Bekkestua


Der trikken nå med en ulende lyd pløyer seg forbi Bekkestua sentrum i Bærum gikk det en bekk i gamle dager. Ved denne bekken lå det en fattig husmannsplass med et to etasjers tømmerhus. Denne plassen het Bekkestua og skulle i 1924 gi navnet til en holdeplass på Bærumsbanen – banen som senere ble kalt Kolsåsbanen – og ennå senere til den småbypregede Bekkestua i utkanten av Stabekk. Navnet «Stabekk» på sin side er sammensatt av «stadr» som betyr stille og «bekk», og er antatt å skulle bety den krokete, stilleflytende bekken.

Fortsett å lese «Bekkestua»

Den evige gjenkomst

«Furet, værbitt over vannet», slik beskriver nasjonaldikteren Bjørnstjerne Bjørnson i 1870 det langstrakte og fjellrike landet Norge. 101 år senere fødes jeg, og på nippet 37 år inn i livet stryker jeg håndflaten mot den rue overflaten av akkurat dette furete, værbitte landet 2329 meter over vannet, på Tjønnholstinden i Jotunheimen.

Marianne og jeg gikk fra parkeringsplassen ved Vargbakken på Valdresflye noe sent lørdag morgen. Vi somlet med en hyggelig frokoststund i det deilige været utenfor teltet på rasteplassen noe lenger sør. Solen varmet godt da vi med lette dagstursekker trasket innover mot Leirungsdalen. Blå himmel og høstfarger gjorde stemningen mildt sagt upåklagelig. Rett etter krysningen av Steinflybekken tok vi av stien og beveget oss på gamle morenerygger oppover Steinflybakkan og opp til Steinflye. Her kunne vi igjen se Steinflybrean som ligger som et døsig dyr med ryggbuktningen inn mot bandet mellom Høgdebrotet (2226 moh, som jeg tidligere har besteget) i nord, og Tjønnholstinden (2329 moh) og Steinflytinden (2318 moh) i sørvest.

Fortsett å lese «Den evige gjenkomst»

Marianne Kristina Wahlstrøm

Marianne Kristina Wahlstrøm er fra Beisfjord i Nordland, utdannet innenfor IT og ledelse, og jobber per i dag i Idium AS. Tidligere har hun jobbet bl.a. i Visma Software Norge og Adaptive AS. Hun har en hang til lange sykkelturer, løping, klatring, toppturer og skiturer. Hun har et høyt energinivå, smittende latter og solide egenskaper som fjellfant.

Marianne Kristina Wahlstrøm
Marianne Kristina Wahlstrøm

Marianne Kristina Wahlstrøm er fra Beisfjord i Nordland, utdannet innenfor IT og ledelse, og jobber per i dag i Idium AS. Tidligere har hun jobbet bl.a. i Visma Software Norge og Adaptive AS. Hun har en hang til lange sykkelturer, løping, klatring, toppturer og skiturer. Hun har et høyt energinivå, smittende latter og solide egenskaper som fjellfant.

Curriculum vitae (PDF)

Copyright Rondane


De fleste av oss som liker utfordringer i friluft har våre forbilder; det er noen som har gått opp de fotsporene vi plasserer våre fjellstøvler i. Antallet nye oppdagelser og hvite flekker på kartet har de siste hundre år blitt redusert til nærmest ingen. Oppdagertrangen synes ikke å avta av den grunn, den ser bare ut til å vende seg dels innover, dels mot det sportslige.

Reduksjonen i nye uoppdagede flekker på kartet har gjort det nødvendig å utfordre naturen på stadig nye måter; alene, uten etterforsyninger (unsupported) eller i mørket, gjerne alt på en gang. Det er ikke lenger siden enn 1982 at norske polfarere begynte å sette sportslige restriksjoner på seg selv. Frem til da var alt lov; båt, fly, luftskip, ballonger, hester, hunder og motorsleder.

Fortsett å lese «Copyright Rondane»

På Mont Blanc, 4808 moh

Klokken 0835 tirsdag morgen stod Marianne, Eldar, Silje, Michael og undertegnede på toppen av Mont Blanc (4808 moh) etter å ha gått mer eller mindre 2500 høydemeter i ett. Noe senere kom også Mailen og Bård til topps. Etter knappe to dager med akklimatisering var det ikke verst å få syv av syv på toppen. Men vi var alle slitne, fryktelig slitne, eller snarere tomme på grunn av høyden. De fleste hadde hodepine og kjente snev av kvalme. De siste 450 høydemeterne var meget tunge. Kroppen lystret liksom ikke selv om muskler og pust kjentes bra. Det er en følelse jeg bare kan sammenlikne med å være febersyk uten feber.

Klokken 0835 tirsdag morgen stod Marianne, Eldar, Silje, Michael og undertegnede på toppen av Mont Blanc (4808 moh) etter å ha gått mer eller mindre 2500 høydemeter i ett. Noe senere kom også Mailen og Bård til topps. Etter knappe to dager med akklimatisering var det ikke verst å få syv av syv på toppen. Men vi var alle slitne, fryktelig slitne, eller snarere tomme på grunn av høyden. De fleste hadde hodepine og kjente snev av kvalme. De siste 450 høydemeterne var meget tunge. Kroppen lystret liksom ikke selv om muskler og pust kjentes bra. Det er en følelse jeg bare kan sammenlikne med å være febersyk uten feber.
Fortsett å lese «På Mont Blanc, 4808 moh»

Skeie, Søre- og Sørvestre Smørstabbtind og Gravdalstinden

Selv ikke våren i Oslo og en måned i snø og isens mekka på Svalbards 79. breddegrad kunne dempe min lyst på å få gått en vårskitur i Jotunheimen. Lykkeligvis var Marianne, selv etter flere helger med toppturer, av samme oppfatning.

