Seilfly

Én med dilla på modellfly, én med sterk eventyrlyst og ei med liten sans for små rom. Hva er vel bedre enn seilfly da? Faggruppa for brukervennlighet på Steria er på faglig grunnet tur. Det er viktig å miste fotfestet noen ganger.

Én med dilla på modellfly, én med sterk eventyrlyst og ei med liten sans for små rom. Hva er vel bedre enn seilfly da? Faggruppa for brukervennlighet på Steria er på faglig grunnet tur. Det er viktig å miste fotfestet noen ganger.

There is an art, it says, or rather, a knack to flying. The knack lies in learning how to throw yourself at the ground and miss. Pick a nice day, The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy suggests, and try it.

Douglas Adams, Life, The Universe And Everything

Som sagt, så gjort. Ketil Storvik, Guri Ødegaard og Helge Kaasin valgte en fin onsdag for turen til Hønefoss og Ringerike Seilflyklubb. Der ble vi møtt av Olav Laurhammer som satte oss i arbeid med å få frem seilflyet, en tysk Grob. Vi ble enige om rekkefølgen. Guri ville være nummer to, jeg synes du var bra å starte. Så da ble Ketil nummer tre.

The first part is easy. All it requires is simply the ability to throw yourself forward with all your weight, and the willingness not to mind that it’s going to hurt. That is, it’s going to hurt if you fail to miss the ground. Most people fail to miss the ground, and if they are really trying properly, the likelihood is that they will fail to miss it fairly hard. Clearly, it is the second part, the missing, which presents the difficulties.

Douglas Adams, Life, The Universe And Everything

Jeg hadde en kjempetur. Vi dro opp til 600 meters høyde. Der fikk jeg noen kjappe fall og noen skikkelige svinger. Vi var oppe i 2,5 G. Helt rå følelse. Følelsen av vektløshet og trykket i svingene er skikkelig kult.

Både Guri og Ketil var fornøyde etter sine turer. Men det blir nok en tur til for gjengen. Ketil var i alle fall rimelig klar; neste gang skal vi opp til over 1000 meters høyde med fullt akroprogram.

Skarverennet 2007

Nok en gang var det tid for Skarverennet. Denne gangen var været svært usikkert på forhånd, men værgudene lot uværet stoppe og slo til med et nydelig vintervær.

Nok en gang var det tid for Skarverennet. Denne gangen var været svært usikkert på forhånd, men værgudene lot uværet stoppe og slo til med et nydelig vintervær.

Min far Alan Kåsin, hans kamerat Jan Åge Brattås og jeg reiste tradisjonen tro til Dagalifjell fredag for å overnatte der før løpstart. Ingen av oss var særlig i form, noen forkjølet, andre utrente, men dette kunne jo ikke stoppe oss. Vi gjorde som vi alltid pleier fredagen før løpet, tok oss en øl og snakket om løst og fast før vi krøp tidlig til køys.

Klokkene ringer

Klokken 0415 ringte klokkene i Bjørkebo, og hektisk aktivitet resulterte i at vi fikk i oss frokost og var klare i bilen kl 0500. Så bar det til Geilohallen som vanlig for å hente startnummer. Der var vi kl 0530 – presis når det åpner. Vi fikk det vi var ute etter og la i vei til fots bort til togstasjonen. Der sto toget å ventet, så vi gikk ombord og døste på vei til Finse.

Finse i -15°C

Vi var på Finse et par minutter på sju, og la i vei innover fjellet kl 0703. De fire første kilometerne av dette løpet på 38 km er oppoverbakker. Føret var helt ufattelig trått på grunn av nysnø og -15°C, så det gikk tregt i starten. Vi skøytet alle tre og det lugget skikkelig i frasparkene. Men vi kom oss da fremover. Siden vi tok det første toget lå vi foran de fleste av de andre 12000 deltagerne.

