Om det å henge i en tynn tråd

«Faen», tenkte jeg, i det jeg mistet balansen på den smale listen og brått ble kastet ut i en pendel på 15 horisontale meter før jeg smalt inn i fjellveggen med ryggen først, svimlende 150 meter over bakken, «der gikk kameraet i tusen knas».

«Jeg tror kameraet røk!», ropte jeg til min navnebror og mangeårige turpartner Helge F.

«Usj, så ergerlig», sa han, «det var min feil, jeg skulle ha holdt tauet strammere, sorry!»

«Det gjør ikke noe», sa jeg, «den opplevelsen er vel verd en ny linse.»

Og jeg mente det. Selv om hoften verket etter kollisjonen mellom kjøtt og berg, og selv om kameraet skulle være ødelagt, så var jeg en viktig erfaring rikere. Jeg krabbet meg langs flere smale lister bort til de sikringene Helge F. hadde satt da han som førstemann rappellerte ned den svært traverserte taulengden.

Fortsett å lese «Om det å henge i en tynn tråd»

Den evige gjenkomst

«Furet, værbitt over vannet», slik beskriver nasjonaldikteren Bjørnstjerne Bjørnson i 1870 det langstrakte og fjellrike landet Norge. 101 år senere fødes jeg, og på nippet 37 år inn i livet stryker jeg håndflaten mot den rue overflaten av akkurat dette furete, værbitte landet 2329 meter over vannet, på Tjønnholstinden i Jotunheimen.

Marianne og jeg gikk fra parkeringsplassen ved Vargbakken på Valdresflye noe sent lørdag morgen. Vi somlet med en hyggelig frokoststund i det deilige været utenfor teltet på rasteplassen noe lenger sør. Solen varmet godt da vi med lette dagstursekker trasket innover mot Leirungsdalen. Blå himmel og høstfarger gjorde stemningen mildt sagt upåklagelig. Rett etter krysningen av Steinflybekken tok vi av stien og beveget oss på gamle morenerygger oppover Steinflybakkan og opp til Steinflye. Her kunne vi igjen se Steinflybrean som ligger som et døsig dyr med ryggbuktningen inn mot bandet mellom Høgdebrotet (2226 moh, som jeg tidligere har besteget) i nord, og Tjønnholstinden (2329 moh) og Steinflytinden (2318 moh) i sørvest.

Fortsett å lese «Den evige gjenkomst»

Det ennå ikke værendes ontologi

På vei hjem i bilen fra Haukelifjell hørte vi, min far og jeg, på radio. Et program om utopi og filosofen Ernst Bloch fanget min interesse straks. Det viste seg å være NRK P2-programmet Utopia ved programleder Håkon Olaussen. Jeg forstod med ett at denne far-og-sønn-fisketuren vi nå kjente etterdønningene av i bena var nok et forsøk på å oppfylle utopien om far og sønn på fisketur sammen; den gode nærheten, samholdet på tross av en hverdag adskilt fra hverandre, og følelsen av generasjon, det å kunne se sin far/sønn i fri dressur og holde dette bildet opp mot en selv i en slags rom-tidsreise. Samtidig var fisketuren en utopisk drøm om vakende fjellørret i frodige vann på Hardangervidda; med stekeos fra svidd fiskeskinn i stekepanna, konjakk og kokkaffe.

Fortsett å lese «Det ennå ikke værendes ontologi»

Copyright Rondane


De fleste av oss som liker utfordringer i friluft har våre forbilder; det er noen som har gått opp de fotsporene vi plasserer våre fjellstøvler i. Antallet nye oppdagelser og hvite flekker på kartet har de siste hundre år blitt redusert til nærmest ingen. Oppdagertrangen synes ikke å avta av den grunn, den ser bare ut til å vende seg dels innover, dels mot det sportslige.

Reduksjonen i nye uoppdagede flekker på kartet har gjort det nødvendig å utfordre naturen på stadig nye måter; alene, uten etterforsyninger (unsupported) eller i mørket, gjerne alt på en gang. Det er ikke lenger siden enn 1982 at norske polfarere begynte å sette sportslige restriksjoner på seg selv. Frem til da var alt lov; båt, fly, luftskip, ballonger, hester, hunder og motorsleder.

Fortsett å lese «Copyright Rondane»

Skeie, Søre- og Sørvestre Smørstabbtind og Gravdalstinden

Selv ikke våren i Oslo og en måned i snø og isens mekka på Svalbards 79. breddegrad kunne dempe min lyst på å få gått en vårskitur i Jotunheimen. Lykkeligvis var Marianne, selv etter flere helger med toppturer, av samme oppfatning.

Planen var grei; reise rett etter jobb på fredag ettermiddag, ligge første natten i telt ved den første bommen på riksvei 55 fra øst, parkere bilen ved Krossbu, trekke utstyr og mat én kilometer opp til en tidligere brukt teltplass, bestige Skeie (2118 moh) på lørdag, og bestige Gravdalstinden (2113 moh) på søndag. Det hele endte med at vi besteg Skeie etter planen på lørdag, men fikk med oss Søre Smørstabbtind (2033 moh) og Sørvestre Smørstabbtind (2045 moh) i tillegg til Gravdalstinden på søndag i et vanvittig flott vær.

Denne turen var ment å være en kosetur og var dermed ikke forventet å gi oss de største fysiske eller psykiske utfordringene, men Skeie usikret på snø ble en passe fin utfordring. Toppen har en bratt flanke sett fra Leirbreen i øst, og et overhengende stup mot Smørstabbreen i vest, med en skarp til dels snødekt egg som topp.

Skeie

Vi kom oss ikke fra den nyopprettede leiren øst for Krossbu før etter lunsj ved 14-tiden. Været var tåket og ikke bra med slett utsikt mot toppene, men det var såpass ustabilt at det fort kunne bikke over til å bli bra slik som værmeldingen hadde meldt. Vi labbet over Leirbreen og etter hvert langs med Skeie før vi skrådde oppover mot det laveste punktet på eggen som går mot Veslebjørn. Snøfeltet var bratt og med flere ferske småras, men vi vurderte situasjonen som trygg selv om det seg ned et ras mens vi spiste litt mat nede på breen.

Vel oppe av snøfeltet og rett under eggen byttet vi ut ski med stegjern og isøks, og kløv opp de siste meterne. Vi forserte flere små hamrer hvor vi måtte klatre, og det var til tider noe utsatt, særlig de gangene vi måtte bevege oss forbi hamrene på øst- eller vestsiden. Selv om vi hadde et kort tau og noe sikringsutstyr i sekken, så var det aldri noe poeng å trekke dette frem. Skeie (2118 moh) har to toppunkter og vi fikk med oss begge for å være på den sikre siden, før vi returnerte. Været var fortsatt dårlig og det begynte å bli sent. Det bør nevnes at vi brukte unødig lang tid på denne turen fordi jeg følte meg skikkelig dårlig med magesmerter og generell slapphet.

Uansett, da vi kom ned igjen til eggens laveste punkt løftet hele det lave skydekket seg og solen strålte utover de omkringliggende toppene Store Smørstabbtind, Kniven, Sauen, Sokse, Bjørnungen, Storebjørn, Veslebjørn og Kalven, samt resten av Jotunheimen. Vi forbannet det faktum at dette ikke skjedde en halvtime før mens vi var på toppen, men uansett var vi glade for denne flotte sjansen til å få en fin nedkjøring tilbake til leiren.

Den bratte snøflanken hadde perfekt vårsnø og var en skikkelig opptur, men siden klokken nærmet seg 2100, så var det blitt gjennomslagsskare på breen videre, noe som gjorde det skikkelig ubehagelig å styre telemarksvingene. Vi kom oss allikevel ned til teltet og fikk laget oss et skikkelig herremåltid utendørs med tilhørende forfriskninger før utstyret begynte å rime og det var på tide å stupe til sengs, godt solbrente.

Gravdalstinden, Søre- og Sørvestre Smørstabbtind

Søndag opprant med et fantastisk vær. Blå himmel fra ende til annen, og vi nøt frokost i det sort-hvite med stor livsappetitt. Klokken ble 1030 før vi begynte turen langs den merkede skiruten over Leirbreen og etter hvert Smørstabbreen. Solen stekte i våre solblokkerte ansikter mens vi rundet Skeie på nordvestsiden, gikk langs Veslebjørn og Storebjørn på vestsiden mens vårt mål Gravdalstinden steg opp i passasjen mellom Søre- og Sørvestre Smørstabbtind som en glassert dessert.

Da vi kom frem til passasjen gikk vi opp et bratt snøfelt på østsiden for å komme til toppen av Søre Smørstabbtind (2033 moh). På vei oppover møtte vi tre jenter som allerede hadde vært oppe. Så kunne vi kjøre på ski ned til skaret mot Gravdalstinden (2113 moh). Oppstigningen til denne startet bratt og vi valgte å gå til fots, jeg med skiene på sekken. Vel oppe hadde vi en fantastisk vindstille utsikt utover det meste av Jotunheimen. Jeg fikk en fin nedfart, og da særlig på det bratteste partiet.

Vi staket oss tilbake til passasjen igjen, denne gangen langs foten på vestsiden av Søre Smørstabbtind, før vi la fra oss sekkene og ruslet opp mot Sørvestre Smørstabbtind (2045 moh). Også her fikk jeg en fin nedkjøring før vi sammen kunne skli ned mot den flate Smørstabbreen igjen. Klokken 1730 var vi tilbake i leiren og pakket denne raskt ned i pulkene og seilte ned igjen til bilen. Klokken 2400 var vi tilbake i Oslo. En fantastisk deilig tur var vel overstått.

Tre uker i telt på 79 grader nord

Det å få reise til en av verdens nordligste utposter, Svalbard, og få oppleve den mektige og værharde naturen der på nært hold og over en lengre tidsperiode, har vært en drøm for meg siden jeg som barn leste om pionerene blant verdens polfarere. Endelig, våren 2008, skulle denne drømmen realiseres.

Endre Før Gjermundsen, en kamerat av meg siden vi gikk brefallet Bondhusbreen i 2001, tar en doktorgrad i glasial geologi på UNIS (Universitetssenteret på Svalbard) i Longyearbyen. Sammen med sin veileder førsteamanuensis Anne Hormes har han satt i gang forskningsprosjektet «Icebound», en glasial-geologisk studie hvis formål er å rekonstruere geometrien til den siste innlandsisen som dekket Svalbard for ca 20.000 år siden, og tallfeste alderen på siste glasiasjons maksimum.

Denne rekonstruksjonen er viktig for å kunne si noe om den store ferskvannstilførselen til havområdene rundt Svalbard som fant sted ved slutten av siste istid. Dette har igjen betydning for nøyaktigheten til prediksjoner om konsekvenser og forløp til fremtidige klimaforandringer. Atmosfæriske sirkulasjonsmodeller som blir brukt til slike prediksjoner bør testes mot data som sier noe om plutselige klimaforandringer i prehistorisk tid.

Studien skal gå over tre år og undersøke to nøkkelområder; Atomfjella og Nordvest-Spitsbergen. I kraft av mitt vennskap med Endre og mitt kjennskap til klatring, ferdsel på bre og generell kunnskap om det å være på vinterturer ble jeg bedt om å være med på feltarbeid til Nordvest-Spitsbergen fra medio april til medio mai 2008. Jeg svarte selvsagt ja.

I tillegg til Endre, Anne og meg ble en annen kamerat av Endre, Bjørn André Skjæret – en erfaren klatrer, bre- og kajakkguide fra Jostedalen – bedt om å være med.

