Det er kvelden før min fødselsdag. Det er førti år siden min mor en vakker høstmorgen slo en spiker inn i den skjøre evigheten i et febrilt forsøk på å holde seg der. Meg og mitt befinner seg i en svak kjegle av kunstig lys, som kastes tilbake fra spenstige lauvtrelegger og glitrende granbar. Utenfor hviler et mykt mørke. Under slitte joggesko surkler det i en masse av rennende vann og gjørme. Bak meg smitter bilgummi sakte men sikkert over på grunnen i en fest av trestemt friksjon. Mine spente legger. Sølesprut. Glitrende panne. Det røde gnaget fra sælen. Jeg er hesten, bak meg er min troika. En jordløper møter høylys dag og stopper i forundring. Lukten av oppbløtt muld, bark, trevirke, en fallen gran. Kongler. Den søte lukten av råtnende frukt i det jeg når bebyggelsen. Lyset fra lune, varme hjem i skogbrynet i flimmeret fra dansende løvverk og bar.

Jeg snur ved gravplassen. Jeg snur alltid ved gravplassen. I dag ligger det et stille lite vann her, her hvor det vanligvis er en bred sti. Det er ingen til å ro meg over i dag. Jeg snur. Den lettende følelsen av letthet overmanner meg før igjen rykket av virkeligheten slår meg over tarmene. Jeg går krumbøyd, som i motvind. Det plutselige bruset fra vinden i grantrærne, eller det brå suset fra en avløpskum, overmanner meg der i mørket. Jeg gjenfinner balansen. En hund gjør i det nære fjerne. Jeg famler i et kortsiktig mørke. Jeg kjenner igjen steinene som vil få meg til å stoppe. Jeg kjenner igjen steinene som ikke vil få meg til å stoppe. Alle ting er tre. Hver gang. Steiner rives opp, løsner, ruller tilbake. Vaskes av rennende sølevann. Treet som ligger over stien. Treet jeg flytter fra stien. Det unge døde treet som kiler seg mellom meg og mine og får bli med på turen en kort stund. Stien smalner. Mørket er en trakt jeg slår en kile i.

Så går det utfor med oss. Vi sjangler, vi triller, vi hopper, vi går kast i kast. Og rett før slo lyset seg av på skoleplassen. Klokken min viste 21:30. Lukten av sur melk velter opp i meg, blander seg med røyken fra søylene der borte hvor man kan gjemme seg. Hva tenkte de på? Vi når gangstien nede ved veien, og jeg håper jeg ikke skremmer noen der jeg plutselig skyter ut av mørket, fra skogen, fra det som vel med rette må kalles et bekkefar. Det har regnet i ukevis. Jeg er full av kake og er vasstrukken av kaffe. Klam. Hårlokker forenes i svette og klistrer seg til pannen.

Stavene klikker igjen i asfalt. Den er jævlig den asfalten her nede ved åkeren, grov. Jeg ligger på stavene. Et par på kveldstur smiler åpent til meg. En herre på sykkel gir meg tommelen opp. En hundeeier med sur sneip ser med mistenksom vantro på meg, mens hans lille terrier skyter rygg og går opp i fistel på samme tid. Så er det den lille kneika opp mot presteboligens uryddige mørke, og så er det grus. Grus smører maskineriet. Leggene verker, det varmer over lårene. Jeg løper igjen, det siste stykket. Jeg er hjemme. Jeg går inn på soverommet vårt. Jeg holder det lille hodet i hendene mine. Det ligger i myke folder, og pusten går jevnt under pyjamasen. Jeg kysser henne.

