Klokken 0835 tirsdag morgen stod Marianne, Eldar, Silje, Michael og undertegnede på toppen av Mont Blanc (4808 moh) etter å ha gått mer eller mindre 2500 høydemeter i ett. Noe senere kom også Mailen og Bård til topps. Etter knappe to dager med akklimatisering var det ikke verst å få syv av syv på toppen. Men vi var alle slitne, fryktelig slitne, eller snarere tomme på grunn av høyden. De fleste hadde hodepine og kjente snev av kvalme. De siste 450 høydemeterne var meget tunge. Kroppen lystret liksom ikke selv om muskler og pust kjentes bra. Det er en følelse jeg bare kan sammenlikne med å være febersyk uten feber.
Etter en kjapp avgjørelse valgte jeg å bli med Marianne og hennes fjellgjeng ned til Chamonix for to ukers ferie. Planen var i første rekke å bestige Mont Blanc, og vi hadde ikke lagt så mange planer utenom det. Været i alpene er ustabilt og vi kunne ikke regne med å få besteget toppen den første uken. Heldigvis lyktes dette oss, og Marianne og jeg kunne ta noen rolige dager i leiebil på campingplasser i Sveits i etterkant.
Forberedelser
Jeg hadde før denne turen bare besteget ett fjell med potensial for høydesyke før, nemlig Teide på 3718 moh (se https://kaasin.no/?artid=88), mer enn 1000 meter lavere enn Mont Blanc. Derfor visste jeg ikke mye om hvordan kroppen ville fungere i høyden. Jeg er ganske godt trent, så verken muskler eller kondisjon trodde jeg ville bli noe problem. Noe annet var det altså med høyden. Jeg gikk til min eminente fastlege – som selv hadde besteget Mont Blanc viste det seg – og ba om å få tabletter mot høydesyke (Diamox) og kvalmedempende tabletter (Afipran) for å være på den sikre siden. Det var nyttig å ha dette i sekken, men verken Marianne eller jeg brukte noen slags tabletter på hele turen, ei heller hodepinetabletter selv om både hodepinen og kvalmen til tider var sterk. Det føles bra å kjenne på kroppens reaksjoner uten å benytte seg av bedøvende midler.
Vi fløy med Norwegian til og fra Genève, og bortsett fra irriterende forsinkelser begge veier fungerte dette greit. Samlet hadde Marianne og jeg fem kolli, en dagstursekk hver som håndbagasje, to veldig store bagger og en medium stor. Disse fylte vi med vanlig turutstyr; primus, liggeunderlag, telt, soveposer, spise- og drikkeredskaper, klatreseler, breutstyr, tau, varme støvler, dunjakker, skallbekledning, luer, votter, fleece, undertøy etc. Vi prøvde å begrense oss mest mulig, men baggene veide til sammen 60 kg, dvs. akkurat den kvoten vi hadde bestilt.
Gruppen på syv bodde sammen i en leilighet fra firmaet My French Chalet i Chamonix. Vi kjørte taxi dit fra Genève, noe som kostet oss mindre enn om vi skulle tatt tog. Stedet lå nesten midt i Chamonix og var et perfekt utgangspunkt for både turer til fjells og til byen.
Akklimatisering
Akklimatisering er ved siden av god form alfa og omega for å få en hyggelig tur opp på Mont Blanc. Vi kom ned til Chamonix sent torsdag kveld den 26. juni. Allerede den 1. juli stod vi på toppen av Mont Blanc. Fredag innlosjerte vi oss skikkelig og handlet nødvendig utstyr, før vi lørdag bega oss med taubanen opp til det vanvittige stedet Aiguille du Midi på 3842 moh. Dette var tidligere verdens høyest beliggende taubane, og holder fortsatt rekorden som den taubanen i verden med flest høydemeter under beltet; på 20 minutter beveger man seg over 2800 høydemeter, fra 1035 moh til 3842 moh!
Stedet ser ut som det er trukket rett ut av en James Bond film – trolig med en herskesyk eldre mann sittende nede i en av tunnelene spillende på et svært kirkeorgel – med en kassert russisk romrakett pekende rett mot himmelen på toppen av en vanvittig bratt klippe. I tillegg til romraketten balanserer det noen store kasseliknende murhus der oppe som huser alskens turistfeller. Turistene er en salig blanding av små nervøse japanske damer og brunbarkede fjellfolk, og det er mange av dem.
