Om å se aspekter i isen

httpvh://www.youtube.com/watch?v=eTu-BZXT5wY&tracker=False&hd=1

Mange, også den Helge Kaasin som var virksom fra 1971 til bortimot år 2000 (og som faktisk var Helge Kåsin), så på frossent vertikalt elvevann, eller frossent vertikalt vannsig, som nettopp – is. Istapper, blå is, gul is, speilbilder, klangen av is, israsene på våren, is som drypper av vann, lyden av vann som drypper, et gys av kulde, solen som skinner i isen, snøen som ligger som et loddent moselag på den blanke isen. Det denne tidligere versjonen av undertegnede ikke så isen som, på linje med mange andre også i dag, var en struktur man kunne klatre i med de riktige verktøyene, og da helst isøkser.

Fortsett å lese «Om å se aspekter i isen»

Med utilregnelige på telttur

httpvh://www.youtube.com/watch?v=yztwjbc8pUg&fmt=22

Solen får den skarpe høstluften til å dirre over Store Sandungen i Vestmarka i Asker. Vannet ligger blikk stille; ikke en krusning er å se. Unge- og hundeglam blander seg med ku- og sauebjeller, mens knitringen fra det nylig påtente bålet forener seg med knitringen fra det elektromagnetiske feltet rundt de skjemmende og lavthengende høyspentledningene over hodene våre. Hans Jakob er i ferd med å rive ned en vindveltet tørrgran som er kilt fast i nabotrærnes greiner, og han går hardt til verks. Å ha ved i så umiddelbar nærhet skal gjøre bålkvelden behagelig og lite arbeidsintensiv med kaffekoppen godt plantet i neven. Marianne og Hilde fôrer hvert sitt barn, henholdsvis min Willia Konstanse og Hedda. Jeg flytter halvbrent ved unna glørne og plasserer noen store poteter pakket inn i aluminiumsfolie oppå disse. Suset fra en herlig lørdags ettermiddag i det fri er som musikk i ørene. Vi skal overnatte ute i telt, og dette blir Willia Konstanses aller første teltnatt.
Fortsett å lese «Med utilregnelige på telttur»

Med isøkser, aggregat og arbeidslys på Skedsmokorset

httpvh://www.youtube.com/watch?v=Q8hdMHVMF3g

Bård kjører inn på bussholdeplassen og parkerer i enden av denne. Jeg parkerer rett bak. Fonnum åpner døren og skritter ut før han henter sekken i baksetet og går over den noe trafikkerte veien. Borte ved isveggen er tre klatrere i aktivitet i mørket. Merkelig nok uten hodelykter. Jeg roter rundt i baggen i baksetet og finner frem isøkser og klatrestøvler. Bård sitter i passasjersetet og knyter på seg skoene. Fonnum er kommet tilbake etter første tur over veien og leter frem ting i bagasjerommet. I det jeg skal sette på stegjern når lyden av Fonnums bensinaggregat meg og snart etter er klatreveggen flombelyst.

Fortsett å lese «Med isøkser, aggregat og arbeidslys på Skedsmokorset»

Bålnatt

httpvh://www.youtube.com/watch?v=H1Bimx-95aQ

Det er fredag kveld oppunder Skrim ved Kongsberg. Snøen ligger som et tykt, men lett teppe over den furukledte åsen som ruver foran oss i mørket, med en svakt skinnende måne hengende over, bak skydekket. Skiene spennes på og sekkene bestiger kneisende sine undersåtter. Hans Jakob og jeg starter den tunge oppstigningen. Foran oss ligger et par timers slit i dyp snø. Jeg kan ikke si annet enn at jeg stortrives med oppgaven, hvis mål er en kveld foran et knitrende tyribål og en natt under åpen himmel.

Fortsett å lese «Bålnatt»

Jakten på den siste istid

Bratt renne, Svalbard 2009

24 minutter lang dokumentar fra feltarbeid på Nordvest-Spitsbergen. Sendt på NRK2 i desember 2009 i forbindelse med «En naturlig helaften».

Dokumentaren er også sendt tre ganger på SVT1 i august 2011.

Filmfotograf: Helge Kaasin.

Se Jakten på den siste istid

Fortsett å lese «Jakten på den siste istid»

Vanvittige ekspedisjonsuker på Svalbard

httpvh://www.youtube.com/watch?v=gKMvHN8Bp4A

Fem vanvittige ekspedisjonsuker på Svalbard, tre av dem i telt på Nordvest-Spitsbergen. Fantastiske naturopplevelser, bratt klatring i fjell, bre, snø, kulde og sol, spenning, skader, teknisk trøbbel, overvann, 200 mil på snøskuter, dyreliv, besøk på fangstsasjonen Mushamna og hyggelige mennesker. Det blir ikke mer begivenhetsrikt enn dette.