Klokken 1800 torsdag den 10. april 2008 stod jeg dermed og ventet på Bjørn André på Gardermoen flyplass. Reisefeberfylt blod hadde akkurat erstattet stressfylt blod og jeg stod til hoftene i bagasje og yr forventning. Uker med planlegging i en allerede stressende hverdag – med jobb, og kun kort tid etter min forrige lengre tur på tvers av Sverige med påskeferie på familiens hytte imellom, samt et nystartet kjærlighetsforhold – tar på, selv om alt er lystbetont.

Forberedelser

I kraft av min nystartede NRK-blogg «Rastløs – jakten på det egentlige» (http://blogg.nrk.no/rastlos), og min kunnskap om nettsider, så var min andre rolle ved siden av det turmessige i hovedsak som formidler, via tekst, bilder og video. Jeg fikk rekvirert et videokamera fra NRK Hordaland – som kom med bud dagen før avreise – og jeg opprettet nettsiden icebound.no for prosjektet.

Siden vårens feltarbeid skulle foregå i de kanskje mest spektakulære og alpine områdene på Svalbard, at det skulle bli det lengste og tøffeste feltarbeidet i regi av UNIS i vårsemesteret, og siden det ville få en viss mediedekning, så mente Endre, og jeg med han, at ekspedisjonen burde vekke en viss interesse fra passende sponsorer. At ekspedisjonen var godt rustet til å ta potensielt knallgode bilder burde heller ikke tale imot foretaket.

Som sagt så gjort, og brev til en rekke utstyrsprodusenter ble forfattet, sendt ut og fulgt opp via e-post og telefon. Vi fikk godvilje de fleste stedene, men reelt napp hos følgende:

  • Norrøna: skallbekledning, mellomlag, votter, hansker, luer, gamasjer og sekker.
  • Devold: undertøy, sokker, jakker, balaclava og halser.
  • Ajungilak: soveposer i dun.
  • Helsport: soveposer i dun og et tomannstelt.
  • Nanok: dunjakker, varmebukser og bivaksko.

I tillegg fikk ekspedisjonen midler og støtte fra UNIS, Jan Christensens legat, Svalbard Science Forum og den tysk-franske forskningsstasjonen i Ny-Ålesund, AWIPEW.

Med tillegg av personlig utstyr og erfaring var vi med andre ord godt rustet til å leve tre uker i telt nesten på den 80. breddegraden.

Tiden i Longyearbyen

Etter å ha møtt Bjørn André på Gardermoen (for første gang), sjekket inn og sluppet unna betaling for overvekt, så begav vi oss per fly til Longyearbyen.

På flyplassen ventet Endre og vi ble kjørt til et hus i Longyearbyen med leiligheter for vitenskaplig besøkende til UNIS. Der tilbrakte vi helgen på hvert vårt enkle rom med utsikt ut i dalen. Det var ekstremt kaldt og vindfullt hele helgen.

Fredag hadde vi sikkerhetskurs på UNIS hvor vi blant annet lærte om breer, isbjørn og trygg ferdsel, pluss håndtering av sikkerhetsutstyr som for eksempel satellittelefon og nødpeilesender. Vi hadde også et par iskalde timer på skytebanen hvor vi øvde på å skyte med rifle. Bra trøkk og smell i de sakene. Vi traff blinkene der vi skulle for det meste, men adrenalinstresset av rykket og lyden i geværet vil nok snarere øke enn minske stresset ved et allerede stresset møte med isbjørn hvor det ikke er igjen flere skremmeopsjoner. Vi lærte også å fyre av en signalpistol som sender et stort prosjektil bortimot hundre meter før det smeller. Det bør fortrinnsvis smelle mellom isbjørn og skytter, slik at isbjørnen ikke styrter mot én.

Resten av kvelden gikk med i vårt dedikerte ekspedisjonsrom oppe på UNIS hvor vi pakket utstyr og pakket ut forsendelser fra våre sponsorer, før vi rundet av kvelden med pils nede i UNIS-kantinen, en tur på byen i Longyearbyen, og en eksotisk kebab.

Lørdag og søndag pakket vi videre før vi mandag hadde et snøskuterkurs i regi av UNIS på formiddagen. Ved lunsjtider reiste Anne og Endre med tre fullpakkede sleder med kurs for Ny-Ålesund. To fastboende fra Ny-Ålesund, Tove og Rainer, reiste med dem. Det er 26 mil fra Longyearbyen til Ny-Ålesund, og mye snø og overvann gjorde turen strabasiøs. I tillegg røk de en sledekrok som gjorde at de måtte pakke om sledene.

Til Ny-Ålesund

Bjørn André og jeg tok flyet til Ny-Ålesund med mye over 100 kg utstyr med oss. Flyet tar 12 passasjerer og vi registrerte oss inne i hangaren hvor flyet også står, før vi gikk opp en trapp til venterom og personalkontorer. Små forhold, men det fungerer.

Flyturen brakte oss lavt over et fantastisk landskap bestående av spisse tinder og forblåste breer, og tok bare en snau halvtime. Vel fremme ble vi møtt av den påtroppende sjefen for AWIPEV – den avtroppende, Rainer, var på vei til Ny-Ålesund på snøskuter sammen med Anne og Endre. I denne sammenhengen bør det nevnes at også Anne tidligere har vært stasjonssjef på den samme basen.

Vi ble kjørt den snaue kilometeren inn til sentrum av Ny-Ålesund hvor hovedkvarteret for Kings Bay, eierne av hele Brøggerhalvøya (Kings Bay er igjen eid av den norske stat etter den store gruveulykken i 1962) hvor Ny-Ålesund ligger. Stedet er nå en dedikert forskningsbase etter at gruvedriften brått stilnet etter den store gruveulykken i 1962. Kings Bay Kull Company som i 1916 ble etablert som et gruveselskap med hovedkontor i Ålesund (derav navnet Ny-Ålesund) står nå for drift av all infrastruktur i Ny-Ålesund som for eksempel flyplassen og kantinen.

Polarhistorisk sett er Ny-Ålesund også av interesse fordi det var her Roald Amundsen og Alfred Nobile i 1926 for alvor startet sin ferd med det 106 meter lange luftskipet «Norge» for å erobre Nordpolen. Nobile fløy luftskipet fra Italia til Oslo hvor skipet ble fortøyd i en fortøyningsmast på Ekebergsletta før det fortsatte via Leningrad og Vadsø, før det til slutt ankom Ny-Ålesund. Her ble det ikke bare bygget en fortøyningsmast, men også en stor hangar som kunne romme skipet. Denne er nå revet.

Luftskipet forlot fortøyningsmasten i Ny-Ålesund den 11. mai 1926, og allerede klokken 0220 neste dag passerte besetningen på 16 polpunktet. Det henger en del bilder i kantinen fra denne historiske seilasen, og den aldrende Amundsen ser ut som den småkongen han nok var. Uansett røk han i etterkant uklar med sin luftskipsfører Nobile og denne bestemte seg for å utruste en egen lengre ekspedisjon herfra med luftskipet «Italia». Det var denne ekspedisjonen som tilslutt førte Amundsen i døden i 1928 da han deltok i en større redningsaksjon med flyet «Latham» for å redde ut Nobile som havarerte på tilbakeveien fra Nordpolen. Ironisk nok var Amundsen (som hadde flysertifikat) på luftskipets side i kontroversen om hvilket transportmiddel i luften som var best:

Vi ble også ganske overbevist om, at luftskibe på det nuværende tidspunkt er flyvemaskinene overlegen. Så lite skal til for at bringe et aeroplan ut av lave. En liten lekkasje eller en løs skrue er nok til å bringe disse til nødlanding, og en sådan i egne, hvor landingsplasser ikke finnes, er mer enn risikabel. Annerledes med et luftskib. Kommer her en motor ut av lave, stopper man bare og reparerer den.

Ny-Ålesund består i dag av et 30-talls bygninger som i tillegg til AWIPEV (Alfred Wegener-Instituttet og Det franske polarinstitutt – Paul Émile Victor) og Kings Bay huser Polar Research Institute of China, Consiglio Nazionale delle Ricerche, Korea Ocean Research and Development Institute, Natural Environment Research Council (NERC), National Institute of Polar Research (NIPR), Norsk Polarinstitutt, Norsk Romsenter, Statens Kartverk, Universitetet i Oslo, Universitetet i Tromsø.

Vi registrerte oss hos Kings Bay og ble innlosjert på hvert vårt dobbeltrom på «Rabot», ett av AWIPEVs to hus. Rommene delte vi med hver vår nederlandske forsker. Deretter løp vi til middag i kantinen. Hverdagen er meget tilrettelagt og ordnet i Ny-Ålesund, med felles måltider til fastlagte tider for alle de mellom 30 og 100 beboere (avhengig av årstid), syv dager i uken.

Etter en kjapp middag løp vi over til Norsk Polarinstitutt og fant stasjonssjefen der, Trond Svenøe, som velvillig la til rette for at jeg på forespørsel og kort varsel kunne delta på det direktesendte programmet Sveip på NRK2 via Skype og webkamera. Der fortalte jeg om turen vi hadde nært forestående under overskriften «Tre uker i telt på Svalbard» (http://www1.nrk.no/nett-tv/indeks/128835).

Etter å ha handlet litt pils på butikken som bare er åpen et par dager i uken, feiret vi fødselsdagen til en franskmann på AWIPEV, da Anne og Endre kom. Endelig var gruppen samlet.

De neste dagene brukte vi til de siste forberedelsene; pakking av utstyr, prøvetur med de snøskuterne Bjørn André og jeg fikk låne av AWIPEV, tanking av bensinfat og kanner, og diskusjoner over en kopp kaffe rundt flyfoto over området vi skulle besøke.

Avreisen ble utsatt et par dager på grunn av dårlig vær, men på tirsdag møttes ekspedisjonsmedlemmene klokken 0800 til frokost og planlegging. Været var blitt grått etter en fantastisk fin dag på mandag, og planene om å dele ekspedisjonen i to for å sende ut en gruppe via snøskuter for å sette ut et depot halvveis til base camp, på breen Isachsenfonna, og en annen gruppe for å sette ut et depot fra båt innerst i Krossfjorden ved den lille og mildt sagt avsidesliggende hytten Lloyds hotell, ble kullkastet.

Rettere sagt ble den første delen av planen kullkastet, og vi satte alt inn på den delen av planen som innebar båten Teisten. Vinden var ikke så sterk selv om skydekket var lavt, så det skulle kunne gå og komme inn i Krossfjorden. Båten har kran til lasting av utstyr. Vi tok med oss to bensinfat til snøskuterne og ett parafinfat til fyring i base camp, samt over 300 kg utstyr, i alt ett tonn, om bord i båten.

Depotutsetting på Lloyds hotell

Etter en nøye vurdering av hva vi skulle legge igjen ved Lloyds hotell, hva vi trengte til turen med snøskuter dit senere, samt en kjapp lunsj, kastet vi loss litt før klokken 1300. Skipper Arne Kristoffer førte oss trygt ut av havnen og ut på fjorden. I tillegg til Anne, Endre, Bjørn André og jeg, hadde vi med oss tyskerne Joann og Jonathan fra AWIPEV. Målet med turen var å få lastet av vår last ved Lloyds hotell, slik at vi senere kunne plukke det opp. Utfordringen var å komme nær nok land. Til å hjelpe oss hadde vi kranen på Teisten, 500 meter stålvire på vinsj, statiske tau, slynger, taljer og taubremser.

