Nydikt (1996) Til et barn innerst inne bak slagg fra den sveiseflamme som nester våre liv der hvor tiden og rommet smelter sammen til en salt, salt sjø er kilden våre øynes røtter næres av under tidens hårde valse nok et lite menneske har troskyldig grepet dødens knokkelhånd til livslang gange nok en salt sjø skal synge en sang en urgammel sang om månen om solen om jorden om livet og fra mitt øye drypper en tåre til ditt ennå grunne ocean min tunge er to sider av samme sak lumske saliva i kyss, flate mot hvelving timeglasset snus og du er på hodet i en slik kon tekst, slites saliva mot strandens rullesten og du er på mine ord er to tusen, kyss mot strand og timeglasset snus følelsen er et holografisk sug innad-vendt fremmad-vendt sommerens svette sokker vris til høstens pris under skjeggete leppe T vinteren roser mine kinn aparte bevegelser i henfallen sne engler daler ned med spyd i ånd banesårets gjensydde arr flerrer engelens ansikt gir meg en T og forlate mine synder som jeg forlater deg du, og hver andre, en hver andre over gulvet linstende, møttes ikke i hjørnet for andre dager for før i tid, gamle dager ville forandre liksom! suset av blodet i ørene, slagene av blodig knevel i klokke av liv er bakgrunnsstråling fra tidens morgen rommets gry, min, nei meg universets fødsel, hvor tiden befruktet rommet og nedkom med materie |