Longyearbyen

Natten i Longyearbyen er lys. Fjellene står som en eng av utsprungne isroser hele døgnet, og solen lar seg ennå nå i april lokkes til en liten rødlig lur i denne kalde flora. Det var en spesiell opplevelse å fly fra det mulmende mørket i Oslo, inn i natten, men nord mot lyset som lå som en rødgul stripe i horisonten.

Fortsett å lese «Vanvittige ekspedisjonsuker på Svalbard»

Repetisjon. Vinterbestigning av Romsdalshorn

httpvh://www.youtube.com/watch?v=Uwli9CQ2t_8

Det var fortsatt mørkt, og klokken nærmet seg åtte lørdag morgen, 31. januar 2009. Helge F. og jeg hadde allerede kommet et godt stykke opp i snøflanken under den markante gule flekken på det 1550 meter høye Romsdalshorn, dette klatringens overflødighetshorn som stikker opp som en trassig lillebror fra den trange Romsdalen i et mektig landskap omkranset av Vengetindene i øst og de voldsomme Trolltindene i vest. Isøksene og stegjernene satt godt i den hardpakkede snøen, kulden var slett ikke ille, og vinden som hadde plaget oss om natten ved Hornvatnet innerst i Vengedalen var stilnet. Månen var en liten skalk, men myriader av stjerne skinte over oss mens vi med raske skritt klatret opp mot mer eller mindre bart fjell. Det var slitsomt, men definitivt godt å leve.

Fortsett å lese «Repetisjon. Vinterbestigning av Romsdalshorn»

På Mont Blanc, 4808 moh

Klokken 0835 tirsdag morgen stod Marianne, Eldar, Silje, Michael og undertegnede på toppen av Mont Blanc (4808 moh) etter å ha gått mer eller mindre 2500 høydemeter i ett. Noe senere kom også Mailen og Bård til topps. Etter knappe to dager med akklimatisering var det ikke verst å få syv av syv på toppen. Men vi var alle slitne, fryktelig slitne, eller snarere tomme på grunn av høyden. De fleste hadde hodepine og kjente snev av kvalme. De siste 450 høydemeterne var meget tunge. Kroppen lystret liksom ikke selv om muskler og pust kjentes bra. Det er en følelse jeg bare kan sammenlikne med å være febersyk uten feber.

httpvh://www.youtube.com/watch?v=BwBXLGDCfCg

Klokken 0835 tirsdag morgen stod Marianne, Eldar, Silje, Michael og undertegnede på toppen av Mont Blanc (4808 moh) etter å ha gått mer eller mindre 2500 høydemeter i ett. Noe senere kom også Mailen og Bård til topps. Etter knappe to dager med akklimatisering var det ikke verst å få syv av syv på toppen. Men vi var alle slitne, fryktelig slitne, eller snarere tomme på grunn av høyden. De fleste hadde hodepine og kjente snev av kvalme. De siste 450 høydemeterne var meget tunge. Kroppen lystret liksom ikke selv om muskler og pust kjentes bra. Det er en følelse jeg bare kan sammenlikne med å være febersyk uten feber.
Fortsett å lese «På Mont Blanc, 4808 moh»

Skeie, Søre- og Sørvestre Smørstabbtind og Gravdalstinden

Selv ikke våren i Oslo og en måned i snø og isens mekka på Svalbards 79. breddegrad kunne dempe min lyst på å få gått en vårskitur i Jotunheimen. Lykkeligvis var Marianne, selv etter flere helger med toppturer, av samme oppfatning.

Planen var grei; reise rett etter jobb på fredag ettermiddag, ligge første natten i telt ved den første bommen på riksvei 55 fra øst, parkere bilen ved Krossbu, trekke utstyr og mat én kilometer opp til en tidligere brukt teltplass, bestige Skeie (2118 moh) på lørdag, og bestige Gravdalstinden (2113 moh) på søndag. Det hele endte med at vi besteg Skeie etter planen på lørdag, men fikk med oss Søre Smørstabbtind (2033 moh) og Sørvestre Smørstabbtind (2045 moh) i tillegg til Gravdalstinden på søndag i et vanvittig flott vær.

Denne turen var ment å være en kosetur og var dermed ikke forventet å gi oss de største fysiske eller psykiske utfordringene, men Skeie usikret på snø ble en passe fin utfordring. Toppen har en bratt flanke sett fra Leirbreen i øst, og et overhengende stup mot Smørstabbreen i vest, med en skarp til dels snødekt egg som topp.

