Charles Taylor: Tre praktiske argumenter for moralsk preferanse.

 

I artikkelen ‘Explanation and Practical Reason’, spør Charles Taylor seg om hvordan man kan argumentere - gjennom såkalt praktiske resonnementer, dvs. resonnementer rettet mot praktiske aspekter, etikk, handling - for en moralsk basis på tross av moralsk skeptisisme, emotivisme, eller subjektivisme om man vil.

 

Spør en hvilken som helst filosofi-klasse med grunnfagselever, og de fleste vil hevde et syn tilsvarende subjektivisme, dvs. en type moralsk skeptisisme. Det som kjennetegner moralsk skeptisisme generelt er, ifølge Tayler, følgende:

·      Mistro til moralen.

·      En global utfordring til moralen.

·      Moralske posisjoner kan ikke argumenteres for.

·      Moralske forskjeller kan ikke avgjøres ut i fra fornuften.

·      Når det gjelder moralske verdier så må vi når alt kommer til alt, bare gå for de verdier som synes best for oss.

 

Hvilke forutsetninger bygger opp under en slik moralsk skeptisisme? Taylor kommer med følgende forslag:

·      Den faktiske erfaring av moralsk divergens. Verden er gjort mindre gjennom teknikken og media, noe som har laget en god grobunn for kulturrelativisme.

·      Manglende tiltro til vår implisitte modell om argumentasjon, eller praktisk resonnering, som en følge av en slik erfaring av moralsk divergens.

·      Denne modell er i tråd med et distinkt trekk ved vår moderne kultur: forrangen til det epistemologiske. Dvs. tendensen til å tenke ut spørsmålet om hva noe er på bakgrunn av hvordan noe er erkjent av oss, dvs. naturalisme.

·      Troen på at en kritisk moralisme, ved sin natur, ugyldiggjør en måte å tenke om praktisk resonnering Taylor kaller ad hominem, til fordel for en apodiktisk modell.

 

Typiske saker som egger til moralsk skeptisisme er abort-saken, nazisme, omskjæring av kvinner. Divergensen i slike saker synes å vise at debattantene har totalt forskjellig grunnsyn. Hvordan skal man så argumentere pro et contra med fornuftens hjelp? Og er det i det hele tatt mulig? Hvordan skal vi vise at vår motstander tar feil?

 

Taylor mener så absolutt at det er mulig, og søker en måte å argumentere for dette.

 

Taylor spør: hva betyr det å vise våre motstandere at de tar feil? Han setter opp to alternativer:

1.    Presentere fakta eller prinsipper de ikke kan annet enn akseptere, og som er tilstrekkelig til å motbevise deres posisjon. Hvis dette er alternativet vi går inn for, så virker det umulig. Hvordan skal prinsippet om alle menneskers, og også jøders menneskeverd overbevise en svoren nazist?

2.    Argumentere fra grunnen av, grave opp de grunnleggende prinsipper vi har forskjellig syn på, og vise de at de tar feil der. Men står denne muligheten åpen for oss, er det virkelig slik at abort-tilhengeren, tilhengeren av omskjæring av kvinner, og nazisten ikke deler motstandernes syn på, om det er dette som er det grunnleggende premiss, prinsippet om ethvert menneskelig livs verdi? Det synes som om det faktiske liv ikke stiller opp for en slik mulighet. En nazi-forkjemper ville ikke benekte det menneskelige livs verdi, snarere komme med spesielle unnskyldninger, f.eks. at jødene ikke hører til samme rase som oss, og at de dermed i egentlig forstand ikke er mennesker.

 

På bakgrunn av hva det faktiske liv viser oss, går Taylor inn for alternativ nummer 1. Dvs. å vise hvordan vår motstanders syn er basert på premisser vi begge deler, og ikke kan annet enn akseptere. I dette tilfellet er jobben å skulle vise hvilke spesielle unnskyldninger som grunngir avviket i syn. Utgangspunktet er at min opponent og jeg deler samme grunndisposisjoner til rett og galt, godt og ondt. Feilen kommer fra forvirring, uklarhet, og en uvilje til å se det han ikke kan nekte å akseptere.

 

Taylor fremsetter to forskjellige modeller på praktisk resonnering: en apodiktisk og en ad hominem modell.

 

Ad hominem modell vs. apodiktisk modell for praktisk resonnering.

