Tindesport og kunsten å vedlikeholde en bil

Førstereisgutten er på sin andre tur med nygrodde gnagsår, mens min nye bruktbil er på sin første tur til 1850 moh. Andreas Thomassen, Opel Vectra og Helge Kaasin er på vei til Nord-Europas høyeste punkt.

Førstereisgutten er på sin andre tur med nygrodde gnagsår, mens min nye bruktbil er på sin første tur til 1850 moh. Andreas Thomassen, Opel Vectra og Helge Kaasin er på vei til Nord-Europas høyeste punkt.

I likhet med så mange andre Jotunheimenturer begynner også denne med en første natt i telt på rasteplassen i nærheten av Heimsætren, dvs. ved den første bommen østfra før Sognefjellet på R55. Vi ble sittende å ta et par øl og drikke cognac ute til kl 0030 før vi tumlet oss i posen. Temperaturen var fin, praten var god, mens myggen kunne spart seg de bitende kommentarene.

Opptur med nedtur

Kl 0700 var vi oppe og klare for dyst. Dagens mål var Galdhøpiggen fra Juvasshytta, etter sigende en meget grei tur. Vi sverget fortsatt til ski og gjorde rett i det skulle det vise seg. Jeg har tidligere vært på Galdhøpiggen, men i så dårlig sikt og tidlig på vinteren at det ikke var mye å se. Andreas hadde ikke vært der før.

Vi tok oss god tid med frokost og pakking. Det er jo en av fordelen med turer på denne tiden av året, det er lange dager. Etter hvert kom vi oss i bilen og kjørte litt tilbake før vi tok av mot Juvasshytta. Vi betalte velvillig de 85 kronene damen ved bommen krevet av oss ved Raudbergstulen før vi snirklet oss videre oppover. Det gikk ikke lenge før vi så det freste damp ut fra panseret. I speilet kunne vi se sporet etter kjølevannet så og si i kjølvannet. Helvete!

Det tok meg ca 13 sekunder å konstantere hull i en av de tykke høytliggende kjølevannslangene som går fra motorblokka og til øverst på radiatoren. Den var i årenes løp blitt slitt av mot batteriet. Vi var på ca 1300 moh og hadde fortsatt over 500 høydemeter igjen. Vi brettet opp ermene og satte i gang med en provisorisk reparasjon. Heldigvis fløt det en liten bekk langs veien, så vann hadde vi tilgjengelig. Jeg lappet slangen sammen med gaffatape og metallfolie. Vi samlet vann i alt vi hadde tilgjengelig og lot det stå til. Ikke lenge etterpå kokte det igjen, men vi fylte på vann og fortsatte frem til Galdhøpiggen Sommerskisenter på ca 1850 moh.

På vei

På sommerskisenteret var det folk i full vigør i bakken. Vi hadde nok med å prøve å legge biltrøbbelet bak oss og få på oss utstyret. Et par andre karer var i samme ærend og vi slo av en prat angående Styggebrean og om nødvendigheten av tau der. Vi ble enige om å ta med oss tauet kun som en ekstra sikkerhetsforanstaltning og gå uten. Tross alt er det en forskjell på å gå med ski og å gå til fots. Været var strålene med lette skyer og høy temperatur. Vi valgte shorts og kortermet genser begge to. Vi var ikke i gang før klokken 1130.

Turen over breen gikk lekende lett, og ikke lenge etter var vi på vei over den bratte ryggen som utgjør starten på Piggbrean opp mot toppen av Galdhøpiggen. Vi hadde skiene på ryggen. Tilbake på snø tok vi på oss skiene igjen og tuslet siste stykket opp til toppen. Horder med mennesker var på vei ned.