Skeie

Vi kom oss ikke fra den nyopprettede leiren øst for Krossbu før etter lunsj ved 14-tiden. Været var tåket og ikke bra med slett utsikt mot toppene, men det var såpass ustabilt at det fort kunne bikke over til å bli bra slik som værmeldingen hadde meldt. Vi labbet over Leirbreen og etter hvert langs med Skeie før vi skrådde oppover mot det laveste punktet på eggen som går mot Veslebjørn. Snøfeltet var bratt og med flere ferske småras, men vi vurderte situasjonen som trygg selv om det seg ned et ras mens vi spiste litt mat nede på breen.

Vel oppe av snøfeltet og rett under eggen byttet vi ut ski med stegjern og isøks, og kløv opp de siste meterne. Vi forserte flere små hamrer hvor vi måtte klatre, og det var til tider noe utsatt, særlig de gangene vi måtte bevege oss forbi hamrene på øst- eller vestsiden. Selv om vi hadde et kort tau og noe sikringsutstyr i sekken, så var det aldri noe poeng å trekke dette frem. Skeie (2118 moh) har to toppunkter og vi fikk med oss begge for å være på den sikre siden, før vi returnerte. Været var fortsatt dårlig og det begynte å bli sent. Det bør nevnes at vi brukte unødig lang tid på denne turen fordi jeg følte meg skikkelig dårlig med magesmerter og generell slapphet.

Uansett, da vi kom ned igjen til eggens laveste punkt løftet hele det lave skydekket seg og solen strålte utover de omkringliggende toppene Store Smørstabbtind, Kniven, Sauen, Sokse, Bjørnungen, Storebjørn, Veslebjørn og Kalven, samt resten av Jotunheimen. Vi forbannet det faktum at dette ikke skjedde en halvtime før mens vi var på toppen, men uansett var vi glade for denne flotte sjansen til å få en fin nedkjøring tilbake til leiren.

Den bratte snøflanken hadde perfekt vårsnø og var en skikkelig opptur, men siden klokken nærmet seg 2100, så var det blitt gjennomslagsskare på breen videre, noe som gjorde det skikkelig ubehagelig å styre telemarksvingene. Vi kom oss allikevel ned til teltet og fikk laget oss et skikkelig herremåltid utendørs med tilhørende forfriskninger før utstyret begynte å rime og det var på tide å stupe til sengs, godt solbrente.

Gravdalstinden, Søre- og Sørvestre Smørstabbtind

Søndag opprant med et fantastisk vær. Blå himmel fra ende til annen, og vi nøt frokost i det sort-hvite med stor livsappetitt. Klokken ble 1030 før vi begynte turen langs den merkede skiruten over Leirbreen og etter hvert Smørstabbreen. Solen stekte i våre solblokkerte ansikter mens vi rundet Skeie på nordvestsiden, gikk langs Veslebjørn og Storebjørn på vestsiden mens vårt mål Gravdalstinden steg opp i passasjen mellom Søre- og Sørvestre Smørstabbtind som en glassert dessert.

Da vi kom frem til passasjen gikk vi opp et bratt snøfelt på østsiden for å komme til toppen av Søre Smørstabbtind (2033 moh). På vei oppover møtte vi tre jenter som allerede hadde vært oppe. Så kunne vi kjøre på ski ned til skaret mot Gravdalstinden (2113 moh). Oppstigningen til denne startet bratt og vi valgte å gå til fots, jeg med skiene på sekken. Vel oppe hadde vi en fantastisk vindstille utsikt utover det meste av Jotunheimen. Jeg fikk en fin nedfart, og da særlig på det bratteste partiet.

Vi staket oss tilbake til passasjen igjen, denne gangen langs foten på vestsiden av Søre Smørstabbtind, før vi la fra oss sekkene og ruslet opp mot Sørvestre Smørstabbtind (2045 moh). Også her fikk jeg en fin nedkjøring før vi sammen kunne skli ned mot den flate Smørstabbreen igjen. Klokken 1730 var vi tilbake i leiren og pakket denne raskt ned i pulkene og seilte ned igjen til bilen. Klokken 2400 var vi tilbake i Oslo. En fantastisk deilig tur var vel overstått.

Halve Sverige på tvers langs polarsirkelen

Jeg skal være den første til å tilstå at jeg har vært naiv. Å skulle gå Sverige på tvers langs polarsirkelen på ski – fra Juoksengi på grensen til Finland, til Polarsirkelsenteret på Saltfjellet, via Jokkmokk, over 400 km i luftlinje på to avsatte korte uker – det var en plan uten realitet.

