Reinnesfjellet opp

Reinnesfjellet (810 moh.) i Skjomen er et ettertraktet turmål, både for turgåere og barnefamilier, og ikke minst stisyklister. Fjellet er deilig glattskurt med herlig friksjonsfull granitt, og spektakulært å gå eller sykle på. Marianne og jeg hadde ikke med oss sykler denne vakre julidagen, men vi hadde med oss våre to barn, Hennie (5 år) og Willia (7 år). Målet var først og fremst varden på Reinneset (ca. 430 moh.).

Fortsett å lese «Reinnesfjellet opp»

Stigen

Nordøst for Narvik by ligger det et lite fjellplatå på ca 100 kvadratkilometer som heter Lánjasvárri. På norsk heter det Haugfjell. Det ligger bare ca. en mil fra svenskegrensa. Som fjellområder flest i Narvik, stuper også Haugfjell bratt ned på alle kanter, unntatt mot vest hvor Urdalen skiller det fra Rundfjellet og Bjørnfjell. Mot sør stuper det ned i først Rombakselva og deretter fjorden Rombaken. Mot vest stuper det ned i Styggedalen, Svartdalen og tilslutt Lakselvdalen. Mot nord stuper det ned i det oppdemte Jernvatnet. Ikke så bratt og høyt som mot sør og vest, men en nesten 150 meter høy vegg gjør det utfordrende å komme seg opp på Haugfjell også fra denne siden. Marianne og jeg tok med oss besteforeldre, søskenbarn og egne unger for å prøve oss, men vi hadde et hemmelig våpen.

Fortsett å lese «Stigen»

Peppertuva

På vei opp mot Skjomtinden (best kjent som Sovende dronning) (1575 moh) ligger det et lite fjellvann som heter Peppertuvvannet (618 moh). Sørøst for dette vannet ligger en karakteristisk liten kolle som heter Peppertuva (661 moh). Vi tok Willia Konstanse (snart 3 år) og Hennie Victoria (snart 7 mnd) i henholdsvis bæremeis og manduka, fikk med oss bestefar Geir og bestemor Ellinor, onkel Lars og nevø William (6 år), og startet den nesten 400 høydemeter bratte stigningen opp fra Nervannet i Håkvikdalen i nærheten av Narvik.

Fortsett å lese «Peppertuva»

Med utilregnelige på telttur

httpvh://www.youtube.com/watch?v=yztwjbc8pUg&fmt=22

Solen får den skarpe høstluften til å dirre over Store Sandungen i Vestmarka i Asker. Vannet ligger blikk stille; ikke en krusning er å se. Unge- og hundeglam blander seg med ku- og sauebjeller, mens knitringen fra det nylig påtente bålet forener seg med knitringen fra det elektromagnetiske feltet rundt de skjemmende og lavthengende høyspentledningene over hodene våre. Hans Jakob er i ferd med å rive ned en vindveltet tørrgran som er kilt fast i nabotrærnes greiner, og han går hardt til verks. Å ha ved i så umiddelbar nærhet skal gjøre bålkvelden behagelig og lite arbeidsintensiv med kaffekoppen godt plantet i neven. Marianne og Hilde fôrer hvert sitt barn, henholdsvis min Willia Konstanse og Hedda. Jeg flytter halvbrent ved unna glørne og plasserer noen store poteter pakket inn i aluminiumsfolie oppå disse. Suset fra en herlig lørdags ettermiddag i det fri er som musikk i ørene. Vi skal overnatte ute i telt, og dette blir Willia Konstanses aller første teltnatt.
Fortsett å lese «Med utilregnelige på telttur»

Småvannsbu


Jeg har en nøkkel som kan åpne minst 463 låser, trolig flere. Når jeg låser opp og hekter av én av disse 463 låsene, åpner jeg samtidig opp én av 463 historier. Det kan være en kort eller bindsterk historie, en triviell historie, en alvorlig historie eller en spennende historie. Det kan være en historie om en hendelse som ad historiens mangslungne omveier fikk konsekvenser, eller var en konsekvens, av viktige hendelser i verdenshistorien og som forandret mange menneskers liv, eller det kan være en liten og for de fleste ubetydelig historie som grep inn i bare noen få menneskers liv og forandret disse. Det kan være en historie om en hel rekke hendelser, knyttet sammen ikke i tid, men i rom, eller det kan være en historie med fortellinger som griper inn i andre fortellinger som rammer nettopp deg på forunderlig vis. Eller det kan være en fortelling som bare er en fotnote i den store boken om verdens hendelser.
Fortsett å lese «Småvannsbu»