Se også:

• Om å løpe med dekk
• Å løpe med dekk

Gjennom den frodige Stubblidalen summer det av mygg, klegg og andre av insektverdenens plagsomme skapninger, men skogbunnens skjønnhet overgår selv de verste bitt. Blomster, gress, blåbærlyng og potente moltekart krydrer det, i geologisk tid, unge morenelandskapet. Suset fra den kalde og krystallklare Stubblielva blander seg med fuglekvitter og insektsurr. Jeg er på vei alene opp mot Vomtinden, en 1495 meter høy fjelltopp som står som en steil pyramide ruvende over et høyereliggende platå som abrupt avslutter den grønne dalen, og setter scene for blankskurte grå fjell spettet med fjellvann, hengebreer og snøflekker. Vomtinden er den mest karakteristiske av de toppene som ligger som en naturens skyline bak den lille bygda Beisfjord noen kilometer unna Narvik, men er omkranset av et mangfold av andre vakre og bratte topper.

Turen starter mellom 100 og 200 moh på grusvei. Denne blir etterhvert en traktorvei og senere en sti som raskt stiger opp gjennom saftig grønn bjørkeskog. Stien er ikke overtydelig, men T-merket. Etterhvert får man på høyre side et lite vann med det karismatisk navnet 722. Da har allerede stien delt seg og man er hoppet av en T-merket rute og må nå forholde seg til røde sirkler videre. Noen sti er det heller ikke lenger snakk om. Ruta dreier mot nordøst forbi noen gigantiske flyttblokker og har retning mot det større oppdemte Klubbvannet. Men man skal ikke nedom dette, for ruta dreier igjen etter et lite stykke, denne gangen rett øst opp et brattere parti med mange bekker, løsmasser og snøflekker. Når dette er vel forsert er man oppe på fjellets skulder og Vomtindens ansikt mot nordøst åpenbarer seg, og man forstår at man er blitt lurt. Fjellet er mer eller mindre holet ut, og eggen som gir en så fin profil sett fra vest er bare som et skall å regne. Innerst i hola henger et stort snøfelt som binder sammen granitten på vestre del av fjellet, med en brunaktig løsere bergart på østre del.

Heldigvis følger ruta vestsiden av fjellet, og den flotte blankskurte og kvartsspettete grå granitten gjør dette fjellet til en helt spesiell opplevelse. Maken til herlig granitt; knudrete med brede dype sprekker og store blokker. Lett klyvende og gjerne småjoggende som en parkour-utøver tar man seg enkelt opp langs eggen. Hele tiden har man Beisfjorden og Beidfjordtøtta i høyre øyekrok, og hele tiden synger det i en fjellglad fant, en herlig ljomende sang om at livet leves til fulle til fjells.

Etter tre og en halv svette timer var jeg på toppen, og to timer etter det kunne jeg sette meg i bilen igjen. En herlig tur!

Boka «På tur i Narvik og omegn» av Bjørn Forselv har en fin beskrivelse av turen. Der er det angitt at turen er vanskelig og tar 5 timer opp, men det er å ta i. Turen er enkel for fjellvante, og selv om eggen ett eller to steder er litt utsatt, så kan den fint gjøres selv i regn, på tross av advarslene mot dette.

Mange, også den Helge Kaasin som var virksom fra 1971 til bortimot år 2000 (og som faktisk var Helge Kåsin), så på frossent vertikalt elvevann, eller frossent vertikalt vannsig, som nettopp – is. Istapper, blå is, gul is, speilbilder, klangen av is, israsene på våren, is som drypper av vann, lyden av vann som drypper, et gys av kulde, solen som skinner i isen, snøen som ligger som et loddent moselag på den blanke isen. Det denne tidligere versjonen av undertegnede ikke så isen som, på linje med mange andre også i dag, var en struktur man kunne klatre i med de riktige verktøyene, og da helst isøkser.

