Om det å henge i en tynn tråd

«Faen», tenkte jeg, i det jeg mistet balansen på den smale listen og brått ble kastet ut i en pendel på 15 horisontale meter før jeg smalt inn i fjellveggen med ryggen først, svimlende 150 meter over bakken, «der gikk kameraet i tusen knas».

«Jeg tror kameraet røk!», ropte jeg til min navnebror og mangeårige turpartner Helge F.

«Usj, så ergerlig», sa han, «det var min feil, jeg skulle ha holdt tauet strammere, sorry!»

«Det gjør ikke noe», sa jeg, «den opplevelsen er vel verd en ny linse.»

Og jeg mente det. Selv om hoften verket etter kollisjonen mellom kjøtt og berg, og selv om kameraet skulle være ødelagt, så var jeg en viktig erfaring rikere. Jeg krabbet meg langs flere smale lister bort til de sikringene Helge F. hadde satt da han som førstemann rappellerte ned den svært traverserte taulengden.

Fortsett å lese «Om det å henge i en tynn tråd»

Den evige gjenkomst

«Furet, værbitt over vannet», slik beskriver nasjonaldikteren Bjørnstjerne Bjørnson i 1870 det langstrakte og fjellrike landet Norge. 101 år senere fødes jeg, og på nippet 37 år inn i livet stryker jeg håndflaten mot den rue overflaten av akkurat dette furete, værbitte landet 2329 meter over vannet, på Tjønnholstinden i Jotunheimen.

Marianne og jeg gikk fra parkeringsplassen ved Vargbakken på Valdresflye noe sent lørdag morgen. Vi somlet med en hyggelig frokoststund i det deilige været utenfor teltet på rasteplassen noe lenger sør. Solen varmet godt da vi med lette dagstursekker trasket innover mot Leirungsdalen. Blå himmel og høstfarger gjorde stemningen mildt sagt upåklagelig. Rett etter krysningen av Steinflybekken tok vi av stien og beveget oss på gamle morenerygger oppover Steinflybakkan og opp til Steinflye. Her kunne vi igjen se Steinflybrean som ligger som et døsig dyr med ryggbuktningen inn mot bandet mellom Høgdebrotet (2226 moh, som jeg tidligere har besteget) i nord, og Tjønnholstinden (2329 moh) og Steinflytinden (2318 moh) i sørvest.

Fortsett å lese «Den evige gjenkomst»

Det ennå ikke værendes ontologi

På vei hjem i bilen fra Haukelifjell hørte vi, min far og jeg, på radio. Et program om utopi og filosofen Ernst Bloch fanget min interesse straks. Det viste seg å være NRK P2-programmet Utopia ved programleder Håkon Olaussen. Jeg forstod med ett at denne far-og-sønn-fisketuren vi nå kjente etterdønningene av i bena var nok et forsøk på å oppfylle utopien om far og sønn på fisketur sammen; den gode nærheten, samholdet på tross av en hverdag adskilt fra hverandre, og følelsen av generasjon, det å kunne se sin far/sønn i fri dressur og holde dette bildet opp mot en selv i en slags rom-tidsreise. Samtidig var fisketuren en utopisk drøm om vakende fjellørret i frodige vann på Hardangervidda; med stekeos fra svidd fiskeskinn i stekepanna, konjakk og kokkaffe.

Fortsett å lese «Det ennå ikke værendes ontologi»

Copyright Rondane


De fleste av oss som liker utfordringer i friluft har våre forbilder; det er noen som har gått opp de fotsporene vi plasserer våre fjellstøvler i. Antallet nye oppdagelser og hvite flekker på kartet har de siste hundre år blitt redusert til nærmest ingen. Oppdagertrangen synes ikke å avta av den grunn, den ser bare ut til å vende seg dels innover, dels mot det sportslige.

Reduksjonen i nye uoppdagede flekker på kartet har gjort det nødvendig å utfordre naturen på stadig nye måter; alene, uten etterforsyninger (unsupported) eller i mørket, gjerne alt på en gang. Det er ikke lenger siden enn 1982 at norske polfarere begynte å sette sportslige restriksjoner på seg selv. Frem til da var alt lov; båt, fly, luftskip, ballonger, hester, hunder og motorsleder.

Fortsett å lese «Copyright Rondane»

Skeie, Søre- og Sørvestre Smørstabbtind og Gravdalstinden

Selv ikke våren i Oslo og en måned i snø og isens mekka på Svalbards 79. breddegrad kunne dempe min lyst på å få gått en vårskitur i Jotunheimen. Lykkeligvis var Marianne, selv etter flere helger med toppturer, av samme oppfatning.

Planen var grei; reise rett etter jobb på fredag ettermiddag, ligge første natten i telt ved den første bommen på riksvei 55 fra øst, parkere bilen ved Krossbu, trekke utstyr og mat én kilometer opp til en tidligere brukt teltplass, bestige Skeie (2118 moh) på lørdag, og bestige Gravdalstinden (2113 moh) på søndag. Det hele endte med at vi besteg Skeie etter planen på lørdag, men fikk med oss Søre Smørstabbtind (2033 moh) og Sørvestre Smørstabbtind (2045 moh) i tillegg til Gravdalstinden på søndag i et vanvittig flott vær.

Denne turen var ment å være en kosetur og var dermed ikke forventet å gi oss de største fysiske eller psykiske utfordringene, men Skeie usikret på snø ble en passe fin utfordring. Toppen har en bratt flanke sett fra Leirbreen i øst, og et overhengende stup mot Smørstabbreen i vest, med en skarp til dels snødekt egg som topp.

Skeie

Vi kom oss ikke fra den nyopprettede leiren øst for Krossbu før etter lunsj ved 14-tiden. Været var tåket og ikke bra med slett utsikt mot toppene, men det var såpass ustabilt at det fort kunne bikke over til å bli bra slik som værmeldingen hadde meldt. Vi labbet over Leirbreen og etter hvert langs med Skeie før vi skrådde oppover mot det laveste punktet på eggen som går mot Veslebjørn. Snøfeltet var bratt og med flere ferske småras, men vi vurderte situasjonen som trygg selv om det seg ned et ras mens vi spiste litt mat nede på breen.

Vel oppe av snøfeltet og rett under eggen byttet vi ut ski med stegjern og isøks, og kløv opp de siste meterne. Vi forserte flere små hamrer hvor vi måtte klatre, og det var til tider noe utsatt, særlig de gangene vi måtte bevege oss forbi hamrene på øst- eller vestsiden. Selv om vi hadde et kort tau og noe sikringsutstyr i sekken, så var det aldri noe poeng å trekke dette frem. Skeie (2118 moh) har to toppunkter og vi fikk med oss begge for å være på den sikre siden, før vi returnerte. Været var fortsatt dårlig og det begynte å bli sent. Det bør nevnes at vi brukte unødig lang tid på denne turen fordi jeg følte meg skikkelig dårlig med magesmerter og generell slapphet.

Uansett, da vi kom ned igjen til eggens laveste punkt løftet hele det lave skydekket seg og solen strålte utover de omkringliggende toppene Store Smørstabbtind, Kniven, Sauen, Sokse, Bjørnungen, Storebjørn, Veslebjørn og Kalven, samt resten av Jotunheimen. Vi forbannet det faktum at dette ikke skjedde en halvtime før mens vi var på toppen, men uansett var vi glade for denne flotte sjansen til å få en fin nedkjøring tilbake til leiren.

Den bratte snøflanken hadde perfekt vårsnø og var en skikkelig opptur, men siden klokken nærmet seg 2100, så var det blitt gjennomslagsskare på breen videre, noe som gjorde det skikkelig ubehagelig å styre telemarksvingene. Vi kom oss allikevel ned til teltet og fikk laget oss et skikkelig herremåltid utendørs med tilhørende forfriskninger før utstyret begynte å rime og det var på tide å stupe til sengs, godt solbrente.

Gravdalstinden, Søre- og Sørvestre Smørstabbtind

Søndag opprant med et fantastisk vær. Blå himmel fra ende til annen, og vi nøt frokost i det sort-hvite med stor livsappetitt. Klokken ble 1030 før vi begynte turen langs den merkede skiruten over Leirbreen og etter hvert Smørstabbreen. Solen stekte i våre solblokkerte ansikter mens vi rundet Skeie på nordvestsiden, gikk langs Veslebjørn og Storebjørn på vestsiden mens vårt mål Gravdalstinden steg opp i passasjen mellom Søre- og Sørvestre Smørstabbtind som en glassert dessert.

Da vi kom frem til passasjen gikk vi opp et bratt snøfelt på østsiden for å komme til toppen av Søre Smørstabbtind (2033 moh). På vei oppover møtte vi tre jenter som allerede hadde vært oppe. Så kunne vi kjøre på ski ned til skaret mot Gravdalstinden (2113 moh). Oppstigningen til denne startet bratt og vi valgte å gå til fots, jeg med skiene på sekken. Vel oppe hadde vi en fantastisk vindstille utsikt utover det meste av Jotunheimen. Jeg fikk en fin nedfart, og da særlig på det bratteste partiet.

Vi staket oss tilbake til passasjen igjen, denne gangen langs foten på vestsiden av Søre Smørstabbtind, før vi la fra oss sekkene og ruslet opp mot Sørvestre Smørstabbtind (2045 moh). Også her fikk jeg en fin nedkjøring før vi sammen kunne skli ned mot den flate Smørstabbreen igjen. Klokken 1730 var vi tilbake i leiren og pakket denne raskt ned i pulkene og seilte ned igjen til bilen. Klokken 2400 var vi tilbake i Oslo. En fantastisk deilig tur var vel overstått.

Tre uker i telt på 79 grader nord

Det å få reise til en av verdens nordligste utposter, Svalbard, og få oppleve den mektige og værharde naturen der på nært hold og over en lengre tidsperiode, har vært en drøm for meg siden jeg som barn leste om pionerene blant verdens polfarere. Endelig, våren 2008, skulle denne drømmen realiseres.

Endre Før Gjermundsen, en kamerat av meg siden vi gikk brefallet Bondhusbreen i 2001, tar en doktorgrad i glasial geologi på UNIS (Universitetssenteret på Svalbard) i Longyearbyen. Sammen med sin veileder førsteamanuensis Anne Hormes har han satt i gang forskningsprosjektet «Icebound», en glasial-geologisk studie hvis formål er å rekonstruere geometrien til den siste innlandsisen som dekket Svalbard for ca 20.000 år siden, og tallfeste alderen på siste glasiasjons maksimum.

Denne rekonstruksjonen er viktig for å kunne si noe om den store ferskvannstilførselen til havområdene rundt Svalbard som fant sted ved slutten av siste istid. Dette har igjen betydning for nøyaktigheten til prediksjoner om konsekvenser og forløp til fremtidige klimaforandringer. Atmosfæriske sirkulasjonsmodeller som blir brukt til slike prediksjoner bør testes mot data som sier noe om plutselige klimaforandringer i prehistorisk tid.

Studien skal gå over tre år og undersøke to nøkkelområder; Atomfjella og Nordvest-Spitsbergen. I kraft av mitt vennskap med Endre og mitt kjennskap til klatring, ferdsel på bre og generell kunnskap om det å være på vinterturer ble jeg bedt om å være med på feltarbeid til Nordvest-Spitsbergen fra medio april til medio mai 2008. Jeg svarte selvsagt ja.

I tillegg til Endre, Anne og meg ble en annen kamerat av Endre, Bjørn André Skjæret – en erfaren klatrer, bre- og kajakkguide fra Jostedalen – bedt om å være med.

Klokken 1800 torsdag den 10. april 2008 stod jeg dermed og ventet på Bjørn André på Gardermoen flyplass. Reisefeberfylt blod hadde akkurat erstattet stressfylt blod og jeg stod til hoftene i bagasje og yr forventning. Uker med planlegging i en allerede stressende hverdag – med jobb, og kun kort tid etter min forrige lengre tur på tvers av Sverige med påskeferie på familiens hytte imellom, samt et nystartet kjærlighetsforhold – tar på, selv om alt er lystbetont.

Forberedelser

I kraft av min nystartede NRK-blogg «Rastløs – jakten på det egentlige» (http://blogg.nrk.no/rastlos), og min kunnskap om nettsider, så var min andre rolle ved siden av det turmessige i hovedsak som formidler, via tekst, bilder og video. Jeg fikk rekvirert et videokamera fra NRK Hordaland – som kom med bud dagen før avreise – og jeg opprettet nettsiden icebound.no for prosjektet.

Siden vårens feltarbeid skulle foregå i de kanskje mest spektakulære og alpine områdene på Svalbard, at det skulle bli det lengste og tøffeste feltarbeidet i regi av UNIS i vårsemesteret, og siden det ville få en viss mediedekning, så mente Endre, og jeg med han, at ekspedisjonen burde vekke en viss interesse fra passende sponsorer. At ekspedisjonen var godt rustet til å ta potensielt knallgode bilder burde heller ikke tale imot foretaket.

Som sagt så gjort, og brev til en rekke utstyrsprodusenter ble forfattet, sendt ut og fulgt opp via e-post og telefon. Vi fikk godvilje de fleste stedene, men reelt napp hos følgende:

  • Norrøna: skallbekledning, mellomlag, votter, hansker, luer, gamasjer og sekker.
  • Devold: undertøy, sokker, jakker, balaclava og halser.
  • Ajungilak: soveposer i dun.
  • Helsport: soveposer i dun og et tomannstelt.
  • Nanok: dunjakker, varmebukser og bivaksko.

I tillegg fikk ekspedisjonen midler og støtte fra UNIS, Jan Christensens legat, Svalbard Science Forum og den tysk-franske forskningsstasjonen i Ny-Ålesund, AWIPEW.

Med tillegg av personlig utstyr og erfaring var vi med andre ord godt rustet til å leve tre uker i telt nesten på den 80. breddegraden.

Tiden i Longyearbyen

Etter å ha møtt Bjørn André på Gardermoen (for første gang), sjekket inn og sluppet unna betaling for overvekt, så begav vi oss per fly til Longyearbyen.

På flyplassen ventet Endre og vi ble kjørt til et hus i Longyearbyen med leiligheter for vitenskaplig besøkende til UNIS. Der tilbrakte vi helgen på hvert vårt enkle rom med utsikt ut i dalen. Det var ekstremt kaldt og vindfullt hele helgen.

Fredag hadde vi sikkerhetskurs på UNIS hvor vi blant annet lærte om breer, isbjørn og trygg ferdsel, pluss håndtering av sikkerhetsutstyr som for eksempel satellittelefon og nødpeilesender. Vi hadde også et par iskalde timer på skytebanen hvor vi øvde på å skyte med rifle. Bra trøkk og smell i de sakene. Vi traff blinkene der vi skulle for det meste, men adrenalinstresset av rykket og lyden i geværet vil nok snarere øke enn minske stresset ved et allerede stresset møte med isbjørn hvor det ikke er igjen flere skremmeopsjoner. Vi lærte også å fyre av en signalpistol som sender et stort prosjektil bortimot hundre meter før det smeller. Det bør fortrinnsvis smelle mellom isbjørn og skytter, slik at isbjørnen ikke styrter mot én.

Resten av kvelden gikk med i vårt dedikerte ekspedisjonsrom oppe på UNIS hvor vi pakket utstyr og pakket ut forsendelser fra våre sponsorer, før vi rundet av kvelden med pils nede i UNIS-kantinen, en tur på byen i Longyearbyen, og en eksotisk kebab.

Lørdag og søndag pakket vi videre før vi mandag hadde et snøskuterkurs i regi av UNIS på formiddagen. Ved lunsjtider reiste Anne og Endre med tre fullpakkede sleder med kurs for Ny-Ålesund. To fastboende fra Ny-Ålesund, Tove og Rainer, reiste med dem. Det er 26 mil fra Longyearbyen til Ny-Ålesund, og mye snø og overvann gjorde turen strabasiøs. I tillegg røk de en sledekrok som gjorde at de måtte pakke om sledene.

Til Ny-Ålesund

Bjørn André og jeg tok flyet til Ny-Ålesund med mye over 100 kg utstyr med oss. Flyet tar 12 passasjerer og vi registrerte oss inne i hangaren hvor flyet også står, før vi gikk opp en trapp til venterom og personalkontorer. Små forhold, men det fungerer.

Flyturen brakte oss lavt over et fantastisk landskap bestående av spisse tinder og forblåste breer, og tok bare en snau halvtime. Vel fremme ble vi møtt av den påtroppende sjefen for AWIPEV – den avtroppende, Rainer, var på vei til Ny-Ålesund på snøskuter sammen med Anne og Endre. I denne sammenhengen bør det nevnes at også Anne tidligere har vært stasjonssjef på den samme basen.

Vi ble kjørt den snaue kilometeren inn til sentrum av Ny-Ålesund hvor hovedkvarteret for Kings Bay, eierne av hele Brøggerhalvøya (Kings Bay er igjen eid av den norske stat etter den store gruveulykken i 1962) hvor Ny-Ålesund ligger. Stedet er nå en dedikert forskningsbase etter at gruvedriften brått stilnet etter den store gruveulykken i 1962. Kings Bay Kull Company som i 1916 ble etablert som et gruveselskap med hovedkontor i Ålesund (derav navnet Ny-Ålesund) står nå for drift av all infrastruktur i Ny-Ålesund som for eksempel flyplassen og kantinen.

Polarhistorisk sett er Ny-Ålesund også av interesse fordi det var her Roald Amundsen og Alfred Nobile i 1926 for alvor startet sin ferd med det 106 meter lange luftskipet «Norge» for å erobre Nordpolen. Nobile fløy luftskipet fra Italia til Oslo hvor skipet ble fortøyd i en fortøyningsmast på Ekebergsletta før det fortsatte via Leningrad og Vadsø, før det til slutt ankom Ny-Ålesund. Her ble det ikke bare bygget en fortøyningsmast, men også en stor hangar som kunne romme skipet. Denne er nå revet.

Luftskipet forlot fortøyningsmasten i Ny-Ålesund den 11. mai 1926, og allerede klokken 0220 neste dag passerte besetningen på 16 polpunktet. Det henger en del bilder i kantinen fra denne historiske seilasen, og den aldrende Amundsen ser ut som den småkongen han nok var. Uansett røk han i etterkant uklar med sin luftskipsfører Nobile og denne bestemte seg for å utruste en egen lengre ekspedisjon herfra med luftskipet «Italia». Det var denne ekspedisjonen som tilslutt førte Amundsen i døden i 1928 da han deltok i en større redningsaksjon med flyet «Latham» for å redde ut Nobile som havarerte på tilbakeveien fra Nordpolen. Ironisk nok var Amundsen (som hadde flysertifikat) på luftskipets side i kontroversen om hvilket transportmiddel i luften som var best:

Vi ble også ganske overbevist om, at luftskibe på det nuværende tidspunkt er flyvemaskinene overlegen. Så lite skal til for at bringe et aeroplan ut av lave. En liten lekkasje eller en løs skrue er nok til å bringe disse til nødlanding, og en sådan i egne, hvor landingsplasser ikke finnes, er mer enn risikabel. Annerledes med et luftskib. Kommer her en motor ut av lave, stopper man bare og reparerer den.

Ny-Ålesund består i dag av et 30-talls bygninger som i tillegg til AWIPEV (Alfred Wegener-Instituttet og Det franske polarinstitutt – Paul Émile Victor) og Kings Bay huser Polar Research Institute of China, Consiglio Nazionale delle Ricerche, Korea Ocean Research and Development Institute, Natural Environment Research Council (NERC), National Institute of Polar Research (NIPR), Norsk Polarinstitutt, Norsk Romsenter, Statens Kartverk, Universitetet i Oslo, Universitetet i Tromsø.

Vi registrerte oss hos Kings Bay og ble innlosjert på hvert vårt dobbeltrom på «Rabot», ett av AWIPEVs to hus. Rommene delte vi med hver vår nederlandske forsker. Deretter løp vi til middag i kantinen. Hverdagen er meget tilrettelagt og ordnet i Ny-Ålesund, med felles måltider til fastlagte tider for alle de mellom 30 og 100 beboere (avhengig av årstid), syv dager i uken.

Etter en kjapp middag løp vi over til Norsk Polarinstitutt og fant stasjonssjefen der, Trond Svenøe, som velvillig la til rette for at jeg på forespørsel og kort varsel kunne delta på det direktesendte programmet Sveip på NRK2 via Skype og webkamera. Der fortalte jeg om turen vi hadde nært forestående under overskriften «Tre uker i telt på Svalbard» (http://www1.nrk.no/nett-tv/indeks/128835).

Etter å ha handlet litt pils på butikken som bare er åpen et par dager i uken, feiret vi fødselsdagen til en franskmann på AWIPEV, da Anne og Endre kom. Endelig var gruppen samlet.

De neste dagene brukte vi til de siste forberedelsene; pakking av utstyr, prøvetur med de snøskuterne Bjørn André og jeg fikk låne av AWIPEV, tanking av bensinfat og kanner, og diskusjoner over en kopp kaffe rundt flyfoto over området vi skulle besøke.

Avreisen ble utsatt et par dager på grunn av dårlig vær, men på tirsdag møttes ekspedisjonsmedlemmene klokken 0800 til frokost og planlegging. Været var blitt grått etter en fantastisk fin dag på mandag, og planene om å dele ekspedisjonen i to for å sende ut en gruppe via snøskuter for å sette ut et depot halvveis til base camp, på breen Isachsenfonna, og en annen gruppe for å sette ut et depot fra båt innerst i Krossfjorden ved den lille og mildt sagt avsidesliggende hytten Lloyds hotell, ble kullkastet.

Rettere sagt ble den første delen av planen kullkastet, og vi satte alt inn på den delen av planen som innebar båten Teisten. Vinden var ikke så sterk selv om skydekket var lavt, så det skulle kunne gå og komme inn i Krossfjorden. Båten har kran til lasting av utstyr. Vi tok med oss to bensinfat til snøskuterne og ett parafinfat til fyring i base camp, samt over 300 kg utstyr, i alt ett tonn, om bord i båten.

Depotutsetting på Lloyds hotell

Etter en nøye vurdering av hva vi skulle legge igjen ved Lloyds hotell, hva vi trengte til turen med snøskuter dit senere, samt en kjapp lunsj, kastet vi loss litt før klokken 1300. Skipper Arne Kristoffer førte oss trygt ut av havnen og ut på fjorden. I tillegg til Anne, Endre, Bjørn André og jeg, hadde vi med oss tyskerne Joann og Jonathan fra AWIPEV. Målet med turen var å få lastet av vår last ved Lloyds hotell, slik at vi senere kunne plukke det opp. Utfordringen var å komme nær nok land. Til å hjelpe oss hadde vi kranen på Teisten, 500 meter stålvire på vinsj, statiske tau, slynger, taljer og taubremser.

