Den store stygge svanen

Storstygge-Svånåtinden er med sine 2209 moh den høyeste toppen utenfor Jotunheimen sett bort fra nærmeste nabo i nord-øst, Snøhettamassivet. Vi besteg dette vakre fjellet på Dovre i romjulen.

Storstygge-Svånåtinden er med sine 2209 moh den høyeste toppen utenfor Jotunheimen sett bort fra nærmeste nabo i nord-øst, Snøhettamassivet. Vi besteg dette vakre fjellet på Dovre i romjulen.

Helge Fonnum og jeg reiste fra Oslo mandag ettermiddag etter vel overstått julefeiring. Nå var det på tide å få av seg litt av ribbefettet. Turen til Dombås gikk smertefritt, men vi ble litt overrasket da det ble opplyst om at det var -19,5 grader ute. Vi hadde ikke forventet den type kulde, men spiste burgeren ferdig, fylte mer frostveske på bilen, trakk på skuldrene og reiste videre til Hjerkinn.

Militær brosten

Klokken var blitt nærmere 2400 da vi slo opp teltet i utkanten av militærleiren tilknyttet Hjerkinn Skytefelt. Ekstremt lite snø gjorde at vi måtte benytte oss av militær brosten for å sette opp teltet. Et lite telt og gode soveposer gjorde at vi sov meget godt den natta, og da klokka ringte 0600 var ingen av oss klare for å stå opp. Vi utsatte oppvåkningen en time.

Etter en kjapp nedpakking av telt reiste vi et par hundre meter til gamle ærverdige Hjerkinn stasjon, hvor venteværelset var varmt og opplyst. Her begynte vi med en storstilt nisteproduksjon. Kl 1030 var vi ferdige og satte avsted i bil innover den 13 km lange veien mot Snøheim som også var så godt som bar for snø.

Mot Snøheim

Planen var å sette av sekkene så nær Snøheim som mulig. Dessverre møtte vi for mye snø i en bakke etter ca 6 km. Vi satte likevel av sekkene og kjørte tilbake før vi begav oss innover på ski. Uansett slapp vi jo tunge sekker de kilometerne.

Mørket falt raskt på og vi gikk de siste timene etter et lys vi først trodde var Snøheim, men som viste seg å være en installasjon helt inne ved Snøhetta. Da vi hadde passert Snøheim fikk vi øye på lysene der og gjorde om kursen. Vi fant nødbua Larsbu som Hjerkinn Skytefelt lykkeligvis holder åpen og installerte oss der. Gradestokken viste -17 grader og vi valgte å definere oss selv som i nød. Vi fyrte både litt i vedovnen og på primusen og fikk det virkelig godt og varmt der inne.

Til topps

Vi sto opp kl 0430 neste morgen, pakket sekkene, spiste og dro ut i mørket kl 0700. Det var fortsatt meget kaldt, rundt -15 grader. Turen gikk rett vestover i stummende mørke og på vekslende snø- og stenunderlag. Turen er på ca. én mil en vei og tok oss vel 6 timer. Ulendt terreng og lite snø gjorde det hele litt mer tidkrevende enn antatt. Vi valgte å gå rundt fjellet for å bestige fjellet via vestryggen isteden for å gå den noe mer krevende østryggen som virket isete og bratt. Det ville nok ikke vært noe problem fordi vi hadde med oss isøkser og stegjern, men siden dagen var kort ønsket vi å lykkes på første forsøk.

Vi satte fra oss skiene ved innsteget på vestryggen og fortsatte til fots. Steinura oppover ga oss noe slit, snø og is gjorde det lett å skli og sette fast benene mellom stenene. Heldigvis ble ingen ben brukket og etterhvert som vi kom oss lenger opp ble ura ikke så bratt. I tillegg kom vi så høyt at sola nådde oss, noe som var behagelig selv om den ikke varmet merkbart. Ryggen virket uendelig lang, men vi kom da frem til varden og hadde en fantastisk utsikt utover hele Dovre.

Nødne

Men med mørket og kulden truende over oss kunne vi ikke bli lenge der oppe. Vi snudde og skyndte oss nedover, noe som gikk langt raskere enn opp. Vi fant skiene igjen og la avgårde nedover bandet mellom Svånåtinden og Skredahømassivet. Snart gikk vi på isen over Svånåvatnet igjen, forserte det bratte bandet ned til Fisketjønne, krysset dette og begynte oppstigningen mot Svånåkollen. Her falt mørket på igjen og vi tok på lyktene. Gradene krøp nedover til -21 grader før vi lykkelige kunne entre Larsbu kl 1730. Det bør vel ikke sies at det var deilig å få fyr på ovnen og primusen etter over 10 timer ute i nesten -20 grader. Ansiktet hovnet opp i varmen og trettheten seg innover oss.

Hjemover

Fornøyde la vi oss tidlig og sto opp tilsvarende tidlig, kl 0600. Vi pakket sakene og la i vei mot Hjerkinn i morgengryet. Vi fulgte veien så langt snøen tillot det og fikk bare ett fall grunnet overgang fra snø til grus. Kl 1130 var vi ved bilen og lykkeligvis startet den på andre forsøket. Nissan Sunny er virkelig meget driftsikre biler, selv om de har rundet 14 år. Men det blir nok en firhjulstrekker i fremtiden slik at vi neste gang kommer helt frem til Snøheim med sekkene.

Isklatring i Golsjuvet

Helge Fonnum og jeg la i vei fredag 6. februar til Ål for å klatre Storesvullen. Grunnet mye snø måtte vi oppgi dette og endte på søndag i Golsjuvet hvor vi fant herlige isklatremuligheter.