Jeg anvendte i mitt hode et skjema som benytter seg av høyfjellets åpne vidder med hardpakket snø som standard, og kunne basert på dette angi at vi ville kunne klare de nødvendige 30 km om dagen. Realiteten ble en noe annen.

Vi møtte en vegg av tett skog med meterdyp løs snø. På toppen av dette fikk vi ekstrem kulde avløst av snøvær med null grader og et vanvittig kladdeføre. Alt dette gjorde det umulig å rekke frem til Norge, og vi måtte avbryte forsøket halvveis i metropolen Jokkmokk. På tross av dette hadde vi en flott tur, Hans Jakob Rogstad og jeg. Utstyr, kropper og kameratskap fungerte optimalt i de 250 harde kilometerne vi tilbakelagte. Terrenget var for det meste absolutt ikke spektakulært, med vanvittig store hogstfelt av både eldre og nyere dato, men det var da noen uberørte perler innimellom, som for eksempel Granlandet naturreservat med sine vidstrakte myrer.

Når min naivitet nå er fastlagt må det sies at Hans Jakob med sin dype innsikt i kartlesning hadde en viss velbegrunnet og sunn skepsis til realiseringen av prosjektet. Allikevel tråkket han til med krum nakke og godt humør. Vi hadde flotte kvelder mellom primusene i teltet, over nok en kopp kaffe og litt avec. Alt i alt ble det derfor en minneverdig tur, men som nok allikevel for en god stund setter min besettelse rundt det å skulle følge polarsirkelen litt på vent. Det finnes en rekke områder i Sverige som er av langt høyere kvalitet når det kommer til naturopplevelser enn skogsbeltet i Norrbotten og sørlige Lappland. Nasjonalparkene Muddus, Sarek og Stora Sjöfallet er for eksempel slike.

Allikevel, som Johann Wolfgang von Goethe så godt sier det den 2. januar 1787 i sin bok Italiensk reise som jeg hadde med på turen:

Man kan si hva man vil til fordel for en skriftlig eller muntlig overlevering, i de færreste tilfeller er de tilstrekkelige, for en gjenstands egentlige karakter kan de jo ikke meddele oss, selv ikke når det gjelder åndelige ting. Men først når man har gransket selve gjenstanden nøye, kan man gjerne lese og høre om den, for dette slutter seg da til det levende inntrykket; nå kan man tenke og bedømme.

Johann Wolfgang von Goethe, Italiensk reise

Han har rett den gamle mester. Nå vet vi i alle fall hva halve Sverige ved polarsirkelen er for noe. Vi strevet oss hver meter over overflaten av dette skogdekte området, så spor etter elg, hare og kanskje ulv ved ett tilfelle. Vi så rev og reinsdyr skremmes av oss, og vi så storfugl kaste seg utfor trærne i flukt fra oss i det vi skubbet oss fremover. Vi møtte menneskene som spredt bor og sliter der oppe. Vi merket kulden og snøen, ja alle elementene fikk fritt herje med oss, og selv nå kjenner vi bare en brøkdel av dette området, men når vi siden leser om det eller ser bilder derfra, så kan vi nikke gjenkjennende på hodet og si: der har jeg vært med hele meg.

Goethes vise ord fanger ikke bare i seg turens formål som sådan, men knytter også an til mine preliminære studier av områdets historikk og da særlig sett i lys av nettopp polarsirkelen og geodesi (læren om jordens kurving bl.a.) generelt.

Nord-Sverige og Tornedalen – dalen som skiller Sverige og Finland nord for Bottenvika hvor Torneälven renner – var av interesse for opplysningstidens forskjellige vitenskapsmenn og reisende. I år 1663 kom den italienske presten Francesco Negri (1624-1698) til Tornedalen. Han forteller ordrikt i brevs form utgitt under navnet Viaggio settentrionale om livet på Nordkalotten, om finner, samer og dyrelivet, i hovedsak jerv og rein.

I år 1732 besøkte vitenskapsmannen Carl Linnæus (1707-1778), eller på latin Caroli Linnæi, mer kjent som Carl von Linné, Tornedalen. Linné skulle undersøke det nordlige Lappland, innbyggernes spesielle levemåte og deres helse. Hans ekspedisjon ble langvarig og han tilbrakte det meste av tiden i traktene rundt Kemi, Torneå og Kalix. Hans bok fra denne turen, på latin Iter Lapponicum, eller Lappländska resan fra 1732 er en merkelig bok å lese. Den gode Linné veksler blant annet mellom reiseskildringer, matoppskrifter, planter og medisinske råd. Boken er arkaisk og har så mange underlige latinske vendinger for den lærde leser at man blir lattermild. Boken er for å si det mildt en prøvelse å lese, men gir et inntrykk av folkeliv og kultur fra denne avsondrede verdenen.

