Om å ro til fotball-VM

Holmer, skjær, små øyer, seilbåter, fugler og mennesker; mangt er det som bryter havoverflaten fra der hvor forfatterens øyne befinner seg, skuende inn mot det svenske fastlandet fra en av disse øyene som bryter havoverflaten som en grå hval, slipt og nedkjempet av elementer og mennesker som har stukket flaggstenger og pæler ned i dens arrete rygg i århundrer. Pinnö er en sommerdrops utenfor turist- og sommerbyen Grebbestad som bare må suges på. Mens Grebbestads tilstedeværelse kommer som en overraskelse på den uforvarende landeveisfarende som har pløyet seg vei gjennom det svenske bondelandet etter Svinesunds handelsgalopp, så ligger Pinnö som en naturlig fortsettelse av den svenske skjærgårdsidyllen som eskalerer jo lenger ut i havgapet du kommer, helt til havet i vest tar over på baksiden av øya.

Fortsett å lese «Om å ro til fotball-VM»

Spikertjern


Spede regndråper krydrer det blanke skogstjernet. Vannliljebladene duver såvidt i ringene etter nok et vak. Tjernet er som et opprevet sår i myra som sakte er i ferd med å gro igjen. Det eneste synlige arret når den tid kommer vil være navnet: Spikertjern. Litt inne på land langs de gresskledte breddene står lauvtrærne tett; bjørk, or og rogn, og iblant en gran eller ei furu. Bak der igjen står furuveggen rank og lysebrun.
Fortsett å lese «Spikertjern»

Bekkestua


Der trikken nå med en ulende lyd pløyer seg forbi Bekkestua sentrum i Bærum gikk det en bekk i gamle dager. Ved denne bekken lå det en fattig husmannsplass med et to etasjers tømmerhus. Denne plassen het Bekkestua og skulle i 1924 gi navnet til en holdeplass på Bærumsbanen – banen som senere ble kalt Kolsåsbanen – og ennå senere til den småbypregede Bekkestua i utkanten av Stabekk. Navnet «Stabekk» på sin side er sammensatt av «stadr» som betyr stille og «bekk», og er antatt å skulle bety den krokete, stilleflytende bekken.

Fortsett å lese «Bekkestua»

Den evige gjenkomst

«Furet, værbitt over vannet», slik beskriver nasjonaldikteren Bjørnstjerne Bjørnson i 1870 det langstrakte og fjellrike landet Norge. 101 år senere fødes jeg, og på nippet 37 år inn i livet stryker jeg håndflaten mot den rue overflaten av akkurat dette furete, værbitte landet 2329 meter over vannet, på Tjønnholstinden i Jotunheimen.

Marianne og jeg gikk fra parkeringsplassen ved Vargbakken på Valdresflye noe sent lørdag morgen. Vi somlet med en hyggelig frokoststund i det deilige været utenfor teltet på rasteplassen noe lenger sør. Solen varmet godt da vi med lette dagstursekker trasket innover mot Leirungsdalen. Blå himmel og høstfarger gjorde stemningen mildt sagt upåklagelig. Rett etter krysningen av Steinflybekken tok vi av stien og beveget oss på gamle morenerygger oppover Steinflybakkan og opp til Steinflye. Her kunne vi igjen se Steinflybrean som ligger som et døsig dyr med ryggbuktningen inn mot bandet mellom Høgdebrotet (2226 moh, som jeg tidligere har besteget) i nord, og Tjønnholstinden (2329 moh) og Steinflytinden (2318 moh) i sørvest.

Fortsett å lese «Den evige gjenkomst»

Marianne Kristina Wahlstrøm

Marianne Kristina Wahlstrøm er fra Beisfjord i Nordland, utdannet innenfor IT og ledelse, og jobber per i dag i Idium AS. Tidligere har hun jobbet bl.a. i Visma Software Norge og Adaptive AS. Hun har en hang til lange sykkelturer, løping, klatring, toppturer og skiturer. Hun har et høyt energinivå, smittende latter og solide egenskaper som fjellfant.

Marianne Kristina Wahlstrøm
Marianne Kristina Wahlstrøm

Marianne Kristina Wahlstrøm er fra Beisfjord i Nordland, utdannet innenfor IT og ledelse, og jobber per i dag i Idium AS. Tidligere har hun jobbet bl.a. i Visma Software Norge og Adaptive AS. Hun har en hang til lange sykkelturer, løping, klatring, toppturer og skiturer. Hun har et høyt energinivå, smittende latter og solide egenskaper som fjellfant.

Curriculum vitae (PDF)

Copyright Rondane


De fleste av oss som liker utfordringer i friluft har våre forbilder; det er noen som har gått opp de fotsporene vi plasserer våre fjellstøvler i. Antallet nye oppdagelser og hvite flekker på kartet har de siste hundre år blitt redusert til nærmest ingen. Oppdagertrangen synes ikke å avta av den grunn, den ser bare ut til å vende seg dels innover, dels mot det sportslige.

Reduksjonen i nye uoppdagede flekker på kartet har gjort det nødvendig å utfordre naturen på stadig nye måter; alene, uten etterforsyninger (unsupported) eller i mørket, gjerne alt på en gang. Det er ikke lenger siden enn 1982 at norske polfarere begynte å sette sportslige restriksjoner på seg selv. Frem til da var alt lov; båt, fly, luftskip, ballonger, hester, hunder og motorsleder.

Fortsett å lese «Copyright Rondane»

På Mont Blanc, 4808 moh

Klokken 0835 tirsdag morgen stod Marianne, Eldar, Silje, Michael og undertegnede på toppen av Mont Blanc (4808 moh) etter å ha gått mer eller mindre 2500 høydemeter i ett. Noe senere kom også Mailen og Bård til topps. Etter knappe to dager med akklimatisering var det ikke verst å få syv av syv på toppen. Men vi var alle slitne, fryktelig slitne, eller snarere tomme på grunn av høyden. De fleste hadde hodepine og kjente snev av kvalme. De siste 450 høydemeterne var meget tunge. Kroppen lystret liksom ikke selv om muskler og pust kjentes bra. Det er en følelse jeg bare kan sammenlikne med å være febersyk uten feber.

Klokken 0835 tirsdag morgen stod Marianne, Eldar, Silje, Michael og undertegnede på toppen av Mont Blanc (4808 moh) etter å ha gått mer eller mindre 2500 høydemeter i ett. Noe senere kom også Mailen og Bård til topps. Etter knappe to dager med akklimatisering var det ikke verst å få syv av syv på toppen. Men vi var alle slitne, fryktelig slitne, eller snarere tomme på grunn av høyden. De fleste hadde hodepine og kjente snev av kvalme. De siste 450 høydemeterne var meget tunge. Kroppen lystret liksom ikke selv om muskler og pust kjentes bra. Det er en følelse jeg bare kan sammenlikne med å være febersyk uten feber.
Fortsett å lese «På Mont Blanc, 4808 moh»