Parkour du mal


Willia Konstanse griper tak i hårene på benene mine, så shortsen, og reiser seg sakte opp, det ene benet først, så det andre, til hun står svaiende inntil meg mellom lårene mine. Oppslukt tar hun forsiktig i de glatte, glinsende armhårene mine og ser dråper av svette forlate håret som henger i øynene mine og dryppe ned på den fuktige shortsen eller treffe den høyre hånden hennes med et lydløst plask. Med stive fingre rører hun i svetteperlene og gnir de dermed ut slik at de sakte forsvinner i heten fra min kropp og den varme sommerdagen. Jeg venter stille på at Marianne skal ta seg av henne igjen slik at jeg får meg et bad fra bryggekanten.
Fortsett å lese «Parkour du mal»

Om å ro til fotball-VM

Holmer, skjær, små øyer, seilbåter, fugler og mennesker; mangt er det som bryter havoverflaten fra der hvor forfatterens øyne befinner seg, skuende inn mot det svenske fastlandet fra en av disse øyene som bryter havoverflaten som en grå hval, slipt og nedkjempet av elementer og mennesker som har stukket flaggstenger og pæler ned i dens arrete rygg i århundrer. Pinnö er en sommerdrops utenfor turist- og sommerbyen Grebbestad som bare må suges på. Mens Grebbestads tilstedeværelse kommer som en overraskelse på den uforvarende landeveisfarende som har pløyet seg vei gjennom det svenske bondelandet etter Svinesunds handelsgalopp, så ligger Pinnö som en naturlig fortsettelse av den svenske skjærgårdsidyllen som eskalerer jo lenger ut i havgapet du kommer, helt til havet i vest tar over på baksiden av øya.

Fortsett å lese «Om å ro til fotball-VM»

Spikertjern


Spede regndråper krydrer det blanke skogstjernet. Vannliljebladene duver såvidt i ringene etter nok et vak. Tjernet er som et opprevet sår i myra som sakte er i ferd med å gro igjen. Det eneste synlige arret når den tid kommer vil være navnet: Spikertjern. Litt inne på land langs de gresskledte breddene står lauvtrærne tett; bjørk, or og rogn, og iblant en gran eller ei furu. Bak der igjen står furuveggen rank og lysebrun.
Fortsett å lese «Spikertjern»

Bekkestua


Der trikken nå med en ulende lyd pløyer seg forbi Bekkestua sentrum i Bærum gikk det en bekk i gamle dager. Ved denne bekken lå det en fattig husmannsplass med et to etasjers tømmerhus. Denne plassen het Bekkestua og skulle i 1924 gi navnet til en holdeplass på Bærumsbanen – banen som senere ble kalt Kolsåsbanen – og ennå senere til den småbypregede Bekkestua i utkanten av Stabekk. Navnet «Stabekk» på sin side er sammensatt av «stadr» som betyr stille og «bekk», og er antatt å skulle bety den krokete, stilleflytende bekken.

Fortsett å lese «Bekkestua»

Navnefest for Willia Konstanse

55 barn og voksne samlet seg lørdag 24. april i gapahuken på Sæteren gård i Bærum for å feire navnefest for min kjære datter Willia Konstanse Wahlstrøm Kaasin. Med fantastisk hjelp fra Willia Konstanses besteforeldre Ellinor og Geir blant andre fikk vi fraktet inn alt som trengtes de to km med gange inn til gården, samt kaffekoking, kakebaking, grilling, servering med mer. Arrangementet gikk strålende og gjestene hygget seg med alkoholfritt øl, brus, pølser, kaffe og kaker i aprilsolen utenfor gapahuken. Alle fikk utdelt velkomstdrink med påskrevet navn og livslang læringsoppgave til Willia Konstanse. Hovedpersonen selv syntes det ble mye oppstyr og sov seg gjennom store deler av tilstelningen. Takk til alle sporty gjester for at dere gjorde denne dagen så fin for oss!