På sommeren 1799 besøkte italieneren Guiseppe Acerbi og engelskmannen Edward D. Clarke Tornedalen. De har begge skrevet reiseskildringer fra sine forskningsreiser. I selskap med Acerbi reiste den svenske offiseren Anders Fredrik Skjöldebrand som er mest kjent for sine malerier av landskapet i Torndalen.

Ingen av de nevnte herrer gjorde noen særlig notis av polarsirkelen som naturlig nok var mitt fokale punkt i mine forstudier. På 1700-tallet var jordens form et brennhett tema og den endelige bekreftelse av Newtons matematiske prediksjon av at jorden snarere enn å være trykket sammen på sidene er flatklemt på polene var ikke bare et personlig anliggende for de involverte vitenskapsmenn, men et statlig anliggende. En innsats i så måte sto den franske matematikeren Pierre-Louis Moreau de Maupertuis for. Han ble sendt på en ett år lang ekspedisjon mellom 1738 og 1739 til den ville dalen Tornedalen langs Tornälven som renner langs den nåværende grensen til Finland og ut i Bottenvika. Nettopp ved det stedet vi la ut på vår ferd utførte altså denne underlige matematikeren sine strevsomme trianguleringer for å bedømme lengden på en breddegrad langs meridianen som ligger i dette området. Hans kamp mot kulde og dyp snø står i et merkelig tidløst broderskap med våre bestrebelser, og i en like underlig kontrast til Goethes dannede flukt til Italia nesten 50 år senere som kontrasten jeg gav lesningen av denne sistnevnte boken i et klamt lite telt med kun de aller mest basale gjøremål for opprettholdelse av liv og fremdrift i fokus.

Det sentrale punktet for Maupertuis trianguleringer var Aavasaksa. De andre målestedene var kirketårnet i Torneå, Kaakamavaara, Huitaperi, Nivavaara, Horilankero, Niemivaara, Pullinki, och Kittisvaara i Pello. Med andre ord holdt Maupertuis seg på finsk side av Tornälven, mens vi holdt oss på den svenske siden. Men slitet hadde vi felles. Her er et par utdrag fra hans bok The Figure of the Earth fra 1738, hentet fra boken The Man Who Flattened the Earth av Mary Terrall fra 2002 om Maupertuis liv.

We had to perform operations that would be difficult in most accommodating regions, in the wilderness of a nearly uninhabitable country, in that immense forest that stretches from Torneå up to the North Cape. There were only two ways of penetrating into that wilderness, and we had to use both of them: one by navigating a river full of cataracts, the other by crossing dense forests or profound swamps on foot.

Mary Terrall, The Man Who Flattened the Earth, s. 119

I will say nothing of the hardships nor of the perils of this operation; you may imagine what it is to walk in two feet of snow, carrying heavy measuring sticks, which must be continually set down in the snow and retrieved. All this in a cold so great that when we tried to drink eau de vie, the only drink that could be kept liquid, the tongue and lips froze instantly against the cup and could only be torn away bleeding. A cold so great that it froze the fingers of some of us, and continually threatened us with yet greater accidents.

Mary Terrall, The Man Who Flattened the Earth, s. 123

Reisen

Vi startet reisen til Juoksengi tidlig om morgenen lørdag 1. mars 2008. Vi ble kjørt til Oslo Sentralstasjon hvor vi fikk buksert våre kolli om bord på toget til Stockholm. Vår bagasje bestod av to pulker pakket i hverandre, to par ski og staver og fire store bagger. Vi var på forhånd nervøse for om det skulle bli noe pes rundt mengden bagasje siden vi ikke klarte å få noen bekreftelse på at det var greit verken fra norske eller svenske jernbanefolk, men det ordnet seg uten protester fra noe hold.

I Stockholm byttet vi tog og tok nattoget til Luleå. Derfra tok vi tidlig på formiddagen neste dag buss til Haparanda som er tvillingby til Torneå på finsk side. Derfra tok vi buss videre til Juoksengi hvor vi ca. kl 1500 kunne gå av ved en parkeringsplass med en rekke skilter som omhandler og markerer polarsirkelen.

Vi hadde under togturen mer og mer innsett at dette kom til å bli en tur preget av dyp snø og tett skog, så vi var svært lykkelige da vi kunne konstantere at det gikk en skuterlede 40 km vestover fra Juoksengi. Etter noen mil skulle det være mulig for oss å komme inn på en ny lede etter Härkmyran like før tettstedet Polcirkeln. Denne ville føre oss først til Murjek lenger sør, deretter Vuollerim ennå lenger sør, før leden går nordvestover mot Jokkmokk. Jeg tok et bilde av skiltet som grovt tegnet viste oss leden med mobiltelefonen. Dette bildet brukte vi som navigasjon videre på turen, da det underlig nok på kartene ikke er angitt hvor ledene går.

