Kategorier
Topptur

Brakkesyke

Noen vil nok rynke på nesen i vantro når jeg tillater meg å si at vi var rett og slett brakkesyke Marianne og jeg da vi torsdag kveld satt i sofaen og snakket om hva vi skulle bruke helgen på. Været var svært ustabilt over det meste av landet, og dette faktum gjorde oss usikre på hva slags friluftsaktiviteter vi skulle hengi oss til. Allerede nå vil jeg mane eventuelle lesere med småbarn hengende i skjorteermene til overbærenhet; vi har mye tid vi kan bruke på oss selv, og vi vet det. Allikevel altså, kan brakkesyken komme.

Vi skisserte opp en rekke alternativer; fiske på Hardangervidda, Hardangerjøkulen på tvers, Folgefonna på langs, kanotur på Sørlandet. Men ingen av alternativene var spesielt heldige sett fra et værstandpunkt. Tilslutt, mens brakkesyken krøp lenger og lenger inn i oss, så sa Marianne:

– Hva om vi rett og slett tar en topptur i Jotunheimen? En topp som ikke har så lang anmarsj?

Jeg syntes dette var en strålende idé. Rart jeg ikke hadde tenkt på dette. Selvsagt kan vi ta en topptur, det er jo noe av det morsomste vi begge vet. Jeg ble med ett oppildnet og kunne for øyeblikket kaste brakkesyken unna.

Valget falt på Tjønnholstinden på 2331 moh, den høyeste av de østligste 2000-meterne. Denne toppen med sitt 400 meter loddrette stup på nordsiden ligger sør for Gjende og nord for Leirungsdalen.

Som sagt, så gjort. Vi reiste mot Fagernes så snart jobben på fredag var gjort og kom etter hvert opp på Valdresflya. Regnet dundret på bilens frontrute og tak. Litt sør for Vargbakken, på den største av rasteplassene der oppe, i regn og et tiltagende mørke, slo vi opp vårt lille telt. Vi kom oss fort i soveposene og sovnet snart.

Neste morgen lå skydekket tungt over fjellene i vest, over våre fjell. Regnet smalt i teltduken. Vi ventet litt. Vi spiste frokost. Regnet kom og gikk, kom og gikk. Skydekket lå lavt. Vi pakket teltet i bilen og kjørte hjemover. Brakkesyken seg innover oss igjen.

Rett før vi kom til Bitihorn sa Marianne at vi kunne da løpe opp på Bitihorn. Toppen er 1607 moh høy og meget enkelt tilgjengelig fra veien, en typisk søndagstur for folk i distriktet og for nikkersadelen på Beitostølen. Jeg dro på det. Brakkesyken og det faktum at jeg var der oppe i tåke også i fjor gjorde ikke lysten overveldende sterk. Etter å ha stoppet bilen og ruslet litt i det spinkle solskinnet på parkeringsplassen med den prangende plankelavvoen og det loslitte reinsdyret på andre siden av veien, så tok vi en brå avgjørelse. Vi kom oss raskt i et litt mer sportslig antrekk og gikk i rask takt opp og ned Bitihorn på godt under to timer. På toppen så vi ingenting i tåken, men vi unngikk regn, og vi fikk oss en liten treningsøkt.

På vei hjem seg nok en gang brakkesyken innover oss, men da biff og rødvin ventet hjemme, så var vi ikke spesielt fortvilet over det faktum.

Vel hjemme oppdaget vi at vi hadde glemt Mariannes bil hos meg ute på Slependen, et godt stykke fra Kampen i Oslo. Og dermed var planen raskt lagt for hva søndagen skulle bringe av friluftsaktivitet; vi skulle selvsagt sykle dit via Nordmarka, mente Marianne.

– Greit for meg, tenkte jeg.

Av Helge Kaasin

Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som seksjonsleder for Design og brukeropplevelse i NRK.
Han har drevet kaasin.no siden 2000.

Legg inn en kommentar