55 barn og voksne samlet seg lørdag 24. april i gapahuken på Sæteren gård i Bærum for å feire navnefest for min kjære datter Willia Konstanse Wahlstrøm Kaasin. Med fantastisk hjelp fra Willia Konstanses besteforeldre Ellinor og Geir blant andre fikk vi fraktet inn alt som trengtes de to km med gange inn til gården, samt kaffekoking, kakebaking, grilling, servering med mer. Arrangementet gikk strålende og gjestene hygget seg med alkoholfritt øl, brus, pølser, kaffe og kaker i aprilsolen utenfor gapahuken. Alle fikk utdelt velkomstdrink med påskrevet navn og livslang læringsoppgave til Willia Konstanse. Hovedpersonen selv syntes det ble mye oppstyr og sov seg gjennom store deler av tilstelningen. Takk til alle sporty gjester for at dere gjorde denne dagen så fin for oss!

Fortsett å lese «Navnefest for Willia Konstanse»

Toppløst på Kljåen

Helge Kaasin titter håpefullt ut av vinduet.

Etter et halvt år med toppløse tilstander på den ene og den andre måten hjemme, var jeg svært innstilt på å få meg en topptur da Per Kristian Bø ringte meg og spurte om vi skulle finne på noe en helg. Etter litt grubling ble vi enige om å reise til Hemsedal, til den lite besøkte selvbetjente turistforeningshytta Kljåen i Kljådalen for å forsøke oss på en bestigning av Høgeloft. Høgeloft rager 1920 moh. og er ikke bare den høyeste toppen på fjellmassivet Jukleeggi, den er også Filefjells høyeste, samt Buskeruds nest høyeste fjell, bare slått av Folarskardnuten på Hallingskarvet på 1933 moh.

Fortsett å lese «Toppløst på Kljåen»

På båltur for første gang

Antall mulige «første gang» blir færre med årene. For et nyfødt menneske er det vanvittig mange muligheter for handlinger og situasjoner, og alle har et mer eller mindre forlokkende «første gang» ved seg. Verken første skoledag eller første gang hos tannlegen står veldig sterkt som attråverdige «første ganger» hos de fleste, mens den første kjærligheten, det første kyss, eller den første utenlandsferien derimot, vanligvis står frem som positive opplevelser.


Antall mulige «første gang» blir færre med årene. For et nyfødt menneske er det vanvittig mange muligheter for handlinger og situasjoner, og alle har et mer eller mindre forlokkende «første gang» ved seg. Verken første skoledag eller første gang hos tannlegen står veldig sterkt som attråverdige «første ganger» hos de fleste, mens den første kjærligheten, det første kyss, eller den første utenlandsferien derimot, vanligvis står frem som positive opplevelser.

Fortsett å lese «På båltur for første gang»

Med isøkser, aggregat og arbeidslys på Skedsmokorset

httpvh://www.youtube.com/watch?v=Q8hdMHVMF3g

Bård kjører inn på bussholdeplassen og parkerer i enden av denne. Jeg parkerer rett bak. Fonnum åpner døren og skritter ut før han henter sekken i baksetet og går over den noe trafikkerte veien. Borte ved isveggen er tre klatrere i aktivitet i mørket. Merkelig nok uten hodelykter. Jeg roter rundt i baggen i baksetet og finner frem isøkser og klatrestøvler. Bård sitter i passasjersetet og knyter på seg skoene. Fonnum er kommet tilbake etter første tur over veien og leter frem ting i bagasjerommet. I det jeg skal sette på stegjern når lyden av Fonnums bensinaggregat meg og snart etter er klatreveggen flombelyst.