Overfarten tok halvannen time i grått, men mildt vær. Lloyds hotell er nok ikke verdens beste hotell, det er snarere en hensatt oransje konteiner inneholdende en benk og et bord. Planen var at vi på veien ut til base camp skulle overnatte der og plukke opp utstyret. Det ville også være et viktig etterforsyningssted for bensin slik at vi kom oss ut i vårt store nedslagsfelt for å få hentet de steinprøvene vi skulle. Vi prøvde også å få arrangert det slik at vi på tilbakeveien skulle få sendt hjem utstyr derfra slik at vi slapp å kjøre det med snøskuter tilbake til Ny-Ålesund.

Vel fremme ca 50 meter fra land ved den isdekte stranden utenfor Lloyds hotell satte vi Endre og Bjørn André ikledd overlevelsesdrakter ut i en liten gummibåt. Bjørn André rodde for harde livet i den kraftige strømmen, og de kom seg i land. De sendte raskt over gummibåten og vi fikk etter noe om og men sendt over wiren til dem. Den festet de rundt en stor stein slik at vi hadde en sikkerhetsline over til fastlandet fra båten. Dermed var båten festet med både line i land og anker.

Så begynte vi å sende over utstyret. Matkassen var det knyttet en del spente forventninger til om vi fikk om bord i den lille gummibåten, kassen veier rundt 100 kg, men det gikk fint. Det hele forløp uten dramatikk. Etter en stund sendte vi over Joann svømmende i overlevelsesdrakten og litt senere Jonathan med båten. Dermed hadde vi fire personer i land til å rigge opp et taljesystem for ilandhenting av fatene.

Fatene hentet vi opp fra lasterommet om bord i båten og fikk plassert på plattingen akterut. De veide 200 kg per stykk, så det var en litt skummel operasjon. Vi festet en talje til wiren som kunne trekkes fra både båten og land, så da alle var klare kunne jeg sparke uti det første fatet. Det ble trukket i land, og de to andre fulgte på. Deretter trakk de på land fatene opp iskanten og bar resten av utstyret opp i og rundt hytta. Så ble de trukket i tur og orden tilbake til båten, og etter tre timers hektisk innsats var depotet etablert og vi var på vei tilbake til Ny-Ålesund.

Dessverre var den stormen vi venter på onsdag allerede i emning, så vi fikk en minneverdig overfart med tunge dønninger skrått akterut fra venstre. Vi hadde noen skikkelige ommøbleringer inne i båten før vi kom i havn, og flere var noe bleke om nebbet. Men alt gikk strykende og vi kunne ved 20-tiden innta en forsinket middag, godt fornøyde med egen innsats.

De siste forberedelser

Selv om været var godt tidlig på dagen onsdag i Ny-Ålesund, så ble det klart av værutsiktene fremover på meteogrammet at det ikke var noen god idé å kjøre ut bensindepot med snøskutere den dagen. Vi holdt muligheten åpen på frokostmøtet klokken 0800, og det ble bestemt at Endre og jeg skulle ta med oss et fat og en rekke jerrykanner med bensin for å sette ut litt over halvveis til base camp fra Ny-Ålesund. Dette vil sikre at ekspedisjonen kom trygt hjem fra feltarbeidet på Nordvest-Spitsbergen en gang uti mai.

Vi arbeidet frem til lunsj med å fylle bensin og ellers forberede depotutkjøring, men det ble klart rett før lunsj at det ikke var noen god idé å reise ut. Isteden spiste vi lunsj før vi hentet skuterne Bjørn André og jeg skal bruke, og tok oss en tur alle fire innover de hvite viddene sør for Ny-Ålesund. Målet med turen var at vi skulle bli fortrolige med skuterne, og teste noen bratte opp- og nedkjøringer som må forseres både når vi reiser ut i felt og på returen. Det ble en flott tur, men på slutten kom snøværet og vinden som var meldt. Dermed viste det seg å ha vært en god avgjørelse å ligge på været.

Det var underlig å måtte skrive et skriftlig dokument før man reiste ut av byen med opplysninger om retur etc. Det føltes også rart og måtte ta med seg gevær og signalpistol. Faktisk er det slik i Ny-Ålesund at hvis man forlater bebyggelsen, så er man nødt til å ta med seg den slags sikkerhetsartifakter.

Etter skuterturen gjorde vi noen småting som å feste braketter til stolper som skulle brukes til snublebluss i leieren før det ble middagstid og kveld.

Været gjorde sitt for å hindre avreisen, og etter et par dager til med hverdagsliv i Ny-Ålesund, kunne vi endelig på fredag si farvel og på gjensyn til våre nye venner i verdens nordligste fast bebodde samfunn.

Fredag 18/4 – Avreise

Vi reiste endelig ut fra Ny-Ålesund og inn i eventyret. Klokken nærmet seg 11 på formiddagen da 6 skutere snerret ut fra hovedgaten og innover Austre Brøggerbreen. Forruten oss fire ekspedisjonsmedlemmer hadde vi med oss to stykker fra AWIPEV som skulle hjelpe oss med å kjøre ut et fat med bensin slik at vi hadde til tilbakeveien.

Etter den første breen måtte vi gjennom Skaret som er et meget bratt kruks på første delen av ruta. Det gikk fint, og vi kunne fortsette innover Uværsbreen og bak de fantastiske fjellene Tre Kroner, før vi entret Holtedalsfonna. På Isachsenfonna satte vi av fatet med bensin og de to guttene fra AWIPEV snudde.

Vi fortsatte et godt stykke, og ved 18-tiden kom vi til Lloyds hotell. Der spiste vi og pakket sledene med mye av det vi lot ligge da vi var der med Teisten. Med tunge sleder fortsatte vi oppover Lilliehöökbreen og gjennom Satellittpasset hvor vi ved 22-tiden fant en leirplass i le av Satellittane på sørvestsiden i 700 meters høyde. Siden solen alltid skinner på denne tiden på Svalbard, så kunne vi jobbe utover kvelden. Merkelig nok var vi ikke veldig slitne heller etter så mange timer på sadelen.

Vi pakket av sledene og satte opp vårt medbrakte 10-manns militærtelt som vi ekviperte med parafinovn, fire feltsenger og en skikkelig kjøkkenbenk med tilhørende gasskomfyr. Kjøkkenbenken ble laget av store snøblokker og to medbrakte treplater, og ble plassert i tilknytning til kuldegropa ved inngangen. Det hele ble slett ikke verst og oste luksus jeg neppe har vært forunt på tur.

Til slutt satte vi opp snublebluss mens Endre gravde ut verdens største snøpissoar og en enkel foreløpig do. Så, etter å ha dratt ut sikringene på snubleblussene gikk vi til sengs i vårt fantastiske nye hjem ved 02-tiden i strålende sol og med et fantastisk landskap som kulisse. At gradestokken viste godt under -20 betydde svært lite. Vi sov som grever i våre tykke soveposer fra Helsport og Ajungilak/Mammut.

Lørdag 19/4 – Til Lloyds hotell

Vi våknet lørdag formiddag ved 11-tiden til et strålende vær. Utsikten fra teltleirens snubleblussavgrensede verden var spektakulær. Fjelltoppene på Nordvest-Spitsbergen er helt rå. De er taggete og spisse som jeg bare har sett på de mest alpine toppene i Jotunheimen og i Alpene. Spirene på toppene sto som trassige pigger mot vær og vind. Det var en vidunderlig herlig følelse som varmet meg den morgenen, endelig å kunne være en integrert del av denne fantastiske naturen.

Solen skinte, men det var ned mot -26 grader hele dagen. Det rev godt i fingrene når man måtte ty til votteløse handlinger ute. Endre og jeg reiste etter en god frokost til Lloyds hotell for å hente resten av utstyret vårt, bl.a. ski og den store matkassa. Bjørn André og Anne ble igjen i leiren for å sette opp et ekstra telt og bygge levegger til ly for vind og snøfokk.

Turen til Lloyds tok en times tid. Alt utstyret var intakt, ingen isbjørn hadde fått ferten av maten vår. Vi spiste en kjapp lunsj ved 16-tiden før vi pakket sledene. Klokken 1800 kunne vi endelig ta fatt på veien tilbake til leiren. Det ble en noe mer dramatisk retur.

Kort etter avreise røk staget til Endres store treslede. Vi lappet det sammen etter beste evne med en klatreslynge fra breredningskassen vår, men det holdt ikke lenge. Da erstattet vi hele staget med et statisk slepetau, noe som fungerte utmerket, og vi kunne koste på tilbake til leiren. Vi begynte etter hvert å få dårlig tid. Avtalen med Anne var at vi skulle være tilbake til 2100. På Svalbard betyr det redningsaksjon i stor stil hvis dette ikke holdes. Avtalen med UNIS innebar også at vi skulle ringe inn via satellittelefon hver kveld før klokken 2100. Heldigvis rakk vi å komme tilbake til leiren like etter 2000.

Leiren var blitt et svært imponerende skue; et Helsport tomannstelt stod ved siden av det store teltet, og mot nordvest ruvet en to meter høy og ti meter lang mur av snøblokker. Snøen er helt hardpakket der oppe. Man kan skjære ut flotte blokker med solid styrke like under overflaten, men jo lenger ned man kommer, desto bedre blir kvaliteten.

Vi spiste en herlig middag med påfølgende kaffe og sjokolade. Kjøkkenet ble utvidet med kroker av ståltråd til å henge våre få kjøkkenredskaper, og ellers forløp kvelden med kartundersøkelser og musikk på vårt lille batteridrevne mp3-stereoanlegg slik det skulle gjøre så mange kvelder fremover.

Søndag 20/4 – Dokatedralen

Tåken seg innover breen etter frokost, og vi kom oss ikke ut på rekognoseringstur som planlagt. Derfor ble det ferdigbygging av levegger som stod i fokus. Morgendagen skulle etter sigende bringe vind på 15 m/s, så veggene kunne komme godt med.

Før jeg ga meg i kast med det tunge og monotone, men allikevel givende arbeidet med å bygge levegger prøvde jeg å få sendt e-post til bloggen min på nrk.no (http://blogg.nrk.no/rastlos) via satellittelefonen som planlagt. Det gikk ikke. Da jeg endelig fikk startet den lånte pc-en (streng kulde er tydeligvis ikke så lett å håndtere for harddisker), logget meg på og sendt e-posten, en prosess som sikkert tok en time, så var alt som kom ut på nett tittelen og et par ord av ingressen. Etter gjentatte forsøk måtte jeg gi opp. Jeg ringte NRK og fikk avtalt at de skulle opprette en telefonsvarer som jeg kunne lese meldingene mine på. Det løste seg på et vis med lydfiler lagt ut på nett, men det hele ble ikke veldig skumlese-vennlig, og for det meste myntet på spesielt interesserte.

Tre av oss bygget levegger mens Endre startet byggingen av det vi mente måtte bli en fremtidig severdighet på Svalbard; verdens største toalett i snø, eller dokatedralen som vi døpte den. Endre brukte hele dagen, men ble på langt nær ferdig. Dypere, stadig dypere var hans mantra, og vi tullet med at vi fryktet for hans mentale helse. Jeg mente det ville være en idé allerede straks å bygge et lite sinnssykehus til ham selv ved siden av doen. Han strålte opp ved tanken, men falt med ett sammen og var lei seg for at han ikke hadde tatt med motorsag!

Dokatedralen ble bygget som et tre meter dypt hull med trapp og forgang før det aller helligste. Over deler av forgangen ble det bygget tak, og foran hulen med avtredet ble det bygget to motstående og forskjøvne levegger for å ta av for vind og fokksnø. Selve avtredet var en meterdyp smal spalte i gulvet.

Dagen gikk med, og kvelden forløp slik den skulle gjøre det de neste tre ukene med middag, kaffe og middagshvil. Gradestokken viste -25 grader, så det var en del rim inne i teltet. Varmen fra parafinovnen utgjorde ikke mer enn at vi måtte sitte med dunjakker, lue og hansker inne. Vinden økte i styrke utover natta. Men som filosofen Adorno sier i «Minima Moralia» med undertittelen «Refleksjoner fra det beskadigede livet»:

Hvorvidt en er lykkelig, kan en høre på vinden. Den advarer den ulykkelige om at huset hans er skrøpelig og jager ham ut av den lette søvnen og den heftige drømmen. For den lykkelige synger den sangen om at han er trygg: når den piper og hyler bærer den bud om at den ikke lenger har makt over ham.

Vi sov trygt den natten som alle de andre nettene i vårt enkle, men solide hjem.

Mandag 21/4 – Rekognosering

Vi våknet til en ny dag i Satellittpasset med sol og tåke etter en natt med hard vind. Vi bestemte oss allikevel for å kjøre en rekognoseringstur for å se oss ut steder hvor vi kunne ta steinprøver. Steinprøvene skulle tas over og under såkalte «trimlines», dvs. der man antar at breen har hatt overflaten sin under siste istids maksimum. Tegnet på slike «trimlines» er striper på fjellsidene med fremspring. Det er kun granitt med kvarts som kan brukes til datering for eksponering av kosmisk stråling (den såkalte «cosmogenic nuclide dating»-metoden), og granitt er det en del av her i motsetning til rundt for eksempel Longyearbyen hvor det mer eller mindre er store grushauger av sedimentære bergarter som utgjør fjellene.

Vi fant flott granitt på Nordvest-Spitsbergen, og fantastiske fjellformasjoner. Selv om toppene er taggete og alpine ser det ut til at de fleste kan bestiges via en snørenne. Men det er ikke slik som for eksempel de fleste fjellene i Jotunheimen er konstruert, at det finnes en enkel vei opp den ene siden av fjellet som ender i et brått stup på andre siden. På denne norske utposten er det snarere slik at alle fjellene har avgrunner på alle sidene, men det finnes som sagt snørenner og lavere rygger som kan brukes som aksesseringspunkter.

Vi kjørte over Smeerenburgbreen og besiktiget den 1097 moh. høye Hornemantoppen. Ved Losvikfjella lenger vest spiste vi lunsj under en flott granittvegg. Deretter kjørte vi innover et stykke på Waggonwaybreen som går ned mot turistmagneten Magdalenefjorden. Sikten over breen gjorde at vi måtte snu. Vi kjørte bortom et par topper lenger sør som vi enkelt ruslet opp på før vi returnerte til leiren i Satellittpasset.

Det var utrolig kaldt også denne dagen, og termometeret vårt ble i løpet av natten sprengt, trolig med temperaturer ned imot -40 grader. Etter denne dagen hadde vi ikke termometer og var etter å ha vært så lenge ute i kulden nesten ute av stand til å kjenne hvor kaldt det egentlig var. Man venner seg til det meste. Men det er liten tvil om at vi senere på noen av toppene effektivt, altså iberegnet vind, hadde ned i -50 grader. Heldigvis avtok kulden etter halvannen til to uker, og våren meldte sin ankomst.

Tirsdag 22/4 – Værfaste

Nok en kald dag i Satellittpasset med tåke og umulige arbeidsforhold. Dagen gikk med til bygging av levegger og do. Vi fikk til en liten skitur opp på fjellet øst for leieren, Satellittane på 930 moh. Det var en meget kald fornøyelse i -25 grader og sterk vind. Flatt lys og hard snø gjorde heller ikke nedfarten spesielt hyggelig, men det var godt å røre litt på kroppen annet enn arbeidende med den noe monotone leveggbyggingen.

Ved 23-tiden kom det et voldsomt vindvær som jaget oss ut for å bygge flere levegger like inntil teltet. Etter å ha jobbet et par timer slik at skjegg, hår og øyne var gjenklistret av is og snø, var det godt å komme seg tilbake i soveposen. Like etter stilnet vinden og det ble en rolig natt.

Onsdag 23/4 – Rekognosering

Vi våknet til et strålende vær med solen skinnende fra en skyfri himmel. Fortsatt veldig kaldt, men vi kom oss i skuterdressene og dro ut på rekognosering rundt i området. Vi kartla flere potensielle klatrefjell med «trimlines» og fikk en del flere nødvendige tracks på GPS-en, slik at vi evt. kunne kjøre de samme rutene i dårlig vær senere.

Torsdag 24/4 – Dokatedralen høytidelig åpnet

Nok en kjip dag værmessig med sterk vind, streng kulde, snø og lavt skydekke. Vi brukte dagen til å fikse mer i leiren og fullføre det vanvittige byggverket som har fått navnet «Dokatedralen». Denne ble åpnet med brask og bram og høytidelig tale av dosjef Endre. Dårlig vær og kontinuerlig samvær avler dårlig humor, og vi hadde nå etablert titler på alle. Bjørn André var kjøkkensjef, Endre var dosjef, jeg var multimediasjef og Anne var bare sjef. Vi åpnet doen ved å klippe over en snor av ståltråd, og ved å klappe Amundsens rumpe som ble utformet i snøen ved inngangen. Over inngangen laget vi et flott hjerte, farget ved hjelp av solbærtoddy.

Fredag 25/4 – Granitten (1081 moh)

Endelig klaffet alt. Solen skinte fra skyfri himmel, det var kaldt, men lite vind, og vi kunne komme oss ut for å ta steinprøver. Vi valgte oss det flotte fjellet Granitten på 1081 moh mellom Smeerenburgbreen i vest og Staxrudfonna i øst, og besteg dette via en ca 55 graders bratt snørenne på 250 høydemeter. Snøen var hard og vi måtte passere en del utsatte steder, men vi droppet å sikre med tau fordi vi stolte på isøksene, stegjernene, egen erfaring og klatreferdigheter. Nær toppen sikret vi Endre slik at han kunne hente ned noen steinprøver fra toppunktet. I alt hentet vi med oss fem steinprøver på ca en kilo hver både fra under og over «trimline».

Vi spiste lunsj på toppeggen i sol og vindstille, og med utsikt ut over hele Nordvest-Spitsbergen. Etter åtte timer på jobb returnerte vi til teltleiren ved 21-tiden til enkel middag og te. Allerede nå var vi begynt å forskyve døgnet noen timer. Vi sto aldri opp tidligere enn ved 9-tiden og la oss aldri før midnatt. Dette hadde uansett ingen betydning siden det var lyst hele døgnet.

Lørdag 26/4 – Aurivilliusfjellet (1110 moh)

Nok en fantastisk flott dag, kaldt, men ikke ubehagelig, og sol, sol, sol så langt øyet kunne se. Vi besteg Aurivilliusfjellet (1110 moh), et fjell som ligger i et trekantet massiv bestående av Aurivilliusfjellet i vest og Jäderinfjellet i øst, omgitt av Hans Henrikbreen i vest, Raudfjordbreen i øst, Rakbreen i nordvest, og Tjukktarmen i nordøst. Nok en gang gikk vi via en lang snørenne, denne gang på 350 høydemeter i 50 graders helling. Snøen var fin, men hard noen steder og det var et par steder hvor en utglidning ikke ville vært spesielt hyggelig. Vi gikk allikevel uten sikring og det føltes trygt nok. Alkekongene (eller Alketrosten som Endre kalte den) lo seg skakk av oss der vi sakte men sikkert stampet oss oppover i bratta, og var en hyggelig påminnelse om at våren var i anmarsj.

Vi gikk ikke helt til toppen av Aurivilliusfjellet, men nøyde oss med å ta steinprøver av tre store steiner (flyttblokker) på et platå, samt to prøver nærmere toppen. Vi spiste lunsj ved en av de store steinene og gikk ned samme snørennen vi var kommet opp etter endt oppdrag, med sekkene fulle av stein. Endre som hadde båret opp skiene sine fikk belønning for strevet ved å kjøre renna ned etter at vi andre var kommet helskinnet ned. Han sleit noe med en uvillig teleskopstav, men kom ned i god behold og i fin stil. Vi var tilbake i leiren rett etter klokken 2000 og fikk oss etter hvert en bedre middag.

Søndag 27/4 – Beinfjellet (1120 moh)

Nok en vakker dag på Haakon VIIs land. Vi besteg Beinfjellet (1120 moh) via en bred snørenne på ikke mer enn 45 grader og på 300 høydemeter. Enkel, men fin klatring med andre ord. Vi gikk ikke helt til topps, noe som trolig ville krevd sikring, men nøyde oss med å ta prøver fra en rygg noe lavere ned på ca 1050 moh. Snørenna vi kom opp endte rett i friluft på nordsiden av fjellet, med et flott brefall hengende oppunder fjellet. Vi tok oss god tid i det vakre været, og for første gang kunne vi kjenne at solen virkelig varmet litt. Gradvis var været blitt mildere, selv om kulda fortsatt var streng og fingrene fort frøs til hvis man hadde dem utenfor hanskene.

Endre hadde nok en gang med seg skiene og kjørte ned renna i en fei, mens vi andre krabbet baklengs ned, i alle fall det første stykket. Nederst i renna kladdet stegjernene noe voldsomt i den etter hvert bløte snøen. Vi var tilbake i leiren litt etter klokken 1800 med tre steinprøver.

Mandag 28/4 – Jäderinfjellet (1150 moh)

Vanvittig flott dag med en reell bestigning av Jäderinfjellet på 1150 moh, 450 høydemeter fra breen hvor vi parkerte snøskuterne. Vi gikk opp en ganske kort og ikke altfor bratt snørenne før vi fulgte en skarp egg mot en ny og lengre snørenne med ca 50 graders helning som vi fulgte til topps. Langs eggen var det en rekke overhengende skavler og det var til dels spennende klatring både på snø, is og stein. Solen varmet og vi gikk i bare undertøyet på overkroppen så lenge vi var i bevegelse. Når vi stoppet for å spise var vi nødt til å ha på oss dunjakke.

Toppen av Jäderinfjellet er en 4,5 meter høy pinakkel med bratte snø- og steinrenner ned på alle sider. Utrolig fint å stå på toppen og skue utover i alle himmelretninger, med fjell på alle kanter og havet ytterst i nord og i vest.

Tirsdag 29/4 – Vårrengjøring

Vi valgte å ta oss en fortjent hviledag etter fire hektiske dager med klatring. Det var også litt dårlig vær, så valget var enkelt å ta. Vi ryddet opp i teltet, fylte på ny snø på gulvet for å tette igjen utsmeltede groper etter ovnen, og for å gjøre det litt renere. Vi byttet ut den gamle kjøkkenbenken som nesten var smeltet vekk og vi renset pipa for sot. Vi fikset også på flere av leveggene våre som hang som våt papp i 90 graders vinkel. Utrolig hvordan snøen kan formes av vær og vind.

Onsdag 30/4 – Til Lloyds hotell igjen

Vi våknet til whiteout og belaget oss på nok en hviledag da vi fikk beskjed fra AWIPEV per satellittelefon at et par mann skulle reise ut til Lloyds hotell i lettbåt med nye forsyninger til oss, blant annet et nytt stag til tresleden, brød, pølser og bacon.