På toppen av Nord-Europa

Kl 1400 sto vi på toppen, 2469 meter over havet. Et herlig skue! Det kom til flere folk som skrålte og skålte i champagne. Vi nøt utsikten over hele Jotunheimen, tok våre bilder og mens Andreas lappet sammen sine tilbakevendende gnagsår, så gikk jeg en svipptur bort på en liten fortopp som heter 2438. Så suste vi ned igjen på ski. Snøen var råtten og rar, så det gikk ikke helt knirkefritt, men vi kom da ned igjen.

Vi kom oss over den bratte ryggen før vi kjørte ned på Styggebreans vestre del med en bestigning av Vesle Galdhøpiggen (Veslepiggen) (2369 moh) som mål. Jeg hadde sett meg ut et skar som det burde være mulig å komme opp på, noe som ville spare oss noen meter, både i høyde og lengde. Vi kom oss opp den bratte snøryggen mot den loddrette østveggen av Veslepiggen. Jeg klatret opp i skaret uten store problemer, men etter å ha kommet opp noen meter trivdes ikke Andreas spesielt mye, så vi ga opp den ruten. Det var forsåvidt greit, for jeg hadde litt vanskeligheter med å komme ned igjen.

Veslepiggen

Dermed gikk vi normalruten opp ryggen fra Løyfte. Der møtte vi et par andre hyggelige turgåere med to flotte hunder. Vi kløv opp de første meterne fra Løyfte før vi rolig kunne traske bort til toppen nesten én km lenger sør. Klokken var nå blitt 1700, og Andreas syntes i grunn det hadde vært et bra utbytte denne dagen. Han slet fortsatt med gnagsårene.

Galdhøe og Kjelhøe

Vi gikk ned igjen til Løyfte og spiste litt før vi skilte lag kl 1800. Jeg ønsket å få med meg de to utrolig enkle 2000-metrene Galdhøe (2283 moh) og Kjelhøe (2223 moh) før jeg tok kvelden. Andreas satte kursen mot sommerskisenteret. Kl 1850 sto jeg på toppen av den flate og lite spennende Galdhøe, etter litt vandring til fots med skiene på ryggen. Så ruslet jeg videre nordover i steinørkenen. Ved skitrekket la jeg igjen sekk og ski før jeg etter enkel rusling kl 1930 sto på toppen av Kjelhøe. Jeg kom meg raskt tilbake til skitrekket hvor bakken lå foran meg nypreparert og uten folk. Herlig!

Jeg suste ned og etter noen minutter med deilige lange telemarksvinger kunne jeg skremme Andreas som satt og sov i bilen ved å dundre på ruta.

Nedtur med opptur

Så var det å komme seg ned igjen da. Vi vurderte situasjonen slik: for det første var Andreas ikke særlig i stand til å gå turer neste dag uten å ødelegge seg igjen med gnagsår. For det andre måtte vi gjøre en større og bedre reparasjon av bilen slik at vi kunne kjøre de vel 40 milene hjem til Oslo noenlunde uproblematisk. Vi valgte å kjøre bilen tilbake til rasteplassen og tilbringe natten der, før vi skulle kjøre hjem neste dag.

Som tenkt så gjort. Vi fylte vann på bilen og kjørte rolig nedover de 1000 høydemeterne til R55. Jeg kunne ikke bremse på girene av frykt for at bilen skulle koke, så det gikk hardt ut over bremsene. Vi stoppet en periode ved Raudbergstulen for å kjøle dem ned. Det røyk skikkelig fra forhjulene. Resten av turen til rasteplassen gikk smertefritt, og vi kunne noe lettet meske oss med middag, øl og cognac.

Hjemtur

Søndag sov vi lenge før frokost med kokekaffe og sol. Deretter startet jeg å fikse bilen, mens Andreas pakket leiren. Jeg limte hullet med lim og lapp fra liggeunderlagets reparasjonssaker. Fordelen med dette er at det både liker vann og varme. Deretter forseglet jeg det med gaffatape. Så klippet jeg opp en ølboks, surret den rundt og satte på strips i hver ende. Så litt mer gaffa, og vips, så var skaden fikset.