Overfarten tok halvannen time i grått, men mildt vær. Lloyds hotell er nok ikke verdens beste hotell, det er snarere en hensatt oransje konteiner inneholdende en benk og et bord. Planen var at vi på veien ut til base camp skulle overnatte der og plukke opp utstyret. Det ville også være et viktig etterforsyningssted for bensin slik at vi kom oss ut i vårt store nedslagsfelt for å få hentet de steinprøvene vi skulle. Vi prøvde også å få arrangert det slik at vi på tilbakeveien skulle få sendt hjem utstyr derfra slik at vi slapp å kjøre det med snøskuter tilbake til Ny-Ålesund.

Vel fremme ca 50 meter fra land ved den isdekte stranden utenfor Lloyds hotell satte vi Endre og Bjørn André ikledd overlevelsesdrakter ut i en liten gummibåt. Bjørn André rodde for harde livet i den kraftige strømmen, og de kom seg i land. De sendte raskt over gummibåten og vi fikk etter noe om og men sendt over wiren til dem. Den festet de rundt en stor stein slik at vi hadde en sikkerhetsline over til fastlandet fra båten. Dermed var båten festet med både line i land og anker.

Så begynte vi å sende over utstyret. Matkassen var det knyttet en del spente forventninger til om vi fikk om bord i den lille gummibåten, kassen veier rundt 100 kg, men det gikk fint. Det hele forløp uten dramatikk. Etter en stund sendte vi over Joann svømmende i overlevelsesdrakten og litt senere Jonathan med båten. Dermed hadde vi fire personer i land til å rigge opp et taljesystem for ilandhenting av fatene.

Fatene hentet vi opp fra lasterommet om bord i båten og fikk plassert på plattingen akterut. De veide 200 kg per stykk, så det var en litt skummel operasjon. Vi festet en talje til wiren som kunne trekkes fra både båten og land, så da alle var klare kunne jeg sparke uti det første fatet. Det ble trukket i land, og de to andre fulgte på. Deretter trakk de på land fatene opp iskanten og bar resten av utstyret opp i og rundt hytta. Så ble de trukket i tur og orden tilbake til båten, og etter tre timers hektisk innsats var depotet etablert og vi var på vei tilbake til Ny-Ålesund.

Dessverre var den stormen vi venter på onsdag allerede i emning, så vi fikk en minneverdig overfart med tunge dønninger skrått akterut fra venstre. Vi hadde noen skikkelige ommøbleringer inne i båten før vi kom i havn, og flere var noe bleke om nebbet. Men alt gikk strykende og vi kunne ved 20-tiden innta en forsinket middag, godt fornøyde med egen innsats.

De siste forberedelser

Selv om været var godt tidlig på dagen onsdag i Ny-Ålesund, så ble det klart av værutsiktene fremover på meteogrammet at det ikke var noen god idé å kjøre ut bensindepot med snøskutere den dagen. Vi holdt muligheten åpen på frokostmøtet klokken 0800, og det ble bestemt at Endre og jeg skulle ta med oss et fat og en rekke jerrykanner med bensin for å sette ut litt over halvveis til base camp fra Ny-Ålesund. Dette vil sikre at ekspedisjonen kom trygt hjem fra feltarbeidet på Nordvest-Spitsbergen en gang uti mai.

Vi arbeidet frem til lunsj med å fylle bensin og ellers forberede depotutkjøring, men det ble klart rett før lunsj at det ikke var noen god idé å reise ut. Isteden spiste vi lunsj før vi hentet skuterne Bjørn André og jeg skal bruke, og tok oss en tur alle fire innover de hvite viddene sør for Ny-Ålesund. Målet med turen var at vi skulle bli fortrolige med skuterne, og teste noen bratte opp- og nedkjøringer som må forseres både når vi reiser ut i felt og på returen. Det ble en flott tur, men på slutten kom snøværet og vinden som var meldt. Dermed viste det seg å ha vært en god avgjørelse å ligge på været.

Det var underlig å måtte skrive et skriftlig dokument før man reiste ut av byen med opplysninger om retur etc. Det føltes også rart og måtte ta med seg gevær og signalpistol. Faktisk er det slik i Ny-Ålesund at hvis man forlater bebyggelsen, så er man nødt til å ta med seg den slags sikkerhetsartifakter.

Etter skuterturen gjorde vi noen småting som å feste braketter til stolper som skulle brukes til snublebluss i leieren før det ble middagstid og kveld.

Været gjorde sitt for å hindre avreisen, og etter et par dager til med hverdagsliv i Ny-Ålesund, kunne vi endelig på fredag si farvel og på gjensyn til våre nye venner i verdens nordligste fast bebodde samfunn.

Fredag 18/4 – Avreise

Vi reiste endelig ut fra Ny-Ålesund og inn i eventyret. Klokken nærmet seg 11 på formiddagen da 6 skutere snerret ut fra hovedgaten og innover Austre Brøggerbreen. Forruten oss fire ekspedisjonsmedlemmer hadde vi med oss to stykker fra AWIPEV som skulle hjelpe oss med å kjøre ut et fat med bensin slik at vi hadde til tilbakeveien.

Etter den første breen måtte vi gjennom Skaret som er et meget bratt kruks på første delen av ruta. Det gikk fint, og vi kunne fortsette innover Uværsbreen og bak de fantastiske fjellene Tre Kroner, før vi entret Holtedalsfonna. På Isachsenfonna satte vi av fatet med bensin og de to guttene fra AWIPEV snudde.

Vi fortsatte et godt stykke, og ved 18-tiden kom vi til Lloyds hotell. Der spiste vi og pakket sledene med mye av det vi lot ligge da vi var der med Teisten. Med tunge sleder fortsatte vi oppover Lilliehöökbreen og gjennom Satellittpasset hvor vi ved 22-tiden fant en leirplass i le av Satellittane på sørvestsiden i 700 meters høyde. Siden solen alltid skinner på denne tiden på Svalbard, så kunne vi jobbe utover kvelden. Merkelig nok var vi ikke veldig slitne heller etter så mange timer på sadelen.

Vi pakket av sledene og satte opp vårt medbrakte 10-manns militærtelt som vi ekviperte med parafinovn, fire feltsenger og en skikkelig kjøkkenbenk med tilhørende gasskomfyr. Kjøkkenbenken ble laget av store snøblokker og to medbrakte treplater, og ble plassert i tilknytning til kuldegropa ved inngangen. Det hele ble slett ikke verst og oste luksus jeg neppe har vært forunt på tur.

Til slutt satte vi opp snublebluss mens Endre gravde ut verdens største snøpissoar og en enkel foreløpig do. Så, etter å ha dratt ut sikringene på snubleblussene gikk vi til sengs i vårt fantastiske nye hjem ved 02-tiden i strålende sol og med et fantastisk landskap som kulisse. At gradestokken viste godt under -20 betydde svært lite. Vi sov som grever i våre tykke soveposer fra Helsport og Ajungilak/Mammut.

Lørdag 19/4 – Til Lloyds hotell

Vi våknet lørdag formiddag ved 11-tiden til et strålende vær. Utsikten fra teltleirens snubleblussavgrensede verden var spektakulær. Fjelltoppene på Nordvest-Spitsbergen er helt rå. De er taggete og spisse som jeg bare har sett på de mest alpine toppene i Jotunheimen og i Alpene. Spirene på toppene sto som trassige pigger mot vær og vind. Det var en vidunderlig herlig følelse som varmet meg den morgenen, endelig å kunne være en integrert del av denne fantastiske naturen.

Solen skinte, men det var ned mot -26 grader hele dagen. Det rev godt i fingrene når man måtte ty til votteløse handlinger ute. Endre og jeg reiste etter en god frokost til Lloyds hotell for å hente resten av utstyret vårt, bl.a. ski og den store matkassa. Bjørn André og Anne ble igjen i leiren for å sette opp et ekstra telt og bygge levegger til ly for vind og snøfokk.

Turen til Lloyds tok en times tid. Alt utstyret var intakt, ingen isbjørn hadde fått ferten av maten vår. Vi spiste en kjapp lunsj ved 16-tiden før vi pakket sledene. Klokken 1800 kunne vi endelig ta fatt på veien tilbake til leiren. Det ble en noe mer dramatisk retur.

Kort etter avreise røk staget til Endres store treslede. Vi lappet det sammen etter beste evne med en klatreslynge fra breredningskassen vår, men det holdt ikke lenge. Da erstattet vi hele staget med et statisk slepetau, noe som fungerte utmerket, og vi kunne koste på tilbake til leiren. Vi begynte etter hvert å få dårlig tid. Avtalen med Anne var at vi skulle være tilbake til 2100. På Svalbard betyr det redningsaksjon i stor stil hvis dette ikke holdes. Avtalen med UNIS innebar også at vi skulle ringe inn via satellittelefon hver kveld før klokken 2100. Heldigvis rakk vi å komme tilbake til leiren like etter 2000.

Leiren var blitt et svært imponerende skue; et Helsport tomannstelt stod ved siden av det store teltet, og mot nordvest ruvet en to meter høy og ti meter lang mur av snøblokker. Snøen er helt hardpakket der oppe. Man kan skjære ut flotte blokker med solid styrke like under overflaten, men jo lenger ned man kommer, desto bedre blir kvaliteten.

Vi spiste en herlig middag med påfølgende kaffe og sjokolade. Kjøkkenet ble utvidet med kroker av ståltråd til å henge våre få kjøkkenredskaper, og ellers forløp kvelden med kartundersøkelser og musikk på vårt lille batteridrevne mp3-stereoanlegg slik det skulle gjøre så mange kvelder fremover.

Søndag 20/4 – Dokatedralen

Tåken seg innover breen etter frokost, og vi kom oss ikke ut på rekognoseringstur som planlagt. Derfor ble det ferdigbygging av levegger som stod i fokus. Morgendagen skulle etter sigende bringe vind på 15 m/s, så veggene kunne komme godt med.

Før jeg ga meg i kast med det tunge og monotone, men allikevel givende arbeidet med å bygge levegger prøvde jeg å få sendt e-post til bloggen min på nrk.no (http://blogg.nrk.no/rastlos) via satellittelefonen som planlagt. Det gikk ikke. Da jeg endelig fikk startet den lånte pc-en (streng kulde er tydeligvis ikke så lett å håndtere for harddisker), logget meg på og sendt e-posten, en prosess som sikkert tok en time, så var alt som kom ut på nett tittelen og et par ord av ingressen. Etter gjentatte forsøk måtte jeg gi opp. Jeg ringte NRK og fikk avtalt at de skulle opprette en telefonsvarer som jeg kunne lese meldingene mine på. Det løste seg på et vis med lydfiler lagt ut på nett, men det hele ble ikke veldig skumlese-vennlig, og for det meste myntet på spesielt interesserte.

Tre av oss bygget levegger mens Endre startet byggingen av det vi mente måtte bli en fremtidig severdighet på Svalbard; verdens største toalett i snø, eller dokatedralen som vi døpte den. Endre brukte hele dagen, men ble på langt nær ferdig. Dypere, stadig dypere var hans mantra, og vi tullet med at vi fryktet for hans mentale helse. Jeg mente det ville være en idé allerede straks å bygge et lite sinnssykehus til ham selv ved siden av doen. Han strålte opp ved tanken, men falt med ett sammen og var lei seg for at han ikke hadde tatt med motorsag!