Da dette endelig gikk opp for meg – jeg husker ikke når og jeg husker ikke hvordan – begynte jeg å se isen som noe jeg potensielt klatre i. Jeg begynte å frykte isen som i den frykten man kan kjenne i det man er høyt over siste sikring (som i isklatringen gjerne er en isskrue), eller jeg begynte å frydes over isen, lik den gleden man kan kjenne når man i klatringen lykkes med å forsere et vanskelig punkt og fortsatt har krefter til å fortsette. Jeg begynte å se klatrelinjer i isens komplekse strukturer, jeg begynte å se hindringer, bratte partier, slake partier og lette partier. Jeg gjorde meg nærmere kjent med isens beskaffenhet og temperatursvingninger; dens harde og sprøe karakter i streng kulde med fare for utbrekk av store isskovler ved hard plassering av isøksene, eller dens våte og plastiske karakter på varmere dager. Jeg lærte meg å finne naturlige groper og hulrom å stikke øksebladene inn i, istedenfor å smelle isøksa mot isen som en forrykt snekker i harnisk. Jeg lærte å kjenne forskjell på is dannet hurtig og is dannet sakte, på breis, elveis og sig.

Nå kan jeg ikke lenger se is uten å se den som et klatreobjekt. Jeg kan bevisst skyve det fra meg og fokusere på andre aspekter ved isen, men dette klatreaspektet ligger liksom å dytter på de andre, for meg, mindre naturlige aspektene ved erfaringen av is.

«Coming into the lecture-room, I see the lectern…. What do ‟I‟ see? Brown surfaces, at right angles to one another? Not at all. I see the lectern at which I am to speak. You see the lectern, from which you are to be adresses, and from which I have spoken to you previously. In pure experience there is no ‟founding‟ interconnection, as if I first of all see intersecting brown surfaces, which then reveal themselves to me as a box, the as a desk, then as an academic lecturing desk, a lectern, so that I attach lecternhood to the box like a label. All that is simply bad and misunderstood interpretation, diversion from a pure seeing into the experience.»

Martin Heidegger, On the Essence of Ground, sitert i Jeff Malpas, Heidegger’s Topology. Being, Place, World, s. 54.

«I suddenly see the solution of a puzzle-picture. Before, there were branches there; now there is a human shape. My visual impression has changed and now I recognize that it has not only shape and colour but also a quite particular ‘organization’. – My visual impression has changed; – what was it like before and what is it like now? – If I represent it by means of an exact copy – and isn’t that a good representation of it? – no change is shewn.»

Ludwig Wittgenstein, Philosophical Investigations, s. 196e.

«When a fisherman finds a good haven, somewhere in this archipelago, he finds what has been there all the time, only waiting to be found. But it is only the activity of sailing a boat too large for its crew to draw it ashore that will yield the concept of a landscape formation providing an adequate harbour. Without that activity, there are no such formations to be seen, since there are then no eyes to see them. [...] The method of investigating the concept of a harbour, therefore, is this: Situate yourself within the practice that this object belongs to, and then investigate the object and its contribution to that practice. If an object belongs essentially to a practice, as a harbour does, and a hammer, a coin, a cheque, a king’s sceptre, etc., then the concept of that object is our understanding of that object’s contribution to the practice within which it is that object (where the accounts that we give may take care of only the uppermost layers of that understanding).»

Jakob Meløe, The Two Landscapes of Northern Norway, Inquiry, 31, s. 392-393.

Den aktiviteten som er klatring, gjør isen til en struktur man kan klatre. Utenfor denne aktiviteten, denne praksisen, så eksisterer ikke isen som klatrbar struktur og utsagn om isen som klatrbar struktur vil være meningsløs, på lik linje som isøkser og isskruer vil være meningsløse objekter; lik praksisen med å kappe 30 cm lange trekubber av trær, kløve dem med øks, stable dem opp pg tørke dem, ville være uten praksisen som er å fyre i ovnen (eller på annen måte benytte seg av ved som fyring til varme eller matlaging). Det er kun gjennom øynene til en klatrer, eller en med kjennskap til klatring, at isen fremstår – ikke tolkes som – men fremstår som noe å klatre i med isøkser. Og det er kun gjennom den praksisen som kjennetegnes ved at man benytter isøkser til å klatre i is, at det for klatreren i det hele tatt kan fremstå is som kan klatres. Man kommer svært kort med sansedata kun i undersøkelsen av det vil si å se noe som noe.