Dag 1 – søndag 2. mars

Klokken 1600 søndag den 2. mars kunne vi altså starte turen vestover fra Juoksengi mot Jokkmokk. Skuterleden slynget seg innover skogen i et noe ulendt terreng. Vi hadde en gryende følelse at dette kom til å ta tid, men vi klarte da å tilbakelegge 9,5 km før vi slo leir på en kolle. Effektivt i vestlig retning var dette bare 6,5 km, men vi var allikevel fornøyde. Snøen var løs og dyp og gradestokken viste -8 grader.

Dag 2 – mandag 3. mars

Vi våknet til fast tid klokken 0500 og det samme grå været som dagen før, og gradestokken viste -12 grader på morgenen og var steget til -10 grader da vi begynte å gå klokken 0730. Vi fortsatte på skuterleden i et ganske kupert landskap med endeløs skog. Vi møtte ingen bortsett fra ensom skiløper og et par tiur hele dagen. Været forandret ikke karakter, men terrenget åpnet seg noe opp på slutten av dagen da vi kom til det lille stedet Jänkesjärvi ved et vann med samme navn. Vi rundet dette da det skumret og slo leir like etterpå. Vi hadde da tilbakelagt 30,3 km – effektivt i vestlig retning 24 km – på 9,5 timer og var slitne. I tillegg til såre rumper hadde tverrstaget på pulken til Hans Jakob knekt i de harde utforkjøringene. Vi lappet den sammen med et strammebånd og den plaget han ikke mer på turen annet enn ved at staget ble noe mer føyelig. Dette var andre gang dette tverrstaget knakk, men denne gangen på den siden han ikke hadde sveiset tidligere. Ekspedisjonsstaget som jeg har er nok en del sterkere, men allikevel skal det ikke knekke. Fjellpulken burde kunne skilte med bedre kvalitet.

Dag 3 – tirsdag 4. mars

Det samme grå været møtte oss da vi slo teltduken til side, men temperaturen hadde sunket noe og gradestokken viste -15 grader. Temperaturen sank ytterligere utover dagen og viste -19 grader på kvelden. Etter å ha fulgt skuterleden i 7 km måtte vi forlate den for å bevege oss videre vestover. Terrenget var noe lettere, men fortsatt møtte vi koller, både ferske hogstflater og tett ny skog på eldre hogstflater. Gammel skog fant vi nesten ikke, og det var til tider et mareritt å komme seg gjennom krattskogen i den dype snøen. I skumringen gikk vi over vannet Rönsjärv og slo leir ikke lenge etter, bare noen kilometer unna den store Kalixälven. Da hadde vi gått 27 km den dagen – effektivt bare 16,5 km – etter 9,5 timers gange.

Dag 4 – onsdag 5. mars

Gradestokken viste -27 grader klokken 0500 og himmelen var og ble blå denne dagen. Selv solen varmet etter hvert, men det var kaldt da vi nådde fylkesvei 392 som i sør går gjennom Överkalix og i nord ender i Pajala. Veien går langs Kalixälven som vi var nødt til å krysse, og vi gikk et stykke langs veien for å finne et sted å komme oss over hvor det ikke var åpent vann. Det fant vi heldigvis etter en liten stund. Første store usikkerhetsfaktor var overvunnet, men det begynte allikevel å demre for oss at vi ikke ville komme til å nå helt til Norge på de to ukene vi hadde til rådighet.

Terrenget var noe kupert og som vanlig var det tett skog, men det var også noe avveksling med fine myrer. Vi så en del dyrespor og trolig spor etter ulv, men foruten at vi støkte en del storfugl var det stille i skogen. Vi krysset nok en elv, Ängesän, etter en del roting i skogen. Krysningen var uproblematisk sett bort i fra den bratte og svært skogskledde bakken opp til skogsbilveien på oversiden. Det ble betraktelig varmere utover kvelden og gradestokken viste -12 grader da vi slo leir på en høyde etter nok en svært strevsom oppstigning. Det var vel her at jeg etter hvert forstod at man som menneske på tur bare har to tilstander; klamkald og klamvarm. Disse veksler uten noen form for mellomtilstand. Under oppstigningen var vi klamvarme, mens vi raskt ble klamkalde da teltet skulle settes opp.