Endre og jeg kjørte ned til Lloyds på en times tid i flatt lys. Der nede rakk vi akkurat å møte Marcus og Nico fra AWIPEV før de returnerte. De hadde tatt med masse god mat til oss, samt en flaske rødvin, og jeg leverte mp3-spilleren min til Marcus med noen bilder til bloggen og anvisninger om hvem han skulle poste dem til. Vi tok også med oss en del jerrykanner med bensin og parafin tilbake til leiren. Der var vi i 19-tiden, og nøt en bedre middag utpå kvelden.

Torsdag 1/5 – I soveposens tegn

Nok en dag i total whiteout og snøvær, og det ble en dag i soveposens tegn. Vi slappet av, leste og skrev tilbakemeldinger på utstyr vi har fått fra våre sponsorer, men det er ikke til å stikke under en stol at man på sånne dager blir lett desperat etter å gjøre noe samtidig som brakkesyken gjør at man ikke letter på rumpa. Vi så utover kvelden at et væromslag var i ferd med å komme, noe som slo til neste dag.

Fredag 2/5 – Hornemantoppen (1097 moh)

En vanvittig flott dag, men nok en gang kaldt etter flere milde dager; mellom -15 og -20 grader da vi stod opp. Vi fikk endelig besteget den etterlengtede og fryktede Hornemantoppen, et taggete monster av et fjell på 1097 moh som befinner seg klemt mellom breene Smeerenburgbreen og Hans Henrikbreen. Fjellet er tidligere besteget på sommeren, men det er uvisst om noen har besteget det vinterstid. Kanskje kan vi altså pynte oss med en førstebestigning vinterstid.

Etter frokost dro vi med snøskuterne inn til foten av fjellet på østsiden og gikk opp en bratt snørenne på ca 200 høydemeter før vi fulgte ryggen mot toppen. Toppen rager 30 meter opp fra ryggen med bratte snø- og steinrenner ned på alle sider, og toppunktet prydes av svære steinblokker som står som horn opp mot himmelen. Navnet sitt har derimot ikke toppen fått fra disse formasjonene, men fra en norsk geolog ved navn Jacob Horneman som på 1920-tallet arbeidet på Svalbard.

På ryggen var det sterk vind og vi hadde sikkert ned mot -40 effektive kuldegrader, noe som var kaldt etter å ha blitt svette opp snørenna. Endre ledet opp til toppen, noe som tok lang tid i den strenge kulden, og på det tynne snølaget som dekket mye av toppen. Han laget standplass oppe og vi fulgte etter på jumar for å spare tid. Fantastisk utsikt fra toppen selv om et lavt skydekke kom inn fra sjøen i nordvest. Vi rappellerte ned etter tur etter å ha tatt steinprøver på toppen, og spiste lunsj vel nede på ryggen ved 1730-tiden. Vi tok også et par steinprøver lenger nede før vi returnerte til snøskuterne og kjørte tilbake til leiren ved 21-tiden.

Lørdag 3/5 – Mislykket bestigning av Munken (1205 moh)

Kuttefjella er et lite fjellmassiv bestående av toppene 895, Munkehetta og den høyeste toppen på Nordvest-Spitsbergen; Munken på 1205 moh. Kuttefjella ligger øst for Lilliehöökbreen, vest for Loüetbreen, nord for Kuttebreen og sør for Teltpasset, breen sør for det massive pyramideformede fjellet Teltet på 1122 moh. Teltpasset er et egnet sted å kjøre gjennom på vei til området vi befant oss i.

Vi satte av dagen til å bestige Munken fra sør. Været var flott, uten en sky på himmelen, men det var fortsatt kaldt, ca -15 grader i sola. Dessverre måtte vi bestige Munken på skyggesiden, noe vi ikke tidligere hadde gjort, og som bidro sterkt til at vi mislyktes med å bestige denne toppen. Med vind var det sikkert ned mot -40 effektive grader da vi gikk opp en kort snørenne opp på en rygg før selve toppflanken. Snøen var lagdelt og kjip med mye sukkersnø mellom lagene, helt annerledes enn den snøen vi tidligere hadde erfaring med, hvor solen smelter og omdanner snøen slik at lagene henger sammen.

Bjørn André hadde et lite uhell og fikk laget et lite kutt på seg selv på overleppa, og det var noen kalde minutter mens vi lappet han sammen etter beste evne med strips.

Lenger opp på flanken ble det meget bratt og med knallhard snø på toppen og lagdelt kjip snø under, fant vi det ikke verdt å fortsette videre. En eventuell utglidning ville være katastrofal og føre den uheldige av oss flere hundre meter nedover i høy fart. Sikringsmulighetene var også små i den ustabile snøen og ville vært en utrolig fæl opplevelse i det kalde været. I tillegg frøs Endre, Anne og Bjørn André seriøst på bena mens jeg nesten frøs fingrene av meg der jeg klatret i front. Vi valgte å gå ned igjen et stykke for å vurdere opsjonene. Klokken var da blitt 1600 og folk hadde mistet følelsen i tærne, så vi gjorde det eneste rette; klatret ned til snøskuterne og reiste hjem igjen til leiren.

Klokken 2100 fikk vi endelig spist middag etter å ha fått varmen i oss igjen, over elleve timer siden vi spiste frokost. Selv om sulten gnog i oss tok vi det selvsagt med humør og siterte Endre: «Det er snart klatresesong!».

Søndag 4/5 – Kjøkkensjefen (1027 moh)

En vidunderlig herlig dag! Det var kaldt, mellom -10 og -15 grader, men solen skinte og varmet noe. Vi holdt oss klok av skade i solen hele dagen og gikk en enkel, men lang snørenne på 430 høydemeter fra vest opp til en topp som på kartet bare er angitt med «1027». Toppen ligger sør for Losvikfjella og inntil Waggonwaybreen som går ned i Magdalenefjorden i vest.

Vi kalte opp den navnløse toppen etter vår eminente kjøkkensjef Bjørn André, og toppen heter nå «Kjøkkensjefen». vi tok flere steinprøver, også fra selve toppunktet som var ganske spektakulært, med flere hundre meters avgrunn ned på Smeerenburgbreen i øst.

Vi tok oss god tid på toppen og hadde en utrolig fin lunsj med herlig utsikt. Vi så blant annet to stykker fra Ny-Ålesund, Knut og Trond Svenøe komme med skuter fra Trinityhavna innerst i Magdalenefjorden etter å ha tilbrakt helgen der. De vekket oss natt til lørdag utenfor teltleiren uten at noen av oss orket stå opp, og de var innom teltleiren på tilbakeveien, men vi fikk altså ikke hilst på dem.

Siden toppen ikke ligger mer enn noen kilometer unna leiren vår var vi tidlig hjemme denne dagen. Dermed kunne Endre og jeg ta en utflukt etter kaffe med skuterne i nærområdet for å se oss om etter noen gode plasser å få tatt bilder til våre sponsorer.

Mandag 5/5 – Værfaste igjen

Vi var nok en gang værfaste i fullstendig whiteout og snøvær. Ventetiden ble lang. Vi leste, skrev, sov og ventet på neste måltid. Når man går ut av teltet for å tisse eller hente mer snø til vanngryta så er man så omtåket av å ligge i sengen, at møtet med alt det hvite utenfor gjør balansen dårlig. Snøen hopet seg opp utenfor og det var meldt vind utover natten. Det begynner å gå opp for oss at hjemreisen var nært forestående, og at vi var nødt til å få godt vær skulle vi få gjort det vi hadde planer om å gjøre.

Tirsdag 6/5 – Til Reinsdyrflya

Været var grått, men sikten god nok til at vi kunne forlate leiren med Reinsdyrflya og den lille hytta Texas Bar som mål. Snøskuterne gikk tungt i halvmeteren med snø som kom dagen før, og vi hadde et par bakkeforseringer som slet på skuterne. Ruten vi valgte var ned Raudfjordbreen og mellom fjellene frem til Liefdefjorden.

Texas Bar er oppkalt etter staten Texas i USA og ble bygget i 1927 av fangstmennen Hilmar Nøis og Martin Pettersen Nøis. Reinsdyrflya er et stort, helt flatt landområde ytterst på nordvestspissen av Nordvest-Spitsbergen. Allerede da vi kjørte skuterne den siste biten ned til hytta kunne vi se hvorfra dette området har sitt navn; flere reinsdyr løp over de snødekte slettene og på sjøisen som fortsatt var tykk.

Vi kjørte først til hytta, spiste lunsj i sola på taket av hytta mens vi speidet etter isbjørn, lastet av sledene og kjørte etter hvert videre utover mot Reinsdyrflya.

Endeløse hvite sletter med noen svære steiner liggende spredt utover og en enslig fangsthytte i ny og ne var det som møtte oss der ute. Det var allerede sent på kveld, men vi jobbet utover natten, kjørte skuterne hva de kunne, stoppet ved en stein for å hakke med oss en steinprøve og kostet videre. Bare lysets skiftning fortalte oss at det ble natt, og en viss matthet seg innover oss da vi kunne gå av skuterne helt ute på Velkomstpynten, så langt nord man kommer på Nordvest-Spitsbergen. Der var det heller ingen isbjørn å se, bare et par reinsdyr. Faktisk klarte vi å tilbringe tre uker ute langt inne i det villeste av Svalbard uten å se snurten av en isbjørn. Mye av forklaringen er vel at vi for det meste befant oss langt fra sjøen, og når vi nå først var ved sjøen så hadde vi ikke lang nok tid til disposisjon der. For vi så jo isbjørnspor overalt på sjøisen og rundt Texas Bar.

Nærmere klokken tolv på natten var vi tilbake ved Texas Bar etter en svært minneverdig kveld på skuteren. Vel fremme satte vi skuterne sammen og dekket dem til med skutersleder og jerrykanner slik at ikke eventuelle isbjørn skulle få spise opp sadlene, noe de har for vane å gjøre. Etter middag var klokken blitt nærmere 0300 og vi gikk til sengs; Anne i overkøya, Bjørn André og jeg andføttes i underkøya, og Endre på gulvet.

Natten forløp rolig uten besøk, men det var med en viss skepsis jeg gikk på do om morgenen med signalpistol, rifle og toalettrull. Man føler seg ganske sårbar der man sitter på huk med buksa på knærne, speidende etter isbjørn.

Onsdag 7/5 – Tilbake i leiren

Sen frokost og pakking av sleder gjorde at vi ikke kom oss av gårde fra Texas Bar før ved 14-tiden. Været var noe ustabilt med vekslende skyer og sol, men vi fikk allikevel en minneverdig tur inn til brekanten av Monacobreen. Det var en del overvann på sjøisen, men det hele gikk fint. Inne ved Monacobreen er det et fantastisk skue. Ikke bare går denne flotte breen ned i sjøen her, men også de mindre breene Idabreen, Emmabreen og Seligerbreen går ut her. Vi så sel som solte seg på isen, men heller ikke her så vi annet enn sporene etter isbjørn.

Vi valgte å kjøre Monacobreen tilbake siden vi også hadde et GPS-track for den turen. Været gikk over til whiteout idet vi kom opp på breen, og med all den nye snøen var turen slitsom. Det var ikke lett å skulle følge de andre som sistemann i helt whiteout og med viten om at hvis man slakket av på farten så ville man ikke bare miste de andre av syne, men også grave snøskuteren ned i den dype snøen. Så vi ga jernet hele veien tilbake til leiren som vi ankom ved 1730-tiden.

Torsdag 8/5 – Lek

Fin dag med en del sol, men også med lavt skydekke. Vi tok med oss skiene og boltret oss på fjellene like ved leiren. Å snørekjøre med snøskuter er ikke dumt, man slipper mange tunge tak med skifeller, men det er jo litt juks da.

Fredag 9/5 – Retur med brask og brann

Dagens dont bestod av nedpakking av leir og retur til Ny-Ålesund. Nedpakkingen gikk greit og tok noen timer med hektisk og til dels frenetisk aktivitet. Høydepunktet på denne værvakre dagen stod definitivt dosjef Endre for. Han lukket dokatedralen med brask og ikke rent lite bram. Katedralen gikk opp i flammer med et smell nært av gutteaktig kjærlighet til bensin og signalpenn. Dosjefens lange maske ble til et noe kortere åsyn, rent facial-filamentisk, mens kjøkkensjefen gikk i knestående av latter.

De ca 160 kilometerne tilbake til Ny-Ålesund gikk i et fantastisk fjell- og brerikt landskap i strålende sol og gnistrende nysnø. En del sterk vind gjorde at Teisten, båten som skulle komme til Lloyds hotell for å hente en del av utstyret vårt, ikke kunne gå ut. Dermed måtte vi sette fra oss utstyret for å hente det senere og kjøre videre.

Bak fjellene Tre kroner – Nora, Dana og Svea – kom det fem glasiologer kjørende som vi tok følge med et stykke før vi tok en svipptur innom et telt med en bekjent av Anne som kampet rett under Nora – og som ikke var der for øyeblikket, før vi dundret videre ned mot noen vanvittige morener og opp igjen de djevelsk bratte bakkene i Skaret. Og like etter, i solen klokken 2300, lå Ny-Ålesund foran oss.

Vi parkerte skuterne og gikk inn i kantinen for kveldsmat. Der møtte vi til min overraskelse min venninne Tonje som var i Ny-Ålesund på besøk hos venner i helgen. Hun har tidligere jobbet der på somrene. Etter kveldsmaten slo vi oss ned ute i solen med en gjeng som drakk øl og hadde det i grunn helt genialt bra.

Lørdag 10/5 – Avslapning

En rolig dag med brunsj og herlig middag med medbrakt vin i kantinen. Selv om solen skinte fra skyfri himmel så følte vi ikke den helt store dragningen mot det hvite pudderet. Endre og jeg tok en kjapp runde med skuteren for å se etter et bra sted for å ta noen flere sponsorbilder, noe vi fant, men vi rakk ikke å gjøre noe mer med det før søndag.

Søndag 11/5 – Luftskip i natten

Vi var som luftskip i natten, og natten ble til tidlig morgen; selvsagt klarte vi ikke la være å klatre opp i den 40-50 meter høye luftskipsmasta i fylla. En utrolig morsom utflukt. Det er selvsagt ikke lov, ei heller uten fare å klatre opp de rustne gamle stigene til topps, men det er en flott utsikt der oppe fra, og det er fascinerende å stå på samme sted som en av våre virkelig store polarhelter, Roald Amundsen.

En ny, og denne gang grå dag opprant mens vi krabbet til sengs etter en heidundrende fest på puben Mellageret. Etter nitidige studier kunne vi dermed konkludere med at dagen derpå er like ille på 79 grader nord som den er andre steder i verden.

Denne dagen gikk med til søvn, mens snøen falt utenfor. På kvelden etter middag våknet vi alle opp og stakk bort i idrettshallen for litt klatring (buldring) og for å finne «Kjærlighetens kjøtere» blant velferdens rikholdige filmbibliotek. Filmen er norsk og handler om tre fangstmenn som etter hvert sliter mentalt på Grønland. Vi oppdaget raskt fjellene «Tre kroner» i filmen og kunne konkludere med at den er spilt inn på Svalbard, i nærheten av Ny-Ålesund. Veldig bra film. Det var i tråd med filmens handling kanskje like greit at vi ikke var lenger der oppe på breen. Vi var i ferd med å utvikle et eget språk og fant på rarere og rarere ting.

Mandag 12/5 – Isgrotting

Etter sen frokost skilte vi lag og starten gikk for en noe hektisk dag. Anne og Bjørn André reiste med gummibåt ut til Lloyds hotell for å hente våre hensatte saker. Endre og jeg tok med oss telt og kamerautstyr opp til en egg for å ta noen sponsorbilder. Vi var uheldige med været i det vi fikk satt opp telt, ski etc., men vi fikk da noen bilder selv om tåka seg inn over oss. Vi tenkte at været kunne bli bedre utover kvelden, så vi lot teltet stå og reiste tilbake til Ny-Ålesund. Der møtte vi de andre og pakket en del utstyr før middag.

Etter middag reiste vi ut til Brøggerbreen for å klatre ned i en isgrotte. Utrolig vakkert. Åpningen var på under én kvadratmeter før grotten videt seg ut og gikk rett ned 35 meter før vi kunne gå i trange ganger innover med tre to meters høye dropp som vi klatret ned. Så kom det et nytt dropp på nesten 20 meter før grotten endte i vann.

Da vi etter flere timer kom opp til overflaten igjen etter noen slitsomme minutter på jumar, så snødde det, var overskyet og whiteout. Dermed måtte bare Endre og jeg komme oss opp til eggen for å hente ned teltet uten å ta flere bilder. Det tok jo sin tid, så vi var ikke tilbake i Ny-Ålesund før nærmere 0300 på natten.

Tirsdag 13/5 – Hjemreise utsatt

Det å reise i polare strøk er forbundet med en viss usikkerhet, og vi kom oss ikke fra Ny-Ålesund tirsdag som planlagt. «Har man ikke sikt til Zeppelinfjellet så kommer ikke flyet», er omkvedet der oppe hvor værvarsling er en risikosport. Skyene hang lavt over fjorden og det var umulig for flyet å lande, selv om det faktisk tok av fra Longyearbyen og sirklet over oss en stund. Klokken tikket mot avreise for vårt fly fra Longyearbyen til Oslo, og etter en stund kom beskjeden at det kanskje skulle gå et fly senere på kvelden fra Ny-Ålesund. Dermed var vår sjanse til å komme tilbake til fastlandet den dagen avskåret. Vi fikk plass på kveldsflyet til Longyearbyen, men siden det bare var Bjørn André og jeg som gjorde det, så valgte vi heller å tilbringe kvelden og natten i Ny-Ålesund, med planlagt avreise onsdag morgen.

Vi brukte tiden til å hjelpe Anne og Endre med å pakke det siste av fellesutstyret vårt og få losset skutere og sleder på sysselmannens båt, M/S Nordsyssel, som var innom Ny-Ålesund og reiste videre til Longyearbyen onsdag. Deretter tilbrakte vi kvelden i AWIPEVs lokaler – «Det blå huset» – hvor vi så på videoopptakene fra turen. Jeg filmet mye, og en del av det er ganske bra, med spektakulær natur, og en del av det er hysterisk morsomt, i alle fall for oss.

Onsdag 14/5 – Hjemreise

Endre og Anne kom seg hjem til Longyearbyen, mens Bjørn André og jeg dro videre til fastlandet. Selv etter så mange uker tett innpå hverandre på tur, så skiltes vi som bedre venner enn da vi møttes. Det var rart å komme hjem til Oslo, til varme og et snøløst landskap med trær. Det hele var en eventyrlig tur med fantastiske naturopplevelser og godt samarbeid.

Halve Sverige på tvers langs polarsirkelen

Jeg skal være den første til å tilstå at jeg har vært naiv. Å skulle gå Sverige på tvers langs polarsirkelen på ski – fra Juoksengi på grensen til Finland, til Polarsirkelsenteret på Saltfjellet, via Jokkmokk, over 400 km i luftlinje på to avsatte korte uker – det var en plan uten realitet.

Jeg anvendte i mitt hode et skjema som benytter seg av høyfjellets åpne vidder med hardpakket snø som standard, og kunne basert på dette angi at vi ville kunne klare de nødvendige 30 km om dagen. Realiteten ble en noe annen.

Vi møtte en vegg av tett skog med meterdyp løs snø. På toppen av dette fikk vi ekstrem kulde avløst av snøvær med null grader og et vanvittig kladdeføre. Alt dette gjorde det umulig å rekke frem til Norge, og vi måtte avbryte forsøket halvveis i metropolen Jokkmokk. På tross av dette hadde vi en flott tur, Hans Jakob Rogstad og jeg. Utstyr, kropper og kameratskap fungerte optimalt i de 250 harde kilometerne vi tilbakelagte. Terrenget var for det meste absolutt ikke spektakulært, med vanvittig store hogstfelt av både eldre og nyere dato, men det var da noen uberørte perler innimellom, som for eksempel Granlandet naturreservat med sine vidstrakte myrer.

Når min naivitet nå er fastlagt må det sies at Hans Jakob med sin dype innsikt i kartlesning hadde en viss velbegrunnet og sunn skepsis til realiseringen av prosjektet. Allikevel tråkket han til med krum nakke og godt humør. Vi hadde flotte kvelder mellom primusene i teltet, over nok en kopp kaffe og litt avec. Alt i alt ble det derfor en minneverdig tur, men som nok allikevel for en god stund setter min besettelse rundt det å skulle følge polarsirkelen litt på vent. Det finnes en rekke områder i Sverige som er av langt høyere kvalitet når det kommer til naturopplevelser enn skogsbeltet i Norrbotten og sørlige Lappland. Nasjonalparkene Muddus, Sarek og Stora Sjöfallet er for eksempel slike.

Allikevel, som Johann Wolfgang von Goethe så godt sier det den 2. januar 1787 i sin bok Italiensk reise som jeg hadde med på turen:

Man kan si hva man vil til fordel for en skriftlig eller muntlig overlevering, i de færreste tilfeller er de tilstrekkelige, for en gjenstands egentlige karakter kan de jo ikke meddele oss, selv ikke når det gjelder åndelige ting. Men først når man har gransket selve gjenstanden nøye, kan man gjerne lese og høre om den, for dette slutter seg da til det levende inntrykket; nå kan man tenke og bedømme.

Johann Wolfgang von Goethe, Italiensk reise

Han har rett den gamle mester. Nå vet vi i alle fall hva halve Sverige ved polarsirkelen er for noe. Vi strevet oss hver meter over overflaten av dette skogdekte området, så spor etter elg, hare og kanskje ulv ved ett tilfelle. Vi så rev og reinsdyr skremmes av oss, og vi så storfugl kaste seg utfor trærne i flukt fra oss i det vi skubbet oss fremover. Vi møtte menneskene som spredt bor og sliter der oppe. Vi merket kulden og snøen, ja alle elementene fikk fritt herje med oss, og selv nå kjenner vi bare en brøkdel av dette området, men når vi siden leser om det eller ser bilder derfra, så kan vi nikke gjenkjennende på hodet og si: der har jeg vært med hele meg.

Goethes vise ord fanger ikke bare i seg turens formål som sådan, men knytter også an til mine preliminære studier av områdets historikk og da særlig sett i lys av nettopp polarsirkelen og geodesi (læren om jordens kurving bl.a.) generelt.

Nord-Sverige og Tornedalen – dalen som skiller Sverige og Finland nord for Bottenvika hvor Torneälven renner – var av interesse for opplysningstidens forskjellige vitenskapsmenn og reisende. I år 1663 kom den italienske presten Francesco Negri (1624-1698) til Tornedalen. Han forteller ordrikt i brevs form utgitt under navnet Viaggio settentrionale om livet på Nordkalotten, om finner, samer og dyrelivet, i hovedsak jerv og rein.