‘I’ve got some right here,’ I said gleefully, holding up a can of beer in my hand.

He didn’t understand for a moment. Then he said, ‘What, the can?’

‘Sure,’ I said, ‘the best shim stock in the world.’

I thought this was pretty clever myself. Save him a trip to God knows where to get shim stock. Save him time. Save him money. But to my surprise he didn’t see the cleverness of this at all.

In fact he got noticeable haughty about the whole thing. Pretty soon he was dodging and filling with all kinds of excuses and, before I realized what his real attitude was, we had decided not to fix the handlebars after all.

As far as I know those handlebars are still loose. And I believe now that he was actually offended at the time. I had had the nerve to propose repair of his new eighteen-hundred-dollar BMW, the pride of a half-century of German mechanical finesse, with a piece of old beer can! Ach, du lieber!

Robert M. Pirsig, Zen and the Art of Motorcycle Maintainance, 1974, s. 60

Vi kjørte hjemover først med bange anelser og et svært lager med vann ombord, men etterhvert som milene lå bak oss, så ble glisene større og større. 40 mil senere var vi hjemme uten noen problemer. Og siden jeg ennå ikke har fått ny slange, så kjører jeg rundt med reklame for Hansa i motorrommet fortsatt.

Ettertanke

Robert M. Pirsig skriver videre etter sitt tyskspråklige uttrykk om denne vennen John som til forskjell fra ham selv ser på metallbiten som det det fremtrer for ham, som en bit fra en ølboks. Pirsig selv ser på den med intellektuelle, rasjonelle og celebrale øyne hvor de vitenskapelige egenskapene ved metallet er det eneste som teller. Dvs. dets underliggende form. Denne formen er lik uansett om den kommer fra BMW-fabrikken eller om den kommer fra Hansa, så sant den fyller den samme funksjonen på lik måte.

I was seeing what the shim meant. He was seeing what the shim was. That’s how I arrived at that distinction. And when you see what the shim is, in this case, it’s depressing. Who likes to think of a beautiful precision machine fixed with an old hunk of junk.

Robert M. Pirsig, Zen and the Art of Motorcycle Maintainance, 1974, s. 61-62

Dette gir selvsagt gjenklang for de av oss som har lest Platons huleliknelse i Staten, hvor han likner menneskehetens tid før filosofien med at menneskene sitter liksom lenket nede i en hule. De har ingen mulighet for å se ut av den fordi de sitter rettet med blikket mot hulens bunn. De ser skygger som beveger seg over veggen, fordi bilder og silhuetter av gjenstander bæres frem og tilbake bak dem og foran et bål. De hører kun ekko av stemmer og tror dermed at det er skyggene som snakker.

Slik sitter altså de fleste og ser på skygger av virkeligheten og er fornøyde med det. Så er det en som bryter ut av selskapet for å undersøke hvor skyggene og stemmene kommer fra. Han tror nemlig ikke at dette er hele virkeligheten. Han river seg løs fra lenkene under spott og advarsler, snur hodet og oppdager dermed de dukkene og bildene han tidligere bare har sett skyggene av, bålet som ga lys og billedbærerne som snakket. Da forstår han, men han er ennå ikke tilfreds.

Han lurer på hva bildene, silhuettene og dukkene forestiller. Dessuten ser han en strime med lys komme fra huleåpningen langt der oppe. Han river seg løs, klatrer mot huleåpningen og lyset og ut i den friske luften. Han ser trær og blomster og forstår at dette er virkelige ting og ikke bare skygger av bilder. Men fortsatt er han ikke fornøyd. Han lurer på hvor alt kommer fra og får liv. Så ser han solen. Det stikker i øynene, så han må se ned, men han forstår. Han forstår hva som gjør det skjønne skjønt, det virkelige virkelig og det gode godt.