Vi gikk en kort tur over breen til Cosmique-hytten etter å ha tatt den spektakulære taubanen. Denne hytten er et flott utgangspunkt for bestigning av Mont Blanc via en annen rute. Landskapet er helt vanvittig alpint, med høye fjell på alle kanter og breer som slikker oppover fjellsidene. Det er tungt å bevege seg i så stor høyde, bena og hodet kjennes tungt, pulsen stiger fort og den kondisjonen man trodde man hadde er liksom ikke helt der lenger. Man må bevege seg så sakte, så sakte.
Søndagens dont bestod mer eller mindre av opphold i høyden. Vi tilbrakte nesten hele dagen på takterrassen på Aiguille du Midi, og tok bare en liten tur langs en flott snøegg på breen nedenfor. Værmeldingen viste klare tegn på ustabilt vær fra tirsdag ettermiddag av etter å ha gitt oss fantastisk flotte solrike dager siden ankomst. Derfor tok vi en avgjørelse om å støte på toppen natt til tirsdag. Det betød avreise mandag morgen, 30. juni.
Start
Gruppen på syv reiste med buss fra Chamonix til Les Houches klokken 0800 mandag morgen. Der tok vi taubanen opp til Bellevue, før vi etter en stunds venting kjørte videre med Frankrikes høyst beliggende toglinje, Tramway du Mont Blanc, opp til Nid d’Aigle på 2372 moh, sammen med mange andre håpefulle toppturister, gamle som unge.
Fra Nid d’Aigle begynte den tunge oppstigningen på nesten 1500 høydemeter opp til Goûter-hytten (Refuge du Goûter) på 3817 moh. Stien slynger seg oppover i ura det første stykket frem til Baraque des Rognes (2768 moh) før det blir brattere opp fjellryggen til Tête Rousse-breen på 3100 moh. Vi krysset denne forbi Tête Rousse-hytten (Refuge de la Tête Rousse , 3167 moh) før vi klatret opp fjellryggen mot den beryktede Grand Couloir. Dette er en snørenne som går ned langs hele fjellsiden av Aiguille de Goûter hvor det regelmessig dundrer stein i stor fart nedover, og som man er nødt til å krysse. Vi kom oss alle helskinnet over, men vi kunne utover dagen se stein komme ned renna. Heldigvis ropes det fra folk ovenfor hvis stein er i ferd med å komme nedover, men alle er ikke obs på at dette er et farlig sted og kan begi seg ut i renna slik at man kan få noen ubehagelige møter midt på. Da er det bare å bruke kjeft. Det går en veier på tvers her som man kan koble seg på med en karabin og en lang slynge, men sporene var så dype her at vi fint kunne gå usikret over, selv uten stegjern.
Vestsiden av Aiguille de Goûter ser helt utilgjengelig ut på avstand, men når man kommer nærmere kan man se at det fint går an å klyve seg opp de vel 600 høydemeterne til Goûter-hytten som ligger helt på kanten av stupet. Det er mye løse stein og noe snø og is oppover, men for det meste morsom klyving man kjenner fra for eksempel Jotunheimen. Vi koste oss i solskinnet oppover, selv om det var tungt. På slutten var det i kjent søreuropeisk stil festet en del stålwire for de av oss som ikke stoler på egne klatrekunnskaper. Vi så mange gå med stegjern og tau oppover, noe som virker veldig snodig, selv om det til tider var glatte partier. De fleste slike taulag var dog ledet av en guide med heseblesende turister hengende bak. En grei måte å liksomsikre på. Tau er altså ikke noe man behøver her, men stegjern kan i noen grad være nødvendig hvis det er isete, og hjelm bør man ha. Det er ikke alle som er forsiktige i den løse ura, og stein kan komme ovenfra når man minst venter det.