Helge Fonnum og jeg la i vei fredag 6. februar til Ål for å klatre Storesvullen. Grunnet mye snø måtte vi oppgi dette og endte på søndag i Golsjuvet hvor vi fant herlige isklatremuligheter.

Golsjuvet er et eldorado for isklatring med høye tildels frittståene vanrette søyler, gardiner og miksklatring med bolter. Men det kan være en våt affære fordi det renner en del vann.

Bomtur til Stryken

Helge Fonnum og jeg tenkte oss til Stryken for å klatre is. Vi fant aldri isen pga. mørket, men vi fikk da klatret litt i alpin stil.

Helge Fonnum og jeg tenkte oss til Stryken for å klatre is. Vi fant aldri isen pga. mørket, men vi fikk da klatret litt i alpin stil.

Meterhøy snø og mørke gjorde denne turen til en morsom utfordring.

Nigardsbreen – opp og ned

Denne gangen tok jeg med meg Endre Før Gjermundsen og gikk hele brefallet. Det ble en enkel, men lang tur på 16,5 timer.

Denne gangen tok jeg med meg Endre Før Gjermundsen og gikk hele brefallet. Det ble en enkel, men lang tur på 16,5 timer.

Endre Før Gjermundsen og jeg tok en tur til Nigardsbreen for å gå den helt opp og helt ned igjen. Det ble en tur uten den helt store dramatikk. På grunn av mye snø måtte vi gå i tau, noe som både sinket oss og gjorde turen litt mindre visuelt morsom. Vi lå i telt på parkeringsplassen og hadde en tidlig start på lørdag.

Vi tuslet oppover og klokken 1810 nådde vi toppunktet ved Steinmannen (1633 m.o.h) oppe på Jostedalsbreen. Der er det flere hytter som eies av NVE. Vi møtte noen derfra som kom fra andre siden av breen. Så gikk vi nedover igjen og tilbrakte natten i teltet før vi på søndag reiste hjem. En herlig tur!

Urdanostinden i -20

Helge Fonnum, Per Kristian Bø og jeg tok en tur til Tyin og Urdanostinden i helgen. -20 grader og herlig sol.

Helge Fonnum, Per Kristian Bø og jeg tok en tur til Tyin og Urdanostinden i helgen. -20 grader og herlig sol.

Per Kristian Bø, Helge Fonnum og jeg la i vei mot Tyin torsdag kveld. Ved ett-tiden på natten er vi i teltet ved Tyin. Det er minus 20 grader og tåke så teltet er helt nedrimet på morgenen. Vi står opp kl 5 etter en ganske kald natt, pakker tingene våre og er klar når den bestilte snøsccoteren kommer kvart over 7.

Etter en kald time på scooteren settes vi av ca tre timers gange fra Koldedalsvatnet. Vi går inn til vannet, etablerer teltleir og legger i vei mot Urdanostinden kl 12. Været er fantastisk, men vi er usikre på om vi rekker toppen før mørket faller på. Like før kl 18 står vi på Urdanostinden og solen går ned. Turen har vært fantastisk, men vi er slitne etter tung gange.

Etter tre timers gange i månelyset er vi tilbake i teltet og kan lage middag. Conrad og Birgit har satt opp telt like ved oss. De gikk over vannet samme dag. Alt vann vi henter fra bekken fryser på ett minutt, så vi må ha flaskene i soveposen sammen med mat og annet. Jeg fryser hele natten og sover dårlig. Vi bestemmer oss for å droppe Falketind siden det vil ta oss rundt 7 timer å gå tilbake over vannet. Ergo kan vi sove litt lenger og være opplagte nok til å komme oss hjem.

Det blir en vakker tur tilbake og vi er ved bilen kl 19. Månen har vært med oss hele tiden. Men Tyinvatnet er langt! Vi spiser en bedre middag på Filefjellstua og er utpakket og hjemme igjen ved halv tre-tiden natt til søndag. En fantastisk tur!

Center map
Traffic
Bicycling
Transit
Google MapsGet Directions

 

Opp Nigardsbreen

Per Kristian Bø, Helge Fonnum og jeg hadde en flott tur på Nigardsbreen. Morsom og slitsom tur.

Per Kristian Bø, Helge Fonnum og jeg hadde en flott tur på Nigardsbreen. Morsom og slitsom tur.

En meget vellykket tur til Nigardsbreen – et brefall tilhørende Jostedalsbreen – sammen med Per Kristian Bø og Helge Fonnum.

Vi var fremme ved 21-tiden fredag etter å ha kjørt siden kl. 1330 og karret oss oppover fra parkeringsplassen til brekanten i stummende mørke. Heldigvis har Fonnum fått helt dilla på dioder. Ved 22-tiden stod teltet klart bare 100 m fra brekanten. En herlig teltplass.

Lørdag stod vi opp kl 0600 og kl 0715 var vi på vei opp breen. Veldig fin tur oppover selv om det regnet litt hele tiden. Veldig kupert bre til tider, men også ganske slak. I toppen deler den seg i tre før den går over i Jostedalsbreen. Vi kom nesten til topps på den venstre armen (den mest krakelerte) før vi snudde kl 1400. Vi var redd for å bli overmannet av mørket på vei ned.

Vi gikk uten tau hele turen og det var episoder da et fall ville vært katastrofalt, men det gikk fint. Ved 1830-tiden var vi tilbake i teltet og klar for middag og varme i soveposen.

Søndag var vi på vei opp breen ved 9-tiden, og da kun for å leke oss med klatring. Det første vi gjorde var å fire oss ned i et veldig hull på ca 25 m som gikk rett ned i fjellet og elva under breen. En ganske adrenalinfremkallende opplevelse. Kl 1500 var vi tilbake i teltet, tok leiren ned og var i bilen kl 1600. Kl 0100 satte jeg nøkkelen i døren hjemme i Oslo. Puh..!