Klatringen som er avbildet i denne artikkelen er fra to turer. Den første turen fant sted 23. januar 2011 i Solbergfossen i Lier sammen med Marianne Wahlstrøm, Inge og Yvonne Svae-Grotli, Helge Fonnum, Tore Engvig og Inger Elisabeth Tveide. Den andre turen fant sted i Jaklefoss i Krokskogen på vei opp mot Ringkollen den 14. februar 2011 med Helge Fonnum og Aksel Bakke.

Turbeskrivelsen finner du her:

• Toppløst på Kljåen

Turbeskrivelsen finner du her:

• Beisfjordtøtta på skift

Turbeskrivelsene finner du her:

• Fagernestoppen (Linken)
• Rombak til Beisfjord

Turbeskrivelsene finner du her:

• Høgvagltindane
• Stetinden

Solen får den skarpe høstluften til å dirre over Store Sandungen i Vestmarka i Asker. Vannet ligger blikk stille; ikke en krusning er å se. Unge- og hundeglam blander seg med ku- og sauebjeller, mens knitringen fra det nylig påtente bålet forener seg med knitringen fra det elektromagnetiske feltet rundt de skjemmende og lavthengende høyspentledningene over hodene våre. Hans Jakob er i ferd med å rive ned en vindveltet tørrgran som er kilt fast i nabotrærnes greiner, og han går hardt til verks. Å ha ved i så umiddelbar nærhet skal gjøre bålkvelden behagelig og lite arbeidsintensiv med kaffekoppen godt plantet i neven. Marianne og Hilde fôrer hvert sitt barn, henholdsvis min Willia Konstanse og Hedda. Jeg flytter halvbrent ved unna glørne og plasserer noen store poteter pakket inn i aluminiumsfolie oppå disse. Suset fra en herlig lørdags ettermiddag i det fri er som musikk i ørene. Vi skal overnatte ute i telt, og dette blir Willia Konstanses aller første teltnatt.

Etter at Willia Konstanse tidvis for egen maskin har gumlet i seg en brødskive med baconost krabber hun rundt på den gresskledte bakken kledd i buksedelen av et oljehyre, genser, vannavstøtende sokker og ullbalaklava, mens hun utstøter små gledeshyl. Hun undersøker hver pinne hun kommer over, tar den i hendene, forsøker å knekke den, putter den i munnen, vrir og vender på den før hun kaster den vekk og krabber mot den brunrøde kua av typen norsk rødt fe som har stilt seg drøvtyggende og ublu stirrende bak de oppslåtte teltene våre. Willia Konstanse frembringer små skrik som skal alludere kuraut og hviner ekstatisk innimellom.

Vi har med andre ord fått en handlende liten aktør mellom hendene. Vi har hatt sterke mistanker en stund, og nå er disse bekreftet. Det har vært en glidende overgang, men hvilke egenskaper ved Willia Konstanses bevegelser som handlende aktør er det som skiller egenskapene ved Willia Konstanse som den ikke-handlende, refleksive aktøren hun var for bare få måneder siden?

Å snuble i en teppekant kan ikke sies å være en handling, så sant den ikke er intendert. Klovnen snubler i teppekanten med vilje og forsøker å dekke til dette faktum og få det til å se ut som om han uforvarende snublet. Willia Konstanses hode beveger seg. Hun kan enten ha beveget hodet, eller ikke. Hvis hun beveget det, så kan hun aktivt ha beveget hodet, eller ved å gjøre noe annet som fikk hodet til å bevege seg som en passiv bevegelse. Og hvis hun beveget det, så kan hun ha gjort det intensjonalt – med vilje – eller ikke. Videre, når Willia Konstanse beveger hodet, kan det være for eksempel for å indikere uenighet eller for å riste av seg et insekt. Bør vi tenke om konsekvenser av fysisk atferd som virkning av en handling, distinkt fra, men generert fra bevegelsen? Eller bør vi tenke at det er én handling som har flere mulige beskrivelser?