Klokken 1800 kom vi oss endelig opp til Goûter-hytten. Den består av to hytter som til sammen rommer et sted mellom 100 og 200 mennesker. Vi fikk ikke plass på hytten i forkant, så vi belaget oss på en ganske ubehagelig natt utenfor eller på gulvet inne i en av hyttene. Marianne og jeg for eksempel hadde med oss en tynn sovepose, et halvt liggeunderlag og en enkeltmanns bivuakkpose til sammen. Heldigvis klarte vi utpå kvelden å lure oss til å ligge på gulvet inne i sovesalen på den minste hytta.
Tilfeldighetene skulle ha det til at det denne dagen befant seg 26 jenter fra nesten alle EUs medlemsland i denne sovesalen. Disse var etter sigende spesielt plukket ut fra et utall av idrettsgrener og trent opp til denne turen. Blant dem kunne man finne Manuela Di Centa, den tidligere skiløperen fra Italia. Bakgrunnen for denne ansamlingen av spreke jenter var at Frankrike har overtatt formannskapet i EU og for å markere EUs kamp for miljøet. Jentene var lette å kjenne igjen på grunn av den ensartede røde bekledningen. I kjølvannet av dem fulgte det guider og kameramenn. Vi ble selv filmet både da vi halvsov utenfor hytten og inne på gulvet. Det var tydeligvis litt spesielt.
Toppstøtet
Natten forløp urolig, og det ble ikke mye søvn, om noe, før lyset kom på klokken 0100 natt til tirsdag og vi pakket oss klare for å bestige Mont Blanc. Klokken 0215 fulgte vi sammen med sikkert hundre andre i stummende mørke langs eggen av Aiguille de Goûter mot Dôme de Goûter på 4304 moh. Dette er en meget lang og bratt bakke. Fascinerende å se en lang rekke av lys snirkle seg oppover. Vi brukte sikkert over to timer opp denne bakken. Jeg hadde som de fleste andre en dundrende hodepine og kvalme, noe jeg i grunn hadde hatt hele kvelden og natten. Kroppen føltes etter hvert helt tom, og hvert skritt ble en kraftprestasjon.
Etter å ha gått ned noen høydemeter og opp igjen den første bakken på eggen som heter Arête des Bosses kom vi trøtte og slitne til Vallot-hytten på 4262 moh. Dette er en inventarløs nødhytte laget av aluminium. Vi gikk som de andre inn med stegjernene på og spiste og hvilte litt. Matlysten var ikke på topp, og den hvilen vi klarte å få var nok ikke til mye nytte i denne høyden. Her kunne vi observere de første som kastet opp og var nødt til å snu på grunn av høydesyke.
Etter en stund gikk vi sakte videre opp over Bosses du dromedaire, dromedar-humpene, to smale egger på Arête des Bosses. Snøen var fortsatt fast og fin, og sporene var 30 cm dype. Selv om solen nå var kommet så vidt opp var det ganske kaldt i den sure vinden. Når man må gå så sakte får man heller ikke varme, og det var flere i følget som gikk med dunjakke i tillegg til jakke og mellomlagsplagg. Etter å ha passert Grand Bosse (4513 moh) og Petit Bosse (4547 moh) kunne vi ta fatt på den siste lange bakken forbi Rochers de la Tournette på 4677 moh.
Så hadde vi toppen av Mont Blanc innen rekkevidde, samtidig som vi gikk over grensen til Italia. Toppeggen var utrolig tung, men gleden var stor da vi endelig kunne stå på toppen av Vest-Europa og skue utover store deler av Frankrike, Sveits og Italia, om ikke enda lenger. Solen stekte fra en disig, men noenlunde skyfri himmel, men både vinden og kvalmen var sterk, så vi brukte ikke lenger tid enn nødvendig på toppen. Så begynte den lange nedtigningen på 1000 høydemeter til Goûter-hytten.
På vei ned møtte vi først Mailen og Bård på vei oppover, før vi møtte Helge Fonnum, en mangeårig turkompis av meg som også tilfeldigvis var her nede for å klatre fjell. Han og hans kamerat Magnus skulle oppom toppen etter å ha klatret den sylskarpe eggen på Aig de Bionnassay. De så uforskammet friske ut etter flere dager i høyden.