Rutinen med oppsett av telt hadde på dette tidspunktet blitt fastspikret. Vi hadde fra første dag vært enige om hvem som hadde hvilken inngang, og før vi gjorde noe annet tråkket vi teltplassen slik at den kunne herde mens vi kledde på oss dunjakke eller byttet undertøy. Teltet ble så satt opp før vi kastet inn alt vi skulle ha med oss inn. Jeg samlet snø og Hans Jakob monterte primuser. Med slike rutiner var vi godt nede i posen med varme i teltet under én time etter leirslagning. Denne dagen klarte vi 25 km på 9 timers gange.

Dag 5 – torsdag 6. mars

Vi våknet til en -15 grader grå morgen med snøvær. Dette vedvarte hele dagen. Vi kom etter en kort stund ned til det forlatte stedet Åmynnet hvor broen var borte og vi måtte krysse den mer eller mindre isfrie Langsån. Deretter fulgte vi en veistubb frem til europavei 10. Der tok vi raskt av på en vei sørvestover forbi det lille stedet Ertsjärv og et stort vann som heter Bönträsket. Vi gikk delvis skøytende langs den islagte veien i 16 km før vi kom frem til Risträsk hvor vi tok av på en etter hvert ubrøytet skogsvei nordvestover. Her var det dyp snø og vi gikk ikke mange kilometerne før vi slo leir like ved en kolle som skilte oss fra Granlandet naturreservat. Vi klarte 31 km den dagen, effektivt 23,5 km vestover, på 8,5 timer.

Dag 6 – fredag 7. mars

Denne dagen tok vi det ganske med ro etter en tøff start opp kollen i meget dyp snø. Det gikk uendelig sent. Det gikk faktisk så langt at vi spurte oss selv om vi skulle tørre å bevege oss videre langs denne ruta fordi vi nå kom inn i områder langt fra folk og veier, men vi fortsatte heldigvis. Det var også rimelig kaldt selv om solen varmet i det nydelige været. Etter hvert kunne vi bevege oss innover uberørt mark i Granlandet naturreservat. Men her gikk det også uendelig tregt, ca 2,5 km i timen i dyp snø på trått føre. Men for et fantastisk landskap! Utrolig store flate myrer bare adskilt av belter med tett granskog. Men i kulden var alle skapninger stille, det var som å gå i en forlatt eventyrverden med snøen hengende tung på trærne og solen som skinte i milliarder av krystaller. Vi byttet på å gå først i sporet, men ble allikevel dyktig slitne.

Etter å ha gått i 6,5 timer og tilbakelagt bare 13,2 km bestemte vi oss for å slå leir i solsteken på utsiden av naturreservatet. Endelig skulle vi få brent et skikkelig bål. De neste timene gikk med til å etablere bålplass. Vi hadde med oss både buesag og øks, så vi fikk ned en del grovt tømmer. Vi orket ikke grave oss et par meter ned i snøen for å lage bålgrop så vi tråkket bålplass etter oppskrift av Hans Jakob. Først tråkket vi snøen hard, deretter la vi et lag med granbar før vi igjen la snø, dette gjorde vi et par tre ganger. Deretter la vi to lag med fersk bjørkeved i kryss tett inntil hverandre. Så la vi på tørr granved og tente på. Mens dette pågikk gikk solen ned, det skumret og temperaturen falt med 13 grader på halvannen time. Vi ante at dette kom til å bli en kald natt.

Bålet, som i begynnelsen raget en halvmeter over snønivået begynte å brenne seg nedover etter hvert og vi satt på hver vår seng av hardtrampet snø og granbar hvor vi tørket klær og laget mat. Hans Jakob sørget for skikkelig grankrydret mat da han med en uheldig manøver veltet kjøttgryta på bakken. Allikevel smakte maten. Etter hvert som mørket omsluttet oss sank temperaturen til under -30 grader. Hvis man gikk vekk fra bålet kunne man høre at det begynte å knitre i klærne.

Etter noen runder med kaffe og konjakk gikk vi inn i teltet og la oss. Vi sov litt mindre enn vanlig, men det gikk greit selv om temperaturen viste -32 grader da jeg på morgenkvisten måtte på do.

Dag 7 – lørdag 8. mars

Denne morgenen var det tungt å komme seg ut av posen. Når det er så kaldt må man virkelig manne seg opp for å få fyr på primusen og komme seg i aktivitet. Hans Jakob tente som sedvanlig på primusene, og denne morgenen kunne vi fyre ekstra siden vi hadde brukt så lite parafin kvelden før. Det tok oss en stund å bryte leir. Innerstøvlene mine som jeg kvelden før hadde tørket på bålet og stappet ned i en pakksekk fordi jeg tenkte de var tørre, var helt frosne. Tidligere på turen hadde jeg hatt de nede i soveposen. Det fortsatte jeg med etter denne dagen. Jeg brukte to timer med intensiv bevegelse av tærne da vi var kommet oss på skiene for å bli varm. Vi beveget oss nok en gang innover det vakre Granlandet i dyp snø og enda tråere føre enn tidligere. Etter hvert som solen kom opp steg temperaturen til -10 grader, noe vi nå følte var svært mildt.