Rombak til Beisfjord


Å gå på fjelltur med et snart ti måneder gammelt barn er ikke lett, men det er mulig, så sant man tilpasser turen etter barnets behov. Hvis man ønsker et alternativ til trilletur er man henvist til bæremeis eller andre bæreformer. Vi har god erfaring med noe som heter Manduca (egentlig en stor svermer som er kraftig, grønn og piggete på larvestadiet) som er en bæreanordning hvor barnet kan veksle mellom å sitte på bærerens rygg eller bryst, og helt inntil bæreren. Denne gangen valgte vi derimot en mer tradisjonell bæremeis, og vi fant en overkommelig tur for Willia Konstanse, bestemor Ellinor og oss selv; nemlig en 2,5-3 timers tur sørvest fra der hvor veien stopper i Sildvikdalen ved Ytter-Sildvikskaret og langs sti helt ned og hjem til Beisfjord, 8 km unna.
Fortsett å lese «Rombak til Beisfjord»

Fagernestoppen (Linken)

Tåken ligger lav og hvit som vispet krem over de bratte fjordsidene i Beisfjord ved Narvik. Etter uker med kaldt vær og regn er det endelig meldt klarere, men ikke varmere, vær utover fredag den 23. juli. Fjordsidene er som overflødighetshorn og står tette av grønn og frodig vegetasjon med gress, blåbærlyng, rogn, or, bjørk, gran og furu, bare avbrutt av mørke flekker med moseinnrammet sva. Kraftige kråker svever grasiøst på oppdriften, mens hvitpisket fløte renner i strie strømmer nedetter blankskurt fjell før det temmes i rør under Fjordveien, opphører og blir brakk i Beisfjorden. Vinden presser tåken lenger inn i Beisfjorddeltaet og opp i fjellene som danner en herlig grå og massiv kulisse for vår irrgrønne scene.
Fortsett å lese «Fagernestoppen (Linken)»

Blindgjengere

Det er tidlig morgen. Altfor tidlig morgen. Willia Konstanse vet ikke forskjell på ferie og hverdag, så klokken 0615 er hun klar for en ny dag etter nok en natt på tvers, som et forvirret kompass i natten, pekende mot syd; denne gangen med en sokkeløs liten og myk fot hvilende på pappas arm, og hodet mot mammas bryst. Det Willia Konstanse ikke tenker på, men som vi så altfor godt vet, er at om et par timer er det tid for henne å sove igjen. Bare ikke for oss.
Fortsett å lese «Blindgjengere»

Vel blåst!

Vinden snur brått slik at den står rett inn fra land og havet innaskjærs i øst. Den kommer i kast; det bruser i trær og busker, og de lyse klærne som henger på snora vrir seg etter været. Skumringstimen er snart over og det ligger kun en lav stripe lys over holmer, skjær og bebyggelsen inne på land mot øst. Himmelen i vest derimot er blitt helt mørk blå, nesten svart, av truende skyer. Det er brått en spenning i luften som river i håret og trekker i de klamme klærne. Et kraftig blink setter hele sirkuset i gang, og nå går det fort. Det påfølgende tordenskrallet ruller over havet i vest, en serie med blink følger og lyser opp Pinnös sparsomme bebyggelse, før nye tordenskrall river himmelen i stykker og regnet fosser ned i store tykke regndråper som et tett og fuktig, grovflosset teppe. De trivelige sommerhusene blir brått spøkelsesaktige i de skarpe korte lysglimtene og står sammen med trærne som skrekkfilmkulisser mot det flukturerende bakteppet av lys og mørke.
Fortsett å lese «Vel blåst!»

Over grunt vann

Det er tidlig formiddag. Øyboerne vagler seg med kaffekoppen på trammer og på terskelen til sjøvendte og gjestfrie glassverandaer. Vinden rusker i geiterams, frukttrær og hvit stakitt, vimpler peker dovent til sjøs og båter holdes i vigør av en svak krusning på sjøen. Farer av ymse slag lurer i gress, trær og under steiner; hoggorm og flått har godt fotfeste på øya, og eksemplarer av begge arter har måttet bøte med livet under mine barnesbeskyttende morderhender. Det hviler en slags spent døsighet over Pinnö denne dagen.
Fortsett å lese «Over grunt vann»

Parkour du mal


Willia Konstanse griper tak i hårene på benene mine, så shortsen, og reiser seg sakte opp, det ene benet først, så det andre, til hun står svaiende inntil meg mellom lårene mine. Oppslukt tar hun forsiktig i de glatte, glinsende armhårene mine og ser dråper av svette forlate håret som henger i øynene mine og dryppe ned på den fuktige shortsen eller treffe den høyre hånden hennes med et lydløst plask. Med stive fingre rører hun i svetteperlene og gnir de dermed ut slik at de sakte forsvinner i heten fra min kropp og den varme sommerdagen. Jeg venter stille på at Marianne skal ta seg av henne igjen slik at jeg får meg et bad fra bryggekanten.
Fortsett å lese «Parkour du mal»