Vi har en intuisjon om hvilke hendelser som faller inn under termen «handlinger» og hvilke som faller utenfor. Denne og andre intuisjoner har for eksempel manifestert seg og stivnet i det vi kaller rettssystemet. Det er blant annet forskjell på strafferammen når det gjelder aktsomme (forsvarlige) og uaktsomme (uforsvarlige) handlinger. Det er også forskjell på om man handler med forsett eller ikke.

Uaktsomhet

Uaktsomhet er en form for skyld som innebærer at man har opptrådt i strid med det en alminnelig fornuftig person ville gjort i en tilsvarende situasjon. Det skilles mellom vanlig eller simpel uaktsomhet, og grov uaktsomhet. I sistnevnte tilfelle kreves det gjerne et markert avvik mellom den utviste atferd og en atferd som objektivt kan betegnes som forsvarlig. Det skilles videre mellom bevisst og ubevisst uaktsomhet. Bevisst uaktsomhet oppstår når den som utfører handlingen er klar over at handlingen innebærer en fare, men utfører den likevel, hun tar med andre ord en sjanse. Forbikjøring i sving eller før bakketopp med kollisjon med møtende bil som resultat kan kvalifisere som uaktsom forvolding av skade, eventuelt drap. Det kreves imidlertid ikke at skadevolderen er klar over at handlingen rettslig sett kan karakteriseres som uaktsom. Ubevisst uaktsomhet foreligger når den handlende ikke tenker over at handlingen innebærer en fare.

Jeg legger på et par vedkubber til på bålet. Det er grove vedkubber, 60 cm lange, og de slukes av flammene. Jeg hadde klok av skade tatt med opptenningsbriketter, men Hans Jakob klarte å få fyr tross heftig regn den siste tiden som har bløtt opp skogen. Vi spiser sen middag og slanger oss som katter rundt bålet. Hedda sover, men Willia Konstanse nekter og Marianne må ligge i teltet sammen med henne. Det mørkner rundt oss og bare lydene og lyset fra noen spredte bål på andre siden av vannet forteller oss at det er andre mennesker rundt oss. Etterhvert legger vi oss og familen Wahlstrøm Kaasin får som vanlig en noe urolig natt med en lite sovevillig Willia Konstanse.

Morgenen etter tenner vi atter bålet og henger kaffekjelen på plass. Brått hører vi hundeglam fra andre siden av vannet. En sau i fullt firsprang løper rett utpå vannet og svømmer febrilsk. Hunden gjør på bredden mens eieren skriker av full hals. Den stakkars sauen svømmer over hele vannet i sin tunge ullham. Heldigvis klarer den seg, men det er meget uaktsomt av hundeeieren. Hunder skal holdes i bånd hvis man ikke har absolutt tuktus på dem. Etter den opprivende opplevelsen snakker vi om erstatning og uaktsomhet ved bålet.

I erstatningsretten er hovedregelen i de fleste land at ved skade voldt ved uaktsomhet, så pådrar skadevolderen seg et erstatningsansvar. Motsatt, ved skade forvoldt ved hendelig uhell, der det ikke er utvist subjektiv skyld oppstår det ikke noe erstatningsansvar. I strafferetten derimot kreves som hovedregel forsett for at straff kan komme til anvendelse. I Norge foreskriver imidlertid stadig flere straffebestemmelser at uaktsomhet er nok. Forsett foreligger når den som utfører en handling gjør det bevisst, og er delt inn i tre hovedtyper: hensiktsforsett, sannsynlighetsforsett og eventualitetsforsett.

Forsett

Hensiktsforsett (dolus directus) foreligger der hvor følgen av handlingen var tilsiktet. Det klassiske eksempelet er at man skyter for å drepe, og lykkes. Sannsynlighetsforsett (dolus indirectus) foreligger der resultatet ikke var en tilsiktet følge av handlingen, men hvor gjerningsmannen holdt den for å være overveiende sannsynlig, det vil si mer sannsynlig enn at den ikke ville inntreffe. Et eksempel er en pyroman som tenner på en boligblokk fordi han får et «kick» av å oppleve ilden. Selv om han i og for seg håper at alle i bygget overlever har han utvist forsett dersom han ser det som mest sannsynlig at noen vil omkomme.