I år 1732 besøkte vitenskapsmannen Carl Linnæus (1707-1778), eller på latin Caroli Linnæi, mer kjent som Carl von Linné, Tornedalen. Linné skulle undersøke det nordlige Lappland, innbyggernes spesielle levemåte og deres helse. Hans ekspedisjon ble langvarig og han tilbrakte det meste av tiden i traktene rundt Kemi, Torneå og Kalix. Hans bok fra denne turen, på latin Iter Lapponicum, eller Lappländska resan fra 1732 er en merkelig bok å lese. Den gode Linné veksler blant annet mellom reiseskildringer, matoppskrifter, planter og medisinske råd. Boken er arkaisk og har så mange underlige latinske vendinger for den lærde leser at man blir lattermild. Boken er for å si det mildt en prøvelse å lese, men gir et inntrykk av folkeliv og kultur fra denne avsondrede verdenen.

På sommeren 1799 besøkte italieneren Guiseppe Acerbi og engelskmannen Edward D. Clarke Tornedalen. De har begge skrevet reiseskildringer fra sine forskningsreiser. I selskap med Acerbi reiste den svenske offiseren Anders Fredrik Skjöldebrand som er mest kjent for sine malerier av landskapet i Torndalen.

Ingen av de nevnte herrer gjorde noen særlig notis av polarsirkelen som naturlig nok var mitt fokale punkt i mine forstudier. På 1700-tallet var jordens form et brennhett tema og den endelige bekreftelse av Newtons matematiske prediksjon av at jorden snarere enn å være trykket sammen på sidene er flatklemt på polene var ikke bare et personlig anliggende for de involverte vitenskapsmenn, men et statlig anliggende. En innsats i så måte sto den franske matematikeren Pierre-Louis Moreau de Maupertuis for. Han ble sendt på en ett år lang ekspedisjon mellom 1738 og 1739 til den ville dalen Tornedalen langs Tornälven som renner langs den nåværende grensen til Finland og ut i Bottenvika. Nettopp ved det stedet vi la ut på vår ferd utførte altså denne underlige matematikeren sine strevsomme trianguleringer for å bedømme lengden på en breddegrad langs meridianen som ligger i dette området. Hans kamp mot kulde og dyp snø står i et merkelig tidløst broderskap med våre bestrebelser, og i en like underlig kontrast til Goethes dannede flukt til Italia nesten 50 år senere som kontrasten jeg gav lesningen av denne sistnevnte boken i et klamt lite telt med kun de aller mest basale gjøremål for opprettholdelse av liv og fremdrift i fokus.

Det sentrale punktet for Maupertuis trianguleringer var Aavasaksa. De andre målestedene var kirketårnet i Torneå, Kaakamavaara, Huitaperi, Nivavaara, Horilankero, Niemivaara, Pullinki, och Kittisvaara i Pello. Med andre ord holdt Maupertuis seg på finsk side av Tornälven, mens vi holdt oss på den svenske siden. Men slitet hadde vi felles. Her er et par utdrag fra hans bok The Figure of the Earth fra 1738, hentet fra boken The Man Who Flattened the Earth av Mary Terrall fra 2002 om Maupertuis liv.

We had to perform operations that would be difficult in most accommodating regions, in the wilderness of a nearly uninhabitable country, in that immense forest that stretches from Torneå up to the North Cape. There were only two ways of penetrating into that wilderness, and we had to use both of them: one by navigating a river full of cataracts, the other by crossing dense forests or profound swamps on foot.

Mary Terrall, The Man Who Flattened the Earth, s. 119

I will say nothing of the hardships nor of the perils of this operation; you may imagine what it is to walk in two feet of snow, carrying heavy measuring sticks, which must be continually set down in the snow and retrieved. All this in a cold so great that when we tried to drink eau de vie, the only drink that could be kept liquid, the tongue and lips froze instantly against the cup and could only be torn away bleeding. A cold so great that it froze the fingers of some of us, and continually threatened us with yet greater accidents.

Mary Terrall, The Man Who Flattened the Earth, s. 123

Reisen

Vi startet reisen til Juoksengi tidlig om morgenen lørdag 1. mars 2008. Vi ble kjørt til Oslo Sentralstasjon hvor vi fikk buksert våre kolli om bord på toget til Stockholm. Vår bagasje bestod av to pulker pakket i hverandre, to par ski og staver og fire store bagger. Vi var på forhånd nervøse for om det skulle bli noe pes rundt mengden bagasje siden vi ikke klarte å få noen bekreftelse på at det var greit verken fra norske eller svenske jernbanefolk, men det ordnet seg uten protester fra noe hold.

I Stockholm byttet vi tog og tok nattoget til Luleå. Derfra tok vi tidlig på formiddagen neste dag buss til Haparanda som er tvillingby til Torneå på finsk side. Derfra tok vi buss videre til Juoksengi hvor vi ca. kl 1500 kunne gå av ved en parkeringsplass med en rekke skilter som omhandler og markerer polarsirkelen.

Vi hadde under togturen mer og mer innsett at dette kom til å bli en tur preget av dyp snø og tett skog, så vi var svært lykkelige da vi kunne konstantere at det gikk en skuterlede 40 km vestover fra Juoksengi. Etter noen mil skulle det være mulig for oss å komme inn på en ny lede etter Härkmyran like før tettstedet Polcirkeln. Denne ville føre oss først til Murjek lenger sør, deretter Vuollerim ennå lenger sør, før leden går nordvestover mot Jokkmokk. Jeg tok et bilde av skiltet som grovt tegnet viste oss leden med mobiltelefonen. Dette bildet brukte vi som navigasjon videre på turen, da det underlig nok på kartene ikke er angitt hvor ledene går.

Dag 1 – søndag 2. mars

Klokken 1600 søndag den 2. mars kunne vi altså starte turen vestover fra Juoksengi mot Jokkmokk. Skuterleden slynget seg innover skogen i et noe ulendt terreng. Vi hadde en gryende følelse at dette kom til å ta tid, men vi klarte da å tilbakelegge 9,5 km før vi slo leir på en kolle. Effektivt i vestlig retning var dette bare 6,5 km, men vi var allikevel fornøyde. Snøen var løs og dyp og gradestokken viste -8 grader.

Dag 2 – mandag 3. mars

Vi våknet til fast tid klokken 0500 og det samme grå været som dagen før, og gradestokken viste -12 grader på morgenen og var steget til -10 grader da vi begynte å gå klokken 0730. Vi fortsatte på skuterleden i et ganske kupert landskap med endeløs skog. Vi møtte ingen bortsett fra ensom skiløper og et par tiur hele dagen. Været forandret ikke karakter, men terrenget åpnet seg noe opp på slutten av dagen da vi kom til det lille stedet Jänkesjärvi ved et vann med samme navn. Vi rundet dette da det skumret og slo leir like etterpå. Vi hadde da tilbakelagt 30,3 km – effektivt i vestlig retning 24 km – på 9,5 timer og var slitne. I tillegg til såre rumper hadde tverrstaget på pulken til Hans Jakob knekt i de harde utforkjøringene. Vi lappet den sammen med et strammebånd og den plaget han ikke mer på turen annet enn ved at staget ble noe mer føyelig. Dette var andre gang dette tverrstaget knakk, men denne gangen på den siden han ikke hadde sveiset tidligere. Ekspedisjonsstaget som jeg har er nok en del sterkere, men allikevel skal det ikke knekke. Fjellpulken burde kunne skilte med bedre kvalitet.

Dag 3 – tirsdag 4. mars

Det samme grå været møtte oss da vi slo teltduken til side, men temperaturen hadde sunket noe og gradestokken viste -15 grader. Temperaturen sank ytterligere utover dagen og viste -19 grader på kvelden. Etter å ha fulgt skuterleden i 7 km måtte vi forlate den for å bevege oss videre vestover. Terrenget var noe lettere, men fortsatt møtte vi koller, både ferske hogstflater og tett ny skog på eldre hogstflater. Gammel skog fant vi nesten ikke, og det var til tider et mareritt å komme seg gjennom krattskogen i den dype snøen. I skumringen gikk vi over vannet Rönsjärv og slo leir ikke lenge etter, bare noen kilometer unna den store Kalixälven. Da hadde vi gått 27 km den dagen – effektivt bare 16,5 km – etter 9,5 timers gange.

Dag 4 – onsdag 5. mars

Gradestokken viste -27 grader klokken 0500 og himmelen var og ble blå denne dagen. Selv solen varmet etter hvert, men det var kaldt da vi nådde fylkesvei 392 som i sør går gjennom Överkalix og i nord ender i Pajala. Veien går langs Kalixälven som vi var nødt til å krysse, og vi gikk et stykke langs veien for å finne et sted å komme oss over hvor det ikke var åpent vann. Det fant vi heldigvis etter en liten stund. Første store usikkerhetsfaktor var overvunnet, men det begynte allikevel å demre for oss at vi ikke ville komme til å nå helt til Norge på de to ukene vi hadde til rådighet.

Terrenget var noe kupert og som vanlig var det tett skog, men det var også noe avveksling med fine myrer. Vi så en del dyrespor og trolig spor etter ulv, men foruten at vi støkte en del storfugl var det stille i skogen. Vi krysset nok en elv, Ängesän, etter en del roting i skogen. Krysningen var uproblematisk sett bort i fra den bratte og svært skogskledde bakken opp til skogsbilveien på oversiden. Det ble betraktelig varmere utover kvelden og gradestokken viste -12 grader da vi slo leir på en høyde etter nok en svært strevsom oppstigning. Det var vel her at jeg etter hvert forstod at man som menneske på tur bare har to tilstander; klamkald og klamvarm. Disse veksler uten noen form for mellomtilstand. Under oppstigningen var vi klamvarme, mens vi raskt ble klamkalde da teltet skulle settes opp.

Rutinen med oppsett av telt hadde på dette tidspunktet blitt fastspikret. Vi hadde fra første dag vært enige om hvem som hadde hvilken inngang, og før vi gjorde noe annet tråkket vi teltplassen slik at den kunne herde mens vi kledde på oss dunjakke eller byttet undertøy. Teltet ble så satt opp før vi kastet inn alt vi skulle ha med oss inn. Jeg samlet snø og Hans Jakob monterte primuser. Med slike rutiner var vi godt nede i posen med varme i teltet under én time etter leirslagning. Denne dagen klarte vi 25 km på 9 timers gange.

Dag 5 – torsdag 6. mars

Vi våknet til en -15 grader grå morgen med snøvær. Dette vedvarte hele dagen. Vi kom etter en kort stund ned til det forlatte stedet Åmynnet hvor broen var borte og vi måtte krysse den mer eller mindre isfrie Langsån. Deretter fulgte vi en veistubb frem til europavei 10. Der tok vi raskt av på en vei sørvestover forbi det lille stedet Ertsjärv og et stort vann som heter Bönträsket. Vi gikk delvis skøytende langs den islagte veien i 16 km før vi kom frem til Risträsk hvor vi tok av på en etter hvert ubrøytet skogsvei nordvestover. Her var det dyp snø og vi gikk ikke mange kilometerne før vi slo leir like ved en kolle som skilte oss fra Granlandet naturreservat. Vi klarte 31 km den dagen, effektivt 23,5 km vestover, på 8,5 timer.

Dag 6 – fredag 7. mars

Denne dagen tok vi det ganske med ro etter en tøff start opp kollen i meget dyp snø. Det gikk uendelig sent. Det gikk faktisk så langt at vi spurte oss selv om vi skulle tørre å bevege oss videre langs denne ruta fordi vi nå kom inn i områder langt fra folk og veier, men vi fortsatte heldigvis. Det var også rimelig kaldt selv om solen varmet i det nydelige været. Etter hvert kunne vi bevege oss innover uberørt mark i Granlandet naturreservat. Men her gikk det også uendelig tregt, ca 2,5 km i timen i dyp snø på trått føre. Men for et fantastisk landskap! Utrolig store flate myrer bare adskilt av belter med tett granskog. Men i kulden var alle skapninger stille, det var som å gå i en forlatt eventyrverden med snøen hengende tung på trærne og solen som skinte i milliarder av krystaller. Vi byttet på å gå først i sporet, men ble allikevel dyktig slitne.

Etter å ha gått i 6,5 timer og tilbakelagt bare 13,2 km bestemte vi oss for å slå leir i solsteken på utsiden av naturreservatet. Endelig skulle vi få brent et skikkelig bål. De neste timene gikk med til å etablere bålplass. Vi hadde med oss både buesag og øks, så vi fikk ned en del grovt tømmer. Vi orket ikke grave oss et par meter ned i snøen for å lage bålgrop så vi tråkket bålplass etter oppskrift av Hans Jakob. Først tråkket vi snøen hard, deretter la vi et lag med granbar før vi igjen la snø, dette gjorde vi et par tre ganger. Deretter la vi to lag med fersk bjørkeved i kryss tett inntil hverandre. Så la vi på tørr granved og tente på. Mens dette pågikk gikk solen ned, det skumret og temperaturen falt med 13 grader på halvannen time. Vi ante at dette kom til å bli en kald natt.

Bålet, som i begynnelsen raget en halvmeter over snønivået begynte å brenne seg nedover etter hvert og vi satt på hver vår seng av hardtrampet snø og granbar hvor vi tørket klær og laget mat. Hans Jakob sørget for skikkelig grankrydret mat da han med en uheldig manøver veltet kjøttgryta på bakken. Allikevel smakte maten. Etter hvert som mørket omsluttet oss sank temperaturen til under -30 grader. Hvis man gikk vekk fra bålet kunne man høre at det begynte å knitre i klærne.

Etter noen runder med kaffe og konjakk gikk vi inn i teltet og la oss. Vi sov litt mindre enn vanlig, men det gikk greit selv om temperaturen viste -32 grader da jeg på morgenkvisten måtte på do.

Dag 7 – lørdag 8. mars

Denne morgenen var det tungt å komme seg ut av posen. Når det er så kaldt må man virkelig manne seg opp for å få fyr på primusen og komme seg i aktivitet. Hans Jakob tente som sedvanlig på primusene, og denne morgenen kunne vi fyre ekstra siden vi hadde brukt så lite parafin kvelden før. Det tok oss en stund å bryte leir. Innerstøvlene mine som jeg kvelden før hadde tørket på bålet og stappet ned i en pakksekk fordi jeg tenkte de var tørre, var helt frosne. Tidligere på turen hadde jeg hatt de nede i soveposen. Det fortsatte jeg med etter denne dagen. Jeg brukte to timer med intensiv bevegelse av tærne da vi var kommet oss på skiene for å bli varm. Vi beveget oss nok en gang innover det vakre Granlandet i dyp snø og enda tråere føre enn tidligere. Etter hvert som solen kom opp steg temperaturen til -10 grader, noe vi nå følte var svært mildt.

Det gikk sent, men etter noen timer på farten var vi kommet over det veldige myrlandskapet og inn i et kupert område avskåret på kryss og tvers av bekker og skog. Vel gjennom det kom vi ut på en vei og så rett inn i et mareritt; Härkmyran. 1960-tallets feilslåtte drenering av myrer for å skape dyrkbart land har laget et lite helvete for de av oss som av en eller annen grunn har en tendens til å gå på tvers. Med to meters mellomrom var det gravd dype grøfter som pulken satte seg fast i. Heldigvis varte ikke marerittet lenge. Myren tok slutt og vi gikk ledsaget av små lykkelige gledeshyl rett på skuterleden vi på bakgrunn av mobiltelefonbildet vi tok i Juoksengi hadde beregnet måtte være her. Hadde vi gått 200 meter lenger nord hadde vi gått forbi den. Vi giret opp og gikk noen kilometer før det skumret. Været ble dårlig utover ettermiddagen, og det hadde vært en svært tung dag, så vi var slitne etter 7,5 timers gange og bare 17,3 km.

Dag 8 – søndag 9. mars

Vi våknet til et trist grått skydekke med snøvær, noe som vedvarte hele dagen. Allikevel ble det en god dag i forhold til fremdrift. Vi gikk foran i skuterleden i én time hver ad gangen for å brøyte spor i det tynne nysnølaget. Slik gikk det i timevis, noe som resulterte i bestenotering i distanse på turen; 36,5 km på 8 timer. På slutten av dagen da vi begynte å bli dyktig slitne og snødekket ble noe dypere vekslet vi hver halvtime. Gradestokken viste -10 grader på morgenen, men temperaturen steg utover dagen og ettermiddagen og var oppe i 0 grader på kvelden.

Skuterleden kronglet seg gjennom myrer og tett skog, rett forbi det lille stedet Polcirkeln, før leden gikk sørvestover gjennom Murjek. Vi fortsatte derfra et lite stykke før vi slo leir.

Dag 9 – mandag 10. mars

Denne dagen snødde det også en del. Vi var nå ikke langt fra Vuollerim, og det tok oss bare tre timer mer eller mindre langs tungt grusede veier i nedoverbakke å komme oss dit. Vi krysset Store Luleälven over broen og kom inn i Vuollerim. Byen ligger i skjæringspunktet mellom Store og Lilla Luleälven, noe som har dannet livsgrunnlaget for mennesker der oppe i 6000 år. Per i dag er det vannkraft som er den ledende næringsveien for befolkningen.

Som svensker generelt har også de nordlige svenskene en fin tradisjon med å servere varm lunsj på egnede steder. Vi kom inn i byen klokken 1100 og fant raskt et vertshus som serverte Moussaka. Vi gled rett inn blant skjeggete og grovt kledde arbeidere fra Vattenfall og spiste oss nesten fordervet. Jeg ble skikkelig kvalm etterpå, men stappet selvsagt i meg godteri og en flaske brus utenfor butikken etterpå. Vi bunkret opp med mer mat i det snøen gikk over i regn, og klokken 1400 gikk vi videre langs skuterleden som skulle bringe oss til det som etter hvert var blitt vårt mål med turen; Jokkmokk.

Når det faller mellom fem og ti cm våt nysnø oppå halvannen meter med iskald snø så skjer det noe helt merkelig av typen langt fra vidunderlig. Vi fikk et kladdeføre jeg ikke har opplevd maken til noen gang. Da vi tok fatt på bakkene opp på Tumisberget vest for byen langs kraftlinjene, så kladdet det ti cm både under og oppå skiene, selv på blanke ski. Vi måtte en periode ta av oss skiene for i det hele tatt å ha fremdrift. Etter flere timers kamp hadde vi bare klart 6 km. Vi måtte le, det var et helt sykt føre. Vi slo leir, og hadde i løpet av dagen klart bare 19 km og var dyktig slitne i lårene etter å ha skjøvet tung våt snø foran oss så lenge.

Dag 10 – tirsdag 11. mars

Været var fortsatt grått, men det snødde ikke så mye, og solen stakk frem et par ganger i løpet av dagen. Allikevel var det varmt og snøen var forferdelig, om enn noe bedre enn dagen før. Vi fortsatte langs leden som for det meste kjedelig nok gikk sammen med de talløse og store kraftgatene i området sørvest for Lilla Luleälven. Vi gikk over Kåskatssjön, forbi Jokkmokk flyplass hvor militære jagerfly dundret over oss, og vi krysset talløse småveier som gikk innover til små bebodde plasser. Leden var fortsatt dekket av tung nysnø, men etter en stund kom fire unge snøskuterkjørere og gjorde livet noe lettere for oss. Vel oppe på en kolle med utsikt mot de flotte fjellene i nord og hvor vi så vidt kunne skimte lysene av Jokkmokk da mørket falt på, slo vi leir. Vi hadde da gått i 8 timer og tilbakelagt 24,5 km. Det var nå bare 11,3 km inn til Jokkmokk.

Dag 11 – onsdag 12. mars

Vi våknet til nok en dag med grått og vekslende vær. Noen snøfiller falt også ned over oss, men vi brydde oss ikke mye, snart var vi i havn i Jokkmokk. Vi fortsatte nedover før en ny kolle avløste den forrige og leden etter hvert slynget seg nær riksvei 97. Der møtte vi først en redd og nysgjerrig reinsdyrkalv, før vi etter hvert gikk på hele flokken. De gikk i sine egne spor i den dype snøen i et sakte, sørgmodig tempo uten å finne noe å spise. Trolig ble de foret.

Etter noen timer kunne vi skøyte inn i byen, forbi skrekkslagne jentunger og tøffe guttunger fra ungdomsskole og gymnas, før vi parkerte pulkene på det lokale turistkontoret. Der forhørte vi oss om hvor vi kunne bo og om det fantes noen vei derfra og hjem til Norge. Jeg var ganske fornøyd med åpningsreplikken min til kvinnen bak skranken med sterk knallblå eyeliner: – Du, hvordan kommer vi oss vekk herfra?

Etter å ha lyttet med mer eller mindre interesse til byens mange severdigheter gikk vi ut for å handle litt. Tanken var å bo en natt på vandrehjemmet, så vi kjøpte inn håndklær og såpe. Dette viste seg å være uten poeng, for da vi kom til vandrehjemmet åpnet det ikke før sent på ettermiddagen, og da vi gikk innom turistkontoret igjen for å forhøre oss om det var noen grunn til å vente på at det åpnet, så var turistkontoret stengt for dagen. Vi tok en kjapp avgjørelse og bestemte oss for å ta inn på hotell. Men først måtte vi finne ut hvordan og når vi skulle komme oss hjem. Vi gikk til reisebyrået som gav oss en del alternativer på hvordan dette skulle kunne la seg ordne. Som seg hør og bør gikk vi til nærmeste sted med mat og øl, og nøt sivilisasjonens gleder mens vi vurderte hjemreisealternativene. Valget falt snart på en rute som innebar buss til Älvsbyn, tog derfra til Stockholm og nattoget derfra til Oslo.

Vi dro deretter pulkene bort til Gästis Hotell. Der fikk vi et lite dobbeltrom, plasserte pulkene i gangen, hang opp alt utstyret til tørk, tok siste slurken av konjakkflasken og tok raskeste veien ned i hotellets badstue. Vi var fornøyde, rene og kokt.

Etter å ha renset oss gikk vi nok en gang ut i de stille gatene i Jokkmokk og inntok mer øl og middag nummer to den dagen. Det var ikke mye liv i Jokkmokk om kvelden heller, alle unge voksne bortsett fra de som har fått tidlig barn var trolig et annet sted for å studere, så bybildet besto av voksne, unger og gamle.

Neste dag, etter både frokost og lunsj på hotellet pakket vi sakene våre og begynte vår 23 timer lange hjemreise på kryss og tvers av Sverige.

Førjulsstria: Hardangervidda fra øst til vest

Mens folket haster rundt i førjulsstria og stressnivået øker i takt med forbruket, så kan noen heldige av oss, de uten mange hjemlige plikter, benytte sjansen til å rømme inn i en annen type julestri. Tonje Rønneberg Ruud og jeg valgte oss Hardangervidda.

Mens folket haster rundt i førjulsstria og stressnivået øker i takt med forbruket, så kan noen heldige av oss, de uten mange hjemlige plikter, benytte sjansen til å rømme inn i en annen type julestri. Tonje Rønneberg Ruud og jeg valgte oss Hardangervidda.

