Spede regndråper krydrer det blanke skogstjernet. Vannliljebladene duver såvidt i ringene etter nok et vak. Tjernet er som et opprevet sår i myra som sakte er i ferd med å gro igjen. Det eneste synlige arret når den tid kommer vil være navnet: Spikertjern. Litt inne på land langs de gresskledte breddene står lauvtrærne tett; bjørk, or og rogn, og iblant en gran eller ei furu. Bak der igjen står furuveggen rank og lysebrun.
Vangen opp til Spikertjernhytta er nedtråkket av mangfoldige støvler fra besøkende. Vi sitter på altanen. Vinden rusker litt i tretoppene, og solen erstatter regnet. Willia Konstanse sover som en prinsesse i sin gullforgyldte karjol. Linerlene svinser utrettelig etter mat til seg selv og sitt avkom, og sauene har søkt tilflukt under det gamle fjøset rett over tunet. Bjellene klinger ikke lenger. Bare et nys og noen host som fra en gammel mann avslører at de fortsatt ligger der i den kjølige skyggen. Sommervarmen begynner å få overtaket i skogen som fortsatt er preget av det kalde og våte forsommerværet med gjørmete stier og surklende myrer.
Willia Konstanse våkner. Blå øyne glipper mot lyset, mens munnen åpner seg og de to fortennene i undermunnen markerer smilets maksimum. Hun strekker de korte armene mot Mariannes søkende hender og spenner seg i en bue slik at mammas trygge hender kan omslutte henne. Snart er hun i fanget og munnen søker raskt det blottede brystet, mens venstre arm roterer som en vindmølle og den høyre hånden klamrer seg apeaktig til mammas røde fleecegenser; modernitetens pels.
Spikertjernhytta er delt i to mellom DNT og Gjerdrum IL. Delen som DNT leier har to rom; kjøkken og oppholdsrom rett innenfor inngangsdøra, og en delt peisestue og soverom innenfor. Hytta er i laftet tømmer og bygget for rundt 70 år siden for å huse 12-13 skogsarbeidere på hverdagene. Kjøkkenet huser en ovn, et bord med to benker og en kjøkkenbenk med gassbluss og skaper. Den delte peisestuen og soverommet inneholder sengeplasser for fem godt kjente, et bord, noen pinnestoler og en peis. Den stramme lukten av våt ull og svette mannfolk har nok hengt tungt i disse rommene opp gjennom årene.
Jeg tenner grillen og vi får oss etterhvert middag. Lunken alkoholfri øl hentes fra plastposen i tjernet. Willia Konstanse sover sin middagshvil, og vi nyter vår espresso i aftensolen som fortsatt henger høyt over tjernet. Sauene er gressende på vei til kveldsbeitet sitt, og bjellene gjør det enkelt å lokalisere dem bak buskene ned mot den gresskledte myra. Jeg kler meg naken og rusler ned mot tjernet, balanserer på kloppene ut mot der myrkanten mørk og opprevet møter det svakt humusgule vannet. Jeg hiver meg uti, lar vannet omslutte meg før jeg tar noen svømmetak tilbake mot land. Jeg griper tak i torva og vipper meg opp; forfriskende. Litt etter sitter jeg og tørker foran ovnen i hytta. Det lir mot kveld.
I skjæret fra stearinlys, det bleke kveldslyset fra vinduet og det varme skinnet fra flammene i ovnen leser jeg kapittelet «Gruvedrift i Romeriksåsen» i Thor Sørheims bok «Romeriksåsene» fra 2008 igjen – et eksemplar var å finne i Bekkestua også – og med ett ser jeg en angitt årsak til det eiendommelige navnet «Spikertjern».
Allerede på midten av 1500-tallet ble det startet jernutvinning på Gjerdrum. Dalsgruva ligger på Gruvebakken, er 150 meter lang og ca 200 meter på det dypeste. Da som nå ble den fylt med vann og det var et problem de i begynnelsen løste med pumper drevet ved hestevandring. De tyske ingeniørene fant etterhvert opp en innretning de kalte «Wasserkunst» eller «Konsta» på folkemunne.
Ved Myrgravefossen i Gjermåa ble det reist et vannhjul på 10,5 meter i diameter. Vann ble ført gjennom ei renne fra en dam til hjulet. Hjulet var igjen forbundet med to parallelle rader lenkede tømmerstokker som hvilte på 250 steinfundamenter – tre ganger fem meter i firkant – og strakk seg hele 1,9 kilometer til Dalsgruva med en høydeforskjell på 80 meter. Kjeden av tommerstokker overførte sin vrikkende kraft over på et tannhjul som drev en punpe som igjen trakk vannet opp fra gruvesjakten. Jeg kjenner godt til denne typen konstruksjon fra min oppvekst på sølvbyen Kongsberg, og det må ha vært et høylydt og imponerende skue.
Ved Dalsgruva oppgir Thor Sørheim at det ble tatt ut 360 tønner malm i året og disse ble fraktet på vinterføre til Hakadal. Veien gikk trolig over Spikertjern. Etter sigende falt et lass med spiker gjennom isen og ut i tjernet da Konsta ble bygget; derav navnet. Sørheim oppgir imidlertid at tjernet likeså vel kan ha fått navnet etter sin form som kan minne om en spiker. Det er i så fall formet etter en svært rusten spiker etter min mening.
Jeg kikker inn til vår lille Konsta(nse), hun ligger fredfylt på soverommet, lett pustende inn den luften som drømmer drives av, ekskaverende i underbevissthetens stoller og sjakter, drivende ut kaskader av drømmestoff og lykkelig indifferent til tidligere tiders slit.