Fortsett å lese «Med isøkser, aggregat og arbeidslys på Skedsmokorset»

Bålnatt

httpvh://www.youtube.com/watch?v=H1Bimx-95aQ

Det er fredag kveld oppunder Skrim ved Kongsberg. Snøen ligger som et tykt, men lett teppe over den furukledte åsen som ruver foran oss i mørket, med en svakt skinnende måne hengende over, bak skydekket. Skiene spennes på og sekkene bestiger kneisende sine undersåtter. Hans Jakob og jeg starter den tunge oppstigningen. Foran oss ligger et par timers slit i dyp snø. Jeg kan ikke si annet enn at jeg stortrives med oppgaven, hvis mål er en kveld foran et knitrende tyribål og en natt under åpen himmel.

Fortsett å lese «Bålnatt»

Jakten på den siste istid

Bratt renne, Svalbard 2009

24 minutter lang dokumentar fra feltarbeid på Nordvest-Spitsbergen. Sendt på NRK2 i desember 2009 i forbindelse med «En naturlig helaften».

Dokumentaren er også sendt tre ganger på SVT1 i august 2011.

Filmfotograf: Helge Kaasin.

Se Jakten på den siste istid

Fortsett å lese «Jakten på den siste istid»

Grip dagen?

Trilletur i Vestmarka. Foto: Marianne Wahlstrøm
Trilletur i Vestmarka. Foto: Marianne Wahlstrøm

Grip dagen heter det, og man skal leve i nået, men nået synes å unndra seg en rik opplevelse. Det synes som om timene og dagene våre løper av sted uten at vi liksom klarer å stikke fingrene skikkelige ned i den rike og saftige mulden som gir livet fylde. Hva er det med nået, eller våre forventninger til nået, som gjør det så uoppnåelig? Hvordan skal vi egentlig gripe nået an?

Fortsett å lese «Grip dagen?»

Hvordan er det å være…?

At den dagen skulle komme da jeg skulle ha dyrehoder på stake i stua, smurfeklær tytende ut av skap og skuffer og hengende på tørkestativet, små leker fylt med kattemynte, stellebord og bleier, og ikke minst to nesten like store merkelige skapninger krabbende på gulvet, den ene med pels, den andre nesten hårløs, hadde jeg ikke trodd for noen år siden, og det hele er kommet som en snikende, herlig glede på meg.

Fortsett å lese «Hvordan er det å være…?»

Livets reise

Veslejenta på pappas arm. Foto: Helge Kaasin
Veslejenta på pappas arm. Foto: Helge Kaasin

Månen henger stor og perlemorshvit over Bærums bebyggelse. Bare en jevn motordur bryter stillheten. Jeg sitter i bilen på vei hjem fra Bærum Sykehus etter en lang natt fulgt av en lang dag. Det er fortsatt 3. oktober, og det er fortsatt min datters fødselsdag, den dagen hun kom til omverdenen etter ni måneder innomhus i mors liv.

Fortsett å lese «Livets reise»

Om det å se en mur

Marianne nyter utsikten fra Skaugumsåsen. Foto: Helge Kaasin
Marianne nyter utsikten fra Skaugumsåsen. Foto: Helge Kaasin

En gang i løpet av 1955 brant den en gang så ærverdige Grosethkollen Sportscafé ned til grunnen i et inferno av flammer. Det 200 kvadratmeter store overnattingsstedet ble oppført i 1937 av Lars Tjernslie for å huse 30 overnattingsgjester oppe på den gamle husmannsplassen Grosetplassen, like ved Skaugumsåsen og bare en snau kilometer fra bebyggelsen på Hvalstad i Asker. Etter nedleggelsen av stedet som kafé allerede i 1942, huset stedet blant andre funksjonærer tilhørende Ingwald Nielsen før Norsk Speiderpikeforbund overtok på begynnelsen av 1950-tallet. Om brannen var resultat av en uforsiktig speiderpikes lemfeldige omgang med ild vites ikke, men stedet ble aldri bygget opp igjen, og bare grunnmurene står igjen som et minne om denne svunne tiden.

