Stigen

Nordøst for Narvik by ligger det et lite fjellplatå på ca 100 kvadratkilometer som heter Lánjasvárri. På norsk heter det Haugfjell. Det ligger bare ca. en mil fra svenskegrensa. Som fjellområder flest i Narvik, stuper også Haugfjell bratt ned på alle kanter, unntatt mot vest hvor Urdalen skiller det fra Rundfjellet og Bjørnfjell. Mot sør stuper det ned i først Rombakselva og deretter fjorden Rombaken. Mot vest stuper det ned i Styggedalen, Svartdalen og tilslutt Lakselvdalen. Mot nord stuper det ned i det oppdemte Jernvatnet. Ikke så bratt og høyt som mot sør og vest, men en nesten 150 meter høy vegg gjør det utfordrende å komme seg opp på Haugfjell også fra denne siden. Marianne og jeg tok med oss besteforeldre, søskenbarn og egne unger for å prøve oss, men vi hadde et hemmelig våpen.

Fortsett å lese «Stigen»

Peppertuva

På vei opp mot Skjomtinden (best kjent som Sovende dronning) (1575 moh) ligger det et lite fjellvann som heter Peppertuvvannet (618 moh). Sørøst for dette vannet ligger en karakteristisk liten kolle som heter Peppertuva (661 moh). Vi tok Willia Konstanse (snart 3 år) og Hennie Victoria (snart 7 mnd) i henholdsvis bæremeis og manduka, fikk med oss bestefar Geir og bestemor Ellinor, onkel Lars og nevø William (6 år), og startet den nesten 400 høydemeter bratte stigningen opp fra Nervannet i Håkvikdalen i nærheten av Narvik.

Fortsett å lese «Peppertuva»

Med utilregnelige på telttur

Solen får den skarpe høstluften til å dirre over Store Sandungen i Vestmarka i Asker. Vannet ligger blikk stille; ikke en krusning er å se. Unge- og hundeglam blander seg med ku- og sauebjeller, mens knitringen fra det nylig påtente bålet forener seg med knitringen fra det elektromagnetiske feltet rundt de skjemmende og lavthengende høyspentledningene over hodene våre. Hans Jakob er i ferd med å rive ned en vindveltet tørrgran som er kilt fast i nabotrærnes greiner, og han går hardt til verks. Å ha ved i så umiddelbar nærhet skal gjøre bålkvelden behagelig og lite arbeidsintensiv med kaffekoppen godt plantet i neven. Marianne og Hilde fôrer hvert sitt barn, henholdsvis min Willia Konstanse og Hedda. Jeg flytter halvbrent ved unna glørne og plasserer noen store poteter pakket inn i aluminiumsfolie oppå disse. Suset fra en herlig lørdags ettermiddag i det fri er som musikk i ørene. Vi skal overnatte ute i telt, og dette blir Willia Konstanses aller første teltnatt.
Fortsett å lese «Med utilregnelige på telttur»

Småvannsbu


Jeg har en nøkkel som kan åpne minst 463 låser, trolig flere. Når jeg låser opp og hekter av én av disse 463 låsene, åpner jeg samtidig opp én av 463 historier. Det kan være en kort eller bindsterk historie, en triviell historie, en alvorlig historie eller en spennende historie. Det kan være en historie om en hendelse som ad historiens mangslungne omveier fikk konsekvenser, eller var en konsekvens, av viktige hendelser i verdenshistorien og som forandret mange menneskers liv, eller det kan være en liten og for de fleste ubetydelig historie som grep inn i bare noen få menneskers liv og forandret disse. Det kan være en historie om en hel rekke hendelser, knyttet sammen ikke i tid, men i rom, eller det kan være en historie med fortellinger som griper inn i andre fortellinger som rammer nettopp deg på forunderlig vis. Eller det kan være en fortelling som bare er en fotnote i den store boken om verdens hendelser.
Fortsett å lese «Småvannsbu»

Rombak til Beisfjord


Å gå på fjelltur med et snart ti måneder gammelt barn er ikke lett, men det er mulig, så sant man tilpasser turen etter barnets behov. Hvis man ønsker et alternativ til trilletur er man henvist til bæremeis eller andre bæreformer. Vi har god erfaring med noe som heter Manduca (egentlig en stor svermer som er kraftig, grønn og piggete på larvestadiet) som er en bæreanordning hvor barnet kan veksle mellom å sitte på bærerens rygg eller bryst, og helt inntil bæreren. Denne gangen valgte vi derimot en mer tradisjonell bæremeis, og vi fant en overkommelig tur for Willia Konstanse, bestemor Ellinor og oss selv; nemlig en 2,5-3 timers tur sørvest fra der hvor veien stopper i Sildvikdalen ved Ytter-Sildvikskaret og langs sti helt ned og hjem til Beisfjord, 8 km unna.
Fortsett å lese «Rombak til Beisfjord»

Fagernestoppen (Linken)

Tåken ligger lav og hvit som vispet krem over de bratte fjordsidene i Beisfjord ved Narvik. Etter uker med kaldt vær og regn er det endelig meldt klarere, men ikke varmere, vær utover fredag den 23. juli. Fjordsidene er som overflødighetshorn og står tette av grønn og frodig vegetasjon med gress, blåbærlyng, rogn, or, bjørk, gran og furu, bare avbrutt av mørke flekker med moseinnrammet sva. Kraftige kråker svever grasiøst på oppdriften, mens hvitpisket fløte renner i strie strømmer nedetter blankskurt fjell før det temmes i rør under Fjordveien, opphører og blir brakk i Beisfjorden. Vinden presser tåken lenger inn i Beisfjorddeltaet og opp i fjellene som danner en herlig grå og massiv kulisse for vår irrgrønne scene.
Fortsett å lese «Fagernestoppen (Linken)»