Hardangervidda på tvers fra min families hytte på Dagali til Tyssedal var planen. Turen er på ca 14 mil i til tider kupert terreng, i alle fall i starten og på slutten. Som vanlig var snømengde og været de store usikkerhetsfaktorene. Vi visste at det skulle bli korte dager og en lang tur innenfor et begrenset antall dager. Jeg mente vi skulle kunne klare det på fire dager med 3 mil per dag. Men luftlinje og realitet er ikke helt det samme, så det gikk fem dager.

Avreise

Mandag ettermiddag etter jobb hentet jeg Tonje. Mens jeg sto utenfor og lastet om bord i bilen kom jeg i snakk med en gammel dame. Hun fortalte oppspilt om et helt liv på ski, med spennende turer i en forgangen tid, og ikke uten vemod. Det er bare å smi mens jernet er varmt tenkte jeg, mens kropp og sjel spiller på lag. Plutselig er man gammel og ute av stand til å lage mange nye minner. Tonje kom ned og hadde pakket seg ferdig. Vi kom oss ut av Oslo etter hvert, og siden vi ikke hadde sett hverandre siden mai var det hyggelig å friske opp vårt korte og svært turpregede vennskap. Vi ankom Dagalifjell etter noen timer på veien og kvelden forløp med pakking av (Paris-) pulker og litt mat før vi kom oss tidlig i seng.

Dag 1

Reveljen gikk klokken 0500. Vi laget oss mat, pakket de siste tingene og låst hytta før vi la i vei vestover i mørket. En vrang trinse fordret stavbytte for Tonje og vi ble noe forsinket, men snart var vi på god vei innover mot Syningan, ca 8 km unna. Der inne sto en elgku med en årsgammel kalv og forsynte seg av vegetasjonen som stakk opp av snøen. Føret var fint, men snøen var løs og ga lite hold i bakkene på baksiden av Syningan. Solen som kom opp gjorde det hele allikevel vel verdt slitet. Snart var vi oppe mellom Djupeskard og Skrivenuten, og Hardangervidda lå foran oss. Vi gikk forbi Falketind og kom oss ned på Tøddølvatnet. Der nede så vi nok en elg løpe grasiøst vekk fra oss mens den stadig kikket seg nysgjerrig tilbake.

Etter et lite intermesso langs det frosne elvefaret mellom Tøddølvatnet og Skarvsvatnet åpnet sistnevnte seg i sin fulle lengde på fire kilometer. Midtveis fant jeg til min overraskelse et felt med overvann og fikk iset ned skiene skikkelig, både bindinger og skifeller. Ergerlig, men vi kom oss rundt og fortsatte mot DNTs trekkfulle steinbu Ulvelilægret, før vi gikk videre langs Høljabrotet mot Ulvelihytta. Da var mørket kommet over oss. Klokken var blitt litt over 1600, og vi var i grunn slitne etter en kupert første dag. Det hadde vært en fantastisk dag med strålende skyfri himmel. Nå veltet stjernene frem og månen skinte med et halvveis glis.

Vi fikk opp teltet raskt og fikk etter hvert i oss hver vår pose med Real turmat med Tonjes hjemmelagde banankake og marsipan til dessert. Vi var langt inne i drømmeland før klokken 2100.

Dag 2

Vi sto opp klokken 0500, jeg fjernet rim på innerduken, tente opp primusen og fikk en gryte med snø på. Deretter var det for min del å smøre niste, før vi fylte vannflasker med nykokt vann. Vi måtte i alt lage tre fireliters gryter med vann før vi fikk nok. Tonje laget så havregrøt som vi spiste med mer eller mindre appetitt før oppvask, siste rest av aktiviteter knyttet til personlig hygiene ble utført, før vi fikk pakket oss ut av teltet. Etter tre og en halv time sto vi klare for å gå videre. Dette gjentok seg hver morgen.

Vi la i vei ned mot Skrykken. Vi bestemte oss for å kutte rett over mot DNTs hytte Rauhellern istedenfor å gå oppom brua over Lågen i enden av Langevatnet. Vi så folk med snøskuter ved hytta Jansbu i vestenden av vannet og vinket, før vi fortsatte langs elvefaret mot Fiskebuhytta og videre over Krossvatn, forbi hyttene Krossvassbu og Trønderbu, og over Reinavatnet. Vi møtte så en stigning før vi kunne se Rauhellern blinke ved roten av Midtnuten og den veldige Langesjøen strekke seg ut i hele sin 12 kilometers lengde. Veien mellom Hansbu øst ved vannet og Nilsbu vest ved vannet ble derfor lang og monoton. Vi slet begge med trykksmerter under føttene og noe laber motivasjon på slutten, men sola hang så vidt over fjellene på den skyfrie blå himmelen og gjorde det hele helt vidunderlig allikevel. Mot slutten av vannet kom mørket over oss og etter bare en kilometer eller så etter Nilsbu var det på tide å ta kvelden.

Dag 3

Neste dag fikk en tung start. Været var like fantastisk som før, men vi slet med navigeringen og brukte unødig lang tid på noen få kilometer. Brått kom det en uro i oss for om vi ville rekke å komme hjem til jul. Etter hvert kom vi allikevel på rett kjøl og tok ganske raskt de 11 kilometerne til Sandhaug. Der fortsatte vi ufortrødent og med ny energi videre rett over Nordmannslågen til Besså. Nå var vi på vannskillet. Øst var blitt vest, og elvene rant plutselig med oss. Mens vi slet oss oppover bakkene på sørvestsiden av Besså tenkte jeg på at denne turen over vidda ikke bare er en reise fra øst til vest, men det er også en reise fra ett kraftanlegg til et annet; fra Norefallene i øst til Tyssefaldene i vest.

Vannkraft

Det er ingen overlapp mellom nedslagsfeltene knyttet til Norefallene i øst og Tyssefaldene i vest, men historien og én mann knytter disse kraftanleggene sammen; begge utbyggingene kom som en direkte respons på konsesjonskampen i Stortinget og konsesjonslovene av 1906 som fastsetter at enhver annen enn Staten og norske kommuner trenger konsesjon for å erverve eiendomsrett eller bruksrett til større vannfall. Sam Eyde, grunnleggeren av Norsk Hydro og Det Norske Aktieselskab for Elektrokemisk Industri (ELKEM), stiftet allerede den 20. april 1906 Aktieselskabet Tyssefaldene i en konstituerende generalforsamling på ingeniørens kontor i Kristiania.

På halvannet år etter byggestart i september 1908, med 500 mann i arbeid, var første byggetrinn ferdigstilt med kraftstasjonen i Tyssedal, rørgate, tilførselstunnel, senkingstunnel i Ringedalsvann, provisorisk kraftstasjon, kai, taubaner, tjenesteboliger og den første overføringslinjen til Odda. Samtidig hadde agent S. Gulbrandsen, eller Fossegulbrandsen som han ble kalt, og konkurrent Nore Fossekompani kjøpt opp det vesentligste av fallet mellom Tunhovdfjorden og Sporan bru. Gulbrandsen var agent nettopp for Sam Eyde. Rettighetene ble i Norefallenes tilfelle – som en følge av konsesjonslovene – tilbudt Staten og proposisjonen om utbygging av Norefallene ble vedtatt i Stortinget den 29. mai 1907. Norefallene er en samlebetegnelse på alle fossefall og stryk i Lågen mellom Tunhovdfjorden og Norefjorden.

Den driftige Eyde klarte altså å komme Staten i forkjøpet med Tyssefaldene, mens det senere Norges Vassdrags- og Energivesen (NVE) fikk rettighetene til Norefallene. Selv i dag er Tyssefaldene et privat aksjeselskap med tre eiere. Sam Eyde trakk seg ut av A/S Tyssefaldene allerede i 1910 for å konsentrere seg om det nyopprettede A/S Hardanger Elektriske Jern- og Stålverk, som også lå i Tyssedal og var basert på Eydes selskap ELKEM.

Tonje og jeg rotet nå rundt i det småkuperte området sørvest for Bessevatnet. Vi prøvde så godt som råd var å følge kartets angivelse av vintertraseen, men det bød noen ganger på problemer. Tilslutt klarte vi allikevel å komme oss ned på Bismarvatnet, som selv uten ‘k’ ga meg assosiasjoner til krigens dager. Med ett knyttet min egen familiehistorie seg til historien om kraftanleggene på Hardangervidda.

Min farfar

I 1942 kom min farfar Egil Kaasin til Rødberg etter noen års anleggsarbeid på Sørlandsbanen hvor han var med å håndborre Kvinesheitunnelen. Tunnelen er 9065 meter lang og Norges 4. lengste jernbanetunnel. Den har en rettstrekning på 9020 meter og er dermed Norges lengste rettstrekning på jernbane, 5 meter lenger enn den i Romeriksporten. Kvinesheitunnelen går mellom Sandvatn stasjon i Kvinesdalen og Snartemo stasjon i Lyngdalen.

Året er altså 1942; den første anleggsperioden fra 1913 til 1928 er fullført og kraftstasjonen på Rødberg står ferdig. I 1937 vedtok Stortinget å bygge ut det andre av byggetrinnet av Norefallene. Den andre anleggsperioden var dermed i gang. Nore I skulle utvides og kraftstasjonen ved Norefjorden på Vrenne, Nore II, skulle bygges. Reguleringsdammen for Nore II skulle ligge på Rødberg og Sletta måtte legges under vann. Den 24. oktober 1946 ble lukene i den nybygde Rødbergdammen stengt og vannet strømte inn over området på Sletta.

Fra inntaksdammen skulle det bygges en 3,6 kilometer lang tunnel med tverrsnittflate på 42 kvadratmeter til fordelingsbassenget på Vrenne. Tunnelarbeidet ble satt i gang fra tre steder; ett på venstre side av Uvdalselva rett overfor kraftstasjonen på Nore I, ett innslag ved Vrenne, og ett innslag ved Mørkvålen. Min farfar arbeidet først ved innslaget på Mørkvålen som startet allerede i 1940.

Det ble arbeidet i to retninger; både mot inntaksdammen og mot kraftstasjonen på Vrenne. Arbeidet foregikk hele døgnet i tre skift. Nå var det tunge håndarbeidet med slegge og bor byttet ut med trykkluftbor spent fast mellom veggene i tunnelen. Etter sprengning ble steinmassen lastet på vaggene med lastestuffer, krafse og brett, og fraktet ut på tippen, i førstningen med hest, før lokomotiv overtok.

Min farfar kjørte etter hvert lokomotivet, og hadde slik sett en fin jobb. Kjøring til tippen ble bare gjort med lokomotiv ved Vrenne og ved inntaksdammen, så trolig jobbet han på ett av de stedene. Våren 1947 var Nore II i drift, og min farfar tok strøjobber ved jernbanen og noe veiarbeid på Rødberg. Så arbeidet han med linjearbeid et par, tre år frem til ca 1950 hvor han fikk fast jobb som maskinist i maskinsalen på Nore I. Dette jobbet han med til han tok kurs i kraftverksfag ved Inntrøndelag yrkesskole i Steinkjer i 1957-58, hvorpå han etter endt utdannelse arbeidet i kontrollrommet ved Nore I frem til han sluttet i 1986.

Etter å ha gått over Bismarvatnet og rundet knausen sør for Engelstjørn falt mørket på. Vi presset på videre vestover for å finne igjen vardene langs stien. Vi fant den etter hvert, men det var nå så mørkt at vi før den smale passasjen mellom Storahorgi i sør og Flautenuten i nord måtte gi opp. Vi var nå bare ca 6 kilometer fra DNTs hytte Litlos. Nok en herlig dag var over og stjernehimmelen la seg over oss i all sin prakt med en tiltagende full måne.

Dag 4

Vi våknet til en ny klar dag, og i det sola sto opp var vi forbi Litlos, på vei over Kollsvatnet og inn i Sledalen. Sakte men sikkert karet vi oss opp hundre høydemeter fordelt over to kilometer på skavlet snø. Etter noe kupert terreng og over Oddvyrevatnet kom vi ned på Nonsskorvatnet som vi fulgte et par kilometer før vi slet oss opp Selsbotnen ved krysset hvor stiene fra øst, vest og nord møtes. I nord kommer man etter noen timer til DNTs Torehytten. 6 kilometer mot vest befinner Tyssevassbu seg. Vi hadde et lønnlig håp om å nå dit før det ble for mørkt.

Vi fulgte Selsløken nordvestover helt til enden før vi gikk bakkene rett vestover. Her er det virkelig kupert og terrenget er fullt av dype furer og bratte gjel. Mørket falt på og vi måtte navigere utelukkende på GPS, noe som gjør at man sjelden finner den mest økonomiske ruten. Etter noen timers roting kunne vi oss stake oss ned mot Tyssevassbu. Klokken var over 1700, og månen skinte nesten full fra en skyfri himmel.

Vi innlosjerte oss i den store hytta, og hadde en flott kveld i varmen der inne. Det var ikke dumt å få tørket klær og soveposer.

Dag 5

Denne dagen kunne vi koste på oss litt ekstra søvn før vi igjen sto klar ved halv ni-tiden for siste del av turen ned mot Tyssedal. Vi kunne følge et snøskuterspor et stykke, men da det viste seg at dette førte oss på ville veier måtte vi ta kartet fatt igjen. Etter noen timer sto vi på Hattanuten og kunne se hyttegrenda Mågelitopp ovenfor Skjeggedal. Etter en bratt nedkjøring kunne vi rusle forbi folketomme hytter. Dette gjorde oss naturlig nok noe bekymret siden vi fortsatt hadde igjen å komme oss ned bratthenget på 400 høydemeter ned til Skjeggedal. Og da helst med trallebanen Mågelibanen. Etter en kjapp telefon til en kontakt jeg hadde fått ved Turistkontoret i Odda, kunne vi konstantere at vi hadde to reelle alternativer; enten å gå stien, eller gå skinnene ned Mågelibanen.

Mågelibanen

Mågelibanen ble bygget som anleggsbane for frakt av utstyr til anlegg på Hardangervidda av A/S Tyssefaldene. Den er 985 meter lang og går ca 400 meter tilværs oppover lia fra Mågeli Kraftstasjon i Skjeggedal til hyttefeltet Mågelitopp. På det bratteste er det 42 graders stigning. I 1950-årene ble banen tilrettelagt for persontrafikk. Den ble snart et populært transportmiddel for turgåere, som ved hjelp av banen raskt kom seg opp på Hardangervidda. Nå har banen vært stengt i ett år for turisme og det er per dags dato krangel om finansiering.

Stien som går ned ved siden av Mågelibanen er uhyre bratt, og med den lille mengden snø nedover henget hadde vi ikke noe valg; vi måtte gå ned banen. Heldigvis finnes det trappetrinn hele veien ned, og langs den ene siden er det en vire å holde seg fast i. Det er ikke noe problem å gå ned denne banen, men med en pulk på kanskje femti kilo blir det noe mer kronglete. Vi valgte å bruke en skrukarabin og bremsetauet til pulken som vi koblet på viren for å unngå stygge fall. Via ferrata beveget vi oss dermed sakte nedover med den tunge børen foran oss. Det var ikke fritt for at de glatte trinnene og helningen gjorde lårmusklene møre. Etter to timer var det blitt mørkt, vi var endelig nede og klare for siste etappe.

Skjeggedal-Tyssedal-Odda-Tyssedal-Odda-Kongsberg-Oslo

Vi gikk langs den for det meste snøløse veien til Tyssedal. Det er dermed bevist at Paris-pulkene går like strykende på snø, skinner og asfalt. Skjeggedal har en dramatisk natur. Voldsomt bratte fjellsider styrter ned i det som er igjen av elven. Vi skimtet denne storslåtte naturen mens vi hastet nedover de smale veiene mot sjøen. Månen skinte stor og rund i takt med myriader av stjerner. Etter et par timer var vi nede i Tyssedal. Vi ringte drosje og var snart på jakt etter et hotell i Odda. Vi valgte dette i stedet for Tyssedal for å være nærmere Haukeliekspressen som dagen etter skulle frakte oss hjem til jul.

Dessverre var ingen av hotellene åpne i Odda, og vi måtte returnere til hotellet i Tyssedal. Tonjes bemerkning om likheten med juleevangeliet var treffende, hvis man så til det faktum at vi møtte stengte dører på ethvert herberge vi søkte, men det var nok et par andre detaljer som ikke helt var treffende. Mangelen på Jesusbarnet og de tre vise menn var påtagelig også senere på kvelden da vi etter en herlig dusj fikk servert middag med øl og vin på Tyssedal hotell. Vi passet ikke helt inn i jentejulebordet som foregikk et par bord bortenfor der Tonje satt i fleecebukse med gule bivuakksokker til, og jeg skjeggete med svære skistøvler. Uansett la vi oss tidlig mens karaokeanlegget gikk varmt i første etasje.

Neste dag sto vi tidlig opp som vanlig, fikk oss frokost og tok Haukeliekspressen til julefeiring i Kongsberg og Oslo. En utrolig flott tur var ferdig og julefreden kunne senke seg.

Turen i korte trekk

Dagalifjell – Syningan – Ulvelihytta – Rauhellern – Sandhaug – Besså – Litlos – Tyssevassbu – Tyssedal


Center map
Traffic
Bicycling
Transit
Google MapsGet Directions

Høgdebrotet i brytningstiden

En av de store fordelene med å ha et variert friluftsliv er at alle årstider har herlige opplevelser å by på. Selv når høsten er på hell fremstår høyfjellet som magisk.

En av de store fordelene med å ha et variert friluftsliv er at alle årstider har herlige opplevelser å by på. Selv når høsten er på hell fremstår høyfjellet som magisk.

Det var nok en gang tid for toppturer i Jotunheimen. Per Kristian Bø bød på selskap og jeg var som vanlig ikke vanskelig å be. Vi tok turen fredag ettermiddag opp til Valdresflye. På sommerdekk kjempet vi oss over fjellovergangen i et forrykende snøvær før vi kom oss ned Vargebakkan og fikk satt opp teltet i øsende regnvær på en rasteplass rett før Maurvangen.

Natten forløp rolig, og vi våknet klokken 0700 uten særlig store forhåpninger om tur. Men været viste seg faktisk fra en god side da vi dro opp glidelåsen og tittet ut. Vi så at vinden lekte med skydottene, men så lenge det var opphold og sol kunne det være det samme. Vi pakket oss inn i bilen og kjørte tilbake opp Vargbakkan til parkeringsplassen hyppigst brukt av folk som skal gå Knutshøe. Ca kl 0930 la vi i vei innover stien i Leirungsdalen på rundt 1000 moh. Det blåste friskt, men høstfargene hypnotiserte oss.

Opp Steinflybakkan

Etter å ha passert den andre broen over Leirungsåe og rundet Semelhøe (1302 moh) tok vi av fra stien og tok fatt på Steinflybakkan. Vi hadde nesten 1200 tøffe høydemeter foran oss. Et stykke oppe i Steinflybakkan tråkket vi over grensen fra høst til vinter og vinden begynte virkelig å rive i oss. I stiv kuling og med snøen piskende tråkket vi noe ustøtt oppover. Vi var på nære nippet til å snu. Noen kilo lettere ville jeg kunne ha lettet ved å holde armene ut og kroppen mot vinden. Selv stein kunne nesten ha flydd i Steinflybakkan.

Høgdebrotet

Noen steder var snøen hoftedyp, men flere av snøfeltene var harde, noe som lettet fremdriften. Vi fulgte den langstrakte østryggen mot Høgdebrotet (2226 moh). Nærmere kl 1300 stoppet vi for lunsj. Da var vi ennå et godt stykke nedenfor toppen. Men, endelig kl 1440 sto vi på toppen av Høgdebrotet. Vinden hadde løyet noe heldigvis, og utsikten var upåklagelig. Vi kunne se Tjønnholstinden (2334 moh) i sørvest, Munken i sør, Øvre Heimdalsvatnet og Heimdalen i øst og Besseggen med Besshøe (2258 moh) i nord.

Kulden på toppen gjorde at vi raskt gikk videre. Vi valgte å la Tjønnholstinden stå denne dagen og heller komme oss over til traversen over Kvassryggen (2071 moh) og Bukkehåmåren (1910 moh). For å få til dette måtte vi ned den stupbratte veggen fra Høgdebrotet-platået og til ryggen som forbinder dette med Kvassryggen. Denne er bratt og luftig på en tørr sommerdag, men fortoner seg langt mer seriøs på en dag med snø og is. Vi prøvde en rekke steder før Per Kristian tok affære og satte nedover. Vi var ikke noe spesielt grasiøst syn der vi dels akte, dels stavret oss nedover den glatte og løse steinura. Ved ett tilfelle klarte Per Kristian akkurat å unngå å få en stein, som jeg utløste, i panna.

Kvassryggen

Vi kom da ned til ryggen til slutt. Dermed var det bare å rusle opp på toppen av Kvassryggen for deretter å komme seg videre til Bukkehåmåren. Til dels morsom klyving på noen punkter gjorde turen minneverdig. Turen de 900 høydemeterne fra Bukkehåmåren ble derimot en prøvelse. Endeløse nedstigninger i glatt ur gjorde sitt for at knærne skranglet. Men etter flere timer kom vi frem til bekken som renner ned fra Bukkehåmårtjønne og kunne følge denne ned til broen over Leirungsåe. Etter en times tid, akkurat idet klokken ble 2000 og mørket falt på, kunne vi låse opp bilen og sette oss inn.

En ny dag

Sett i lys av dagens tur på nesten 11 timer og fredagens voldsomme vær over fjellet tok vi ingen sjanser og valgte å kjøre tilbake over fjellet. Vi planlagte en rolig søndag ved kjapt å skulle bestige Bitihorn (1607 moh) før en tidlig retur til Oslo. Som sagt, så gjort. Vi parkerte bilen og slo opp teltet på parkeringsplassen like under Bitihorn. Nærmere kl 2400 kunne vi tilfredse og mette etter mat og litt øl sovne til lyden av nesten ingenting. Kl 1000 neste morgen var vi på vei oppover mot Bitihorn.

Bitihorn

Vi gikk raskt oppover stien mot Bitihorn. Her skulle det ikke somles. Et par gutter hadde gått ut ca 20 minutter før oss, og vi var – uten at det var kommunisert – begge ute etter å hente dem inn. Gjørme avløst av snø preget turen oppover, og selv om været ikke var på langt nær så fint som dagen før, så var det mindre vind og en ganske behagelig temperatur på rundt null grader. Et stykke før toppen tok vi igjen de to guttene, og snart var vi ved antennen på toppen. Vi hadde brukt litt over timen på turen opp. Etter et par bilder, innskriving i protokollen og glaning ut i tåka begynte vi å småløpe ned igjen. På slaget to timer etter start kunne vi ta av oss vått tøy i bilen og forberede oss på returen til Oslo.

På veien ned møtte vi mange mennesker på vei opp. Det var godt å se at så mange ønsket å utnytte denne brytningstiden mellom høst og vinter.

Avspasering

Avspasering betyr som oftest for meg å spasere, helst med tung sekk og et hellig mål om å slite fysisk for å ikke gjøre noen ting. Så også denne helgen.