Ad hominem argumenter, eller argumentum ad hominem er latinsk for argument tilpasset mannen, ifølge Politikkens filosofi leksikon. Det er et usaklig argument som i stedet for å kritisere motpartens synspunkter kritisere motpartens personlighet eller situasjon. Det er et bevis som appelerer til en bestemt persons eller gruppes fordommer, interesser eller fattevne, uten å stå i noen logisk sammenheng.

 

Apodiktisk kommer fra gresk apodeixis, og betyr bevis. En apodiktisk dom er ifølge Kant, som en følge av sin modalitet, en dom som utsier noe om hva som nødvendigvis er tilfellet.

 

Selv om ad hominem modellen prima facie kan virke negativ, ved at usakligheten betones, så faller Taylor ned på den typen modell. Dette pga. en rekke grunnantagelser Taylor har.

·      Ekspresjon over designasjon. Innenfor språkfilosofi og handlingsteori fremholder Taylor at menneskelig språk og handling kjennetegnes av ekspressivitet snarere enn designasjon. Istede for en ren avbilning av verden eller tanker, er språket snarere et utrykk i seg selv, ikke-reduserbart til noen referanse, på samme måte som handlinger er uttrykk eller manifestasjoner, og dermed ikke-reduserbare til sin referent. Språket artikulerer vår måte å være i verden på, det skaper grunnlaget for et offentlig rom, og er svært betydningsfult for visse menneskelige angående. Skillet mellom sinne og indignasjon kan ikke forklares ved å redusere det til fysiologiske enheter, dvs. deres referent, snarere må man se på det konstituerende ved språket, artikulasjonen av det fysiologiske. På samme måte kan man ikke se på uttrykk som ‘Pent vær i dag’, kun som en meteorologisk observasjon. Den er også et uttrykk for så mye mer, og bestemmende for det sosiale liv. En person uttrykker ikke med denne setningen kun en sann eller falsk påstand om været, men også at han ønsker å innlede en samtale, pense en samtale inn på et annet spor, osv. På samme måte utrykker menneskelige handlinger langt mer enn deres designasjon. Et smilede uttrykk i ansiktet på noen som er åpen og velkommende. Smilet uttrykker åpenhet, velkommenhet. Men dette er ikke noe vi kan se direkte. Smilet blir en manifestasjon av åpenhet, velkommenhet, men er i seg selv ikke reduserbart til fysiologiske forklaringer, slik et trett ansikt f.eks. er det.

·      Strong evaluation. Noe er ikke et moralsk mål for oss bare ved at vi er de facto forpliktet av det. Det må ha en sterkere status for at det skal være krevet av oss, forpliktende for oss. Et moralsk mål eller ønske er ikke som et ønske om iskrem. I valget mellom å dra på fest eller pleie min døende mor er valget preget av det ene alternativets høyere moralske verdi. Vårt valg blir et uttrykk, en artikulasjon, av vår personlighet i en mye sterkere og mer forpliktende grad enn i valget mellom Gullpinne eller Lollipop.

 

På basis av disse grunnantagelsene kan vi forstå Taylor’s betoning av ad hominem argumentet. Det stiller mennesket i sentrum, ikke det naturvitenskapelige sub specie aeternitatis, som tilkjennegir de evige sannheter. Man kan ikke, slik den apodiktiske modellen foreskriver, argumentere folk til å akseptere et ultimat mål, hvis de faktisk er motstandere av det. Eks.: argumentere en nazist til å stille jøders liv på lik linje med ariske liv når det gjelder verdi. Et slikt argument vil falle til jorden, eller ende i en frustrert jo!-nei!-diskusjon ad absurdum. Man kan snarere argumentere slik som ad hominem argumentet foreskriver, ved å hevde at motstanderen faktisk bruker eller har det samme verdigrunnlag som en selv.

 

Slik kan man dermed identifisere en kilde til moralsk skeptisisme i tanken om at praktisk resonnering er en apodiktisk argumentasjon. Alternativet synes ikke å være noe alternativ så lenge ikke distinksjonen mellom sterk og svak evaluasjon ikke tas hensyn til. Ad hominem argumentasjonen kan kun vinne over den apodiktiske argumentasjonen så sant denne distinksjonen gjøres klar. Den sterke evaluasjonen er, som vi så over, kjennetegnet ved en forpliktelse det ikke er mulig å flykte fra uten å rive noe av seg selv vekk.