Endelig kunne vi sjangle inn på Goûter-hytten og få i oss litt mat. Klokken var blitt elleve på formiddagen, og vi fem som hadde kommet oss ned bestemte oss for å rekke det siste toget fra Nid d’Aigle. Dermed pakket vi sekkene i en fei og startet den lange klyvingen ned vestsiden av Aiguille de Goûter.
Tjue minutter før avgang og 1500 høydemeter senere, klokken 1510, haltet vi lykkelige inn på stasjonen på Nid d’Aigle. Da hadde solskinn gått over i regn og torden, og store lyn flerret opp himmelen i sør. Vi gikk av på Bellevue stasjon for å ta taubanen ned til Les Houches, men på grunn av været var banen selvfølgelig innstilt. Vi tok en pils mens vi litt frustrert ventet på bedre tider. Vi kunne nemlig ha tatt toget helt ned til Le Fayet, men dette ville normalt tatt lenger tid.
Etter en stund ble vi tilbudt skyss av et litt spesielt slag. Vi ble alle stuet om bord på lasteplanet av to pickuper i øsende regnvær og kjørt helt ned til Les Houches langs de mest brutalt bratte og dårlig preparerte veiene jeg har sett på lenge. Gjennomvåte ble vi satt av i Les Houches hvor vi tok buss tilbake til Chamonix. Det smakte med en varm dusj.
Mailen og Bård kom seg fint tilbake til Goûter-hytten etter å ha besteget Mont Blanc. Etter litt hvile og mat bestemte de seg for å forflytte seg ned til Tête Rousse-hytten for å overnatte der. Men da de hadde gått ned et par hundre høydemeter av Aiguille de Goûter satte uværet inn for fullt. De ble rådet av en dansk klatrer å komme seg opp igjen for å bli på Goûter-hytten til dagen etter fordi det etter sigende går med en del menneskeliv pga. lynnedslag i wirene langs ruten.
De fulgte rådet og fikk etter mye om og men losjert seg på hytten for natten. Dagen etter kom de seg ned med tog og taubane, og onsdag kveld var vi igjen alle samlet til middag i Chamonix. Da kunne vi feire bestigningen og tenke med ærefrykt tilbake til førstebestigeren Horace Bénédict de Saussure som sammen med François Paccard og Jacquet Balmat endelig nådde toppen på tredje førsøket i august 1787. Utrustet i tunge klær og støvler, og slepende på blant annet lange stiger i tre gjorde de en innsats som vel intet menneske av i dag klarer å forestille seg.
Utstyr
Vi gjorde før toppstøtet løpende vurderinger av hva vi skulle ta med oss opp til Goûter-hytten og videre opp til toppen av Mont Blanc. Vurderingene er avhengige av om man får plass på hytten eller ikke. Vi var ikke sikret plass, ei heller var vi sikre på hvor vanskelig det var å få tak i mat og vann dere oppe. Derfor hadde vi med oss sovepose og liggeunderlag (på deling i Marianne og mitt tilfelle), samt en primus (bensin) og et par termoser til hele gruppen. Vi hadde med oss tre 30 meters tau slik at vi kunne dele oss inn i tre taulag om nødvendig, noe som er kjekt hvis noen måtte følges ned mens de andre ville fortsette, men vi brukte aldri disse tauene. Taubruk er avhengig av hvor sikker man føler seg på eggen, og hvordan sprekkene på breen er. Vi vurderte snøbroene over sprekkene som sikre.
Av personlig utstyr hadde vi følgende med oss: stegjern, hjelm, isøks, stav(er), hodelykt, skje, dunjakke, skallbekledning, brestøvler (varme), jakke og bukse i fleece eller ull, lue, votter, undertøy og sokker. Et sokkeskift er bra, og bruk gjerne plastposer i støvlene slik at disse ikke er våte av svette etter turen opp til Goûter-hytten. Husk kamera og ha det lett tilgjengelig. Man er ikke veldig keen på å ta av og på seg sekken oppe i høyden.
Vi spiste Real turmat på hytten, men hvis man får plass serveres middag der oppe. Denne er selvsagt ikke billig, ei heller er det billig med varmt og kaldt vann. Ta ellers med noe lettspist mat som for eksempel kjeks og energigodteri på toppstøtet. Matlysten er sjelden på topp. Vi hadde med oss bagetter med ost og salami, noe som ikke smakte noe særlig, og jeg spiste vel bare noen biter av maten på hele toppdagen.