I farta

Vi hadde på forhånd bestemt oss for å gå hver for oss, og det tok overraskende nok ikke lang tid før jeg hadde gått fra fatter og tok igjen Jan Åge. Han var ikke i slag den dagen og slet skikkelig. Sånn er det noen ganger. Første drikkestasjon kommer alltid litt tidlig synes jeg, men det var godt med drikke. Andre drikkestasjon er lenger unna, og det var godt med en matbit da jeg kom dit. Føret var fortsatt helt forferdelig, selv om været var helt nydelig. Jeg måtte stake ned bakkene for å få fart. Vanligvis er ikke dette noe problem fordi bakkene er skikkelig bratte.

Mot mål

Jeg jobbet meg over den lange sletta mot drikkestasjon nummer tre. Etter denne er det en meget lang og ganske slak bakke før det blir flatere og begynner å gå nedover mot Ustaoset. Da er løpet på det nærmeste over og man kan slippe seg litt løs. Jeg prøvde å trykke på, men forkjølelsen og føret gjorde forsøkene tafatte. Men til slutt var det bare å kjøre ned de siste bakkene og over mål på Ustaoset. Det var kanskje en 50-60 mennesker der nede som hadde kommet før meg. Jeg brukte 3 timer og 15 minutter på turen. Ca 40 minutter senere kom først fatter, så Jan Åge.

Hjem

Trass i litt dårlige resultater var alle fornøyde med dagen. Vi var heldige og fant en buss som kjørte oss tilbake til Geilo. Der var vi rundt kl. 1200. Vi kom oss i bilen og kjørte tilbake til Kongsberg. Jeg fortsatte videre til Slependen etter en dusj og dro mer eller mindre rett på fest. Nok et flott renn!

Varme sva på Vardåsen

Etter et langt opphold når det gjelder klatring for min del, fikk jeg lurt med meg Geir Evensen på en liten tur til Vardåsen i Heggedal.


Etter et langt opphold når det gjelder klatring for min del, fikk jeg lurt med meg Geir Evensen på en liten tur til Vardåsen i Heggedal.

Vardåsen er mitt nærområde når det gjelder klatremuligheter, og jeg har lenge ønsket å klatre der. Endelig skulle jeg få realisert det. Det var en ufattelig varm dag, så det ble ikke en særlig langvarig affære, men vi fikk da gått en tre taulengders rute. Vardåsen består av sva med god friksjon, men det er steder hvor det ikke er mye å henge fingrene i. Geir ledet ruten med meg på slep.

Vi gikk en kombinasjon av Hygger’n pygger’n og Fixe. Vi begynte på Fixe med graderinger 3, 4 og 3+ på første talengde, gikk videre på en felles taulengde med 4, før vi avsluttet med Hygger’n pygger’ns taulengde med gradering 5-. Ruten er boltet. Ikke særlig imponerende graderingsmessig, men tatt i betraktning min dårlige klatreform og vår manglende erfaring på sva, så gikk det greit. Vi returnerte med tre behagelige rapeller.

Vi avsluttet en hyggelig kveld med bading i et vann like ved Dikemark. Det var utrolig deilig å få skylt av seg klatresvetten.

Jomfruelig kitetur

Noen vil nok hevde det er på grensen til galskap å kjøre over tre timer hver vei for tre timers moro i snø når løvet spretter hjemme, men ikke alle.


Noen vil nok hevde det er på grensen til galskap å kjøre over tre timer hver vei for tre timers moro i snø når løvet spretter hjemme, men ikke alle.

Jeg har for lenge siden innsett at livet dreier deg om forberedelser til nytelse, og at nytelsen som oftest er mer kortvarig enn forberedelsene. Man tilbereder et måltid i to timer og spiser det på en halvtime, man jobber dag ut og dag inn for å få penger til å leve, selv om man bruker det meste av tiden på nettopp arbeidet. Man sliter seg ut med plen og busker for noen skarve nytende timer i solen hver sommer. Siden det er slik er det viktig at forberedelsene er verdt det, og det er viktig å nyte hele prosessen. Man bør nyte matlagingen, jobben sin og hagearbeidet.