 

Diskuter spørsmålet om å mekle i moralske disputter med studenter, og veldig snart er det noen som spør etter kriteria, noe som ligger i den apodiktiske ånd. Poenget med denne termen er å komme frem til et sett med betraktninger slik at, for to eksplisitt definerte rivaliserende posisjoner X og Y, (a) både de som uforvirret og udelt forsvarer X og de som forsvarer Y må anerkjenne dem (betraktningene), og (b) de er tilstrekkelige til å vise at Y er riktig og X er feil, eller vice versa. Tilhengerne av det apodiktiske drar argumentet i havn ved å hevde at for enhver viktig moralsk disputt, så har ingen betraktninger både (a) og (b). Hvis uenigheten er dyp nok, så er ting som er (b) ikke (a), og vice versa.

 

Den feilaktige antagelsen er her, ifølge Taylor, at kriteria i denne formen er hva argumentet trenger. Termen kriteria er blitt problematisert innenfor vitenskapshistorien fra bl.a. Kuhn. Kuhn hevdet inkommensurabiliteten eller uforenligheten til forskjellige vitenskapelige retninger som har fulgt hverandre i historien. Det vil si at deres begreper ikke er intertranslatable eller oversettbare de vitenskapelige retninger imellom, i tillegg, og som en følge av dette, så er de forskjellige med hensyn til hvilke trekk eller betraktninger som gir en test på deres sannhetsgehalt. De betraktninger som hver ser på som å ha (b) er forskjellige. Det er altså ingen felles kriteria.

 

Men, og i dette følger Taylor McIntyre, så kan overlegenheten til en vitenskap over en annen bli rasjonelt demonstrert, selv under fravær av hva vi normalt kaller kriteria. Kriteria er som oftest sett på å gi en eksternt definert standard som hver teori skal settes opp mot. Men hva som er avgjørende er ikke dette, snarere er det at vi kan vise at overgangen fra den ene til den andre representerer en gevinst for forståelsen. Vi kan altså gi en overbevisende narrativ redegjørelse av overgangen fra den første til den andre som en styrkning i kunnskap, et skritt fra en mindre god til en bedre forståelse av de fenomer det er snakk om. Dette etablerer en asymmetrisk relasjon mellom dem: en liknende plausibel historie om en mulig overgang fra den andre til den første vill ikke kunne bli konstruert.

 

Taylor legger så frem typer argumenter av ad hominem art, som i økende grad skiller seg fra den apodiktiske argumentasjon:

 

(I) En komparativ (sammenliknende) dom.

Innenfor det apodiktiske paradigmet er en komparativ dom en handling hvor to rivaliserende posisjoner X og Y blir sjekket mot fakta, og hvor en viser seg å være mer overlegen enn den andre når det gjelder å forklare eller predikere disse fakta. I rollen som kriteria finner vi her fakta, observasjoner, protokoller, eleganse eller enkelhet.

 

Men komparative resonnering kan være mer enn dette. Det som kan overbevise oss om at en gitt overgang fra X til Y er en gevinst, er ikke bare, og kanskje ikke å mye, hvordan X og Y er i forhold til fakta, men hvordan de er i forhold til hverandre. Ved å adoptere Y så kan vi forstå bedre ikke bare verden, men også vår historie av forsøk på å forklare verden, noe som delvis er spilt ut i X’s termer.

 

(II) Forskjell i grunnleggende referanse-punkt - en appell til vår implisitte forståelse av vår livsform.

Vi ser en grunnleggende forskjell mellom vitenskapelige paradigmer som det Aristoteliske og de Galileiske. Den første hadde fokus eller som grunnleggende referansepunkt, det teleologiske, den meningsfulle orden og en bestemmelse av hva det gode er, mens den andre hadde en annerledes forklaringsmodell med fokus på universets neutralitet og predikabilitet.

 

Spørsmålet man kan stille seg er hvordan man rasjonelt skal begrunne den vitenskapelige revolusjon, hvordan skal vi forsvare denne preferansen? Hvis man spør en vanlig person i dag hvorfor den moderne vitenskap er overordnet den premoderne, han eller hun vil trolig peke på de spektakulære teknologiske nyvinninger kommet i dens kjølvann. Men her kan skeptikeren sette foten ned ved å vise til at selv om det er riktig at den moderne Galileiske vitenskap har gjort disse nyvinninger mulig, så var det aldri noe mål for den premoderne vitenskap å ha en slik manipulativ kapasitet. Det var snarere irrelevant, istede strakk den premoderne vitenskap seg etter å oppdage vår propre plass i kosmos, og etter å finne harmoni med det. Og man kan argumentere for at den moderne vitenskap har feilet nettopp i så henseende. Dette viser klart at hver teori bringer med seg sin innebyggede kriteria for suksess - moralske visjoner og søken etter harmoni i det ene tilfellet, manipulativ kraft i det andre.