Dokatedralen ble bygget som et tre meter dypt hull med trapp og forgang før det aller helligste. Over deler av forgangen ble det bygget tak, og foran hulen med avtredet ble det bygget to motstående og forskjøvne levegger for å ta av for vind og fokksnø. Selve avtredet var en meterdyp smal spalte i gulvet.

Dagen gikk med, og kvelden forløp slik den skulle gjøre det de neste tre ukene med middag, kaffe og middagshvil. Gradestokken viste -25 grader, så det var en del rim inne i teltet. Varmen fra parafinovnen utgjorde ikke mer enn at vi måtte sitte med dunjakker, lue og hansker inne. Vinden økte i styrke utover natta. Men som filosofen Adorno sier i «Minima Moralia» med undertittelen «Refleksjoner fra det beskadigede livet»:

Hvorvidt en er lykkelig, kan en høre på vinden. Den advarer den ulykkelige om at huset hans er skrøpelig og jager ham ut av den lette søvnen og den heftige drømmen. For den lykkelige synger den sangen om at han er trygg: når den piper og hyler bærer den bud om at den ikke lenger har makt over ham.

Vi sov trygt den natten som alle de andre nettene i vårt enkle, men solide hjem.

Mandag 21/4 – Rekognosering

Vi våknet til en ny dag i Satellittpasset med sol og tåke etter en natt med hard vind. Vi bestemte oss allikevel for å kjøre en rekognoseringstur for å se oss ut steder hvor vi kunne ta steinprøver. Steinprøvene skulle tas over og under såkalte «trimlines», dvs. der man antar at breen har hatt overflaten sin under siste istids maksimum. Tegnet på slike «trimlines» er striper på fjellsidene med fremspring. Det er kun granitt med kvarts som kan brukes til datering for eksponering av kosmisk stråling (den såkalte «cosmogenic nuclide dating»-metoden), og granitt er det en del av her i motsetning til rundt for eksempel Longyearbyen hvor det mer eller mindre er store grushauger av sedimentære bergarter som utgjør fjellene.

Vi fant flott granitt på Nordvest-Spitsbergen, og fantastiske fjellformasjoner. Selv om toppene er taggete og alpine ser det ut til at de fleste kan bestiges via en snørenne. Men det er ikke slik som for eksempel de fleste fjellene i Jotunheimen er konstruert, at det finnes en enkel vei opp den ene siden av fjellet som ender i et brått stup på andre siden. På denne norske utposten er det snarere slik at alle fjellene har avgrunner på alle sidene, men det finnes som sagt snørenner og lavere rygger som kan brukes som aksesseringspunkter.

Vi kjørte over Smeerenburgbreen og besiktiget den 1097 moh. høye Hornemantoppen. Ved Losvikfjella lenger vest spiste vi lunsj under en flott granittvegg. Deretter kjørte vi innover et stykke på Waggonwaybreen som går ned mot turistmagneten Magdalenefjorden. Sikten over breen gjorde at vi måtte snu. Vi kjørte bortom et par topper lenger sør som vi enkelt ruslet opp på før vi returnerte til leiren i Satellittpasset.

Det var utrolig kaldt også denne dagen, og termometeret vårt ble i løpet av natten sprengt, trolig med temperaturer ned imot -40 grader. Etter denne dagen hadde vi ikke termometer og var etter å ha vært så lenge ute i kulden nesten ute av stand til å kjenne hvor kaldt det egentlig var. Man venner seg til det meste. Men det er liten tvil om at vi senere på noen av toppene effektivt, altså iberegnet vind, hadde ned i -50 grader. Heldigvis avtok kulden etter halvannen til to uker, og våren meldte sin ankomst.

Tirsdag 22/4 – Værfaste

Nok en kald dag i Satellittpasset med tåke og umulige arbeidsforhold. Dagen gikk med til bygging av levegger og do. Vi fikk til en liten skitur opp på fjellet øst for leieren, Satellittane på 930 moh. Det var en meget kald fornøyelse i -25 grader og sterk vind. Flatt lys og hard snø gjorde heller ikke nedfarten spesielt hyggelig, men det var godt å røre litt på kroppen annet enn arbeidende med den noe monotone leveggbyggingen.

Ved 23-tiden kom det et voldsomt vindvær som jaget oss ut for å bygge flere levegger like inntil teltet. Etter å ha jobbet et par timer slik at skjegg, hår og øyne var gjenklistret av is og snø, var det godt å komme seg tilbake i soveposen. Like etter stilnet vinden og det ble en rolig natt.

Onsdag 23/4 – Rekognosering

Vi våknet til et strålende vær med solen skinnende fra en skyfri himmel. Fortsatt veldig kaldt, men vi kom oss i skuterdressene og dro ut på rekognosering rundt i området. Vi kartla flere potensielle klatrefjell med «trimlines» og fikk en del flere nødvendige tracks på GPS-en, slik at vi evt. kunne kjøre de samme rutene i dårlig vær senere.

Torsdag 24/4 – Dokatedralen høytidelig åpnet

Nok en kjip dag værmessig med sterk vind, streng kulde, snø og lavt skydekke. Vi brukte dagen til å fikse mer i leiren og fullføre det vanvittige byggverket som har fått navnet «Dokatedralen». Denne ble åpnet med brask og bram og høytidelig tale av dosjef Endre. Dårlig vær og kontinuerlig samvær avler dårlig humor, og vi hadde nå etablert titler på alle. Bjørn André var kjøkkensjef, Endre var dosjef, jeg var multimediasjef og Anne var bare sjef. Vi åpnet doen ved å klippe over en snor av ståltråd, og ved å klappe Amundsens rumpe som ble utformet i snøen ved inngangen. Over inngangen laget vi et flott hjerte, farget ved hjelp av solbærtoddy.

Fredag 25/4 – Granitten (1081 moh)

Endelig klaffet alt. Solen skinte fra skyfri himmel, det var kaldt, men lite vind, og vi kunne komme oss ut for å ta steinprøver. Vi valgte oss det flotte fjellet Granitten på 1081 moh mellom Smeerenburgbreen i vest og Staxrudfonna i øst, og besteg dette via en ca 55 graders bratt snørenne på 250 høydemeter. Snøen var hard og vi måtte passere en del utsatte steder, men vi droppet å sikre med tau fordi vi stolte på isøksene, stegjernene, egen erfaring og klatreferdigheter. Nær toppen sikret vi Endre slik at han kunne hente ned noen steinprøver fra toppunktet. I alt hentet vi med oss fem steinprøver på ca en kilo hver både fra under og over «trimline».

Vi spiste lunsj på toppeggen i sol og vindstille, og med utsikt ut over hele Nordvest-Spitsbergen. Etter åtte timer på jobb returnerte vi til teltleiren ved 21-tiden til enkel middag og te. Allerede nå var vi begynt å forskyve døgnet noen timer. Vi sto aldri opp tidligere enn ved 9-tiden og la oss aldri før midnatt. Dette hadde uansett ingen betydning siden det var lyst hele døgnet.

Lørdag 26/4 – Aurivilliusfjellet (1110 moh)

Nok en fantastisk flott dag, kaldt, men ikke ubehagelig, og sol, sol, sol så langt øyet kunne se. Vi besteg Aurivilliusfjellet (1110 moh), et fjell som ligger i et trekantet massiv bestående av Aurivilliusfjellet i vest og Jäderinfjellet i øst, omgitt av Hans Henrikbreen i vest, Raudfjordbreen i øst, Rakbreen i nordvest, og Tjukktarmen i nordøst. Nok en gang gikk vi via en lang snørenne, denne gang på 350 høydemeter i 50 graders helling. Snøen var fin, men hard noen steder og det var et par steder hvor en utglidning ikke ville vært spesielt hyggelig. Vi gikk allikevel uten sikring og det føltes trygt nok. Alkekongene (eller Alketrosten som Endre kalte den) lo seg skakk av oss der vi sakte men sikkert stampet oss oppover i bratta, og var en hyggelig påminnelse om at våren var i anmarsj.

Vi gikk ikke helt til toppen av Aurivilliusfjellet, men nøyde oss med å ta steinprøver av tre store steiner (flyttblokker) på et platå, samt to prøver nærmere toppen. Vi spiste lunsj ved en av de store steinene og gikk ned samme snørennen vi var kommet opp etter endt oppdrag, med sekkene fulle av stein. Endre som hadde båret opp skiene sine fikk belønning for strevet ved å kjøre renna ned etter at vi andre var kommet helskinnet ned. Han sleit noe med en uvillig teleskopstav, men kom ned i god behold og i fin stil. Vi var tilbake i leiren rett etter klokken 2000 og fikk oss etter hvert en bedre middag.

Søndag 27/4 – Beinfjellet (1120 moh)

Nok en vakker dag på Haakon VIIs land. Vi besteg Beinfjellet (1120 moh) via en bred snørenne på ikke mer enn 45 grader og på 300 høydemeter. Enkel, men fin klatring med andre ord. Vi gikk ikke helt til topps, noe som trolig ville krevd sikring, men nøyde oss med å ta prøver fra en rygg noe lavere ned på ca 1050 moh. Snørenna vi kom opp endte rett i friluft på nordsiden av fjellet, med et flott brefall hengende oppunder fjellet. Vi tok oss god tid i det vakre været, og for første gang kunne vi kjenne at solen virkelig varmet litt. Gradvis var været blitt mildere, selv om kulda fortsatt var streng og fingrene fort frøs til hvis man hadde dem utenfor hanskene.

Endre hadde nok en gang med seg skiene og kjørte ned renna i en fei, mens vi andre krabbet baklengs ned, i alle fall det første stykket. Nederst i renna kladdet stegjernene noe voldsomt i den etter hvert bløte snøen. Vi var tilbake i leiren litt etter klokken 1800 med tre steinprøver.

Mandag 28/4 – Jäderinfjellet (1150 moh)

Vanvittig flott dag med en reell bestigning av Jäderinfjellet på 1150 moh, 450 høydemeter fra breen hvor vi parkerte snøskuterne. Vi gikk opp en ganske kort og ikke altfor bratt snørenne før vi fulgte en skarp egg mot en ny og lengre snørenne med ca 50 graders helning som vi fulgte til topps. Langs eggen var det en rekke overhengende skavler og det var til dels spennende klatring både på snø, is og stein. Solen varmet og vi gikk i bare undertøyet på overkroppen så lenge vi var i bevegelse. Når vi stoppet for å spise var vi nødt til å ha på oss dunjakke.

Toppen av Jäderinfjellet er en 4,5 meter høy pinakkel med bratte snø- og steinrenner ned på alle sider. Utrolig fint å stå på toppen og skue utover i alle himmelretninger, med fjell på alle kanter og havet ytterst i nord og i vest.

Tirsdag 29/4 – Vårrengjøring

Vi valgte å ta oss en fortjent hviledag etter fire hektiske dager med klatring. Det var også litt dårlig vær, så valget var enkelt å ta. Vi ryddet opp i teltet, fylte på ny snø på gulvet for å tette igjen utsmeltede groper etter ovnen, og for å gjøre det litt renere. Vi byttet ut den gamle kjøkkenbenken som nesten var smeltet vekk og vi renset pipa for sot. Vi fikset også på flere av leveggene våre som hang som våt papp i 90 graders vinkel. Utrolig hvordan snøen kan formes av vær og vind.

Onsdag 30/4 – Til Lloyds hotell igjen

Vi våknet til whiteout og belaget oss på nok en hviledag da vi fikk beskjed fra AWIPEV per satellittelefon at et par mann skulle reise ut til Lloyds hotell i lettbåt med nye forsyninger til oss, blant annet et nytt stag til tresleden, brød, pølser og bacon.