Med nyervervet kite, noen fete Iron Maiden-, Entombed- og Soulfly-skiver, samt noe spennende å se frem til var ikke timene fra Slependen til Fagerheim inne på Hardangervidda så tunge, snarere tvert imot. Og det hele var vel verdt det da kiten for første gang i mine hender fanget luft og steg til værs. På et blunk var jeg på full fart utover vannet og et gledeshyl kunne slippe over leppene mine. Jeg hadde vært ganske usikker med hensyn på egne ferdigheter. Kurset var allerede gammel historie, og frykten for å slepes etter kiten, samt generelt tap av kontroll var fortsatt levende, men alt gikk strålende!

Jeg kjørte frem og tilbake i nesten tre timer. Ikke mange krumspring og aldri en centimeter over bakken, men jeg fikk da såpass fart at jeg ble nervøs. Jeg må lære meg å svinge skikkelig og å komme litt opp i lufta. I tillegg må jeg kjøpe meg hjelm, klatrehjelm ser ikke bra ut!

Skarverennet 2005

Fatters fjortende og mitt andre Skarverenn ble en tro kopi av fjoråret; strålende sol, hardt føre og vindstille. Dermed ble det ikke så bra kitevær, men pytt.


Fatters fjortende og mitt andre Skarverenn ble en tro kopi av fjoråret; strålende sol, hardt føre og vindstille. Dermed ble det ikke så bra kitevær, men pytt.

Jeg reiste rett fra jobb i Oslo til Kongsberg fredag ettermiddag. Fatter skulle reise med Jan Åge Brattås til fjells, mens jeg tok egen bil fordi jeg tenkte å tilbringe hele helgen på hytta slik at jeg skulle få prøvd min nyervervede kite (Naish Element 7).

Klokken ringte 0500 og vi kom oss i klærne, spiste frokost og var allerede på vei til Geilohallen på Geilo kl 0610 for å hente startnummer. Det gikk greit, vi parkerte og gikk opp til togstasjonen litt etter kl 0700.

Toget gikk kl 0740 og vi var på plass på Finse kl 0825 hvor jeg smurte skiene med Universalklister før vi la i vei kl 0835. Jeg kunne som i fjor droppet klisteret fordi det ble til at jeg skøytet hele veien allikevel. Føret var igjen ekstremt skarpt og løypene var som støpt. Vi hadde flere løpere foran oss dette året fordi vi tok et senere tog, og det var en del som falt stygt i utforkjøringene. Traseen var på flere steder skrå, noe som gjorde det vanskelig å stoppe et fall siden all løssnø var skrapet vekk. Men det var fantastisk solskinn og helt vindstille hele turen. Bedre blir det ikke på fjellet!

Etter tre timer – kl 1136 – var vi i mål på Ustaoset. Hadde vi gått i konkurransen ville fatter kommet på 42. plass, mens jeg ville kommet på 54. plass i våre respektive klasser. Brattås kom ca 20 min før oss i mål. Vi ventet en time nede i målområdet hvor det var full fest, før vi tok buss tilbake til Geilohallen.

Jeg skiftet klær og dro innover mot Ustaoset igjen for å prøve kiten. Jeg kjørte videre forbi Haugastøl og Fagerheim til et vann på vestsiden. Det var totalt vindstille. Jeg satt i bilen, spiste matakken min og hørte på et hørespill om tungtvannsaksjonen på Rjukan på radio. En herlig stund. Jeg bestemte meg for å pakke ut kiten nede på vannet for å sjekke liner og teste om jeg kunne løpe den i gang. Men det var umulig.

Jeg reiste tilbake til hytta og slappet av hele kvelden. Det var ikke fritt for at jeg var trøtt. Morgenen etter var det nok en fantastisk, vindstille dag. Jeg ringte Haugastøl for å høre om det var noe vind der, men nei. Da pakket jeg sammen og reiste tilbake til Oslo hvor jeg etter litt utpakking kom meg ut på sykkelen og syklet min nå faste tur innover Vestmarka, forbi Rustan leir, ned til Semsvannet i Asker, ned til Holmen og hjem igjen til Slependen. En herlig avslutning på en fantastisk helg!