 

Hvordan skal man så uten noe fotfeste i felles kriteria kunne rasjonelt argumentere for eller imot to slike divergerende syn? Man må som før nevnt se på overgangen mellom de to synene. Hvert av synene må redegjøre for eksistensen av den andre, dvs. ikke bare forklare verden, men også forklare hvordan rivalens (trolig feilaktige) måte å forklare verden på kunne oppstå.

 

Så snart man krever dette, kan man se svakhetene ved den premoderne vitenskap. Det er en forståelsesmåte som består i å vite ens ‘way about’ i verden. Viktigheten av en manipulativ forståelse, samt plassen den har fått i våre liv. Hva den tidligere vitenskap ikke kan forklare er den moderne vitenskaps suksess på den moderne vitenskaps egne premisser. Gitt at disse to vitenskapelige synene kunne blitt diskutert evig på Olympus, så ville man ikke komme noen vei med en slik argumentasjon, men ansikt til ansikt med den faktiske overgangen, så er man til slutt presset til å lese den som en gevinst.

 

Et annet element er noe Taylor kaller en menneskelig konstant: en måte å forstå et gitt domene D på, som består i vår evne til å komme oss videre og effektuere våre hensikter i D. Denne menneskelige konstanten er gitt ved en slags for-forståelse. En av retningene hvor vi er kapable til å øke vår kunnskap er gjennom å gjøre denne for-forståelsen eksplisitt, og dermed å utvide vårt grep om de sammenhenger som ligger under vår evne til å hanskes med verden som vi gjør. Kunnskap av denne typen er uløselig knyttet til en økt evne til å effektuere våre hensikter, med tilegnelsen av potensielle oppskrifter for en mer effektiv praksis. I noen tilfeller er det umulig å utvide slik kunnskap uten å gjøre nye oppskrifter tilgjengelige, og en utvidelse av våre praktiske kapasiteter er derfor et pålitelig kriterium for økt kunnskap. Pga. denne forbindelse mellom forståelse og praktiske evner så kan vi ikke nekte det som øker våre kapasiteter sin tittel som en vinst i kunnskap på en måte.

 

Pga. denne menneskelige konstant som ligger dypt i det menneskelige livet, så ser vi at kravet til fornuften er analog med beskrivelsen av moralske disputter. Oppgaven er ikke å overbevise de som udelt og uforvirret er knyttet til et første prinsipp at de burde skifte til et radikalt annerledes et. Slik beskrevet er det umulig. Istede prøver vi alltid å vise at, gitt hva våre samtaledeltagere allerede aksepterer, så kan de ikke annet enn attribuere den signifikans til handlingene eller ideene det er snakk om, som vi hevder.

 

(III)

I de to foregående typer praktisk resonnement har det felles trekk vært et argument om overganger, noe også denne tredje typen vil inneha. Men denne siste typen er ennå mer radikal i forhold til det apodiktiske. De to foregående typer har vinneren av argumentasjonen appellert til betraktninger taper måtte godkjenne - sine egne anomalier eller en implisitt konstant. I lyset av disse betraktninger var det mulig å vise at overgangen fra X til Y kunne vises som en vinst, men ikke det reverse. Så det er fortsatt noe som likner et kriteria som opererer her.

 

Men det er mulig å finne en type argument hvor ikke noen slike betraktninger fremmanes. Overgangen fra X til Y vises ikke å være en vinst fordi dette er den eneste mulige måten å gjøre nøkkelbetraktningen meningsfull på; istede vises det å være en vinst direkte, fordi det kan plausibelt bli beskrevet som formidlet av et feilreduserende trekk. Denne tredje typen argument reverserer argumentasjonens retning i forhold til de andre typer. Det apodiktiske argument, husker vi, kan bare vise at overgangen fra X til Y er en vinst i kunnskap ved å vise at f.eks. X er falsk og Y er sann. De to foregående former har som vi også har sett istede hatt fokus på overgangen, men de også bare viser at overgangen fra X til Y er en vinst, fordi vi kan gjøre meningsfull denne overgangen fra Y’s perspektiv men ikke av den reversible bevegelsen fra X’s perpspektiv. Vi grunngir fortsatt vår ultimate dom med hensyn på forskjellen i ytelse mellom X og Y. Den tredje typen argument derimot gjør det mulig å identifisere overgangen direkte, som en måte å overvinne en feil på. Si at vi visste at det bestod i å få bort en kontradiksjon, eller gjenkjennelsen av en hittil ignorert faktor. I så fall, ville rekkefølgen i beviset være reversert. Istede for å konkludere at Y er en vinst over X pga. av Y’s overlegne ytelse, ville vi være sikre på Y’s overlegne ytelse fordi vi visste at Y ville være en vinst over X.