Eventualitetsforsett (dolus eventualis) foreligger der hvor gjerningsmannen holder følgen mulig (men ikke overveiende sannsynlig), og bestemmer seg for å gjennomføre handlingen selv om følgen skulle inntre. Dette er den positive innvilgelsesteori. Det kan også foreligge om gjerningspersonen, hvis han hadde regnet det som overveiende sannsynlig at følgen ville inntre, likevel ville foretatt handlingen. Dette kalles hypotetisk forsett.

Eventualitetsforsett skiller seg fra bevisst uaktsomhet ved at sistnevnte dreier seg om å ta en risiko, men håpe at utfallet er godt, mens førstnevnte dreier seg om å ville gjennomføre handlingen uansett om følgen skulle inntre. Et praktisk eksempel er ved narkotikasmugling, der en person blir bedt om å smugle en pakke fra et land til et annet. Han vet ikke hva pakken inneholder, men bestemmer seg for å gjennomføre smuglingen selv om den skulle inneholde for eksempel heroin, uten å gjøre seg opp noen mening om sannsynligheten for dette. Dersom det viser seg at pakken virkelig inneholder heroin har gjerningspersonen utvist forsett.

Ikke tilregnelig

Som vi ser av det overstående så er det juridiske system basert på intuisjoner rundt menneskers handlemåte, med andre ord, en handlingsteori om mennesker. Denne handlingsteorien tar høyde for for det første at mennekser har fri vilje, for det andre at mennesker kan utføre handlinger intensjonalt eller ikke-intensjonalt, for det tredje at de kan gjøre det bevisst eller ubevisst, og for det fjerde at de kan gjøre det rasjonelt eller irrasjonelt. I praksis vil rettsaken, gjennom utvist skjønn, avgjøre under hvilket begrep en påtalt person faller inn. Det er interessant og verdt å merke seg at straffelovens §20 unndrar barn under 15 år fra straff ved å betegne dem som ikke tilregnelige:

«For å kunne straffes må lovbryteren være tilregnelig på handlingstidspunktet. Lovbryteren er ikke tilregnelig dersom han på handlingstidspunktet er
a) under 15 år,
b) psykotisk,
c) psykisk utviklingshemmet i høy grad, eller
d) har en sterk bevissthetsforstyrrelse.»

Willia Konstanse er med andre ord ikke tilregnelig. Men hva betyr egentlig «tilregnelig»? Ifølge Aslak Syse i artikkelen «Strafferettslig (u)tilregnelighet – juridiske, faglige og moralske dilemmaer» s. 148, så bygger de strafferettslige reaksjoner på et grunnleggende aksiom om at mennesket har fri vilje. Denne frie viljen, hevder Syse, «utvikles i barneårene og anses tilstrekkelig utviklet på det tidspunktet en person passerer den kriminelle lavalder». Som Syse selv nevner så varierer den kriminelle lavalder i forskjellige land, mellom alt fra 7 til 16 år, så det er med andre ord en viss uenighet om når den frie vilje inntrer i barnets utviklingsløp. Kravet om tilregnelighet får bare selvstendig betydning ved siden av skyldkravet når gjerningsmannen har handlet forsettelig – bevisst – men befinner seg i en av lovens utilregnelighetstilstander.

Det er åpenbart at «fri vilje» knyttes an til rasjonalitet. Susan Wolf har i sin inflytelsesrike bok Freedom Within Reason argumentert for et syn hvor fri vilje er evnen til å gjøre det man rasjonelt synes er det riktige. Dermed kan vi si at tilregnelighet fordrer rasjonalitet. Med andre ord kan ikke Willia Konstanse kalles rasjonell – ennå. Når man handler mot bedre vitende handler man irrasjonelt. Kan man si at Willia Konstanse handler irrasjonelt? Hun handler jo ikke mot bedre vitende, fordi hun ikke vet bedre. Fordrer egentlige handlinger rasjonalitet? Og i så fall, er Willia Konstanse egentlig et handlende vesen?