Kickass Tour -05

Nok en gang skulle Nettkringkaster og Utviklingsavdelingen på NRK på tur. Denne gangen sto kitekurs på programmet med base på Haugastøl.


Nok en gang skulle Nettkringkaster og Utviklingsavdelingen på NRK på tur. Denne gangen sto kitekurs på programmet med base på Haugastøl.

Geilo

Torsdag ettermiddag reiste Andreas, Christoffer, Marius og jeg til Haugastøl. Fredag morgen reiste vi til Geilo for å stå i bakkene der. Greit vær og OK føre gjorde dette til en flott tur. Jeg knakk selvsagt en stav, men ellers gikk ting smertefritt, ikke engang Christoffer fikk hjernerystelse. Headcam var med uten at vi helt fikk til de store filmatiske opplevelsene. Kvelden endte i et gedigent pokerlag og flere var ikke i seng før ved 3-4-tiden.

Kursstart

Fredag kveld var det en kjapp innføring i kitens hemmeligheter. Tilhørerne var nokså slitne etter middag med tilbehør, men det var allikevel nyttig. Lørdag morgen kom den store dagen og vi reiste ut med buss på vidda som viste seg fra sin beste side med fantastisk klart vær og sol. Dagen gikk fort uten at vi fikk ski under kiten denne dagen, men det var rått å kjenne kreftene. På ettermiddagen fikk jeg meg en liten skitur i området også, men løypene var ikke spesielt gode. Kvelden gikk selvsagt med til et nok et pokerlag.

Med ski

Søndag skulle vi endelig få ski på bena og det var spennende. For noen var det nok litt for spennende og langtrukne skrik om hjelp skar over vidda. Men de aller fleste fikk grep på det etterhvert selv om det ble noen småskader. To av oss røk sikkerhetslinen til kiten. Instruktørene gjorde en kjempejobb og det var en meget fornøyd gjeng som reiste hjem til Oslo med buss den kvelden. Noen med konkrete planer om å kjøpe seg kite, andre konkrete planer om aldri å ta i en kite igjen…

Liten klatreferie i Vestfold

Litt skiftende vær, men Pia Lyche og jeg kom fint i havn med skjærgårdsklatring på Verdens Ende. Ikke all verdens høye klipper, men utfordringer nok i bruk av naturlige sikringer og standplass.


Litt skiftende vær, men Pia Lyche og jeg kom fint i havn med skjærgårdsklatring på Verdens Ende. Ikke all verdens høye klipper, men utfordringer nok i bruk av naturlige sikringer og standplass.

Med fine vårdager fremfor oss dro vi nedover mot Sandefjord for å sjekke ut muligheter for klatring der nede.

Fører var skrevet ut fra nettet og den guidet oss gjennom kratt, urskog og innvoller fra rådyr på jakt etter det perfekte craget.

Etter en intens oversiktsrekognosering på torsdag la vi oss til på Vøra camping på kvelden. Grilling og et par pils i teltet var deilig etter en lang dag.

Fredag dro vi til Folehaven og klatret litt der – Down, Up & Down (4) – men ga oss ganske tidlig på grunn av at været slo over til noe kaldere med hagleskurer. En kald, men hyggelig kveld i teltet fulgte.

Lørdag morgen våknet vi til dårlig vær, regn og grått, og vi pakket teltet i hui og hast før vi dro avgårde. Vi kjørte nesten hele dagen rundt i Sandefjordsområdet, samt Holmestrand, Horten etc. I Horten spiste vi pizza før vi reiste til Tjøme og Verdens Ende.

På Verdens Ende innlosjerte vi oss på en liten campinghytte i havgapet. Deilig å ligge i seng igjen. En vifteovn gjorde det ikke så verst varmt inne mens vinden ulte utenfor. Litt tidlig på sesongen, men det gir et annet inntrykk enn midt i turistsesongen.