Veien opp fra hulen er veien fra det sansbare – stoffet – til det tenkbare – idéene, formene. Alle ting vi omgir oss med har en form, sier Platon. Idéene er mønster og forbilde for ordene og tingene, og ikke omvendt. Idéene kan klare seg uten lydene og stoffet. Stoffet trenger formene slik kroppen trenger sjelen, sier han, men formene trenger ikke stoffet. I formen ligger også stoffets funksjon.

For Pirsig har en bit metall fra en ølboks og en bit metall fra BMW den samme formen, den samme idéen. Han er på vei opp fra hulens bunn. John på den annen side har fokus på stoffet. Han sitter nede i hulen og ser skygger av virkeligheten. Pirsigs bok er en reise i innsikt, en reise ut av hulen.

Jeg tenker på hva tindebestigning betyr. Hva er forskjellen på måten jeg opplevde å komme til toppen av Galdhøpiggen, og måten la oss si de champagnedrikkende turistene opplevde det? Lite erfarne i sporten er de selvsagt utrolig fornøyde med å ha kommet til toppen av Norge. Kanskje er dette første og siste gang de klatrer en 2000-meters topp. De kan krysse det av på listen over ting de har gjort i livet. Hvorfor er det slik at jeg gang på gang må bestige en fjelltopp? Svaret er ikke bare det at jeg har laget meg et konsept om at jeg skal bestige alle 2000-meters toppene i Norge. Svaret er langt mer komplisert. Tross alt har jeg vært på flere topper flere ganger. Jeg har vært på dem i sol og tåke. Jeg blir like vill når jeg nærmer meg toppen på en liten ås i Nordmarka.

Ser man i bakken er alle toppene like. Ser man på konseptet fjelltopp så er alle fjelltopper like. Ser man på solen i dag og i morgen, så er den lik. Det er noe med idéen fjelltopp. Det er en higen etter lyset, den klare luften, det enkle livet. Kroppens lystren og funksjon. Samværet med naturen, slitet, varmen, kulden. Mestringsfølelsen.

Og da kan det være det samme om toppen er 2000 meter høy eller 100 meter høy, om metallbiten er fra BMW eller Hansa.

Kalven, Sauen, Kniven og førstereisgutten

Helg to i prosjektet Jotunheimen-mai begynte trått – bommen til Spiterstulen var stengt hele mai! Andreas Thomassen og jeg snudde bilen og kjørte videre.

Helg to i prosjektet Jotunheimen-mai begynte trått – bommen til Spiterstulen var stengt hele mai! Andreas Thomassen og jeg snudde bilen og kjørte videre.

Andreas Thomassen, kollega fra NRK og kamerat, sa seg villig til å være med på denne turen til Jotunheimen. Som førstereisgutt på topptur i dette området var han nok litt spent på hva som ventet han da han stakk hodet opp av soveposen klokken 0600 lørdag morgen på rasteplassen ved den første bommen på riksvei 55 fra øst. Vi hadde bestemt oss for å tilbringe natten her på samme måte som forrige helg fordi det var blitt så altfor sent på kveld.

En ny plan

Vi brøt leiren, spiste frokost og laget niste. Planen hadde opprinnelig vært å gå til Galdhøpiggen (2469 moh) lørdag og Svellnosbreahesten (2181 moh) søndag. Dette var nå byttet ut med planer om å gå flere topper rundt Leirbrean. Vi kom oss opp til parkeringen litt øst for Krossbu som sist helg. Og som sist brukte vi Paris-pulker opp til basecamp som ble to meter unna der teltet sto forrige helg. Halv ti var leiren klar og vi la i vei innover Leirbrean mot dagens første mål: Kalven (2034 moh).

Kalven er oppført med tre toppunkter, ett punkt under 2000 meter (1995 moh), Midtre Kalven (2030 moh), som bare har en primærfaktor på 10 meter, og Austre Kalven (2034 moh) som har en primærfaktor på ca. 30 meter og som derved er en reell 2000-meters topp på min liste.