Om å ro til fotball-VM

Holmer, skjær, små øyer, seilbåter, fugler og mennesker; mangt er det som bryter havoverflaten fra der hvor forfatterens øyne befinner seg, skuende inn mot det svenske fastlandet fra en av disse øyene som bryter havoverflaten som en grå hval, slipt og nedkjempet av elementer og mennesker som har stukket flaggstenger og pæler ned i dens arrete rygg i århundrer. Pinnö er en sommerdrops utenfor turist- og sommerbyen Grebbestad som bare må suges på. Mens Grebbestads tilstedeværelse kommer som en overraskelse på den uforvarende landeveisfarende som har pløyet seg vei gjennom det svenske bondelandet etter Svinesunds handelsgalopp, så ligger Pinnö som en naturlig fortsettelse av den svenske skjærgårdsidyllen som eskalerer jo lenger ut i havgapet du kommer, helt til havet i vest tar over på baksiden av øya.

Fortsett å lese «Om å ro til fotball-VM»

Spikertjern


Spede regndråper krydrer det blanke skogstjernet. Vannliljebladene duver såvidt i ringene etter nok et vak. Tjernet er som et opprevet sår i myra som sakte er i ferd med å gro igjen. Det eneste synlige arret når den tid kommer vil være navnet: Spikertjern. Litt inne på land langs de gresskledte breddene står lauvtrærne tett; bjørk, or og rogn, og iblant en gran eller ei furu. Bak der igjen står furuveggen rank og lysebrun.
Fortsett å lese «Spikertjern»

Bekkestua


Der trikken nå med en ulende lyd pløyer seg forbi Bekkestua sentrum i Bærum gikk det en bekk i gamle dager. Ved denne bekken lå det en fattig husmannsplass med et to etasjers tømmerhus. Denne plassen het Bekkestua og skulle i 1924 gi navnet til en holdeplass på Bærumsbanen – banen som senere ble kalt Kolsåsbanen – og ennå senere til den småbypregede Bekkestua i utkanten av Stabekk. Navnet «Stabekk» på sin side er sammensatt av «stadr» som betyr stille og «bekk», og er antatt å skulle bety den krokete, stilleflytende bekken.

Fortsett å lese «Bekkestua»

Navnefest for Willia Konstanse

55 barn og voksne samlet seg lørdag 24. april i gapahuken på Sæteren gård i Bærum for å feire navnefest for min kjære datter Willia Konstanse Wahlstrøm Kaasin. Med fantastisk hjelp fra Willia Konstanses besteforeldre Ellinor og Geir blant andre fikk vi fraktet inn alt som trengtes de to km med gange inn til gården, samt kaffekoking, kakebaking, grilling, servering med mer. Arrangementet gikk strålende og gjestene hygget seg med alkoholfritt øl, brus, pølser, kaffe og kaker i aprilsolen utenfor gapahuken. Alle fikk utdelt velkomstdrink med påskrevet navn og livslang læringsoppgave til Willia Konstanse. Hovedpersonen selv syntes det ble mye oppstyr og sov seg gjennom store deler av tilstelningen. Takk til alle sporty gjester for at dere gjorde denne dagen så fin for oss!

55 barn og voksne samlet seg lørdag 24. april i gapahuken på Sæteren gård i Bærum for å feire navnefest for min kjære datter Willia Konstanse Wahlstrøm Kaasin. Med fantastisk hjelp fra Willia Konstanses besteforeldre Ellinor og Geir blant andre fikk vi fraktet inn alt som trengtes de to km med gange inn til gården, samt kaffekoking, kakebaking, grilling, servering med mer. Arrangementet gikk strålende og gjestene hygget seg med alkoholfritt øl, brus, pølser, kaffe og kaker i aprilsolen utenfor gapahuken. Alle fikk utdelt velkomstdrink med påskrevet navn og livslang læringsoppgave til Willia Konstanse. Hovedpersonen selv syntes det ble mye oppstyr og sov seg gjennom store deler av tilstelningen. Takk til alle sporty gjester for at dere gjorde denne dagen så fin for oss!

Fortsett å lese «Navnefest for Willia Konstanse»

På båltur for første gang

Antall mulige «første gang» blir færre med årene. For et nyfødt menneske er det vanvittig mange muligheter for handlinger og situasjoner, og alle har et mer eller mindre forlokkende «første gang» ved seg. Verken første skoledag eller første gang hos tannlegen står veldig sterkt som attråverdige «første ganger» hos de fleste, mens den første kjærligheten, det første kyss, eller den første utenlandsferien derimot, vanligvis står frem som positive opplevelser.


Antall mulige «første gang» blir færre med årene. For et nyfødt menneske er det vanvittig mange muligheter for handlinger og situasjoner, og alle har et mer eller mindre forlokkende «første gang» ved seg. Verken første skoledag eller første gang hos tannlegen står veldig sterkt som attråverdige «første ganger» hos de fleste, mens den første kjærligheten, det første kyss, eller den første utenlandsferien derimot, vanligvis står frem som positive opplevelser.

Fortsett å lese «På båltur for første gang»