Planen var grei; reise rett etter jobb på fredag ettermiddag, ligge første natten i telt ved den første bommen på riksvei 55 fra øst, parkere bilen ved Krossbu, trekke utstyr og mat én kilometer opp til en tidligere brukt teltplass, bestige Skeie (2118 moh) på lørdag, og bestige Gravdalstinden (2113 moh) på søndag. Det hele endte med at vi besteg Skeie etter planen på lørdag, men fikk med oss Søre Smørstabbtind (2033 moh) og Sørvestre Smørstabbtind (2045 moh) i tillegg til Gravdalstinden på søndag i et vanvittig flott vær.

Denne turen var ment å være en kosetur og var dermed ikke forventet å gi oss de største fysiske eller psykiske utfordringene, men Skeie usikret på snø ble en passe fin utfordring. Toppen har en bratt flanke sett fra Leirbreen i øst, og et overhengende stup mot Smørstabbreen i vest, med en skarp til dels snødekt egg som topp.

Skeie

Vi kom oss ikke fra den nyopprettede leiren øst for Krossbu før etter lunsj ved 14-tiden. Været var tåket og ikke bra med slett utsikt mot toppene, men det var såpass ustabilt at det fort kunne bikke over til å bli bra slik som værmeldingen hadde meldt. Vi labbet over Leirbreen og etter hvert langs med Skeie før vi skrådde oppover mot det laveste punktet på eggen som går mot Veslebjørn. Snøfeltet var bratt og med flere ferske småras, men vi vurderte situasjonen som trygg selv om det seg ned et ras mens vi spiste litt mat nede på breen.

Vel oppe av snøfeltet og rett under eggen byttet vi ut ski med stegjern og isøks, og kløv opp de siste meterne. Vi forserte flere små hamrer hvor vi måtte klatre, og det var til tider noe utsatt, særlig de gangene vi måtte bevege oss forbi hamrene på øst- eller vestsiden. Selv om vi hadde et kort tau og noe sikringsutstyr i sekken, så var det aldri noe poeng å trekke dette frem. Skeie (2118 moh) har to toppunkter og vi fikk med oss begge for å være på den sikre siden, før vi returnerte. Været var fortsatt dårlig og det begynte å bli sent. Det bør nevnes at vi brukte unødig lang tid på denne turen fordi jeg følte meg skikkelig dårlig med magesmerter og generell slapphet.

Uansett, da vi kom ned igjen til eggens laveste punkt løftet hele det lave skydekket seg og solen strålte utover de omkringliggende toppene Store Smørstabbtind, Kniven, Sauen, Sokse, Bjørnungen, Storebjørn, Veslebjørn og Kalven, samt resten av Jotunheimen. Vi forbannet det faktum at dette ikke skjedde en halvtime før mens vi var på toppen, men uansett var vi glade for denne flotte sjansen til å få en fin nedkjøring tilbake til leiren.

Den bratte snøflanken hadde perfekt vårsnø og var en skikkelig opptur, men siden klokken nærmet seg 2100, så var det blitt gjennomslagsskare på breen videre, noe som gjorde det skikkelig ubehagelig å styre telemarksvingene. Vi kom oss allikevel ned til teltet og fikk laget oss et skikkelig herremåltid utendørs med tilhørende forfriskninger før utstyret begynte å rime og det var på tide å stupe til sengs, godt solbrente.

Gravdalstinden, Søre- og Sørvestre Smørstabbtind

Søndag opprant med et fantastisk vær. Blå himmel fra ende til annen, og vi nøt frokost i det sort-hvite med stor livsappetitt. Klokken ble 1030 før vi begynte turen langs den merkede skiruten over Leirbreen og etter hvert Smørstabbreen. Solen stekte i våre solblokkerte ansikter mens vi rundet Skeie på nordvestsiden, gikk langs Veslebjørn og Storebjørn på vestsiden mens vårt mål Gravdalstinden steg opp i passasjen mellom Søre- og Sørvestre Smørstabbtind som en glassert dessert.

Da vi kom frem til passasjen gikk vi opp et bratt snøfelt på østsiden for å komme til toppen av Søre Smørstabbtind (2033 moh). På vei oppover møtte vi tre jenter som allerede hadde vært oppe. Så kunne vi kjøre på ski ned til skaret mot Gravdalstinden (2113 moh). Oppstigningen til denne startet bratt og vi valgte å gå til fots, jeg med skiene på sekken. Vel oppe hadde vi en fantastisk vindstille utsikt utover det meste av Jotunheimen. Jeg fikk en fin nedfart, og da særlig på det bratteste partiet.

Vi staket oss tilbake til passasjen igjen, denne gangen langs foten på vestsiden av Søre Smørstabbtind, før vi la fra oss sekkene og ruslet opp mot Sørvestre Smørstabbtind (2045 moh). Også her fikk jeg en fin nedkjøring før vi sammen kunne skli ned mot den flate Smørstabbreen igjen. Klokken 1730 var vi tilbake i leiren og pakket denne raskt ned i pulkene og seilte ned igjen til bilen. Klokken 2400 var vi tilbake i Oslo. En fantastisk deilig tur var vel overstått.