Endre og jeg kjørte ned til Lloyds på en times tid i flatt lys. Der nede rakk vi akkurat å møte Marcus og Nico fra AWIPEV før de returnerte. De hadde tatt med masse god mat til oss, samt en flaske rødvin, og jeg leverte mp3-spilleren min til Marcus med noen bilder til bloggen og anvisninger om hvem han skulle poste dem til. Vi tok også med oss en del jerrykanner med bensin og parafin tilbake til leiren. Der var vi i 19-tiden, og nøt en bedre middag utpå kvelden.

Torsdag 1/5 – I soveposens tegn

Nok en dag i total whiteout og snøvær, og det ble en dag i soveposens tegn. Vi slappet av, leste og skrev tilbakemeldinger på utstyr vi har fått fra våre sponsorer, men det er ikke til å stikke under en stol at man på sånne dager blir lett desperat etter å gjøre noe samtidig som brakkesyken gjør at man ikke letter på rumpa. Vi så utover kvelden at et væromslag var i ferd med å komme, noe som slo til neste dag.

Fredag 2/5 – Hornemantoppen (1097 moh)

En vanvittig flott dag, men nok en gang kaldt etter flere milde dager; mellom -15 og -20 grader da vi stod opp. Vi fikk endelig besteget den etterlengtede og fryktede Hornemantoppen, et taggete monster av et fjell på 1097 moh som befinner seg klemt mellom breene Smeerenburgbreen og Hans Henrikbreen. Fjellet er tidligere besteget på sommeren, men det er uvisst om noen har besteget det vinterstid. Kanskje kan vi altså pynte oss med en førstebestigning vinterstid.

Etter frokost dro vi med snøskuterne inn til foten av fjellet på østsiden og gikk opp en bratt snørenne på ca 200 høydemeter før vi fulgte ryggen mot toppen. Toppen rager 30 meter opp fra ryggen med bratte snø- og steinrenner ned på alle sider, og toppunktet prydes av svære steinblokker som står som horn opp mot himmelen. Navnet sitt har derimot ikke toppen fått fra disse formasjonene, men fra en norsk geolog ved navn Jacob Horneman som på 1920-tallet arbeidet på Svalbard.

På ryggen var det sterk vind og vi hadde sikkert ned mot -40 effektive kuldegrader, noe som var kaldt etter å ha blitt svette opp snørenna. Endre ledet opp til toppen, noe som tok lang tid i den strenge kulden, og på det tynne snølaget som dekket mye av toppen. Han laget standplass oppe og vi fulgte etter på jumar for å spare tid. Fantastisk utsikt fra toppen selv om et lavt skydekke kom inn fra sjøen i nordvest. Vi rappellerte ned etter tur etter å ha tatt steinprøver på toppen, og spiste lunsj vel nede på ryggen ved 1730-tiden. Vi tok også et par steinprøver lenger nede før vi returnerte til snøskuterne og kjørte tilbake til leiren ved 21-tiden.

Lørdag 3/5 – Mislykket bestigning av Munken (1205 moh)

Kuttefjella er et lite fjellmassiv bestående av toppene 895, Munkehetta og den høyeste toppen på Nordvest-Spitsbergen; Munken på 1205 moh. Kuttefjella ligger øst for Lilliehöökbreen, vest for Loüetbreen, nord for Kuttebreen og sør for Teltpasset, breen sør for det massive pyramideformede fjellet Teltet på 1122 moh. Teltpasset er et egnet sted å kjøre gjennom på vei til området vi befant oss i.

Vi satte av dagen til å bestige Munken fra sør. Været var flott, uten en sky på himmelen, men det var fortsatt kaldt, ca -15 grader i sola. Dessverre måtte vi bestige Munken på skyggesiden, noe vi ikke tidligere hadde gjort, og som bidro sterkt til at vi mislyktes med å bestige denne toppen. Med vind var det sikkert ned mot -40 effektive grader da vi gikk opp en kort snørenne opp på en rygg før selve toppflanken. Snøen var lagdelt og kjip med mye sukkersnø mellom lagene, helt annerledes enn den snøen vi tidligere hadde erfaring med, hvor solen smelter og omdanner snøen slik at lagene henger sammen.

Bjørn André hadde et lite uhell og fikk laget et lite kutt på seg selv på overleppa, og det var noen kalde minutter mens vi lappet han sammen etter beste evne med strips.

Lenger opp på flanken ble det meget bratt og med knallhard snø på toppen og lagdelt kjip snø under, fant vi det ikke verdt å fortsette videre. En eventuell utglidning ville være katastrofal og føre den uheldige av oss flere hundre meter nedover i høy fart. Sikringsmulighetene var også små i den ustabile snøen og ville vært en utrolig fæl opplevelse i det kalde været. I tillegg frøs Endre, Anne og Bjørn André seriøst på bena mens jeg nesten frøs fingrene av meg der jeg klatret i front. Vi valgte å gå ned igjen et stykke for å vurdere opsjonene. Klokken var da blitt 1600 og folk hadde mistet følelsen i tærne, så vi gjorde det eneste rette; klatret ned til snøskuterne og reiste hjem igjen til leiren.

Klokken 2100 fikk vi endelig spist middag etter å ha fått varmen i oss igjen, over elleve timer siden vi spiste frokost. Selv om sulten gnog i oss tok vi det selvsagt med humør og siterte Endre: «Det er snart klatresesong!».

Søndag 4/5 – Kjøkkensjefen (1027 moh)

En vidunderlig herlig dag! Det var kaldt, mellom -10 og -15 grader, men solen skinte og varmet noe. Vi holdt oss klok av skade i solen hele dagen og gikk en enkel, men lang snørenne på 430 høydemeter fra vest opp til en topp som på kartet bare er angitt med «1027». Toppen ligger sør for Losvikfjella og inntil Waggonwaybreen som går ned i Magdalenefjorden i vest.

Vi kalte opp den navnløse toppen etter vår eminente kjøkkensjef Bjørn André, og toppen heter nå «Kjøkkensjefen». vi tok flere steinprøver, også fra selve toppunktet som var ganske spektakulært, med flere hundre meters avgrunn ned på Smeerenburgbreen i øst.

Vi tok oss god tid på toppen og hadde en utrolig fin lunsj med herlig utsikt. Vi så blant annet to stykker fra Ny-Ålesund, Knut og Trond Svenøe komme med skuter fra Trinityhavna innerst i Magdalenefjorden etter å ha tilbrakt helgen der. De vekket oss natt til lørdag utenfor teltleiren uten at noen av oss orket stå opp, og de var innom teltleiren på tilbakeveien, men vi fikk altså ikke hilst på dem.

Siden toppen ikke ligger mer enn noen kilometer unna leiren vår var vi tidlig hjemme denne dagen. Dermed kunne Endre og jeg ta en utflukt etter kaffe med skuterne i nærområdet for å se oss om etter noen gode plasser å få tatt bilder til våre sponsorer.

Mandag 5/5 – Værfaste igjen

Vi var nok en gang værfaste i fullstendig whiteout og snøvær. Ventetiden ble lang. Vi leste, skrev, sov og ventet på neste måltid. Når man går ut av teltet for å tisse eller hente mer snø til vanngryta så er man så omtåket av å ligge i sengen, at møtet med alt det hvite utenfor gjør balansen dårlig. Snøen hopet seg opp utenfor og det var meldt vind utover natten. Det begynner å gå opp for oss at hjemreisen var nært forestående, og at vi var nødt til å få godt vær skulle vi få gjort det vi hadde planer om å gjøre.

Tirsdag 6/5 – Til Reinsdyrflya

Været var grått, men sikten god nok til at vi kunne forlate leiren med Reinsdyrflya og den lille hytta Texas Bar som mål. Snøskuterne gikk tungt i halvmeteren med snø som kom dagen før, og vi hadde et par bakkeforseringer som slet på skuterne. Ruten vi valgte var ned Raudfjordbreen og mellom fjellene frem til Liefdefjorden.

Texas Bar er oppkalt etter staten Texas i USA og ble bygget i 1927 av fangstmennen Hilmar Nøis og Martin Pettersen Nøis. Reinsdyrflya er et stort, helt flatt landområde ytterst på nordvestspissen av Nordvest-Spitsbergen. Allerede da vi kjørte skuterne den siste biten ned til hytta kunne vi se hvorfra dette området har sitt navn; flere reinsdyr løp over de snødekte slettene og på sjøisen som fortsatt var tykk.

Vi kjørte først til hytta, spiste lunsj i sola på taket av hytta mens vi speidet etter isbjørn, lastet av sledene og kjørte etter hvert videre utover mot Reinsdyrflya.

Endeløse hvite sletter med noen svære steiner liggende spredt utover og en enslig fangsthytte i ny og ne var det som møtte oss der ute. Det var allerede sent på kveld, men vi jobbet utover natten, kjørte skuterne hva de kunne, stoppet ved en stein for å hakke med oss en steinprøve og kostet videre. Bare lysets skiftning fortalte oss at det ble natt, og en viss matthet seg innover oss da vi kunne gå av skuterne helt ute på Velkomstpynten, så langt nord man kommer på Nordvest-Spitsbergen. Der var det heller ingen isbjørn å se, bare et par reinsdyr. Faktisk klarte vi å tilbringe tre uker ute langt inne i det villeste av Svalbard uten å se snurten av en isbjørn. Mye av forklaringen er vel at vi for det meste befant oss langt fra sjøen, og når vi nå først var ved sjøen så hadde vi ikke lang nok tid til disposisjon der. For vi så jo isbjørnspor overalt på sjøisen og rundt Texas Bar.

Nærmere klokken tolv på natten var vi tilbake ved Texas Bar etter en svært minneverdig kveld på skuteren. Vel fremme satte vi skuterne sammen og dekket dem til med skutersleder og jerrykanner slik at ikke eventuelle isbjørn skulle få spise opp sadlene, noe de har for vane å gjøre. Etter middag var klokken blitt nærmere 0300 og vi gikk til sengs; Anne i overkøya, Bjørn André og jeg andføttes i underkøya, og Endre på gulvet.

Natten forløp rolig uten besøk, men det var med en viss skepsis jeg gikk på do om morgenen med signalpistol, rifle og toalettrull. Man føler seg ganske sårbar der man sitter på huk med buksa på knærne, speidende etter isbjørn.

Onsdag 7/5 – Tilbake i leiren

Sen frokost og pakking av sleder gjorde at vi ikke kom oss av gårde fra Texas Bar før ved 14-tiden. Været var noe ustabilt med vekslende skyer og sol, men vi fikk allikevel en minneverdig tur inn til brekanten av Monacobreen. Det var en del overvann på sjøisen, men det hele gikk fint. Inne ved Monacobreen er det et fantastisk skue. Ikke bare går denne flotte breen ned i sjøen her, men også de mindre breene Idabreen, Emmabreen og Seligerbreen går ut her. Vi så sel som solte seg på isen, men heller ikke her så vi annet enn sporene etter isbjørn.

Vi valgte å kjøre Monacobreen tilbake siden vi også hadde et GPS-track for den turen. Været gikk over til whiteout idet vi kom opp på breen, og med all den nye snøen var turen slitsom. Det var ikke lett å skulle følge de andre som sistemann i helt whiteout og med viten om at hvis man slakket av på farten så ville man ikke bare miste de andre av syne, men også grave snøskuteren ned i den dype snøen. Så vi ga jernet hele veien tilbake til leiren som vi ankom ved 1730-tiden.