Kalven

Været var også som forrige helg strålende! Jeg hadde denne gangen tatt med shorts og valgte den for dagen. Det angret jeg ikke på. Det var utrolig varmt oppover breen, og svetten silte. Nok en gang var det mange som hadde funnet veien opp hit, og etter hvert krydde det av små menneskevesener der oppe. Vi tok av mot sørvest inn mot Kalven, forserte den bratte bakken opp til skaret mellom 1995 og Midtre Kalven. Der tok vi av oss skiene. Jeg tok meg en rekognoseringstur sørøstover langs eggen for å se om denne lot seg gå. Det gjorde den. Vi ruslet opp på 1995 og deretter tilbake til sekkene i skaret. Vi festet skiene på sekkene mens vi observerte de første gjestene entre Austre Kalven denne dagen.

Langs eggen

Så gikk vi langs eggen. Kalven ser ikke så spennende ut fra Leirbrean, men er desto mer spennende fra Smørstabbrean med sin nesten overhengende vegg. Eggen gikk greit og ikke lenge etter sto vi på Midtre Kalven før vi fortsatte videre bort til Austre Kalven.

Derfra gikk vi nedover til skaret som ligger mellom Austre Kalven og Skeie (2118 moh). Der spente vi på oss skiene og suste nedover til foten av Skeie. Snøen var skikkelig hard ennå, så vi tok det forsiktig. Vel nede var det tid for litt mat før vi fortsatte tvers over Leirbrean mot Sauen (2077 moh). Denne besteg vi meget enkelt med skiene på til topps. Der hadde vi en flott utsikt mot Kniven (2133 moh), og siden jeg ikke fikk overtalt Andreas til å ta også denne den dagen, så ble vi enige om å ta den på søndag.

Vel nede fra Sauen etter spennende kjøring mellom steiner, suste vi nedover Leirbrean tilbake til teltet. Der lå kald øl og cognac og ventet. Vi laget middag og slappet av i solsteken utover kvelden.

Gråvær

Neste dag sto vi opp kl 0700 til et grått vær. Men med håp om en flott dag kom vi oss ut etter et par timer med kakao, frokost og radio i teltet. Vi gikk nok en gang oppover Leirbrean, men holdt denne gangen godt mot øst ved foten av Store Smørstabbtinden for å spare tid opp til Kniven. Trolig sparte vi ikke mye fordi ruten var bratt. Vi kom oss inn til innsteget hvor et annet par var i ferd med å gi opp den første snøbakken. De hadde ikke stegjern, og jeg priste meg lykkelig for mantraet Per Kristian Bø og jeg laget etter påsken 2006: aldri uten stegjern!

Snø og tåke på Kniven

Vi fikk på oss stegjernene, tok med oss en isøks hver og kløv opp den bratte snøbakken. Da kom snøen dalende. Kl 1350 stod vi på toppen av Kniven i et forrykende snøvær. Vinden hylte og tåka la seg tett over Leirbrean. Dette var ikke noe blivende sted, og vi kom oss raskt ned igjen til skiene. Jeg satte på GPS-en med målet stilt inn på teltet 5 km unna. Det var umulig å få kjørt noe særlig nedover breen. Tåka var tett og vi så ikke mange meterne foran oss. Til slutt etter en del feilnavigering kom vi oss ned til brekanten før vi kunne følge sporene mot teltet. Tilslutt fant vi også teltet. Nå var vi skikkelig gjennomvåte, og vi brøt leir i en fart.

Som sist helg satte jeg pulkene sammen side om side og kjørte ned til bilen. Etter å ha fylt setene med snø under skifteprosessen kunne vi endelig lukke dørene og styre bilen nordøstover mot Lom. Der ble det middag før Andreas såre føtter kunne gå av på St. Hanshaugen kl 2110.