Avspasering betyr som oftest for meg å spasere, helst med tung sekk og et hellig mål om å slite fysisk for å ikke gjøre noen ting. Så også denne helgen.

Et par ting gjorde denne avspaseringen ekstra fin; jeg er tilbake på stien etter en traurig sommer med benbrudd, og jeg fylte år. Turens egentlige destinasjon ble kullkastet da vi hørte at det var meldt snø og regn på Hardangervidda, så Øystein Sanne og jeg reiste til Oslos nærmeste villmark: Nordmarka. Mål for turen: spasere, fiske og brenne bål.

Fredag morgen suste vi med bil oppover til Hakadal stasjon. Vi parkerte på parkeringsplassen der og startet turen vestover i et skikkelig regnvær forbi Langvann, sørover forbi Trehjørningen gård, og ned mot store Gørja. Der tok vi av fra grusveien og krøp på smale stier langs vannet før vi fant en egnet teltplass på østsiden. Et herlig fredfylt sted med bålplass og fiskemuligheter. Det var ennå tidlig på kvelden og solen skinte nå fra en skyfri himmel. Vi satte opp teltet, hentet ved og bygget om bålplassen. Her skulle det fyres et skikkelig bål!

Kvelden gikk med til fiske, spising og ikke minst bål. Vi hygget oss foran bålet ut i den vakre mørke septembernatten. Min 36-årsdag ble behørig feiret med bålbrent marshmallows. Tilslutt tok trettheten overhånd og vi la oss for å sove en herlig, rolig søvn som bare naturen kan gi.

Uthvilte møtte vi en ny solfylt dag. Etter å ha gitt liv til bålet uten bruk av fyrstikker ventet det bålvarm kaffe og en rolig morgenstund. Fisket ga heller ikke denne gangen noe resultat dessverre. Vi ble enige om å bryte opp og komme oss videre. Turen gikk nå sørover mot Kalvsjøen med en snartur innom Auretjerna for litt resultatløst fiske. Vi tok turen innom Finntjern, men gikk raskt vestover mot sørenden av Kalvsjøen. Der tok vi en avstikker inn og spiste lunsj. Så bar det videre langs grusveien et lite stykke før vi tok nordover på sti ved Liggeren, over Gørjehøgda på 480 moh og ned igjen til store Gørja.

Fra store Gørja fulgte vi grusveien tilbake til Trehjørningen gård. Der tok vi stien videre nordover til øvre Øyvann, hvor vi fant oss en enda flottere plass enn sist. Kvelden ble som sedvanlig brukt til resultatløst fiske og bålbrenning. Kvelden var meget vakker, men noe preget av vind.

Morgenen etter våknet vi til regn, så frokosten ble konsumert i teltet før vi la i vei tilbake til Hakadal. Vi tok stien videre nordover før vi rundet den nordlige delen av Elvann, forbi Loppetjern og inn igjen på grusveien som førte oss til bilen. Det hadde vært en herlig avspasering!

Tindesport og kunsten å vedlikeholde en bil

Førstereisgutten er på sin andre tur med nygrodde gnagsår, mens min nye bruktbil er på sin første tur til 1850 moh. Andreas Thomassen, Opel Vectra og Helge Kaasin er på vei til Nord-Europas høyeste punkt.

Førstereisgutten er på sin andre tur med nygrodde gnagsår, mens min nye bruktbil er på sin første tur til 1850 moh. Andreas Thomassen, Opel Vectra og Helge Kaasin er på vei til Nord-Europas høyeste punkt.

I likhet med så mange andre Jotunheimenturer begynner også denne med en første natt i telt på rasteplassen i nærheten av Heimsætren, dvs. ved den første bommen østfra før Sognefjellet på R55. Vi ble sittende å ta et par øl og drikke cognac ute til kl 0030 før vi tumlet oss i posen. Temperaturen var fin, praten var god, mens myggen kunne spart seg de bitende kommentarene.

Opptur med nedtur

Kl 0700 var vi oppe og klare for dyst. Dagens mål var Galdhøpiggen fra Juvasshytta, etter sigende en meget grei tur. Vi sverget fortsatt til ski og gjorde rett i det skulle det vise seg. Jeg har tidligere vært på Galdhøpiggen, men i så dårlig sikt og tidlig på vinteren at det ikke var mye å se. Andreas hadde ikke vært der før.

Vi tok oss god tid med frokost og pakking. Det er jo en av fordelen med turer på denne tiden av året, det er lange dager. Etter hvert kom vi oss i bilen og kjørte litt tilbake før vi tok av mot Juvasshytta. Vi betalte velvillig de 85 kronene damen ved bommen krevet av oss ved Raudbergstulen før vi snirklet oss videre oppover. Det gikk ikke lenge før vi så det freste damp ut fra panseret. I speilet kunne vi se sporet etter kjølevannet så og si i kjølvannet. Helvete!

Det tok meg ca 13 sekunder å konstantere hull i en av de tykke høytliggende kjølevannslangene som går fra motorblokka og til øverst på radiatoren. Den var i årenes løp blitt slitt av mot batteriet. Vi var på ca 1300 moh og hadde fortsatt over 500 høydemeter igjen. Vi brettet opp ermene og satte i gang med en provisorisk reparasjon. Heldigvis fløt det en liten bekk langs veien, så vann hadde vi tilgjengelig. Jeg lappet slangen sammen med gaffatape og metallfolie. Vi samlet vann i alt vi hadde tilgjengelig og lot det stå til. Ikke lenge etterpå kokte det igjen, men vi fylte på vann og fortsatte frem til Galdhøpiggen Sommerskisenter på ca 1850 moh.

På vei

På sommerskisenteret var det folk i full vigør i bakken. Vi hadde nok med å prøve å legge biltrøbbelet bak oss og få på oss utstyret. Et par andre karer var i samme ærend og vi slo av en prat angående Styggebrean og om nødvendigheten av tau der. Vi ble enige om å ta med oss tauet kun som en ekstra sikkerhetsforanstaltning og gå uten. Tross alt er det en forskjell på å gå med ski og å gå til fots. Været var strålene med lette skyer og høy temperatur. Vi valgte shorts og kortermet genser begge to. Vi var ikke i gang før klokken 1130.

Turen over breen gikk lekende lett, og ikke lenge etter var vi på vei over den bratte ryggen som utgjør starten på Piggbrean opp mot toppen av Galdhøpiggen. Vi hadde skiene på ryggen. Tilbake på snø tok vi på oss skiene igjen og tuslet siste stykket opp til toppen. Horder med mennesker var på vei ned.

På toppen av Nord-Europa

Kl 1400 sto vi på toppen, 2469 meter over havet. Et herlig skue! Det kom til flere folk som skrålte og skålte i champagne. Vi nøt utsikten over hele Jotunheimen, tok våre bilder og mens Andreas lappet sammen sine tilbakevendende gnagsår, så gikk jeg en svipptur bort på en liten fortopp som heter 2438. Så suste vi ned igjen på ski. Snøen var råtten og rar, så det gikk ikke helt knirkefritt, men vi kom da ned igjen.

Vi kom oss over den bratte ryggen før vi kjørte ned på Styggebreans vestre del med en bestigning av Vesle Galdhøpiggen (Veslepiggen) (2369 moh) som mål. Jeg hadde sett meg ut et skar som det burde være mulig å komme opp på, noe som ville spare oss noen meter, både i høyde og lengde. Vi kom oss opp den bratte snøryggen mot den loddrette østveggen av Veslepiggen. Jeg klatret opp i skaret uten store problemer, men etter å ha kommet opp noen meter trivdes ikke Andreas spesielt mye, så vi ga opp den ruten. Det var forsåvidt greit, for jeg hadde litt vanskeligheter med å komme ned igjen.

Veslepiggen

Dermed gikk vi normalruten opp ryggen fra Løyfte. Der møtte vi et par andre hyggelige turgåere med to flotte hunder. Vi kløv opp de første meterne fra Løyfte før vi rolig kunne traske bort til toppen nesten én km lenger sør. Klokken var nå blitt 1700, og Andreas syntes i grunn det hadde vært et bra utbytte denne dagen. Han slet fortsatt med gnagsårene.

Galdhøe og Kjelhøe

Vi gikk ned igjen til Løyfte og spiste litt før vi skilte lag kl 1800. Jeg ønsket å få med meg de to utrolig enkle 2000-metrene Galdhøe (2283 moh) og Kjelhøe (2223 moh) før jeg tok kvelden. Andreas satte kursen mot sommerskisenteret. Kl 1850 sto jeg på toppen av den flate og lite spennende Galdhøe, etter litt vandring til fots med skiene på ryggen. Så ruslet jeg videre nordover i steinørkenen. Ved skitrekket la jeg igjen sekk og ski før jeg etter enkel rusling kl 1930 sto på toppen av Kjelhøe. Jeg kom meg raskt tilbake til skitrekket hvor bakken lå foran meg nypreparert og uten folk. Herlig!

Jeg suste ned og etter noen minutter med deilige lange telemarksvinger kunne jeg skremme Andreas som satt og sov i bilen ved å dundre på ruta.

Nedtur med opptur

Så var det å komme seg ned igjen da. Vi vurderte situasjonen slik: for det første var Andreas ikke særlig i stand til å gå turer neste dag uten å ødelegge seg igjen med gnagsår. For det andre måtte vi gjøre en større og bedre reparasjon av bilen slik at vi kunne kjøre de vel 40 milene hjem til Oslo noenlunde uproblematisk. Vi valgte å kjøre bilen tilbake til rasteplassen og tilbringe natten der, før vi skulle kjøre hjem neste dag.

Som tenkt så gjort. Vi fylte vann på bilen og kjørte rolig nedover de 1000 høydemeterne til R55. Jeg kunne ikke bremse på girene av frykt for at bilen skulle koke, så det gikk hardt ut over bremsene. Vi stoppet en periode ved Raudbergstulen for å kjøle dem ned. Det røyk skikkelig fra forhjulene. Resten av turen til rasteplassen gikk smertefritt, og vi kunne noe lettet meske oss med middag, øl og cognac.

Hjemtur

Søndag sov vi lenge før frokost med kokekaffe og sol. Deretter startet jeg å fikse bilen, mens Andreas pakket leiren. Jeg limte hullet med lim og lapp fra liggeunderlagets reparasjonssaker. Fordelen med dette er at det både liker vann og varme. Deretter forseglet jeg det med gaffatape. Så klippet jeg opp en ølboks, surret den rundt og satte på strips i hver ende. Så litt mer gaffa, og vips, så var skaden fikset.

‘I’ve got some right here,’ I said gleefully, holding up a can of beer in my hand.

He didn’t understand for a moment. Then he said, ‘What, the can?’

‘Sure,’ I said, ‘the best shim stock in the world.’

I thought this was pretty clever myself. Save him a trip to God knows where to get shim stock. Save him time. Save him money. But to my surprise he didn’t see the cleverness of this at all.

In fact he got noticeable haughty about the whole thing. Pretty soon he was dodging and filling with all kinds of excuses and, before I realized what his real attitude was, we had decided not to fix the handlebars after all.

As far as I know those handlebars are still loose. And I believe now that he was actually offended at the time. I had had the nerve to propose repair of his new eighteen-hundred-dollar BMW, the pride of a half-century of German mechanical finesse, with a piece of old beer can! Ach, du lieber!

Robert M. Pirsig, Zen and the Art of Motorcycle Maintainance, 1974, s. 60

Vi kjørte hjemover først med bange anelser og et svært lager med vann ombord, men etterhvert som milene lå bak oss, så ble glisene større og større. 40 mil senere var vi hjemme uten noen problemer. Og siden jeg ennå ikke har fått ny slange, så kjører jeg rundt med reklame for Hansa i motorrommet fortsatt.

Ettertanke

Robert M. Pirsig skriver videre etter sitt tyskspråklige uttrykk om denne vennen John som til forskjell fra ham selv ser på metallbiten som det det fremtrer for ham, som en bit fra en ølboks. Pirsig selv ser på den med intellektuelle, rasjonelle og celebrale øyne hvor de vitenskapelige egenskapene ved metallet er det eneste som teller. Dvs. dets underliggende form. Denne formen er lik uansett om den kommer fra BMW-fabrikken eller om den kommer fra Hansa, så sant den fyller den samme funksjonen på lik måte.

I was seeing what the shim meant. He was seeing what the shim was. That’s how I arrived at that distinction. And when you see what the shim is, in this case, it’s depressing. Who likes to think of a beautiful precision machine fixed with an old hunk of junk.

Robert M. Pirsig, Zen and the Art of Motorcycle Maintainance, 1974, s. 61-62

Dette gir selvsagt gjenklang for de av oss som har lest Platons huleliknelse i Staten, hvor han likner menneskehetens tid før filosofien med at menneskene sitter liksom lenket nede i en hule. De har ingen mulighet for å se ut av den fordi de sitter rettet med blikket mot hulens bunn. De ser skygger som beveger seg over veggen, fordi bilder og silhuetter av gjenstander bæres frem og tilbake bak dem og foran et bål. De hører kun ekko av stemmer og tror dermed at det er skyggene som snakker.

Slik sitter altså de fleste og ser på skygger av virkeligheten og er fornøyde med det. Så er det en som bryter ut av selskapet for å undersøke hvor skyggene og stemmene kommer fra. Han tror nemlig ikke at dette er hele virkeligheten. Han river seg løs fra lenkene under spott og advarsler, snur hodet og oppdager dermed de dukkene og bildene han tidligere bare har sett skyggene av, bålet som ga lys og billedbærerne som snakket. Da forstår han, men han er ennå ikke tilfreds.

Han lurer på hva bildene, silhuettene og dukkene forestiller. Dessuten ser han en strime med lys komme fra huleåpningen langt der oppe. Han river seg løs, klatrer mot huleåpningen og lyset og ut i den friske luften. Han ser trær og blomster og forstår at dette er virkelige ting og ikke bare skygger av bilder. Men fortsatt er han ikke fornøyd. Han lurer på hvor alt kommer fra og får liv. Så ser han solen. Det stikker i øynene, så han må se ned, men han forstår. Han forstår hva som gjør det skjønne skjønt, det virkelige virkelig og det gode godt.

Veien opp fra hulen er veien fra det sansbare – stoffet – til det tenkbare – idéene, formene. Alle ting vi omgir oss med har en form, sier Platon. Idéene er mønster og forbilde for ordene og tingene, og ikke omvendt. Idéene kan klare seg uten lydene og stoffet. Stoffet trenger formene slik kroppen trenger sjelen, sier han, men formene trenger ikke stoffet. I formen ligger også stoffets funksjon.

For Pirsig har en bit metall fra en ølboks og en bit metall fra BMW den samme formen, den samme idéen. Han er på vei opp fra hulens bunn. John på den annen side har fokus på stoffet. Han sitter nede i hulen og ser skygger av virkeligheten. Pirsigs bok er en reise i innsikt, en reise ut av hulen.

Jeg tenker på hva tindebestigning betyr. Hva er forskjellen på måten jeg opplevde å komme til toppen av Galdhøpiggen, og måten la oss si de champagnedrikkende turistene opplevde det? Lite erfarne i sporten er de selvsagt utrolig fornøyde med å ha kommet til toppen av Norge. Kanskje er dette første og siste gang de klatrer en 2000-meters topp. De kan krysse det av på listen over ting de har gjort i livet. Hvorfor er det slik at jeg gang på gang må bestige en fjelltopp? Svaret er ikke bare det at jeg har laget meg et konsept om at jeg skal bestige alle 2000-meters toppene i Norge. Svaret er langt mer komplisert. Tross alt har jeg vært på flere topper flere ganger. Jeg har vært på dem i sol og tåke. Jeg blir like vill når jeg nærmer meg toppen på en liten ås i Nordmarka.

Ser man i bakken er alle toppene like. Ser man på konseptet fjelltopp så er alle fjelltopper like. Ser man på solen i dag og i morgen, så er den lik. Det er noe med idéen fjelltopp. Det er en higen etter lyset, den klare luften, det enkle livet. Kroppens lystren og funksjon. Samværet med naturen, slitet, varmen, kulden. Mestringsfølelsen.

Og da kan det være det samme om toppen er 2000 meter høy eller 100 meter høy, om metallbiten er fra BMW eller Hansa.

Sisyfos-arbeid i Hurrungane

Å tre inn i en fremmed verden er en spennende utfordring. Møtet mellom natur og menneske er absurd i sitt vesen ifølge den franske filosof Albert Camus. Å tre inn i en kjent natur med fremmede mennesker er absurd og fint.

Å tre inn i en fremmed verden er en spennende utfordring. Møtet mellom natur og menneske er absurd i sitt vesen ifølge den franske filosof Albert Camus. Å tre inn i en kjent natur med fremmede mennesker er absurd og fint.

Det hænder, at kulisserne styrter sammen. Stå op, tage sporvognen, fire timer på kontoret eller fabrikken, spise, sporvogn, fire timers arbejde, spise, sove, og mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag, lørdag i samme rytme – denne rutine er for det meste let at følge. Men en skønne dag opstår spørgsmålet: hvorfor? – og dermed er processen begyndt, i en umådelig lede blandet med forundring.

Albert Camus, Sisyfos-Myten, 2. utgave 1979, s. 20

Camus treffer tommelen på neglen med den forutsigbare smerte som resultat. Allikevel, hadde det bare vært så vel at dette kulissestyrteriet kun hendte en gang i blant. Dessverre skjer det meg daglig. Det lykkelige er at jeg ikke er en ensom Sisyfos som alene er dømt «til uophørlig at trille en sten op på toppen af et bjerg, hvorfra den straks rullede ned igen ved sin egen vekt (Albert Camus, Sisyfos-Myten, 2. utgave 1979, s. 113.). Det er flere som meg. Det beste er at for å utøve dette Sisyfos-arbeidet, så behøver man ikke kjenne de man skal gjøre det sammen med på forhånd.

Møtet

Jeg møtte Karl George Johannesen og Tonje Ruud med et håndtrykk på veien mot Øvre Årdal, ikke langt fra Turtagrø og R55 lørdag morgen kl 1100. Natten og livet før dette møtet hadde vi tilbrakt adskilt, de kom fra en hytte på Beitostølen, jeg hadde ligget i telt ved bommen på østsiden av Sognefjellet som så mange ganger før. Vi ble enige om hva vi skulle bruke dagen på, og valget falt på Nestnørdre Midtmaradalstinden (2062 moh).

Karl er en virkelig ringrev i Jotunheimen med bare elleve topper igjen over 2000 meter i Norge denne dagen. Han går ikke etter listen jeg følger på 231 topper med en primærfaktor på 30 meter, men han går etter Eivind Røynes liste (Røynelista) på 300 topper med en primærfaktor på 10 meter. (En topps primærfaktor er altså høydeforskjellen fra toppen ned til det høyeste skar som fører til et høyere fjell og angir dermed hvor mange høydemetre man minst må gå ned for å komme til en høyere topp.) Tonje er en sterk jente som fint leder an oppover bratte skrenter i sterkt trass mot en snikende høyderedsel.

Nestnørdre Midtmaradalstinden

Nestnørdre Midtmaradalstinden (2062 moh) er som «Norge fjelltopper over 2000 meter (Morten og Julia Helgesen, Norske fjelltopper over 2000 meter 2005, s. 384); sier det: «en spennende forlengelse av Dyrhaugsryggen». De angir en vanskelighetsgrad på fire av fem stjerner, og mener den er mindre godt egnet på vinteren med bratt klyving/klatring fra nord. Karl hadde tidligere sett seg ut en renne opp i Berges skard mellom Søre Dyrhaugstinden (2072 moh) og Nørdre Midtmaradalstinden (2055 moh) som et mulig sted å komme seg opp fra Ringsbotnen. Nørdre Midtmaradalstinden er en fortopp til Nestnørdre, og det skal være lett fra denne fortoppen og opp. Men det er klatring av grad 2 fra Berges skard og opp til fortoppen.

Vi ga oss i vei innover Ringsbotn i overskyet vær. Klokken var blitt ca 1200. Det bratte partiet med sva i fjellsiden under Dyrhaugsryggen som er litt kronglete på sommeren, var langt lettere på ski, men tok litt tid. Både Tonje og jeg tok av oss skiene slik at vi slapp å skli utfor den 45 grader bratte bakken ned i Ringsbotn. Karl slet seg over med skiene på. Det var flere andre både foran og bak oss som tydeligvis hadde planer om å gå Store Ringstinden (2124 moh) denne dagen. Vel over begynte vi den bratte oppstigningen mot Berges skard. Været ble gradvis dårligere og da vi var oppe ved fjellsiden snødde og blåste det.

Opp til Berges skard

Ved fjellsiden med Søre Dyrhaugstinden til venstre og Nørdre Midtmaradalstinden til høyre hadde vi valget mellom to snørenner. Vi så oss først ut den til høyre, men da vi kom inntil bestemte vi oss over en matbit for å ta den til venstre fordi den ikke så så sinnsykt bratt ut. Karl gikk allikevel bort og sjekket, og mente jeg burde ta en kikk om det ikke allikevel lot seg gjøre. Jeg gikk et stykke oppover før jeg bestemte meg for at dette måtte da kunne gå og tråkket til. En utglidning ville resultert i en meget lang sklitur med en ubehagelig avslutning, så jeg tok det med ro og plantet både stegjern og isøkser godt ned i snøen. Tonje og Karl fulgte på.

Da jeg etter ca 25 meter nådde Berges skard fikk jeg meg en overraskelse: snøskavelen endte i en spiss som på andre siden var et flere hundre meters fall ned på Midtmaradalsbreen. Veien videre opp mot Nørdre så svært smal og utsatt ut. Jeg fortsatt allikevel konsentrert oppover med vissheten om at en utglidning her ikke ville falle heldig ut. Men selv om snøen var tidvis kjip, gikk det hele fint et godt stykke. Med toppen av Nørdre bare få meter unna stoppet det allikevel opp over et uhyre smalt stykke egg dekket av bare ti cm dårlig snø. Jeg satt overskrevs med undergangen på hver side av meg og tenkte at dette kan gå hvis jeg gutser over, men jeg kommer trolig ikke tilbake igjen.

[…] opdagelsen af, at verden er "uigennemtrængelig", den ubestemte fornemmelse af, i hvor høj grad en sten er os fremmed, uforklarlig, med hvilken intensitet naturen, et landskab kan fornægte os. Dybest i al skjønhed ligger der noget umenneskeligt: bakkerne, træerne, der tegner sig mod den rolige himmel, mister på et øjeblik den illusoriske betydning, vi har iklædt dem, og bliver mer uopnåelige end et tabt paradis. Verdens oprindelige fjendtlighed stiger op imod os gennem årtusinderne.

[…] denne uigennemtrængelighed, denne fremmedhed hos verden, er det absurde.