Torsdag 8/5 – Lek

Fin dag med en del sol, men også med lavt skydekke. Vi tok med oss skiene og boltret oss på fjellene like ved leiren. Å snørekjøre med snøskuter er ikke dumt, man slipper mange tunge tak med skifeller, men det er jo litt juks da.

Fredag 9/5 – Retur med brask og brann

Dagens dont bestod av nedpakking av leir og retur til Ny-Ålesund. Nedpakkingen gikk greit og tok noen timer med hektisk og til dels frenetisk aktivitet. Høydepunktet på denne værvakre dagen stod definitivt dosjef Endre for. Han lukket dokatedralen med brask og ikke rent lite bram. Katedralen gikk opp i flammer med et smell nært av gutteaktig kjærlighet til bensin og signalpenn. Dosjefens lange maske ble til et noe kortere åsyn, rent facial-filamentisk, mens kjøkkensjefen gikk i knestående av latter.

De ca 160 kilometerne tilbake til Ny-Ålesund gikk i et fantastisk fjell- og brerikt landskap i strålende sol og gnistrende nysnø. En del sterk vind gjorde at Teisten, båten som skulle komme til Lloyds hotell for å hente en del av utstyret vårt, ikke kunne gå ut. Dermed måtte vi sette fra oss utstyret for å hente det senere og kjøre videre.

Bak fjellene Tre kroner – Nora, Dana og Svea – kom det fem glasiologer kjørende som vi tok følge med et stykke før vi tok en svipptur innom et telt med en bekjent av Anne som kampet rett under Nora – og som ikke var der for øyeblikket, før vi dundret videre ned mot noen vanvittige morener og opp igjen de djevelsk bratte bakkene i Skaret. Og like etter, i solen klokken 2300, lå Ny-Ålesund foran oss.

Vi parkerte skuterne og gikk inn i kantinen for kveldsmat. Der møtte vi til min overraskelse min venninne Tonje som var i Ny-Ålesund på besøk hos venner i helgen. Hun har tidligere jobbet der på somrene. Etter kveldsmaten slo vi oss ned ute i solen med en gjeng som drakk øl og hadde det i grunn helt genialt bra.

Lørdag 10/5 – Avslapning

En rolig dag med brunsj og herlig middag med medbrakt vin i kantinen. Selv om solen skinte fra skyfri himmel så følte vi ikke den helt store dragningen mot det hvite pudderet. Endre og jeg tok en kjapp runde med skuteren for å se etter et bra sted for å ta noen flere sponsorbilder, noe vi fant, men vi rakk ikke å gjøre noe mer med det før søndag.

Søndag 11/5 – Luftskip i natten

Vi var som luftskip i natten, og natten ble til tidlig morgen; selvsagt klarte vi ikke la være å klatre opp i den 40-50 meter høye luftskipsmasta i fylla. En utrolig morsom utflukt. Det er selvsagt ikke lov, ei heller uten fare å klatre opp de rustne gamle stigene til topps, men det er en flott utsikt der oppe fra, og det er fascinerende å stå på samme sted som en av våre virkelig store polarhelter, Roald Amundsen.

En ny, og denne gang grå dag opprant mens vi krabbet til sengs etter en heidundrende fest på puben Mellageret. Etter nitidige studier kunne vi dermed konkludere med at dagen derpå er like ille på 79 grader nord som den er andre steder i verden.

Denne dagen gikk med til søvn, mens snøen falt utenfor. På kvelden etter middag våknet vi alle opp og stakk bort i idrettshallen for litt klatring (buldring) og for å finne «Kjærlighetens kjøtere» blant velferdens rikholdige filmbibliotek. Filmen er norsk og handler om tre fangstmenn som etter hvert sliter mentalt på Grønland. Vi oppdaget raskt fjellene «Tre kroner» i filmen og kunne konkludere med at den er spilt inn på Svalbard, i nærheten av Ny-Ålesund. Veldig bra film. Det var i tråd med filmens handling kanskje like greit at vi ikke var lenger der oppe på breen. Vi var i ferd med å utvikle et eget språk og fant på rarere og rarere ting.

Mandag 12/5 – Isgrotting

Etter sen frokost skilte vi lag og starten gikk for en noe hektisk dag. Anne og Bjørn André reiste med gummibåt ut til Lloyds hotell for å hente våre hensatte saker. Endre og jeg tok med oss telt og kamerautstyr opp til en egg for å ta noen sponsorbilder. Vi var uheldige med været i det vi fikk satt opp telt, ski etc., men vi fikk da noen bilder selv om tåka seg inn over oss. Vi tenkte at været kunne bli bedre utover kvelden, så vi lot teltet stå og reiste tilbake til Ny-Ålesund. Der møtte vi de andre og pakket en del utstyr før middag.

Etter middag reiste vi ut til Brøggerbreen for å klatre ned i en isgrotte. Utrolig vakkert. Åpningen var på under én kvadratmeter før grotten videt seg ut og gikk rett ned 35 meter før vi kunne gå i trange ganger innover med tre to meters høye dropp som vi klatret ned. Så kom det et nytt dropp på nesten 20 meter før grotten endte i vann.

Da vi etter flere timer kom opp til overflaten igjen etter noen slitsomme minutter på jumar, så snødde det, var overskyet og whiteout. Dermed måtte bare Endre og jeg komme oss opp til eggen for å hente ned teltet uten å ta flere bilder. Det tok jo sin tid, så vi var ikke tilbake i Ny-Ålesund før nærmere 0300 på natten.

Tirsdag 13/5 – Hjemreise utsatt

Det å reise i polare strøk er forbundet med en viss usikkerhet, og vi kom oss ikke fra Ny-Ålesund tirsdag som planlagt. «Har man ikke sikt til Zeppelinfjellet så kommer ikke flyet», er omkvedet der oppe hvor værvarsling er en risikosport. Skyene hang lavt over fjorden og det var umulig for flyet å lande, selv om det faktisk tok av fra Longyearbyen og sirklet over oss en stund. Klokken tikket mot avreise for vårt fly fra Longyearbyen til Oslo, og etter en stund kom beskjeden at det kanskje skulle gå et fly senere på kvelden fra Ny-Ålesund. Dermed var vår sjanse til å komme tilbake til fastlandet den dagen avskåret. Vi fikk plass på kveldsflyet til Longyearbyen, men siden det bare var Bjørn André og jeg som gjorde det, så valgte vi heller å tilbringe kvelden og natten i Ny-Ålesund, med planlagt avreise onsdag morgen.

Vi brukte tiden til å hjelpe Anne og Endre med å pakke det siste av fellesutstyret vårt og få losset skutere og sleder på sysselmannens båt, M/S Nordsyssel, som var innom Ny-Ålesund og reiste videre til Longyearbyen onsdag. Deretter tilbrakte vi kvelden i AWIPEVs lokaler – «Det blå huset» – hvor vi så på videoopptakene fra turen. Jeg filmet mye, og en del av det er ganske bra, med spektakulær natur, og en del av det er hysterisk morsomt, i alle fall for oss.

Onsdag 14/5 – Hjemreise

Endre og Anne kom seg hjem til Longyearbyen, mens Bjørn André og jeg dro videre til fastlandet. Selv etter så mange uker tett innpå hverandre på tur, så skiltes vi som bedre venner enn da vi møttes. Det var rart å komme hjem til Oslo, til varme og et snøløst landskap med trær. Det hele var en eventyrlig tur med fantastiske naturopplevelser og godt samarbeid.

Halve Sverige på tvers langs polarsirkelen

Jeg skal være den første til å tilstå at jeg har vært naiv. Å skulle gå Sverige på tvers langs polarsirkelen på ski – fra Juoksengi på grensen til Finland, til Polarsirkelsenteret på Saltfjellet, via Jokkmokk, over 400 km i luftlinje på to avsatte korte uker – det var en plan uten realitet.

Jeg anvendte i mitt hode et skjema som benytter seg av høyfjellets åpne vidder med hardpakket snø som standard, og kunne basert på dette angi at vi ville kunne klare de nødvendige 30 km om dagen. Realiteten ble en noe annen.

Vi møtte en vegg av tett skog med meterdyp løs snø. På toppen av dette fikk vi ekstrem kulde avløst av snøvær med null grader og et vanvittig kladdeføre. Alt dette gjorde det umulig å rekke frem til Norge, og vi måtte avbryte forsøket halvveis i metropolen Jokkmokk. På tross av dette hadde vi en flott tur, Hans Jakob Rogstad og jeg. Utstyr, kropper og kameratskap fungerte optimalt i de 250 harde kilometerne vi tilbakelagte. Terrenget var for det meste absolutt ikke spektakulært, med vanvittig store hogstfelt av både eldre og nyere dato, men det var da noen uberørte perler innimellom, som for eksempel Granlandet naturreservat med sine vidstrakte myrer.

Når min naivitet nå er fastlagt må det sies at Hans Jakob med sin dype innsikt i kartlesning hadde en viss velbegrunnet og sunn skepsis til realiseringen av prosjektet. Allikevel tråkket han til med krum nakke og godt humør. Vi hadde flotte kvelder mellom primusene i teltet, over nok en kopp kaffe og litt avec. Alt i alt ble det derfor en minneverdig tur, men som nok allikevel for en god stund setter min besettelse rundt det å skulle følge polarsirkelen litt på vent. Det finnes en rekke områder i Sverige som er av langt høyere kvalitet når det kommer til naturopplevelser enn skogsbeltet i Norrbotten og sørlige Lappland. Nasjonalparkene Muddus, Sarek og Stora Sjöfallet er for eksempel slike.

Allikevel, som Johann Wolfgang von Goethe så godt sier det den 2. januar 1787 i sin bok Italiensk reise som jeg hadde med på turen:

Man kan si hva man vil til fordel for en skriftlig eller muntlig overlevering, i de færreste tilfeller er de tilstrekkelige, for en gjenstands egentlige karakter kan de jo ikke meddele oss, selv ikke når det gjelder åndelige ting. Men først når man har gransket selve gjenstanden nøye, kan man gjerne lese og høre om den, for dette slutter seg da til det levende inntrykket; nå kan man tenke og bedømme.

Johann Wolfgang von Goethe, Italiensk reise

Han har rett den gamle mester. Nå vet vi i alle fall hva halve Sverige ved polarsirkelen er for noe. Vi strevet oss hver meter over overflaten av dette skogdekte området, så spor etter elg, hare og kanskje ulv ved ett tilfelle. Vi så rev og reinsdyr skremmes av oss, og vi så storfugl kaste seg utfor trærne i flukt fra oss i det vi skubbet oss fremover. Vi møtte menneskene som spredt bor og sliter der oppe. Vi merket kulden og snøen, ja alle elementene fikk fritt herje med oss, og selv nå kjenner vi bare en brøkdel av dette området, men når vi siden leser om det eller ser bilder derfra, så kan vi nikke gjenkjennende på hodet og si: der har jeg vært med hele meg.

Goethes vise ord fanger ikke bare i seg turens formål som sådan, men knytter også an til mine preliminære studier av områdets historikk og da særlig sett i lys av nettopp polarsirkelen og geodesi (læren om jordens kurving bl.a.) generelt.