Søndag våknet vi til strålende vær, spiste en deilig frokost, vasket ut og reiste til turistmagneten Verdens Ende. Vi hadde dagen før sett oss ut to klipper som passende for klatring. Vi gikk tre ruter på den første klippen som er ca 5 meter høy med moderat lett klatring, 3+ til 4.

Den andre klippen er ca 7-8 meter høy og har merker etter klatring (en borrebolt uten henger) og er mer utfordrende. Jeg gikk en rute, ca 5-. Alle rutene ble gått på naturlige sikringer. Solen stekte fra en skyfri himmel hele dagen og vi var ganske møre da vi gikk tilbake til bilen på ettermiddagen.

På vei hjem kjørte vi småveier til Svelvik og Drammen, og vi grillet på veien. En deilig tur!

17. mai på Hauktjern

Pia Lyche og jeg feiret 17. mai på vår egen måte med en tur til Hauktjern for å klatre. Rutene var tøffe for Pia og gav meg en utfordring når det gjaldt sikring på naturlig måte.


Pia Lyche og jeg feiret 17. mai på vår egen måte med en tur til Hauktjern for å klatre. Rutene var tøffe for Pia og gav meg en utfordring når det gjaldt sikring på naturlig måte.

Vi klatret Zappfes smørbrød (4-) på naturlige sikringer, noe Pia klarte veldig bra. Deretter klatret jeg Alléen (4) og Speakers Corner (4+). Tilslutt grillet vi. En deilig måte å feire nasjonaldagen på.

Skarverennet 2004

Tre timer i fantastisk solskinn og knallhardt føre ble en herlig start på noe som forhåpentligvis blir en tradisjon. Jeg er jo nødt til å ta opp arven etter fatter som gikk sitt trettende Skarverenn i helgen.

Tre timer i fantastisk solskinn og knallhardt føre ble en herlig start på noe som forhåpentligvis blir en tradisjon. Jeg er jo nødt til å ta opp arven etter fatter som gikk sitt trettende Skarverenn i helgen.

Jeg reiste rett fra jobb i Oslo til Kongsberg fredag ettermiddag. Derfra reiste fatter og jeg til hytta på Dagalifjell hvor vi innlosjerte oss for natten.

Klokken ringte 0430 og vi kom oss i klærne og spiste frokost noe omtåket av tretthet. Allerede kl 0500 var vi ute av hytta på vei mot Geilohallen på Geilo for å hente startnummer. Det gikk greit, vi parkerte og gikk opp til togstasjonen litt før kl 0600.

Toget gikk kl 0615 og vi var på plass på Finse kl 0655 hvor vi smurte skiene med Universalklister. Det kunne vi droppet, føret var ekstremt skarpt og løypene var som støpt. Sporene etter tråkkemaskinen gjorde det ganske skummelt i nedoverbakkene og det ble en del ploging dessverre, men alternativet var fare for heftige fall på smale ski.

Det var et herlig solskinn og helt vindstille hele turen. Fantastisk! Dessverre var ikke arrangørene helt våkne så vi da vi kom tørste til første matstasjon var det ikke noe drikke å få. Meget irriterende og helt unødvendig. Men de andre stasjonene var i alle fall åpne.

Etter tre timer og fem minutter – kl 1010 – var vi i mål på Ustaoset, hvor arrangørene var i ferd med å rigge opp i målområdet. Jeg ser av tidene at fatter og jeg ville kommet på henholdsvis ca 39 plass og ca 43 plass i våre respektive klasser på 55-59 år og 30-34 år.

Bussene gikk ikke ennå så vi tok drosje tilbake til Geilo med fire andre. Så var det tilbake til hytta for å pakke før vi reiste ned til Kongsberg. Der benyttet jeg sjansen til å bytte til sommerdekk på bilen og fikse litt annet før jeg reiste innover til Oslo igjen. Dette må gjentas til neste år!

Bomtur til Stryken

Helge Fonnum og jeg tenkte oss til Stryken for å klatre is. Vi fant aldri isen pga. mørket, men vi fikk da klatret litt i alpin stil.

