Det å stikke nesen borttil en nyutsprunget klase med fiolette syrinblomster etter uker i et på det nærmeste lukt og fargeløst arktisk sted som Svalbard, åpner opp sanser man har lagt sammen i skuffen med sommerklær, i det som kan betegnes som en eksplosjon av nytelse og sanselighet.
Selv om våren var godt på vei der oppe i det høyeste nord – med Alkekongens latter ljomende i fjellsidene, introduksjonen av mørkeblått overvann, brune renner langs grånende snø og nyvåknet stein og avduking av de moderne akveduktene som renner som blodårer på en veltrent kropp mellom husene i bebygde strøk – så fremstår våren som et skittent antiklimaks på Svalbard; et noe midt imellom, hvis vegetative tilnærmelser er å likne med en forsiktig og sjenert dansepartner, mens metrologien er å likne med den mest hensynsløse og slemme gutten i klassen.
Annerledes er det da med våren her lenger sør. Den bruser i all sin grønne prakt, og selv de frådende vannmassene i de flomstore elvene overdøves av fuglekvitter, knoppspringende bjørk og lukten av syrin og liljekonvall. I det flyet nærmet seg en kognitivt fattbar høyde over Gardermoen kunne jeg se at verden var sprunget ut, den hadde tatt skrittet ut av vinteren og langet nå ut mot sommeren med syvmilssteg.
Etter en vidunderlig gjenforening med min elskede var det tid for å se hva vi kunne bruke langhelgen til. Tanken på å få til en vårskitur i Jotunheimen var, tro det eller ei, svært forlokkende. Dessverre viste det seg etter hvert, via undersøkelser på yr.no, at været der oppe ikke skulle bli det beste. Vi besluttet å bli her nede i våren med bustete grønt hår og hybris som en gymnasiast.
Langs Oslofjordens østkyst
Langs østkysten av inngangen til Hurumlandet, i den østlige randsonen av Kjekstadmarka ligger små bebygde idyller som Holmen, Konglungen, Blakstad, Vollen, Håkavik, Sjøstrand og Slemmestad. Marianne og jeg pakket med oss kaffekanne, primus og litt mat, og kom oss på sykkelen for å nyte vår nærmeste sørlandsidyll.
Vi fulgte det som kalles Kyststien (se kart) som kryper langs kystens mange buktninger fra Holmen i nord til Røyken i sør; 15 km med natur og kultur. Vi tok livet med ro og rastet på Elnestangen. Kalkstein og skifer fra avsetninger i kambrosilur rammet inn havet som dovent slo mot land. Kaffekjelen ga fra seg kokelyder og bar bud om kaffe. Jeg spiste rester fra gårsdagens grillede sommerkoteletter og smilende rett overfor meg satt Marianne med håret fullt av sol og munnen full av latter. Livet er slett ikke det verste man har.
Fra Kanada til Gjevlekollen
Finnemarka er en typisk representant for østlandske skogsområder, og med sin tette blandingsskog og myke åser er den på ingen måter krevende eller ekstrem, men den avler gode følelse i en østlandsk sjel. Verken Marianne eller jeg hadde noensinne vært i Finnemarka, så etter å ha kjøpt kart over Lier bestemte vi oss for at heller ikke dette skogsområdet skulle fortsette å være ubesøkt av oss.
Vi tok bilen og kjørte til parkeringsplassen og området med det velklingende navnet Kanada før vi bega oss oppover den blåmerkede stien som skulle føre oss nesten 450 høydemeter opp til Gjevlekollen. Gjevlekollen (se kart) med sine 602 moh er ikke den høyeste toppen i Finnemarka, men den har absolutt masse sjarme med sin flotte og høyreiste varde, forfalne brannvakthytte og gjeve utsikt i alle himmelretninger.
Turen opp er behagelig dog uten alt for mye utsikt, men kan gjøres om til en flott treningstur i lettgått terreng. Vi brukte god tid og hadde en deilig rast på toppen før nedstigning og iskrem på nærmeste bensinstasjon.
Det er ikke alltid man behøver å bevege seg til de høyeste toppene eller mest ekstremt værharde stedene for å få seg fine turer.