Albert Camus, Sisyfos-Myten, 2. utgave 1979, s. 21-22

Vendreis

Så der stoppet altså turen til Nestnørdre Midtmaradalstinden. Hverken Tonje eller Karl ønsket å prøve seg, så vi reverserte alle bevegelser og krøp ned igjen veien vi kom baklengs. Irriterende at vi ikke kom opp, men det hadde allikevel vært en utrolig fin og spennende opplevelse. Vel nede ved skiene kunne vi sette utfor den bratte bresiden. Karl hadde slalombriller og klarte å se nyanser i snøen, men jeg hadde ikke en sjanse i det flate lyset. Jeg knotet meg nedover med Tonje hakk i hæl bak. På veien tilbake langs Ringsbotnen snødde det ennå heftigere enn tidligere, og det var et veritabelt snøvær da vi endelig ved 1900-tiden kom tilbake til bilene. Så måtte vi selvsagt slå opp teltene og lage oss middag.

En ny dag

Søndag begynte litt tregt. Det snødde ikke lenger, men skyene hang fortsatt tungt innover Ringsbotnen. Motivasjonen var ikke på topp hverken i det røde eller det grønne teltet. Men da vi endelig la i vei innover dalen kl 0930 var himmelen blitt helt skyfri og blå og dette lå an til å bli den herlige dagen den blonde bimboen på Storm Weather Center – ifølge Karl – hadde meldt. Dagens mål var Midtre (2025 moh) og Store Ringstinden (2124 moh). Jeg hadde året før vært på begge disse to, men ikke på snø. Hverken Tonje eller Karl hadde besteget disse. For Karl sin del hadde han tenkt å spare dem til slutt, men med et slikt vær var han heltent. Vi sneglet oss innover Ringsbotnen i følge med flere andre. Vi kom oss fint over det bratte henget under Dyrhaugsryggen, Tonje til fots mens Karl og jeg laget en ny løype noen meter under den vanlige som ikke var fullt så bratt. 20 cm nysnø som allerede var noe kram gjorde det enklere, men Karl for nesten utfor ved ett tilfelle allikevel.

Midtre Ringstinden

Vi gikk den nedre traséen over Ringsbreen under Midtre Ringstinden mot Gravdalsskard. Vi hadde flere foran oss i løypa mot Store Ringstinden, så vi ble enige – etter påtrykk fra Karl – om å ta Midtre først, slik at vi kunne trå i urørt snø i alle fall der. Midtre Ringstinden er en bratt topp med klyving/klatring grad 1-2 i noen partier, med lange skliturer ned i Gravdalsskard som resultat ved eventuelle feiltrinn. Vi vekslet på å gå først, men Tonje ledet an store deler av turen opp. En veldig fin klyving i god snø, selv om det kladdet godt under stegjernene. Utsikten fra toppen av Midtre er formidabel, med Store Skagastølstinden (2405 moh) ragende i øst over Nestnørdre Midtmaradalstinden og Store Ringstinden i vest med mange menneskekryp som kjempet seg oppover den bratte Ringsbreen. På vei ned kladdet stegjernene veldig, og både Karl og Tonje valgte å skli det siste slakeste partiet ned til Gravdalsskard. Snøen var blitt så kram etterhvert at dette var uproblematisk.

Store Ringstinden

Vel nede ved skiene tok vi oss en matbit før vi begynte den bratte oppstigningen mot Store Ringstinden. Av flere allerede oppgåtte veivalg valgte vi den mest direkte og bratteste ruten selvsagt. Tonje slet etterhvert med sine fjellski med smale feller, men det gikk utrolig greit å komme seg opp til toppkneika. Denne er bratt, ca. 45 grader og omlag 50 meter høy. Tonje og jeg valgte å la skiene stå, mens Karl gikk opp med en intensjon om å kjøre ned igjen. På toppeggen var det folksomt. Klokken var blitt 1630, og vi var de sist oppe den dagen. En etter en kastet folk seg utfor, også Karl. Han var mildest talt veldig fornøyd etterpå nede under toppkneika. Så kjørte vi alle ned tilbake til Gravdalsskard.

Hjemover

Nede i Gravdalsskard vurderte vi om vi skulle ta Stølsmaradalstinden (2026 moh) også, men da jeg bare hadde tre kjeks igjen til mat var jeg ikke spesielt lysten på dette. Karl og Tonje hadde i grunn også fått nok, så vi bestemte oss for å dra tilbake til teltene. Et par lystige skikjøringstimer senere kunne vi putte ølen til kjøling i snøen og lage oss middag ute. Så satt vi der da mens solen krabbet ned mot fjellene i vest og drakk øl og hvitvin. Planen neste dag var å gå Steindalsnosi (2025 moh) og ta en tidlig hjemreise. Disse planene ble korrumpert av et øsende regnvær. Vi orket ikke en dag i regn og tåke, så vi vendte nesen hjemover. En herlig tur og et flott nytt bekjentskap! Og det absurde? Joda, det ligger alltid på lur for den som har øyne og ører med seg. Og om det er verdt det? Å ja!

Ja, vi elsker dette landet!

Årets store nasjonaldag sto for tur, så vi tenkte at barn, bunader og russ fikk ha sin dag i fred. Vi reiste til skogs for å teste om Bjørnsons hymne til Norge holder vann anno 2007.

Årets store nasjonaldag sto for tur, så vi tenkte at barn, bunader og russ fikk ha sin dag i fred. Vi reiste til skogs for å teste om Bjørnsons hymne til Norge holder vann anno 2007.

1

Ja, vi elsker dette landet,

som det stiger frem,

furet, værbitt over vannet,

med de tusen hjem.

Elsker, elsker det og tenker

på vår far og mor

og den saganatt som senker

drømme på vår jord.

Og den saganatt som senker,

senker drømme på vår jord.

Joda, landet steg frem det, i form av Sørkedalen og Nordmarka ved 1800-tiden onsdag kveld den 16. mai. Øystein Sanne og jeg var på vei innover i bil. Sørkedalen huser som kjent det idylliske Bogstadvannet, og ikke bare er området værbitt, det er også foredlet av menneskehender i hundrevis av år. Sannelig er det nok også tusen hjem der oppe. Vi parkerte bilen ved Årnes med blikket rettet mot Åbortjern 5 km nordvest. Øystein snakket med sin mor i telefonen, mens jeg tenkte at min far burde vært med på denne turen. Etter å ha kommet frem, satt opp teltet og tent bål senket saganatten seg, mens vi drømte om store åbor den påfølgende dag.

2

Dette landet Harald berget

med sin kjemperad,

dette landet Håkon verget

medens Øyvind kvad;

Olav på det landet malte

korset med sitt blod,

fra dets høye Sverre talte

Roma midt imot.

Bjørnson nevnte aldri oss to, ikke så rart kanskje. Vi er jo født noen år etter hans død. I steden nevnte han Harald Hårfagre, Håkon Adalsteinsfostre den gode, skalden Eyvindr Finnsson, Olaf Tryggvason den hellige og Sverre Sigurdsson. Blant disse store menn har vi vel ingen sjanse, men den godeste Bjørnstjerne kunne vel allikevel tilføyd:

2,5

Medens solen sine siste stråler sjenket,

med sin gavmildhet,

Helge til bålet veden sanket,

medens Øystein med fiskestangen slet;

Helge tente bålet

med en fyrstikk eller to,

fra vannets bredd Øystein mælet

Gud midt imot.

3

Bønder sine økser brynte

hvor en hær dro frem,

Tordenskiold langs kysten lynte,

så den lystes hjem.

Kvinner selv stod opp og strede

som de vare menn;

andre kunne bare grede,

men det kom igjen!

Selv rare drømmer kan ikke vare evig, og da klokken ringte var det altfor tidlig å stå opp. Kl 0700 var det nok for Øystein og han krøp ut av teltet og inn i nok en deilig dag fylt med blå himmel, noen skyer og en varmende sol. Han tok igjen frem både slukstang og fluestang, og langs kysten av Åbortjern lynte, men lykkes ei heller denne gang. Jeg sov som en sten til klokken var 0900, sto opp som en kvinne (!) selv om jeg er en mann, Øystein gråt ikke, men bålet kom seg igjen. (Puh!)

4

Visstnok var vi ikke mange,

men vi strakk dog til,

da vi prøvdes noen gange,

og det stod på spill;

ti vi heller landet brente

enn det kom til fall;

husker bare hva som hendte

ned på Fredrikshald!

Nei, vi var ikke mange, kun to, men vi fisket som om livet sto på spill. Vi prøvde mange ganger, og fisken vaket, men det var og ble dårlig med fangst. Jeg dro opp en utrolig liten ørret og en liten åbor, men det var ikke nok til en brødskive engang. Jeg brant heller bål og leste ‘Lords of Chaos: The Bloody Rise of the Satanic Metal Underground’, mens jeg lurte på hva som hendte nede i Halden.

5

Hårde tider har vi døyet,

ble til sist forstøtt;

men i verste nød blåøyet

frihet ble oss født.

Det gav faderkraft å bære

hungersnød og krig,

det gav døden selv sin ære

og det gav forlik.

Vel ønsket vi livet av noen skarve fisk, men at det var noen krig og at vi led noen hungersnød er vel å ta i herr Bjørnson. Vi hadde oss en deilig frokost bestående av egg og bacon før vår blåøyede frihet i denne hårde fiskefattige tiden fødte oss ideen om å bryte leir og bevege oss til det neste vannet, nemlig Triungsvannet.

6

Fienden sitt våpen kastet,

opp visiret for,

vi med undren mot ham hastet,

ti han var vår bror.

Drevne frem på stand av skammen

gikk vi søderpå;

nu vi står tre brødre sammen,

og skal sådan stå!

Her tar nok den godeste Bjørnstjerne litt i. Vi var ikke spesielt skamfulle da vi kastet fiskestengene i sekken, vi beveget oss snarere nordvest enn søderpå, og at vi ble som brødre med fisken er vel ikke helt presist. Men han har rett i at vi i undren mot fisken hastet!

7

Norske mann i hus og hytte,

takk din store Gud!

Landet ville han beskytte,

skjønt det mørkt så ut.

Alt hva fedrene har kjempet,

mødrene har grett,

har den Herre stille lempet

så vi vant vår rett.

Det så mørkt ut for fiskelykken også i Triungsvannet. Vi følte at her hadde fedre kjempet med det myrlendte terrenget i generasjoner bak fiskestangen og mødrene grått. Men alt i alt der vi satt på vår lille knaus med fortærte pølser og potetmos mellom tennene, varm kaffe og sjokolade i hånden, så kunne vi ikke annet enn smile. Vi vant vår rett og det var faen så fett!

8

Ja, vi elsker dette landet,

som det stiger frem,

furet, værbitt over vannet,

med de tusen hjem.

Og som fedres kamp har hevet

det av nød til seir,

også vi, når det blir krevet,

for dets fred slår leir.

Ikke dum han Bjørnson…

Kalven, Sauen, Kniven og førstereisgutten

Helg to i prosjektet Jotunheimen-mai begynte trått – bommen til Spiterstulen var stengt hele mai! Andreas Thomassen og jeg snudde bilen og kjørte videre.

Helg to i prosjektet Jotunheimen-mai begynte trått – bommen til Spiterstulen var stengt hele mai! Andreas Thomassen og jeg snudde bilen og kjørte videre.

Andreas Thomassen, kollega fra NRK og kamerat, sa seg villig til å være med på denne turen til Jotunheimen. Som førstereisgutt på topptur i dette området var han nok litt spent på hva som ventet han da han stakk hodet opp av soveposen klokken 0600 lørdag morgen på rasteplassen ved den første bommen på riksvei 55 fra øst. Vi hadde bestemt oss for å tilbringe natten her på samme måte som forrige helg fordi det var blitt så altfor sent på kveld.

En ny plan

Vi brøt leiren, spiste frokost og laget niste. Planen hadde opprinnelig vært å gå til Galdhøpiggen (2469 moh) lørdag og Svellnosbreahesten (2181 moh) søndag. Dette var nå byttet ut med planer om å gå flere topper rundt Leirbrean. Vi kom oss opp til parkeringen litt øst for Krossbu som sist helg. Og som sist brukte vi Paris-pulker opp til basecamp som ble to meter unna der teltet sto forrige helg. Halv ti var leiren klar og vi la i vei innover Leirbrean mot dagens første mål: Kalven (2034 moh).

Kalven er oppført med tre toppunkter, ett punkt under 2000 meter (1995 moh), Midtre Kalven (2030 moh), som bare har en primærfaktor på 10 meter, og Austre Kalven (2034 moh) som har en primærfaktor på ca. 30 meter og som derved er en reell 2000-meters topp på min liste.

Kalven

Været var også som forrige helg strålende! Jeg hadde denne gangen tatt med shorts og valgte den for dagen. Det angret jeg ikke på. Det var utrolig varmt oppover breen, og svetten silte. Nok en gang var det mange som hadde funnet veien opp hit, og etter hvert krydde det av små menneskevesener der oppe. Vi tok av mot sørvest inn mot Kalven, forserte den bratte bakken opp til skaret mellom 1995 og Midtre Kalven. Der tok vi av oss skiene. Jeg tok meg en rekognoseringstur sørøstover langs eggen for å se om denne lot seg gå. Det gjorde den. Vi ruslet opp på 1995 og deretter tilbake til sekkene i skaret. Vi festet skiene på sekkene mens vi observerte de første gjestene entre Austre Kalven denne dagen.

Langs eggen

Så gikk vi langs eggen. Kalven ser ikke så spennende ut fra Leirbrean, men er desto mer spennende fra Smørstabbrean med sin nesten overhengende vegg. Eggen gikk greit og ikke lenge etter sto vi på Midtre Kalven før vi fortsatte videre bort til Austre Kalven.

Derfra gikk vi nedover til skaret som ligger mellom Austre Kalven og Skeie (2118 moh). Der spente vi på oss skiene og suste nedover til foten av Skeie. Snøen var skikkelig hard ennå, så vi tok det forsiktig. Vel nede var det tid for litt mat før vi fortsatte tvers over Leirbrean mot Sauen (2077 moh). Denne besteg vi meget enkelt med skiene på til topps. Der hadde vi en flott utsikt mot Kniven (2133 moh), og siden jeg ikke fikk overtalt Andreas til å ta også denne den dagen, så ble vi enige om å ta den på søndag.

Vel nede fra Sauen etter spennende kjøring mellom steiner, suste vi nedover Leirbrean tilbake til teltet. Der lå kald øl og cognac og ventet. Vi laget middag og slappet av i solsteken utover kvelden.

Gråvær

Neste dag sto vi opp kl 0700 til et grått vær. Men med håp om en flott dag kom vi oss ut etter et par timer med kakao, frokost og radio i teltet. Vi gikk nok en gang oppover Leirbrean, men holdt denne gangen godt mot øst ved foten av Store Smørstabbtinden for å spare tid opp til Kniven. Trolig sparte vi ikke mye fordi ruten var bratt. Vi kom oss inn til innsteget hvor et annet par var i ferd med å gi opp den første snøbakken. De hadde ikke stegjern, og jeg priste meg lykkelig for mantraet Per Kristian Bø og jeg laget etter påsken 2006: aldri uten stegjern!

Snø og tåke på Kniven

Vi fikk på oss stegjernene, tok med oss en isøks hver og kløv opp den bratte snøbakken. Da kom snøen dalende. Kl 1350 stod vi på toppen av Kniven i et forrykende snøvær. Vinden hylte og tåka la seg tett over Leirbrean. Dette var ikke noe blivende sted, og vi kom oss raskt ned igjen til skiene. Jeg satte på GPS-en med målet stilt inn på teltet 5 km unna. Det var umulig å få kjørt noe særlig nedover breen. Tåka var tett og vi så ikke mange meterne foran oss. Til slutt etter en del feilnavigering kom vi oss ned til brekanten før vi kunne følge sporene mot teltet. Tilslutt fant vi også teltet. Nå var vi skikkelig gjennomvåte, og vi brøt leir i en fart.

Som sist helg satte jeg pulkene sammen side om side og kjørte ned til bilen. Etter å ha fylt setene med snø under skifteprosessen kunne vi endelig lukke dørene og styre bilen nordøstover mot Lom. Der ble det middag før Andreas såre føtter kunne gå av på St. Hanshaugen kl 2110.

Storbreatinden, Veslbreatinden, Hurrbreatinden, Veslfjelltinden og Loftet

To solbrente fjes tittet ut av teltet under foten av Leirbrean. Denne dagen skulle vi skibestige flere enkle topper i nordøst.

To solbrente fjes tittet ut av teltet under foten av Leirbrean. Denne dagen skulle vi skibestige flere enkle topper i nordøst.

Storbreatinden

Vi var ikke i gang før etter 0900. Da trasket vi samme vei østover som vi gjorde den første turdagen. Denne gangen unngikk vi Leirvatnet på nordsiden og fortsatte oppover mot dagens første mål, Storbreatinden (2018 moh). Denne tok vi enkelt med skiene på helt til topps. Været var nok en gang fantastisk og svetten rant fra ansiktet.

Veslbreatinden

Så kjørte vi noen høydemeter ned i skaret mellom Storbreatinden og den paradoksalt nok noe høyere Veslbreatinden (2092 moh). Snøen var ennå steinhard. Så besteg vi enkelt, og fortsatt med skiene på, Veslbreatinden. Der oppe møtte vi tre personer som kikket litt ekstra på antrekket mitt som bestod av vindtett underbukse, knevarmere og nettingtopp. Men hunden likte meg i alle fall.

Hurrbreatinden

Ned fra Veslbreatinden gikk det så det suste. Vi tok med oss Hurrbreatinden (2060 moh) på veien før vi begynte på oppstigningen mot Veslfjelltinden (2157 moh). Oppstigningen til denne er noe brattere og sola hadde gjort sitt med snøen, slik at Jotunheimens egentlige steinete ytre kom til syne.

Veslfjelltinden

Vi klarte uansett å beholde skiene på og kom oss til topps på Veslfjelltinden også. Der oppe var selvsagt ikke min topptørste slukket ennå, så jeg så lengselsfullt bort på Loftet (2170 moh). Per Kristian var med og vi beveget oss mot nordenden av Veslfjelltinden hvor det går et bratt band over til Loftet.

Loftet

Vi satte skiene på sekkene, tok på oss stegjern og beveget oss nedover den bratte ura. Til høyre strakte Hurrbrean sin lange tunge nesten ned i Leirdalen og parkeringen ved Geitsætre. Vel over bandet og litt opp i lia mot Loftet satte vi på oss skiene igjen og tok de siste høydemeterne. Loftet har en kjempestor flat topp hvor det står en varde på det høyeste punktet i øst. Vi gikk bortom før vi tok av fellene og skøytet tilbake der vi kom fra. Nå var det på tide å dra nedover igjen.

Veslfjelltinden

Dermed bar det over bandet igjen, opp ura og helt opp til toppen av Veslfjelltinden igjen. Men så skulle vi endelig få godt betalt for slitet. Etter en matbit tok vi på oss hansker og lue og var klare for 750 høydemeter utforkjøring tilbake til teltet. Snøen var nå helt perfekt for de gode, lange telemarksvingene og vi nøt hvert sekund. Ikke lenge etter var vi nede ved Nedre Nufstjønne og måtte bevege oss nitti grader på utforkjøringen et stykke før vi kunne kjøre utfor de siste meterne til teltet.

The end

Så var helgen på det nærmeste slutt. Vi fikk en siste kveld i solen med øl og middag. Vi var nesten tom for øl faktisk, så jeg kjørte ned til bilen for å hente fire øl vi hadde lagt igjen der nede, før jeg kunne gå fiskebein opp til teltet igjen. Da var det i grunn greit å legge seg i posen etter hvert. Jeg sov dårlig med feberfantasier etter alt for mye sol, og da klokken ringte kl 0600 var det greit å være ferdig med den natten.

Vi sto opp uten frokost, pakket sakene og kom oss ned til bilen. Jeg koblet de to pulkene sammen på siden av hverandre for å få bedre stabilitet på den harde snøen, noe som fungerte utmerket. Ikke et eneste velt. Med litt vemod reiste vi fra Krossbus omkransende tinder og nok en strålende dag i fjellheimen.

Bjørnungen, Veslebjørn, Storebjørn og Sokse

Turdag to i vår eventyrlige nesten-mai-helg begynte med revelje kl 0600 og et noe grått vær. Vi kom oss ut til det som allikevel skulle bli nok en fantastisk dag.

Turdag to i vår eventyrlige nesten-mai-helg begynte med revelje kl 0600 og et noe grått vær. Vi kom oss ut til det som allikevel skulle bli nok en fantastisk dag.

Kl 0800 begynte vi å gå oppover Leirbrean mot Bjørnskardet helt i vest på denne store breen. Målet for dagen var i alle fall å ta Storebjørn (2222 moh), den virkelige kjempen i dette fjellmassivet. Og vi var ikke alene. Stadig flere toppturentusiaster kom i kjølvannet vårt.

Bjørnungen

I Bjørnskardet ble vi usikre på hvordan vi skulle entre Storebjørn, så vi gikk opp på en liten topp som heter Bjørnungen (2110 moh) for å få litt oversikt. Enn så lenge denne dagen hadde vi ikke sett Storebjørn. Men det gjorde vi til gangs oppe på Bjørnungen! Storebjørn reiser seg massiv med en fantastisk bratt og lang snødekt bakke helt til topps. Rett i vest fra Bjørnungen går Jotunheimens smaleste egg innom Veslebjørn (2150 moh) og videre mot Skeie (2118 moh).

Vi kom oss ned fra Bjørnungen og rundet denne med utsikt rett ned i Leirdalen og Leirvassbu i øst. Vi måtte ned noen høydemeter og begynte den lange oppstigningen til skaret mellom Veslebjørn og Storebjørn. Det var allerede en kar oppe på Storebjørn. Snøen begynte å bli noe bløtere etter at den var steinhard om morgenen. Skyene lettet og sola kom strålende frem også etter hvert.

Veslebjørn

Vi tok av oss skiene i skaret og gikk først opp til Veslebjørn slik at vi skulle få best mulig snøforhold på vei ned fra Storebjørn senere. Veien til topps på Veslebjørn er svært enkel, noe man ikke skulle tro når man ser den fra nord. Karen fra Storebjørn kom også opp og vi slo av en prat før vi gikk ned til skaret igjen, plukket opp skiene og fortsatte et stykke oppover langs eggen. En fantastisk utsikt ned mot Smørstabbrean og de sørlige Smørstabbtindane fulgte oss i vest.

Storebjørn

Nok en gang satte vi fra oss skiene og gikk videre til fots mot toppen med stegjern. Flere andre var kommet til og fulgte oss opp. Litt før kl 1400 kunne vi stå på toppen og nyte utsikten til hele Jotunheimen i et strålende vær med skyfri himmel. Vi kom oss ned igjen og en herlig utforkjøring ventet oss. Vi kastet oss utfor og suste i deilige svinger ned mot foten av Bjørnungen. Snøen var blitt mye bløtere og små ras hadde gått fra Bjørnungens sørlige flanke.

