Kategorier
Påske Rondane Skitur Teltturer

Rondane på langs

Selvfremstillingens kunsthåndverk er lett å observere på vei fra Hjerkinn til Mysuseter helgen før påskedagene. Nikkersadelen, tightsgrevskapet, anorakkbaroniet og teltleilendingene går mer eller mindre i samlet flokk med både påsken og vinden rett i mot på linje fra hytte til hytte i dette ville, fjellrike og snøfattige stykke høyfjellsnatur som kalles Rondane.

Drivdalen med E6 i bunnen skiller på det nærmeste Dovrefjell i nord fra Rondane i sør. Vi parkerte bilen på Otta lørdag formiddag etter en lang tur nordover fra Bærum. Klokken ringte 0430 og vi rakk med god margin Trondheimstoget på Otta stasjon kl 1137. Da var pulken pakket med det man trenger av mat og fasiliteter for fire dager i telt på høyfjellet.

Toget til Hjerkinn tar akkurat en time. Solen skinte fra en skyfri himmel da vi bukserte pulk og ski ut fra toget, noe den fortsatte med helt til solnedgang. På perrongen sto det flere farende fanter vi kom til å stifte perifere kjennskap til på turen over fjellet. Det var flere stereotypier representert: noen som oss, et par, mannen med tung pulk, kvinnen med sekk; far med prepubertal datter; venninnegjeng; mor og datter; kjernefamilie med ett barn fra tidligere ekteskap og to fra det nåværende; far med tightskledde gutter, og mange flere.

Mot Grimsdalshytta

Vi fant etter hvert skisporet og slet oss gjennom råtten snø og tett vegetasjon langs veien 3 km tilbake til Hageseter, før vi fulgte løypen oppover og oppover, men allikevel mot sør mot Grimsdalshytta, 18 km unna. Traseen følger langs elveleiet til elva Gautåe et godt stykke før den runder kolossen Gråhøe i vest og klatrer opp til 1292 moh, før den igjen går ubønnhørlig nedover mot Grimsdalen via elveleiet til Tverråe. Det siste stykket var det verste. Jeg måtte sette pulken foran meg i de bratte kleivene for i det hele tatt å ha en sjanse til å styre og holde farten nede. Da vi møtte vegetasjon var snøen vanvittig løs og vi kjempet oss gjennom med både smil og bannskap.

Vel nede ved elven ikke langt fra Grimsdalshytta var klokken blitt nærmere 1900. I det på det nærmeste snøløse landskapet var det ikke lett å finne plass for teltet, men vi fant et sted med både tilgang på rennende vann og hard snø som kunne fungere som feste for snøpluggene til teltet. Vi laget mat ute og la oss etter hvert i den kalde kvelden inn i teltet for en god natts søvn.

Mot Dørålseter

Fra Grimsdalshytta har man to videre fremrykkingsmuligheter; enten rett sydover over Gravhøe, eller langs veien gjennom Grimsdalen før de to traseene møtes der Haverdalen og Grimsdalen, eller Haverdalsåe og Grimsåe møtes, i et virvar av morener. Vi valgte den lengste, men minst bratte veien, av naturlige årsaker.

Sur vind i mot gjorde den ellers solrike dagen noe mindre flatterende, men pulken gikk lett langs veien. Etter 8 km gange gikk vi forbi Tollevshaugkyrkja som vi selvsagt etter å ha sett på kartet trodde var en riktig kirke, men som skulle vise seg å være en topp av en hard bergart som overlevde siste istids skuringer bedre enn det omkringliggende fjellet. Etter å ha gått rett østover var det nå på tide å vende nesa sørover igjen og vekk fra veien. Lite snø hadde ikke så mye å si for meg og mine fellekledde ski annet enn at pulken gikk tregere over gress og myr, men for Mariannes klisterkledde ski resulterte de mange bare flekkene i en solid og nærmest komplett samling av fjellets flora under skiene.

Morenene der Haverdalen og Grimsdalen møtes er et fascinerende stykke Norge og ganske annerledes enn Rondane lenger syd. Vi slet oss opp på den ene morenekammen etter den andre, og etter mye om og men klarte vi å komme oss over den siste. Fra Haverdalen kom vi alle de andre farende fantene vi så gikk over fjellet i møte, og foran oss lå Stygghøin som vi skulle følge langs østsiden. Vinden tok seg opp et par hakk og siden det allerede var blitt sent på ettermiddagen var snøen blitt råtten. I tillegg klarte jeg det kunststykket ikke å se at vi krysset hovedsporet, så vi fulgte et skispor som gikk lenger øst enn hovedsporet, som førte oss over Ellankollen og ut i bratt lende ned mot Vidjedalen.

Etter tøffe tak med motvind, djupsnø, barflekker og bratte nedoverbakker kom vi oss ned til løypa igjen og vi hadde Dørålseter innenfor synsfeltet. På grunn av vinden besluttet vi å sette leir der vi befant oss, og mens slitne anorakkledde skygger strevet seg frem mot lyset og varmen på Dørålseter, så plugget vi fast teltet til snøen før vi satte opp stenger og fikk vårt lille mobile hjem i stand tross vinden. Middagen smakte godt også denne kvelden.

Mot Rondvassbu

Vi kom inn på det nærmest snøløse tunet på Dørålseter idet skiløpere i alle varianter og typer på sett og vis kom seg helskinnet ned fra hytta og ut på løypa på den harde og sporfulle snøen denne blanke, men igjen vindfulle morgenen. Vi var i godt driv da tre jenter passerte oss og jeg dro kjensel på et par av dem; det er utrolig hvor man møter kjentfolk.

Løypen førte oss sørvestover langs Dørålsåe og Vidjedalen ca 3 km før vi igjen måtte kjempe oss over morener og inn i Bergedalen på vestsiden. Her stiger løypa noen kilometer før den flater ut og ender i krysset mellom Bergedalen i nord, Rondvassdalen i sør og Langglupdalen i øst. Langt de fleste foretrakk å ta veien østover mot Bjørnhollia, men vi fortsatte i den varmende solen mot Rondvatnet.

Her var vi inne i kjente områder (https://kaasin.no/2008/07/29/copyright-rondane/), og svære topper som Digerronden, Midtronden, Høgronden, Rondslottet, Veslesmeden og Smedhamran gjorde at det kriblet i toppturgenet. Vi kom oss ned på Rondvatnet og i fint driv entret vi Rondvassbu langt tidligere enn planlagt. Vi satte oss i solveggen sammen med mange andre og tok en brus og en pils. Påskestemning de lux!

En stund etter ble vi enige om å gå et stykke til, noe som betydde at vi var i ferd med å gå hele veien ned til Mysuseter. Som sagt så gjort. Vi gikk de ca 10 km på rekordfart. Marianne kom halvveis på at bussen ned fra Mysuseter til Otta gikk klokken 1620, og etter hesblesende staking og skøyting med pulk var vi nede ved bussen klokken 1619. Vi fikk lempet pulken inn i bussen og var på vei ned til sivilisasjonen, våren og bilen på Otta stasjon.

Av Helge Kaasin

Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som seksjonsleder for Design og brukeropplevelse i NRK.
Han har drevet kaasin.no siden 2000.

Legg inn en kommentar