Nord-Sverige og Tornedalen – dalen som skiller Sverige og Finland nord for Bottenvika hvor Torneälven renner – var av interesse for opplysningstidens forskjellige vitenskapsmenn og reisende. I år 1663 kom den italienske presten Francesco Negri (1624-1698) til Tornedalen. Han forteller ordrikt i brevs form utgitt under navnet Viaggio settentrionale om livet på Nordkalotten, om finner, samer og dyrelivet, i hovedsak jerv og rein.

I år 1732 besøkte vitenskapsmannen Carl Linnæus (1707-1778), eller på latin Caroli Linnæi, mer kjent som Carl von Linné, Tornedalen. Linné skulle undersøke det nordlige Lappland, innbyggernes spesielle levemåte og deres helse. Hans ekspedisjon ble langvarig og han tilbrakte det meste av tiden i traktene rundt Kemi, Torneå og Kalix. Hans bok fra denne turen, på latin Iter Lapponicum, eller Lappländska resan fra 1732 er en merkelig bok å lese. Den gode Linné veksler blant annet mellom reiseskildringer, matoppskrifter, planter og medisinske råd. Boken er arkaisk og har så mange underlige latinske vendinger for den lærde leser at man blir lattermild. Boken er for å si det mildt en prøvelse å lese, men gir et inntrykk av folkeliv og kultur fra denne avsondrede verdenen.

På sommeren 1799 besøkte italieneren Guiseppe Acerbi og engelskmannen Edward D. Clarke Tornedalen. De har begge skrevet reiseskildringer fra sine forskningsreiser. I selskap med Acerbi reiste den svenske offiseren Anders Fredrik Skjöldebrand som er mest kjent for sine malerier av landskapet i Torndalen.

Ingen av de nevnte herrer gjorde noen særlig notis av polarsirkelen som naturlig nok var mitt fokale punkt i mine forstudier. På 1700-tallet var jordens form et brennhett tema og den endelige bekreftelse av Newtons matematiske prediksjon av at jorden snarere enn å være trykket sammen på sidene er flatklemt på polene var ikke bare et personlig anliggende for de involverte vitenskapsmenn, men et statlig anliggende. En innsats i så måte sto den franske matematikeren Pierre-Louis Moreau de Maupertuis for. Han ble sendt på en ett år lang ekspedisjon mellom 1738 og 1739 til den ville dalen Tornedalen langs Tornälven som renner langs den nåværende grensen til Finland og ut i Bottenvika. Nettopp ved det stedet vi la ut på vår ferd utførte altså denne underlige matematikeren sine strevsomme trianguleringer for å bedømme lengden på en breddegrad langs meridianen som ligger i dette området. Hans kamp mot kulde og dyp snø står i et merkelig tidløst broderskap med våre bestrebelser, og i en like underlig kontrast til Goethes dannede flukt til Italia nesten 50 år senere som kontrasten jeg gav lesningen av denne sistnevnte boken i et klamt lite telt med kun de aller mest basale gjøremål for opprettholdelse av liv og fremdrift i fokus.

Det sentrale punktet for Maupertuis trianguleringer var Aavasaksa. De andre målestedene var kirketårnet i Torneå, Kaakamavaara, Huitaperi, Nivavaara, Horilankero, Niemivaara, Pullinki, och Kittisvaara i Pello. Med andre ord holdt Maupertuis seg på finsk side av Tornälven, mens vi holdt oss på den svenske siden. Men slitet hadde vi felles. Her er et par utdrag fra hans bok The Figure of the Earth fra 1738, hentet fra boken The Man Who Flattened the Earth av Mary Terrall fra 2002 om Maupertuis liv.

We had to perform operations that would be difficult in most accommodating regions, in the wilderness of a nearly uninhabitable country, in that immense forest that stretches from Torneå up to the North Cape. There were only two ways of penetrating into that wilderness, and we had to use both of them: one by navigating a river full of cataracts, the other by crossing dense forests or profound swamps on foot.

Mary Terrall, The Man Who Flattened the Earth, s. 119

I will say nothing of the hardships nor of the perils of this operation; you may imagine what it is to walk in two feet of snow, carrying heavy measuring sticks, which must be continually set down in the snow and retrieved. All this in a cold so great that when we tried to drink eau de vie, the only drink that could be kept liquid, the tongue and lips froze instantly against the cup and could only be torn away bleeding. A cold so great that it froze the fingers of some of us, and continually threatened us with yet greater accidents.

Mary Terrall, The Man Who Flattened the Earth, s. 123

Reisen

Vi startet reisen til Juoksengi tidlig om morgenen lørdag 1. mars 2008. Vi ble kjørt til Oslo Sentralstasjon hvor vi fikk buksert våre kolli om bord på toget til Stockholm. Vår bagasje bestod av to pulker pakket i hverandre, to par ski og staver og fire store bagger. Vi var på forhånd nervøse for om det skulle bli noe pes rundt mengden bagasje siden vi ikke klarte å få noen bekreftelse på at det var greit verken fra norske eller svenske jernbanefolk, men det ordnet seg uten protester fra noe hold.

I Stockholm byttet vi tog og tok nattoget til Luleå. Derfra tok vi tidlig på formiddagen neste dag buss til Haparanda som er tvillingby til Torneå på finsk side. Derfra tok vi buss videre til Juoksengi hvor vi ca. kl 1500 kunne gå av ved en parkeringsplass med en rekke skilter som omhandler og markerer polarsirkelen.

Vi hadde under togturen mer og mer innsett at dette kom til å bli en tur preget av dyp snø og tett skog, så vi var svært lykkelige da vi kunne konstantere at det gikk en skuterlede 40 km vestover fra Juoksengi. Etter noen mil skulle det være mulig for oss å komme inn på en ny lede etter Härkmyran like før tettstedet Polcirkeln. Denne ville føre oss først til Murjek lenger sør, deretter Vuollerim ennå lenger sør, før leden går nordvestover mot Jokkmokk. Jeg tok et bilde av skiltet som grovt tegnet viste oss leden med mobiltelefonen. Dette bildet brukte vi som navigasjon videre på turen, da det underlig nok på kartene ikke er angitt hvor ledene går.

Dag 1 – søndag 2. mars

Klokken 1600 søndag den 2. mars kunne vi altså starte turen vestover fra Juoksengi mot Jokkmokk. Skuterleden slynget seg innover skogen i et noe ulendt terreng. Vi hadde en gryende følelse at dette kom til å ta tid, men vi klarte da å tilbakelegge 9,5 km før vi slo leir på en kolle. Effektivt i vestlig retning var dette bare 6,5 km, men vi var allikevel fornøyde. Snøen var løs og dyp og gradestokken viste -8 grader.

Dag 2 – mandag 3. mars

Vi våknet til fast tid klokken 0500 og det samme grå været som dagen før, og gradestokken viste -12 grader på morgenen og var steget til -10 grader da vi begynte å gå klokken 0730. Vi fortsatte på skuterleden i et ganske kupert landskap med endeløs skog. Vi møtte ingen bortsett fra ensom skiløper og et par tiur hele dagen. Været forandret ikke karakter, men terrenget åpnet seg noe opp på slutten av dagen da vi kom til det lille stedet Jänkesjärvi ved et vann med samme navn. Vi rundet dette da det skumret og slo leir like etterpå. Vi hadde da tilbakelagt 30,3 km – effektivt i vestlig retning 24 km – på 9,5 timer og var slitne. I tillegg til såre rumper hadde tverrstaget på pulken til Hans Jakob knekt i de harde utforkjøringene. Vi lappet den sammen med et strammebånd og den plaget han ikke mer på turen annet enn ved at staget ble noe mer føyelig. Dette var andre gang dette tverrstaget knakk, men denne gangen på den siden han ikke hadde sveiset tidligere. Ekspedisjonsstaget som jeg har er nok en del sterkere, men allikevel skal det ikke knekke. Fjellpulken burde kunne skilte med bedre kvalitet.

Dag 3 – tirsdag 4. mars

Det samme grå været møtte oss da vi slo teltduken til side, men temperaturen hadde sunket noe og gradestokken viste -15 grader. Temperaturen sank ytterligere utover dagen og viste -19 grader på kvelden. Etter å ha fulgt skuterleden i 7 km måtte vi forlate den for å bevege oss videre vestover. Terrenget var noe lettere, men fortsatt møtte vi koller, både ferske hogstflater og tett ny skog på eldre hogstflater. Gammel skog fant vi nesten ikke, og det var til tider et mareritt å komme seg gjennom krattskogen i den dype snøen. I skumringen gikk vi over vannet Rönsjärv og slo leir ikke lenge etter, bare noen kilometer unna den store Kalixälven. Da hadde vi gått 27 km den dagen – effektivt bare 16,5 km – etter 9,5 timers gange.

Dag 4 – onsdag 5. mars

Gradestokken viste -27 grader klokken 0500 og himmelen var og ble blå denne dagen. Selv solen varmet etter hvert, men det var kaldt da vi nådde fylkesvei 392 som i sør går gjennom Överkalix og i nord ender i Pajala. Veien går langs Kalixälven som vi var nødt til å krysse, og vi gikk et stykke langs veien for å finne et sted å komme oss over hvor det ikke var åpent vann. Det fant vi heldigvis etter en liten stund. Første store usikkerhetsfaktor var overvunnet, men det begynte allikevel å demre for oss at vi ikke ville komme til å nå helt til Norge på de to ukene vi hadde til rådighet.

Terrenget var noe kupert og som vanlig var det tett skog, men det var også noe avveksling med fine myrer. Vi så en del dyrespor og trolig spor etter ulv, men foruten at vi støkte en del storfugl var det stille i skogen. Vi krysset nok en elv, Ängesän, etter en del roting i skogen. Krysningen var uproblematisk sett bort i fra den bratte og svært skogskledde bakken opp til skogsbilveien på oversiden. Det ble betraktelig varmere utover kvelden og gradestokken viste -12 grader da vi slo leir på en høyde etter nok en svært strevsom oppstigning. Det var vel her at jeg etter hvert forstod at man som menneske på tur bare har to tilstander; klamkald og klamvarm. Disse veksler uten noen form for mellomtilstand. Under oppstigningen var vi klamvarme, mens vi raskt ble klamkalde da teltet skulle settes opp.

Rutinen med oppsett av telt hadde på dette tidspunktet blitt fastspikret. Vi hadde fra første dag vært enige om hvem som hadde hvilken inngang, og før vi gjorde noe annet tråkket vi teltplassen slik at den kunne herde mens vi kledde på oss dunjakke eller byttet undertøy. Teltet ble så satt opp før vi kastet inn alt vi skulle ha med oss inn. Jeg samlet snø og Hans Jakob monterte primuser. Med slike rutiner var vi godt nede i posen med varme i teltet under én time etter leirslagning. Denne dagen klarte vi 25 km på 9 timers gange.

Dag 5 – torsdag 6. mars

Vi våknet til en -15 grader grå morgen med snøvær. Dette vedvarte hele dagen. Vi kom etter en kort stund ned til det forlatte stedet Åmynnet hvor broen var borte og vi måtte krysse den mer eller mindre isfrie Langsån. Deretter fulgte vi en veistubb frem til europavei 10. Der tok vi raskt av på en vei sørvestover forbi det lille stedet Ertsjärv og et stort vann som heter Bönträsket. Vi gikk delvis skøytende langs den islagte veien i 16 km før vi kom frem til Risträsk hvor vi tok av på en etter hvert ubrøytet skogsvei nordvestover. Her var det dyp snø og vi gikk ikke mange kilometerne før vi slo leir like ved en kolle som skilte oss fra Granlandet naturreservat. Vi klarte 31 km den dagen, effektivt 23,5 km vestover, på 8,5 timer.