 

Men spørsmålet er om vi i det hele tatt kan argumentere i en slik retning. Men faktisk finnes det eksempler overalt i vår hverdag. Taylor kommer med tre stykker:

 

Eksempel 1: Persepsjon.

Jeg går inn i rommet og ser, eller synes å se, noe meget overraskende. Jeg stopper opp, rister på hodet, gnir meg i øynene, klyper meg i armen, og observere nøye. Ja, det er faktisk en rosa elefant med gule prikker i rommet. Jegantar at noen spiller meg et puss.

 

Hva har foregått her? Jeg er sikker på at min andre observasjon er mer til å stole på enn den første, og ikke fordi den skårer bedre enn den første i forhold til noen slags skala av sannsynlighet. Snarere tvert imot, hvis hva som kom ut av den første observasjonen var noe slikt som ‘kanskje en rosa elefant, kanskje ikke’, og fra den andre ‘definitivt en rosa elefant med gule prikker’, så er det ingen tvil om at den første må gis større foregående sannsynlighet. Det er jo tross alt en disjunksjon, som er overveldende trolig i slike situasjoner. Men faktum er at jeg stoler mer på min annen observasjon fordi jeg har gjennomgått en forbedrende overgang. Dette er noe jeg vet å gjøre, det er en del av min viten som observerer. At jeg rister på hodet, gnir meg i øynene, klyper meg i armen, og setter meg til å observere, alt dette jeg gjør bringer meg frem til dette. Det er min direkte følelse av overgangen som en feilreduserende én som grunngir min tiltro til at min perseptuelle ytelse er bedret.

 

Eksempel 2: Biografisk overgang A.

Per var tidligere usikker på om han elsket Kari, fordi han også følte seg fornærmet av henne, og på en forvirret måte mente han at kjærlighet er uforenlig med en følelse av fornærmethet. Men nå ser han at disse to er distinkte og compatible emosjoner, og sistnevnte står ikke lenger i veien for å se styrken av førstnevnte. Per er sikker på at hans presente selvforståelse (‘jeg elsker såvisst Kari’) overgår hans tidligere selvforståelse (‘jeg er ikke sikker på om jeg elsker Kari’), fordi han vet at han gikk fra den ene til den andre via klargjøringen av en forvirring - et trekk som i sin natur er feilreduserende.

 

Eksempel 3: Biografisk overgang B.

Petter oppførte seg umulig hjemme, skrek til sine foreldre, opptredte arrogant overfor sine yngre søsken, han følte krenkelse og bitterhet hele tiden, og han var svært ulykkelig. Han følte konstant at han ble fratatt sine rettigheter (det var ihvertfall slik det formulert for den filosofiske veilederen). Nå er ting mye bedre. Petter bruker denne beskrivelsen av ham selv på sine tidligere følelser. På en forvirret måte følte han at noe mer var skyldt ham siden han er den eldste, og han var krenket av å ikke få det. Men han ville aldri ha godkjent et slikt prinsipp, og han vil tydlig forkaste det nå. Han tenker på sin tidligere oppførsel som urettferdig, og at man ikke skulle oppføre seg slik overfor andre mennesker. Med andre ord, så har han gått gjennom en moralsk forandring, og han er sikker på at denne forandringen representerer en moralsk vekst, fordi den kom gjennom en splittelse av en forvirret, for det meste ubevisst holdt idé, en idé som ikke kunne overleve oppdagelsen av sin egen virkelige natur.

 

Selv om alle disse eksemplene angår overganger i ett subjekt, så er denne form for argumentasjon ikke forbeholdt subjektet. Den samme formen kan tilpasses til mellommenneskelig kontekster. Forestill dere at jeg er den filosofiske veileder som resonnerer med Petter før forandringen. Eller at jeg er Per’s veileder som snakker ham ut av sine forvirrede og smertefulle følelser omkring Kari. I begge tilfeller kommer jeg med en fortolkning av dem selv som identifiserer disse forvirrede følelsene som forvirrede, og hvis akseptert, vil frembringe overgangen.