Helge Fonnum og jeg tenkte oss til Stryken for å klatre is. Vi fant aldri isen pga. mørket, men vi fikk da klatret litt i alpin stil.

Meterhøy snø og mørke gjorde denne turen til en morsom utfordring.

Haugsfossene på Hemsedal

Helge Fonnum og jeg dro til Hemsedal og tok Haugsfossen (IV 70m) og Indre Haugsfossen (V 60m).


Helge Fonnum og jeg dro til Hemsedal og tok Haugsfossen (IV 70m) og Indre Haugsfossen (V 60m).

Helge Fonnum og jeg tok en tur til Hemsedal for å klatre is. Vi fant Haugsfossen (IV 70m) og Indre Haugsfossen (V 60m) og greie forhold selv om isen var svært hard og porøs etter mange dager med streng kulde.

Buldring på Kannesteinen

Som de turistene Pia Lyche og jeg var i sommer fant vi det meste av attraksjoner. På Måløy fant vi Kannesteinen, og jeg klarte ikke å la være…


Som de turistene Pia Lyche og jeg var i sommer fant vi det meste av attraksjoner. På Måløy fant vi Kannesteinen, og jeg klarte ikke å la være…

Kannesteinen ligger på Måløy og er en meget besøkt attraksjon. Å komme seg opp er ikke noen stor bragd, men litt slitsomt, særlig barbeint.

Hauktjern igjen

Helge Fonnum, Pia Lyche og jeg tok en tur til Hauktjern. Vi klatret Hit og dit (6), Ingen heksekunst (6+) og Brownske bevegelser (6+).


Helge Fonnum, Pia Lyche og jeg tok en tur til Hauktjern. Vi klatret Hit og dit (6), Ingen heksekunst (6+) og Brownske bevegelser (6+).

Vi rotet lenge rundt før vi fant et ledig sted å klatre, men vi fikk da gått tre ruter på Veslefeltet.

Årets første på Hauktjern

Endelig var Per Kristian Bø og jeg tilbake på klippene på Hauktjern. Etter en noe nervøs start klarte jeg i alle fall å få med meg Kolibrien (6-) på led.


Endelig var Per Kristian Bø og jeg tilbake på klippene på Hauktjern. Etter en noe nervøs start klarte jeg i alle fall å få med meg Kolibrien (6-) på led.

Per Kristian Bø og jeg tok en tur til Hauktjern da vi måtte avlyse en helgetur til Jotunheiemn pga. dårlig vær. Dette var første gang på klippe i år og vi var litt spente. Jeg startet med å lede Speakers Corner (4+), PK fulgte etter og vi gjorde et par varianter av denne hver på topptau.

Så flyttet vi tauet litt til venstre og jeg topptauet Kolibrien (6-) mens jeg etablerte noen naturlige sikringer på forhånd. Så ledet jeg denne ruten (som er mix) med etablerte, men utrygge naturlige sikringer. Det gav et skikkelig adrenalinrush. PK topptauet en kombinert rute med Speakers Corner i starten før han traverserte over til Kolibrien i toppen. En flott tur i deilig vårvær.

Isklatring på Rjukan

Helge Fonnum og jeg tok en tur til Rjukan for å klatre is. Vi tok vakre Nye Vemorksfoss på ca 150 m.


Helge Fonnum og jeg tok en tur til Rjukan for å klatre is. Vi tok vakre Nye Vemorksfoss på ca 150 m.

Etter å ha stått opp kl 0430 og kjørt fra Skien i et veldig snødrev på umåkede veier møtte jeg Helge Fonnum kl 0700 i Kongsberg før vi reiste videre i snødrevet til Rjukan. Etter mye om og men og snørydding av parkeringsplass kunne vi begynne nedstigningen til skaret etter elven rett ved Vemorksbroen.