Vi pakker sammen leiren utpå dagen og begir oss hjemover. Det går i rykk og napp med lite samarbeidsvillige unger, spesielt med vår utilregnelige Willia Konstanse. Rett før parkeringsplassen møter vi kronprinsfamilien og et stort følge. Tydeligvis skal de som så mange andre denne fine høstsøndagen rusle en tur innover Vestmarka.

For andre dag på rad la vi ut fra Leirvassbu, eller riktigere via Leirvassbu fra teltet vårt noe lenger nord i Leirdalen, i et begredelig vær. Våte snøfiller dalte ned tidvis avløst av yr. Snøen hadde allerede lagt seg nesten 30 cm tykk på toppene rundt oss kunne vi se da vi fikk små glimt av mastodontene mellom drivende tåkebanker. Allikevel var vi i svært godt humør, PK og jeg. Teltet var pakket i bilen, og dieseldyret sto nå klart for retretten den lange veien til Bærum. Vi hadde tørre klær og sko etter velvillighet og storsinn fra Leirvassbus verter, hodet var klart selv etter noen øl kvelden før, og bena kjentes friske etter en god natts søvn med barfrost og stjernehimmel.

Vi gikk i rask gange sørvestover inn i Gravdalen langs anleggsveien anlagt i forbindelse med Gravdalsdammen rett sørøst for Gravdalstinden (2113 moh). Mellom Gravdalstjørnene tar det av en sti vestover inn mot Surtningsbreen og Smørstabbrean hvor det er sommerbreføring. Etter en kilometer er man midt mellom Stetinden og Stehøe og kan begynne den stiløse oppstigningen. Apropos oppstigningen, så var den i vårt tilfelle ikke bare stiløs, men også stilløs. Vi var nemlig kommet over helgens snøgrense igjen og vasset i snø som fylte støvlene og gjorde både støvler og hansker våte, igjen. Stedvis måtte vi klyve, andre steder kunne vi med hjertet i halsen og ustø skritt hoppe fra snøkledt stein til snøkledt stein. Flere ganger kilte bena seg smertefullt fast mellom steiner, og vi var meget konsentrerte hele tiden for ikke å skade oss. Snøen var allikevel bedre på morgenen, så vi kom oss raskt oppover i den kronglete ura. Sikten var dårlig, men vi klarte å stake ut en rute ved hjelp av GPSen som førte oss rett mot fortoppen.

Vel oppe på fortoppen kløv vi på østsiden av denne langs den stedvis smale eggen, forbi hammeren og endelig bort til hovedtoppen. Et par steder måtte vi være på vakt på det glatte føret for ikke å falle flere hundre meter ned i dalen, men klyvingen gikk greit og ikke lenge etter sto vi på toppen av Stetinden. Der oppe fikk vi et glimt av dalen under oss, men snart var toppen atter innhyllet i tåke og vi så ingen grunn til å bli der oppe lenger enn høyst nødvendig og returnerte i våre egne spor. På nedsiden av fortoppen kastet vi i oss litt mat og drikke mens yr og snø falt ned over oss, før vi igjen bakset oss skliende, hoppende og famlende nedover mot høstfargene.

Vel nede på stien jogget vi tidvis, noe som fortsatte helt frem til Leirvassbu. PK viste seg å være i toppform og kom seg til bilen 150 meter foran meg. Det er tydelig at klatring og hang-ups ikke styrker kondisjonen nevneverdig, så jeg får løpe meg litt opp igjen utover høsten slik at jeg får satt gammer’n på plass, han er jo tross alt nesten et år eldre enn meg.

Vi brukte rundt fem timer på turen. Det samme kan man ikke si om bilturen. Kø fra Hønefoss til Bærum er lite trivelig og tar tid. Allikevel hadde det vært en fabelaktig helg.