Dag 6 – fredag 7. mars

Denne dagen tok vi det ganske med ro etter en tøff start opp kollen i meget dyp snø. Det gikk uendelig sent. Det gikk faktisk så langt at vi spurte oss selv om vi skulle tørre å bevege oss videre langs denne ruta fordi vi nå kom inn i områder langt fra folk og veier, men vi fortsatte heldigvis. Det var også rimelig kaldt selv om solen varmet i det nydelige været. Etter hvert kunne vi bevege oss innover uberørt mark i Granlandet naturreservat. Men her gikk det også uendelig tregt, ca 2,5 km i timen i dyp snø på trått føre. Men for et fantastisk landskap! Utrolig store flate myrer bare adskilt av belter med tett granskog. Men i kulden var alle skapninger stille, det var som å gå i en forlatt eventyrverden med snøen hengende tung på trærne og solen som skinte i milliarder av krystaller. Vi byttet på å gå først i sporet, men ble allikevel dyktig slitne.

Etter å ha gått i 6,5 timer og tilbakelagt bare 13,2 km bestemte vi oss for å slå leir i solsteken på utsiden av naturreservatet. Endelig skulle vi få brent et skikkelig bål. De neste timene gikk med til å etablere bålplass. Vi hadde med oss både buesag og øks, så vi fikk ned en del grovt tømmer. Vi orket ikke grave oss et par meter ned i snøen for å lage bålgrop så vi tråkket bålplass etter oppskrift av Hans Jakob. Først tråkket vi snøen hard, deretter la vi et lag med granbar før vi igjen la snø, dette gjorde vi et par tre ganger. Deretter la vi to lag med fersk bjørkeved i kryss tett inntil hverandre. Så la vi på tørr granved og tente på. Mens dette pågikk gikk solen ned, det skumret og temperaturen falt med 13 grader på halvannen time. Vi ante at dette kom til å bli en kald natt.

Bålet, som i begynnelsen raget en halvmeter over snønivået begynte å brenne seg nedover etter hvert og vi satt på hver vår seng av hardtrampet snø og granbar hvor vi tørket klær og laget mat. Hans Jakob sørget for skikkelig grankrydret mat da han med en uheldig manøver veltet kjøttgryta på bakken. Allikevel smakte maten. Etter hvert som mørket omsluttet oss sank temperaturen til under -30 grader. Hvis man gikk vekk fra bålet kunne man høre at det begynte å knitre i klærne.

Etter noen runder med kaffe og konjakk gikk vi inn i teltet og la oss. Vi sov litt mindre enn vanlig, men det gikk greit selv om temperaturen viste -32 grader da jeg på morgenkvisten måtte på do.

Dag 7 – lørdag 8. mars

Denne morgenen var det tungt å komme seg ut av posen. Når det er så kaldt må man virkelig manne seg opp for å få fyr på primusen og komme seg i aktivitet. Hans Jakob tente som sedvanlig på primusene, og denne morgenen kunne vi fyre ekstra siden vi hadde brukt så lite parafin kvelden før. Det tok oss en stund å bryte leir. Innerstøvlene mine som jeg kvelden før hadde tørket på bålet og stappet ned i en pakksekk fordi jeg tenkte de var tørre, var helt frosne. Tidligere på turen hadde jeg hatt de nede i soveposen. Det fortsatte jeg med etter denne dagen. Jeg brukte to timer med intensiv bevegelse av tærne da vi var kommet oss på skiene for å bli varm. Vi beveget oss nok en gang innover det vakre Granlandet i dyp snø og enda tråere føre enn tidligere. Etter hvert som solen kom opp steg temperaturen til -10 grader, noe vi nå følte var svært mildt.

Det gikk sent, men etter noen timer på farten var vi kommet over det veldige myrlandskapet og inn i et kupert område avskåret på kryss og tvers av bekker og skog. Vel gjennom det kom vi ut på en vei og så rett inn i et mareritt; Härkmyran. 1960-tallets feilslåtte drenering av myrer for å skape dyrkbart land har laget et lite helvete for de av oss som av en eller annen grunn har en tendens til å gå på tvers. Med to meters mellomrom var det gravd dype grøfter som pulken satte seg fast i. Heldigvis varte ikke marerittet lenge. Myren tok slutt og vi gikk ledsaget av små lykkelige gledeshyl rett på skuterleden vi på bakgrunn av mobiltelefonbildet vi tok i Juoksengi hadde beregnet måtte være her. Hadde vi gått 200 meter lenger nord hadde vi gått forbi den. Vi giret opp og gikk noen kilometer før det skumret. Været ble dårlig utover ettermiddagen, og det hadde vært en svært tung dag, så vi var slitne etter 7,5 timers gange og bare 17,3 km.

Dag 8 – søndag 9. mars

Vi våknet til et trist grått skydekke med snøvær, noe som vedvarte hele dagen. Allikevel ble det en god dag i forhold til fremdrift. Vi gikk foran i skuterleden i én time hver ad gangen for å brøyte spor i det tynne nysnølaget. Slik gikk det i timevis, noe som resulterte i bestenotering i distanse på turen; 36,5 km på 8 timer. På slutten av dagen da vi begynte å bli dyktig slitne og snødekket ble noe dypere vekslet vi hver halvtime. Gradestokken viste -10 grader på morgenen, men temperaturen steg utover dagen og ettermiddagen og var oppe i 0 grader på kvelden.

Skuterleden kronglet seg gjennom myrer og tett skog, rett forbi det lille stedet Polcirkeln, før leden gikk sørvestover gjennom Murjek. Vi fortsatte derfra et lite stykke før vi slo leir.

Dag 9 – mandag 10. mars

Denne dagen snødde det også en del. Vi var nå ikke langt fra Vuollerim, og det tok oss bare tre timer mer eller mindre langs tungt grusede veier i nedoverbakke å komme oss dit. Vi krysset Store Luleälven over broen og kom inn i Vuollerim. Byen ligger i skjæringspunktet mellom Store og Lilla Luleälven, noe som har dannet livsgrunnlaget for mennesker der oppe i 6000 år. Per i dag er det vannkraft som er den ledende næringsveien for befolkningen.

Som svensker generelt har også de nordlige svenskene en fin tradisjon med å servere varm lunsj på egnede steder. Vi kom inn i byen klokken 1100 og fant raskt et vertshus som serverte Moussaka. Vi gled rett inn blant skjeggete og grovt kledde arbeidere fra Vattenfall og spiste oss nesten fordervet. Jeg ble skikkelig kvalm etterpå, men stappet selvsagt i meg godteri og en flaske brus utenfor butikken etterpå. Vi bunkret opp med mer mat i det snøen gikk over i regn, og klokken 1400 gikk vi videre langs skuterleden som skulle bringe oss til det som etter hvert var blitt vårt mål med turen; Jokkmokk.

Når det faller mellom fem og ti cm våt nysnø oppå halvannen meter med iskald snø så skjer det noe helt merkelig av typen langt fra vidunderlig. Vi fikk et kladdeføre jeg ikke har opplevd maken til noen gang. Da vi tok fatt på bakkene opp på Tumisberget vest for byen langs kraftlinjene, så kladdet det ti cm både under og oppå skiene, selv på blanke ski. Vi måtte en periode ta av oss skiene for i det hele tatt å ha fremdrift. Etter flere timers kamp hadde vi bare klart 6 km. Vi måtte le, det var et helt sykt føre. Vi slo leir, og hadde i løpet av dagen klart bare 19 km og var dyktig slitne i lårene etter å ha skjøvet tung våt snø foran oss så lenge.

Dag 10 – tirsdag 11. mars

Været var fortsatt grått, men det snødde ikke så mye, og solen stakk frem et par ganger i løpet av dagen. Allikevel var det varmt og snøen var forferdelig, om enn noe bedre enn dagen før. Vi fortsatte langs leden som for det meste kjedelig nok gikk sammen med de talløse og store kraftgatene i området sørvest for Lilla Luleälven. Vi gikk over Kåskatssjön, forbi Jokkmokk flyplass hvor militære jagerfly dundret over oss, og vi krysset talløse småveier som gikk innover til små bebodde plasser. Leden var fortsatt dekket av tung nysnø, men etter en stund kom fire unge snøskuterkjørere og gjorde livet noe lettere for oss. Vel oppe på en kolle med utsikt mot de flotte fjellene i nord og hvor vi så vidt kunne skimte lysene av Jokkmokk da mørket falt på, slo vi leir. Vi hadde da gått i 8 timer og tilbakelagt 24,5 km. Det var nå bare 11,3 km inn til Jokkmokk.

Dag 11 – onsdag 12. mars

Vi våknet til nok en dag med grått og vekslende vær. Noen snøfiller falt også ned over oss, men vi brydde oss ikke mye, snart var vi i havn i Jokkmokk. Vi fortsatte nedover før en ny kolle avløste den forrige og leden etter hvert slynget seg nær riksvei 97. Der møtte vi først en redd og nysgjerrig reinsdyrkalv, før vi etter hvert gikk på hele flokken. De gikk i sine egne spor i den dype snøen i et sakte, sørgmodig tempo uten å finne noe å spise. Trolig ble de foret.

Etter noen timer kunne vi skøyte inn i byen, forbi skrekkslagne jentunger og tøffe guttunger fra ungdomsskole og gymnas, før vi parkerte pulkene på det lokale turistkontoret. Der forhørte vi oss om hvor vi kunne bo og om det fantes noen vei derfra og hjem til Norge. Jeg var ganske fornøyd med åpningsreplikken min til kvinnen bak skranken med sterk knallblå eyeliner: – Du, hvordan kommer vi oss vekk herfra?

Etter å ha lyttet med mer eller mindre interesse til byens mange severdigheter gikk vi ut for å handle litt. Tanken var å bo en natt på vandrehjemmet, så vi kjøpte inn håndklær og såpe. Dette viste seg å være uten poeng, for da vi kom til vandrehjemmet åpnet det ikke før sent på ettermiddagen, og da vi gikk innom turistkontoret igjen for å forhøre oss om det var noen grunn til å vente på at det åpnet, så var turistkontoret stengt for dagen. Vi tok en kjapp avgjørelse og bestemte oss for å ta inn på hotell. Men først måtte vi finne ut hvordan og når vi skulle komme oss hjem. Vi gikk til reisebyrået som gav oss en del alternativer på hvordan dette skulle kunne la seg ordne. Som seg hør og bør gikk vi til nærmeste sted med mat og øl, og nøt sivilisasjonens gleder mens vi vurderte hjemreisealternativene. Valget falt snart på en rute som innebar buss til Älvsbyn, tog derfra til Stockholm og nattoget derfra til Oslo.

Vi dro deretter pulkene bort til Gästis Hotell. Der fikk vi et lite dobbeltrom, plasserte pulkene i gangen, hang opp alt utstyret til tørk, tok siste slurken av konjakkflasken og tok raskeste veien ned i hotellets badstue. Vi var fornøyde, rene og kokt.

Etter å ha renset oss gikk vi nok en gang ut i de stille gatene i Jokkmokk og inntok mer øl og middag nummer to den dagen. Det var ikke mye liv i Jokkmokk om kvelden heller, alle unge voksne bortsett fra de som har fått tidlig barn var trolig et annet sted for å studere, så bybildet besto av voksne, unger og gamle.

Neste dag, etter både frokost og lunsj på hotellet pakket vi sakene våre og begynte vår 23 timer lange hjemreise på kryss og tvers av Sverige.