I meterdyp snø bakset vi oss innover langs elven til vi fant Nye Vemorksfoss rett under og til høyre for den gamle kraftstasjonen på Vemork. Fossen ligger i et fantastisk miljø kantet med voldsomme fjellhammere. Alt lå til rette for en flott dag selv om snøværet ikke ga seg. Vi lot sekken stå igjen nede ved foten av fossen og bega oss oppover.

Isen var knallhard og knudrete og med mange 90-graders søyler ble klatringen hard og psykende. Vi ble nødt til å ha fire standplasser pga. dårlig med is på toppen, så det tok sin tid. Men til slutt var vi oppe og kunne følge veien fra kraftstasjonen over broen og tilbake til bilen.

Svenskene som hadde kommet likt med oss var i ferd med å reise mens vi lempet av utstyret vi hadde på oss og bega oss tilbake langs elveleiet. Vel fremme ved sekkene igjen falt mørket på og vi kunne endelig unne oss mat og en kopp varm te med tilhørende marsjmusikk av en Adolf H. fra Fonnums reiseradio. Og i den mørke desemberkvelden gikk vi tilbake til bilen langs elveleiet akkompagnert av marsjer og blåaktig diodelys. Det var vakkert og vi lo oss skakke etter en herlig slitsom dag.

Så var det bare å kjøre tilbake til Kongsberg i snødrevet på såpeglatte veier før jeg kronet dagen med en to timers måkeøkt i gården hjemme. Det hadde jo snødd 35 cm den dagen…

Klatring på Kongsberg

Helge Fonnum og jeg reiste til Rollag for å klatre is, men der må det må boltes. Vi klatret litt teknisk i Håvet.


Helge Fonnum og jeg reiste til Rollag for å klatre is, men der må det må boltes. Vi klatret litt teknisk i Håvet.

Helge Fonnum og jeg tok en dagstur opp til Rollag i Numedal for å se på et isfall vi så oss ut i fjor. Vi kavet oss opp i lia med 30 kg sekker, så på stedet, fant at det ikke lot seg gjøre å klatre uten bolting, og gikk ned igjen. Så reiste vi til Håvet hvor Fonnum viste meg litt teknisk klatring.

Grotting på Skrim

Helge Fonnum og jeg tok en avstikker for å grotte på Skrim ved Kongsberg.


Helge Fonnum og jeg tok en avstikker for å grotte på Skrim ved Kongsberg.

Skrimfjellet ved Kongsberg har et par fine grotter laget av elvevann. Helge Fonnum og jeg måtte selvsagt sjekke dette ut. Vi kom ca. 150 meter inn og ned i fjellet. Ganske spennende.

Isklatring i Numedal

En tur til Numedal for å sjekke isforholdene. Vi klatret «Søndagstur». En førstebestigning?


En tur til Numedal for å sjekke isforholdene. Vi klatret «Søndagstur». En førstebestigning?

Flott vær og god is gjorde denne helgen med isklatring til en flott og spennende opplevelse. Helge Fonnum og jeg reiste oppover kjente trakter i Numedal for å finne is å klatre i.

Vi hadde tidligere på vinteren sett at det var is å klatre, men hadde ikke pekt oss ut noe sted. Vi fant et flott sted i Rollag rett ved veien i nærheten av Idrettsskolen.

Fossen var ikke spesielt vanskelig, derav navnet «Søndagstur», men det er en fin foss for folk som ikke har gått på led før. Den er fint inndelt i tre taulengder på henholdsvis 55, 50 og 40 meter med gode standplassmuligheter mellom hver. Men den er høy (150 meter) og ganske luftig noen steder.

Vi fulgte ruten til høyre, men det er et par spennende ruter også til venstre. Vi rekognoserte på lørdag ettermiddag og klatret nederste del på topptau før vi søndag tok hele fossen på led.

Vi var oppe allerede ved ett-tiden så vi hadde tid til å leke oss i noen isgardiner ca 100 meter lenger nord. Vi firte oss ned og klatret de ca 50 meterne på oversiden av en nesten glatt fjellvegg med tynn, ikke klatrbar is og et overheng. Vi kalte denne fossen «Gardina» og tenker å ta hele på led neste vinter.