Fortsett å lese «Om det å se en mur»

Om å løpe med dekk

Helge Kaasin med dekk. Foto: Helge Kaasin
Helge Kaasin med dekk. Foto: Helge Kaasin

Etter at sommeren har forløpt stille og rolig for min del med noen fine nærturer til fots og enkelte flotte sykkelturer i Vestmarka, så har høsten nå kommet med all sin prakt. Tro mot meg selv og årstidenes gang fant jeg igjen frem mitt gamle sett med bildekk. Dragsele til pulk, tynt statisk tau, staver og to sammenkoblede bildekk er alt du trenger, pluss litt guts og mange gode svar til forbipasserendes spørsmål om hvilken pol du har tenkt deg på tur til; jada, mange spør.

Fortsett å lese «Om å løpe med dekk»

Undergravende virksomhet

Undergravende virksomhet. Foto: Helge Kaasin
Undergravende virksomhet. Foto: Helge Kaasin

Jeg har to helger på rad drevet utstrakt undergravende virksomhet til fjells. Dette er verken så radikalt eller ulovlig som det ved første øyekast kan synes. Det dreier seg verken om illegale løpeblader mot den sittende regjering eller virksomhet à la gutta på skauen, men snarere om noe så profant og legalt som å skifte ut fundamentet på vår elskede bihytte Uglebu på Dagalifjellet. Arbeidets karakter og deilig harde kroppsarbeid med redskaper som slegge, krafse, brett, spett og spade avdekket noen nærliggende grunntanker, næret av god lesning og fjelluft.

Fortsett å lese «Undergravende virksomhet»

Skjulte perler

Skog

«Hvor fruktbart er ikke det underjordiske liv vi bærer med oss innvendig! Det er den lille sekken av flettet alfa med forfedrenes ben i!», skriver Félix de Azúa i den prisbelønte boken En ydmyket manns dagbok fra 1987. Den spanske forfatteren og professoren i historie og filosofi ved Arkitekthøyskolen i Barcelona maler et bittert bilde av en mann som velger banaliteten som livets eneste mulige vei til et autentisk liv, da alle de roller samfunnet tilbyr – det være seg det gode borgerlige liv, lykken revolusjonsdrømmene, selvmordet – alle er kilder til fornedrelse, illusjoner og korrupsjon.

Fortsett å lese «Skjulte perler»

Vanvittige ekspedisjonsuker på Svalbard

httpvh://www.youtube.com/watch?v=gKMvHN8Bp4A

Fem vanvittige ekspedisjonsuker på Svalbard, tre av dem i telt på Nordvest-Spitsbergen. Fantastiske naturopplevelser, bratt klatring i fjell, bre, snø, kulde og sol, spenning, skader, teknisk trøbbel, overvann, 200 mil på snøskuter, dyreliv, besøk på fangstsasjonen Mushamna og hyggelige mennesker. Det blir ikke mer begivenhetsrikt enn dette.

Longyearbyen

Natten i Longyearbyen er lys. Fjellene står som en eng av utsprungne isroser hele døgnet, og solen lar seg ennå nå i april lokkes til en liten rødlig lur i denne kalde flora. Det var en spesiell opplevelse å fly fra det mulmende mørket i Oslo, inn i natten, men nord mot lyset som lå som en rødgul stripe i horisonten.

Fortsett å lese «Vanvittige ekspedisjonsuker på Svalbard»

Egennavn, permutasjoner og fjell

I de berømte artiklene Über Begriff und Gegenstand (On Concept and Object) og Über Sinn und Bedeutung (On Sense and Meaning), begge fra 1892, gjør den tyske filosofen, logikeren og matematikeren Friedrich Ludwig Gottlob Frege rede for sitt viktige skille mellom Sinn og Bedeutung, mellom det vi kan kalle meningsinnholdet til et begrep og det objektet begrepet refererer til.

Fortsett å lese «Egennavn, permutasjoner og fjell»