Sokse

Så var det (endelig) igjen litt fiskebein oppover mot Bjørnskardet. Da vi var vel oppe presset jeg viljen min gjennom om å ta Sokse (2189 moh) også, før returen til teltet. Per Kristian ble om enn noe motvillig med oppover den bratte lia mot innsteget i renna mellom de to delene av fjellet som danner den karakteristiske sakseformen.

Det var så langt på dag nå at snøen dryppet ovenfor hodene våre, og jeg bestemte meg for at speed is safety og kjørte på oppover med isøks og stegjern. Vi fikk senere høre at det hadde vært steinsprang der dagen før mens noen klatret oppover. Heldigvis gikk alt vel, og jeg kunne snart stå på den noe lavere nordlige topp og fotografere Per Kristian oppe på den andre toppen. Så besteg også jeg denne. Dermed var Sokse beseiret og vi kunne snike oss ned igjen til skiene.

Fra Bjørnskardet var det herlige 600 høydemeter med blank snøbakke ned til teltet. Vi suste nedover i deilige svinger, før vi godt fornøyde kunne sprette en øl kl 1700 og kose oss i solen utover kvelden. Selvsagt laget vi en solid middag før vi igjen kunne krype i posen ved 2130-tiden.

Store Smørstabbtinden

Starten på mitt prosjekt Jotunheimen-mai gikk av stabelen fredag den 27. april. Per Kristian Bø og undertegnede hastet av gårde med kursen mot den nyåpnede riksvei 55 og områdene rundt Krossbu.

Starten på mitt prosjekt Jotunheimen-mai gikk av stabelen fredag den 27. april. Per Kristian Bø og undertegnede hastet av gårde med kursen mot den nyåpnede riksvei 55 og områdene rundt Krossbu.

Vi var fremme ved første bommen kl 2230 etter en rolig kjøretur oppover Gudbrandsdalen. Vi slo opp teltet på rasteplassen der, som så mange ganger før, og sov en herlig søvn til klokken ringte 0600. Søvnige kropper karet seg ut av teltåpningen til et fantastisk vårvær med klinkende klar luft og blå himmel. Vi spiste frokost og smurte brødskiver til dagens tur før vi brøt leiren og kom oss i bilen.

Snøras

Veien skulle åpne kl 0800, og vi befant oss ved bommen oppe ved Jotunheimen fjellstue kl 0745. Der var det allerede noen biler foran oss i køen. Men på grunn av et solid snøras måtte vi vente til kl 0930 før veien ble åpnet. Da vi kjørte gjennom det nybrøytede raset fikk vi solid respekt for de folkene som holder veien åpen over fjellet. Det var mye og kompakt snø som hadde sklidd ned fra fjellsiden.

Vi parkerte på plassen litt øst for Krossbu og pakket utstyret vårt i hver vår Paris-pulk og la i vei oppover fjellsiden med blikket rettet mot Store Smørstabbtinden. Etter et par hundre høydemeter fikk nok være nok med pulken og vi fant en fin plass for teltet, i ly for vinden og med en flott utsikt i vest mot Fanaråken og Hurrungane. Bak oss i øst åpnet Leirbrean seg, omkranset av navn som på turen skulle bli oss så kjære. Fra nord: Store Smørstabbtinden (2208 moh), Kniven (2133 moh), Sauen (2077 moh), Sokse (2189 moh), Bjørnungen (2110 moh), Veslebjørn (2150 moh), Storebjørn (2222 moh), Skeie (2118 moh) og Kalven (2034 moh).

Mot Store Smørstabbtinden

Teltet kom opp i en fart, og dagstursekkene ble pakket før vi klokken 1200 kunne legge i vei mot Store Smørstabbtinden som var dagens mål. Vi holdt godt mot nord slik at vi etter en god stund kunne gå langs Leirvatnet på sørsiden før vi tok fatt på den harde oppstigningen. Svetten silte i det fantastiske været, og sola freste i panna. Vi tok av oss skiene og puttet plaststøvlene i stegjernene ved det bratte partiet på ca 2100 moh. Med isøks i den ene hånden og en stav i den andre gikk det kjapt oppover, og ikke lenge etter, ca. kl 1600 var vi 2208 moh og på toppen av Store Smørstabbtinden.

Etter de obligatoriske bildene fra et fantastisk panorama, litt mat og mye vann, klatret vi ned igjen. Flere var kommet til ved skiene våre på vei oppover. Vi vekslet noen ord før vi spente på oss skiene og suste nedover. I førstningen var det bratt og vi var litt rustne på telemarksfronten, men etter hvert gikk det hele som en lek. Svært kort tid etterpå var vi nede ved Leirvatnet igjen og kunne (endelig) gå litt fiskebein opp et stykke før utforkjøringen ble vedvarende tilbake til teltet på 1400 moh. Der var vi ca. kl 1800, godt fornøyde med dagens dont.

Så ble pulklivets forse trukket frem i form av øl og potetgull, før middagen etter hvert ble laget, og fortært med stor appetitt. Vi satt i kveldsolen frem til kl 2100 da det var på tide å krype i posen. Vi sovnet tilfredse litt etter kl 2200.

Norge på tvers

Ved omtrent 66°33’38» nordlig bredde går den nordlige polarsirkelen som strekker seg ca 17662 km rundt jorden. I Norge strekker linjen seg gjennom ca 120 km av av det barskeste fjellområdet i landet.

Helge Fonnum, Hans Jakob Rogstad og jeg hadde satt oss fore å gjennomføre en krysning av Norge fra øst til vest langs polarsirkelen over Saltfjellet og Svartisen i månedsskiftet februar/mars. Dette ville sikre oss solid vinterklima med lave temeperaturer, mye snø og et vakkert lys. Dato for avreise ble satt til fredag 23. februar, mens retur etter planen skulle være natt til søndag 4. mars.

Vi hadde før avreise flere utfordringer. For det første går det en rekke dype daler nord/sør i området. Alle disse må forseres ved en så rett linje som mulig i henhold til å skulle følge polarsirkelen. Fjellveggene er i mange tilfeller så bratte at både bestigning og nedfart byr på problemer, særlig med stor oppakning. Vi valgte av åpenbare årsaker derfor å fordele utstyret på tre lette plastpulker med taudrag. Dette ville kunne gjøre oss i stand til å kunne binde alt på ryggen for lettere å kunne forsere vanskelige områder, f.eks. bratt terreng eller åpne elver.

En annen viktig utfordring vi hadde var det faktum at vi skulle komme oss opp på Svartisens østre del, over den og ned igjen. Vi har lang erfaring med bre, men ønsket ikke trekke med oss masse ekstra utstyr for en eventuell redning fra en bresprekk. Vi valgte å ta med oss et tau på 28 meter og lagde en anordning ved hjelp av slynger festet til pulkselen slik at denne kunne fungere som klatresele. Siden vi var tre skulle vi alltids klare å trekke opp den uheldige uten noe mer utstyr enn en enkelt breøks. Uansett regnet vi det som sikkert at alle sprekker ville være fulle av snø, noe vi også fikk bekreftet.

Den tredje store utfordringen var logistikken rundt dette. Vi ønsket ikke bruke mye penger og måtte derfor ta NSB til hjelp. De var svært velvillige både med person- og utstyrsfrakt. Men, det er ikke alle stasjoner som det er mulig å stoppe på over Saltfjellet. Vi fant til slutt ut at vi måtte ta ettermiddagstoget fra Oslo til Trondheim og nattoget derfra til Lønsdal. Lønsdal ligger litt nord for polarsirkelen. Derfor måtte vi lage en avtale med en lokal drosjesjåfør om frakt tilbake de ca 22 km til Polarsirkelsenteret som var vårt startpunkt.

Polarsirkelsenteret ligger én mil fra svenskegrensen, og vi hadde forsøkt å få snøscooterfrakt inn til grensen for å slippe å starte turen med to mils litt meningsløs gange, noe som bortimot ville ta hele dagen. Jeg fikk velvillig hjelp per e-post av lederen i Rana Turistforening, Robert Bjugn, som foreslo at vi skulle ta kontakt enten med et par reinsdriftssamer der oppe, eller Statskog Fjelltjenesten om de hadde et ærend der inne som vi kunne henge oss på. Fjelltjenesten var svært avvisende, og ingen av samene tok telefonen etter gjentatte oppringninger, så vi valgte å se det hele an.

Avreise

Kl 0727 lørdag morgen den 24. februar ankom vi altså den lille forblåste stasjonen Lønsdal oppe på Saltfjellet. Været var strålende, med ca -10°C og litt vind. Vi fikk losset utstyret fra toget og inn i den ventende varevognen. Så kjørte vi spente opp til Polarsirkelsenteret. Kl 0830 hadde vi fått skiftet og pakket pulkene. Vi tok en kjapp avgjørelse og droppet turen inn til svenskegrensen. Tidsnød var hovedargumentet. Så begav vi oss oppover fjellsiden vestover.

Det gikk trått oppover bakkene mot den vakre gryta foran fjellet Bolna. Vi steg fra 660 moh til 1131 moh på 3 km. Vi gikk over kanten og så var vi inne i nasjonalparken. Foran oss lå verden vakker og hvit ned mot den lange Bjøllådalen og videre vestover. Rett fremfor oss tronet det bratte Raudfjellet som en vokter av herligheten. Vi skled ned over skavlete hardpakket snø som fikk pulkene til å velte hele tiden. Tilslutt var vi nede i Bjøllådalen på ca 420 moh, der elven Bjållåga renner dovent sørover. Denne går sammen med Ranaelva litt lenger sør i Dunderlandsdalen hvor E6 ligger.

Etter en kjapp rast med kakao bar det oppover igjen, denne gangen virkelig bratt. På under en km fikk vi en stigning på over 400 m til 838 moh oppe på Tespfjellet. Til tider var det så hard snø at vi fryktet å skli utfor med pulken som fin balast. Men etter mye slit kom vi da over kanten. Siden klokken var blitt 1700 og vi var slitne nok, bestemte vi oss for å komme oss i teltet. Som tenkt så gjort. Vi fant et flatt parti, noe som ikke bød på noe problem, og gjorde leir. Et par sekunder var det litt nervøs stemning fordi det viste seg at jeg har mistet den ene teltstangen til teltet mitt, men det gikk faktisk overraskende bra å bruke noen ekstra barduner. Vi fikk i oss kjøttdeiggryte til middag og sovnet lykkelige kl 2100. Vi tilbakela ca 16 km den dagen.

Bratt lende

Klokken ringte 0500 og vi begynte våre faste morgenrutiner: skrape teltduken for rim, spise frokost, smelte snø, pakke utstyret og komme oss ut. Med tre voksne menn i tremannsteltet mitt vinterstid med mye utstyr, så tar dette lang tid. Vi var ikke på skiene før kl 0815. Dagen var overskyet med noen sleik av sol i ny og ned. Temperaturen var bare ca -6°C og ikke noe særlig vind. Vi skled ned fra Tespfjellet og ut i den øverste delen av Tespdalen. Dermed var vi nede på 460 moh igjen. Vi krysset elven Tespa før det bar oppover igjen langs Kvitvasselva mellom Steinfjellet i nord og Bredekfjellet i sør.

Vi gikk det flotte Kvitvatnet (695 moh) på langs og forserte det bratte bandet innerst i den trange gryta før vi måtte opp nok en bratt li for å komme på Steinfjellet. Disse bratte liene ble opphavet til uttrykket «Fittepulk, fittepulk, fittepulk!». Pulken veltet ofte og var svært tung. Men selv dette slitet og gryende gnagsår klarte ikke helt å ta fra oss gleden over å være så inderlig langt inne på vidda, langt fra folk og med det vakre ettermiddagslyset over endeløse hvite fjell og vidder. Vi kom oss opp på 1160 moh igjen før det bar langsmed dalsiden ned mot Storstormdalen. Ruten vi hadde tenkt oss neste dag, rett opp på Stormdalsfjellet, forsto vi at vi ikke ville klare på grunn av bratt lende, så vi valgte å skli så langt sør som mulig ned i Storstormdalen, ikke langt unna der hvor den møter Litlstormdalen. Vel nede på 460 moh var klokken blitt 1700, det hadde vært en svært slitsom dag.

Vi var litt nervøse med hensyn til bensinforbruket på turen etter første kvelden, så vi prøvde å gjøre opp bål. Uten opptenning viste dette seg å være helt håpløst. Vi fikk fyr, men bålet sank ned i snøen og avstanden mellom glørne og veden på toppen ble for stor. Hadde vi gravd ned bålet ville det ikke blitt trekk nok til at det ville antenne. Derfor sparte vi på bensinen til matlagingen og snøsmelting ved å finne rennende vann i Storstormdalsåga. Å få tak i vann var ikke helt ufarlig. Hans Jakob var nær på å plumpe, Fonnum plumpet. Det skulle vise seg at nervøsiteten for for lite bensin var grunnløs, men man skal være forsiktig. Tross alt er vi helt avhengig av vann på en slik lang tur. Etter pølsegryte med bacon og potetmos og en skvett cognac sovnet vi kjapt. Vi hadde gått ca 17 km den dagen.

Whiteout over Stormdalsfjellet

Storstormdalen er en dal med bratte fjellsider og et nettverk av fine elvetråder som utgår fra Storstormdalsåga. Denne møter Litlstormsåga fra Litlstormdalen i syd. Disse igjen møter Stormdalsåga fra Stormdalen og blir Slåttåga lenger sydøst. Vegetasjonen i Storstormdalen bar preg av å ha vært angrepet av insekter, mye døde og halvdøde trær. Ellers var denne dalen stille og fin i det vi våknet opp til en ny dag i teltet med rim og mildere vær. Soveposene begynte å bli skikkelig fuktige, men vi holdt godt varmen så tett sammen som vi lå.

Vi var i gang kl 0830. Det var mandag, og Fonnum gikk på en skikkelig smell i det vi startet. Han staket på alt han hadde i det flate lyset og gikk rett utfor en skavl og ned i elveleiet. Det gikk heldigvis bra. Han slo heller ikke sin personlige rekord i hopp med pulk, så det var rimelig bortkastet. Vi gikk gjennom glissen bjørkeskog og skavlete elveleier på vestsiden av dalen før vi rundet den sørlige spissen av Stormdalsfjellet og beveget oss nordvest oppover Litlstormdalen. Her gikk vi et stykke oppe i lia og led under det med pulkvelt hver tiende meter. Men alternativet var elveleiet, og det var langt verre.

Litlstormdalen er skikkelig trang, og i det den nærmet seg slutten og det trangeste partiet, så gikk været fra flatt hvitt til whiteout. Vi merket punkter med GPSen og gikk kun på den. Vi hadde null sikt og kjente kun at vi var i ferd med å bevege oss oppover lia til 926 moh på det høyeste. Her oppe på Stormdalsfjellet var snøen så hard og skavlene så dype at vi følte vi var på vei til Nordpolen. Været var traurig med vind og tåke, men klarnet noe opp i det vi rundet toppunktet og beveget oss veldig bratt utover mot Blakkådalen. Etter utallige pulkvelt og slitne lårmuskler etter bremsing på hard snø kunne vi etterhvert se vårt store delmål på turen: Svartisen!

Rett i nordvest ligger den trange dalen som etter en krapp sving huser brefallet Lappbreen. Rett nord for denne, forbi Ismellomfjellet, ligger breen vi hadde sett oss ut som adgangsporten til Svartisen, nemlig Fingerbreen. Fingerbreen er ca 8 km lang og stiger fra ca 420 moh til nesten 1100 moh. Vi måtte skli nordøst langs Blakkådalens østlige dalside i nesten 5 km før vi kunne ta styring rett ned mot elven Blakkåga som ligger i bunnen av Blakkådalen. Nede på 432 moh kl 1730 kunne vi endelig koble fra pulken og få satt opp teltet. Hans Jakob laget rådyr-/elggryte med potetmos. Vi hadde gått 22 km denne dagen i meget kupert terreng, så vi var skrubbsultne og slitne, og maten smakte fortreffelig.

Opp Fingerbreen

Neste dag var vi i gang allerede kl 0745. Været var strålende, men noe varmt. Solen sto opp over Stormdalsfjellet mens vi sakte nærmet oss starten på Fingerbreen. Litt blåis stakk opp, men sett ut i fra snøforholdene var det aldri snakk om å måtte benytte tau mellom oss. Vi så ikke en sprekk. Fingerbreen er uendelig lang og jevnt bratt, men utrolig fin å gå. Grunntempoet satt som en påle, og vi beveget oss ganske raskt oppover mot selve Svartisen.

Stigningskurve fra 26. og 27. februar.
Stigningskurve fra 28. februar
Stigningskurve fra 2. mars.

Klokken var allerede blitt 1500, og vi ville ikke ta noen sjanser. Været kunne bli verre. Vi satte opp teltet og bygde en stor levegg. Vinden sto opp gjennom dalen fra sørvest og kom i voldsomme kast. Utpå kvelden var Fonnum ute for å bygge opp igjen den nedraste veggen, men ellers forløp teltlivet som før. Vi spiste, leste, og angret på at vi hadde drukket opp nesten all cognacen dagen før.

Ned Vesterdalen og Glomdalen

Neste dag var vinden løyet, det var langt mildere, men like flatt lys som tidligere. Vi begynte turen sørvestover langs bunnen av Vesterdalen kl 1000 etter nitidig utgraving av pulk og annet utstyr. Det hadde snødd en del den natten, og mye av det hadde samlet seg rundt teltet vårt. Dagen forløp i rolig tempo i det småkuperte elveleiet. Jeg gikk nesten gjennom isen en gang, men ellers var det bare de bratte bakkene ned langs Bjørnebekken og ned på Flatisvatnet (298 moh) som ga oss utfordringer. Turens hovedutfordringer mente vi nå var et tilbakelagt stadium, og det var bare å surfe dette i land trodde vi. Det skulle ikke bli så enkelt.

Etter ca 17 km kom vi til en hytte. Dette var første tegn på sivilisasjon vi hadde sett siden vi dro ut. Hytta var ikke låst, så vi gikk inn en tur og kikket oss rundt. Det viste seg å være Fjelltjenesten sin hytte. Vi lukket døren og gikk videre over elven Glomåga for å ta fatt på siste del av turen den dagen, en 350 høydemeters stigning opp mot noen lange elveaktige vann de kaller Tverråga opp på 611 moh. Det hadde snødd hele dagen, så det var et slit å karre seg alle de høydemeterne opp på bare 3 km. Klokken ble 1800 før vi var fremme etter å ha gått ca 20 km den dagen. Vi slo leir, spiste viltgryte til middag og sov inderlig godt i våre klamme soveposer.

Et sant mareritt

I løpet av kvelden og morgenen gjorde vi en del vurderinger i forhold til nedfarten. Vi var nå bare få km unna målet vårt, Melfjordbotn, men de siste høydemeterne ned til sjøen så stupbratte ut på kartet. På morgenen hadde det kommet mye snø og det var mildt, bare 0°C, så vi vurderte snøskredfaren til å være så stor at vi valgte en alternativ rute til sivilisasjonen. Dessverre innebar dette at vi de siste kilometerne ikke ville ha noe kart å følge. Men det fikk stå sin prøve.

Som sagt, så gjort. Etter avmars kl 0830 i 30 cm nysnø, kjørte vi noe som liknet telemark ned igjen alle høydemeterne vi gikk opp kvelden før – pudderalarm! Vi tok oss forbi hytta vi var innom og til hengebroen over Glomdalsåga. Denne forserte vi som en via ferrata med pulkdragene festet til vaierene med karabinkroker for at de ikke skulle falle utfor broen og trekke oss med ned i elven. Så begynte klatringen oppover i dypsnøen. Småkupert og bratt. Pulkene veltet hele tiden, snøen ga ikke noe feste hverken for ski eller sko. Vi slet i over tre timer med å komme oss 200 høydemeter opp og 2 km avgårde.Men tilslutt sto vi med utsikt ned på Glomdalsvatnet og det nedlagte gårdsbruket Glomdalen. Vi kastet oss utfor den stupbratte traseén. Spesielt Fonnum var et syn der han gjorde tapre telemarksvinger med pulken tvunnet rundt trær og stygge fall som resultat.

Vel nede i krattskogen lurte vi på hvorfor vi måtte krysse en elv som plutselig dukket opp ingensteds fra. Kartet ga som så ofte før svaret. Elven kom fra en grotte med det talende navnet Storbekkgrotta. Vi kom oss ut på Glomdalsvatnet og var lavere enn vi hadde vært på turen før, helt nede på 126 moh. Vi tok sikte på en sti som vi etter sigende burde komme inn på rett etter bekkeutløpet sør ved vannet. Vi så aldri noen antydning etter en sti, så vi gikk på måfå etter terrenget og himmelretningen. Igjen var vi på vei oppover i et småkupert skogsterreng hvor elgen hadde herjet barken på trærne, og hvor snøfiller fortsatt dalte ned fra himmelen.

Med ett fikk vi se et gjensnødd snøscooterspor. Det var stor glede! Hvis vi klarte å følge dette sporet ville vi sikkert komme ned til folk. Men sporet var svært utydelig etter snøfallet. Vi fant to tegn til som kunne lede oss: for det første var snøen hardere der sporet gikk, og for det andre var trærne rundt mer herjet av elg enn ellers. Elgen foretrekker jo også harde spor fremfor dyp snø. Faktisk så ble det sagt av lokalbefolkningen at de noen steder kjører opp spor for å få elgen vekk fra veier og tettbebygde strøk.

Vi følte oss frem langs sporet flere kilometer opp og ned gjennom trangt skogsterreng. Tilslutt nådde vi frem til strømlinjer og en vei. Vi så også flere hytter og noen gårder. Vi fulgte veien til vi kom til en gård hvor det så ut som det var folk. Der ringte vi på og snakket med en hyggelig kar som opprinnelig kom fra Melfjordbotn. Vi spurte etter veien og fikk et greit svar: følg veien videre. Som sagt så gjort. Vi fulgte veien nedover og kom tilslutt til avkjøringen mot Melfjordbotn. Der vurderte vi hva vi skulle gjøre, før vi valgte å gå videre oppover mot Melfjorden. Vi måtte nemlig opp flere hundre høydemetre igjen, fordi vi måtte krysse en fjellovergang før vi kunne slippe oss ned i Melfjordbotn. Vi gikk en times tid oppover på veien før vi kom til en brøytestasjon. Der stoppet veien. Vinterstengt. Klokken var blitt 1800, så vi tenkte gjennom hva vi burde gjøre. Enten kunne vi fortsette utover kvelden mot Melfjordbotn som lå litt over en mil der fremme, for neste dag å gå tilbake, ringe etter drosje og komme oss til Mo i Rana før togavgang. Eller vi kunne legge oss til i teltet der vi var og ta drosje neste morgen. Vi valgte det siste. Vi ønsket minst av alt å få en hektisk lørdag.