en rask rotur i den korte, men bratte veggen på et lite nes på øya. Hendene som griper om fjellet med fingrene begravet i en grunn sprekk er hvite av kalk, svaskoene sitter friksjonsfulle på den tidvis kvartsknudrete steinflaten som rett over meg, etter det haveroderte og mørkere overhenget, lysner i en oppadgående bue og blir en av disse avrundede og blankslipte formene vi kjenner så godt fra båt- og badeliv i den nordiske skjærgården. Under meg danser havoverflaten en halv meter over sandbunnen, tilstrødd med steiner, tang og tare, sjøgress og slimete eksistenser jeg verken kjenner navn eller opphavet til. Og i dette sjiktet mellom overflate og bunn velter feite maneter seg med brenntrådene hengende som slør i det tåresalte mediet, sakte duvende som etter rytmene av en seig saksofonsolo. Jeg tenker på den gangen i min barndom da jeg forsvant ned i alt dette fuktige og holdt på å drukne, eller i alle fall følte jeg kom til å drukne, etter å ha sklidd uti på en av våre, min bror og jeg, mange utforskende turer i skjærgårdens villniss, og jeg klamret meg fast for mitt bare liv mens tanker om døden etset seg inn i hjernens irrganger.

Jeg henger etter alle kunstens regler fast i dette svaberget og ser opp mens jeg tenker på at om jeg faller så bør jeg sparke fra slik at jeg ikke treffer bergets fot, men ikke så mye at jeg treffer det lille skjæret som befinner seg halvannen meter ute i havet. Søkende famler mine hender seg frem til små fremspring og riss, føttene følger som de skal, og sakte men sikkert når jeg opp til det smale risset som skiller bergets tidvis istykkerrevne underkropp fra dens avrundede og nærmest plettfrie overkropp. Jeg lener min svette overkropp inn mot dets tørre og solvarme, mens jeg spenner armene ned og flytter føttene opp mot håndflatene som nå presses møt den ru overflaten og forsiktig heiser jeg meg opp mens svetten sakte pipler frem fra porene i huden og vasker ut den lille angsten for å falle, og endelig kan jeg legge håndflatene mot toppen av bergdomen og sette fri benas dirrende spenthet i et lettelsens tilfredse anstrøk av et smil over ansiktet; før jeg ser meg om etter en vei ned igjen og til et nytt forsøk, gjerne noen centimeter til venstre eller høyre for det forrige stedet.

Helga ror runder der ute på havet mellom holmer og skjær. Over henne vaier underlig nok et Ica-flagg. Jeg klatrer noen ganger før jeg vinker henne over til meg, kaster pakkposen med svasko og kalk ned i båten og hopper uti det mørke og forfriskende havet.