Dagene derpå
Onsdag morgen var de fleste av oss veldig møre i lår og legger. Motivasjonen var heller ikke på topp når det gjaldt nye toppturer, så vi slappet av i Chamonix. Ikke før fredag den 4. juli var motivasjonen og været godt nok til å ta en rolig tur.
Mens Eldar tok paragliderkurs og Michael gikk tur med en dansk venninne fra EU-gjengen, så dro vi resterende fem opp til Plan de l’Aiguille – halvveis opp til Aiguille de Midi – for å gå de 10 kilometerne til Montenvers jernbanestasjon og hotellbygning fra 1908, som ligger ved isbreen Mer de Glace. Denne breen som allerede fra 1740-årene av ble besøkt hyppig av turister – Wolfgang von Goethe har vært der, Mary «Frankenstein» Shelley har vært der, Lord Byron har vært der, og William Wordsworth har vært der – var etter den lille istid voldsomt bred og oppsprukket, og strakk seg faretruende ned mot byen. Den har siden da trukket seg tilbake, men er allikevel den dag i dag Frankrikes lengste isbre med sine syv kilometer. På det meste er den 200 meter tykk.
Turen fra Plan de l’Aiguille til Montenvers (som betyr «baksiden av fjellet») er lett med bare et par hundre meters stigning opp til høyden som heter Signal Forbes på 2198 moh. Langs den smale stien blomstrer alpenes rosa og blå blomster, mens noen få trær klamrer seg fast oppe i 2000-meters høyde.
Hotell Montenvers, med sine gamle steinvegger og vakre mørke treinteriør, ligger skrånende ut mot breen som i de senere år har gått merkbart tilbake og etterlatt seg hundre meter høye vegger av morenemasse opp mot den voldsomme toppen Les Drus som står som en innbydende klatresøyle i nordøst. Mer de Glace er nederst til dels dekket av grus, men blir lenger opp vakrere da den splittes og går sørvestover over til å hete Glacier du Tacul – som etter hvert går over i den gigantiske Glacier de Geant på baksiden av Mont Blanc-massivet – og Glacier de Leschaux som går sørøstover før den butter i de voldsomme 4000-meterstoppene på Grande Jorasses. Det er et fantastisk vakkert og rått sted.
Da vi kom ned til hotell Montenvers tok vi oss litt rosévin og pils i solskinnet mens vi fabulerte om dagen etter å gå breen oppover. Dette ble til realitet i lørdag. Nok en gang var vi bare fem. Eldar kurset seg videre og Mailen ble igjen hjemme, mens Michael ble med oss.
Vi tok Montenversbanen opp til hotellet før vi tok en kort taubane et par hundre meter ned til breen. Der tok vi en kjapp runde innom noen isgrotter fulle av turistifisert juggel, før vi gikk ut på breen. De første kilometerne var breen så full av grus og flat at vi ikke behøvde stegjern, men etter hvert ble den renere og stegjern ble nødvendig. Vi ruslet oppover i et mer og mer overskyet vær, og koste oss blant bresprekkene oppe på Glacier du Tacul, ikke langt fra hytta Refuge du Requin som ligger på en knause ut mot breen med ryggen mot Aiguille du Midi og brefallet Séracs du Géant. Vi snudde for å rekke toget tilbake til Chamonix. Denne gangen tok vi en annen vei opp til Monenvers som innebar klatring på stiger skrudd fast i svaene som reiser seg på vestsiden av breen. Morsom klyving før det bar hjemover.
De franske alper er et fantastisk flott sted, og det er sikkert ikke siste gangen jeg besøker dette spektakulært alpine området. Nå vet vi mer om rutinene og skikkene her oppe, noe som gjør ting enklere neste gang. Mye av det som står på nett og som man hører om i forkant er tull eller bare unntaksvis sant. Guidene var aldri kjipe med oss og stedene var aldri så farlige som de blir utgitt for å være. Men en ting er sikkert, hvis du reiser til alpene for å være alene i fjellet så er du kommet til feil sted. Her tusser det av folk.