Det gikk sent, men etter noen timer på farten var vi kommet over det veldige myrlandskapet og inn i et kupert område avskåret på kryss og tvers av bekker og skog. Vel gjennom det kom vi ut på en vei og så rett inn i et mareritt; Härkmyran. 1960-tallets feilslåtte drenering av myrer for å skape dyrkbart land har laget et lite helvete for de av oss som av en eller annen grunn har en tendens til å gå på tvers. Med to meters mellomrom var det gravd dype grøfter som pulken satte seg fast i. Heldigvis varte ikke marerittet lenge. Myren tok slutt og vi gikk ledsaget av små lykkelige gledeshyl rett på skuterleden vi på bakgrunn av mobiltelefonbildet vi tok i Juoksengi hadde beregnet måtte være her. Hadde vi gått 200 meter lenger nord hadde vi gått forbi den. Vi giret opp og gikk noen kilometer før det skumret. Været ble dårlig utover ettermiddagen, og det hadde vært en svært tung dag, så vi var slitne etter 7,5 timers gange og bare 17,3 km.

Dag 8 – søndag 9. mars

Vi våknet til et trist grått skydekke med snøvær, noe som vedvarte hele dagen. Allikevel ble det en god dag i forhold til fremdrift. Vi gikk foran i skuterleden i én time hver ad gangen for å brøyte spor i det tynne nysnølaget. Slik gikk det i timevis, noe som resulterte i bestenotering i distanse på turen; 36,5 km på 8 timer. På slutten av dagen da vi begynte å bli dyktig slitne og snødekket ble noe dypere vekslet vi hver halvtime. Gradestokken viste -10 grader på morgenen, men temperaturen steg utover dagen og ettermiddagen og var oppe i 0 grader på kvelden.

Skuterleden kronglet seg gjennom myrer og tett skog, rett forbi det lille stedet Polcirkeln, før leden gikk sørvestover gjennom Murjek. Vi fortsatte derfra et lite stykke før vi slo leir.

Dag 9 – mandag 10. mars

Denne dagen snødde det også en del. Vi var nå ikke langt fra Vuollerim, og det tok oss bare tre timer mer eller mindre langs tungt grusede veier i nedoverbakke å komme oss dit. Vi krysset Store Luleälven over broen og kom inn i Vuollerim. Byen ligger i skjæringspunktet mellom Store og Lilla Luleälven, noe som har dannet livsgrunnlaget for mennesker der oppe i 6000 år. Per i dag er det vannkraft som er den ledende næringsveien for befolkningen.

Som svensker generelt har også de nordlige svenskene en fin tradisjon med å servere varm lunsj på egnede steder. Vi kom inn i byen klokken 1100 og fant raskt et vertshus som serverte Moussaka. Vi gled rett inn blant skjeggete og grovt kledde arbeidere fra Vattenfall og spiste oss nesten fordervet. Jeg ble skikkelig kvalm etterpå, men stappet selvsagt i meg godteri og en flaske brus utenfor butikken etterpå. Vi bunkret opp med mer mat i det snøen gikk over i regn, og klokken 1400 gikk vi videre langs skuterleden som skulle bringe oss til det som etter hvert var blitt vårt mål med turen; Jokkmokk.

Når det faller mellom fem og ti cm våt nysnø oppå halvannen meter med iskald snø så skjer det noe helt merkelig av typen langt fra vidunderlig. Vi fikk et kladdeføre jeg ikke har opplevd maken til noen gang. Da vi tok fatt på bakkene opp på Tumisberget vest for byen langs kraftlinjene, så kladdet det ti cm både under og oppå skiene, selv på blanke ski. Vi måtte en periode ta av oss skiene for i det hele tatt å ha fremdrift. Etter flere timers kamp hadde vi bare klart 6 km. Vi måtte le, det var et helt sykt føre. Vi slo leir, og hadde i løpet av dagen klart bare 19 km og var dyktig slitne i lårene etter å ha skjøvet tung våt snø foran oss så lenge.

Dag 10 – tirsdag 11. mars

Været var fortsatt grått, men det snødde ikke så mye, og solen stakk frem et par ganger i løpet av dagen. Allikevel var det varmt og snøen var forferdelig, om enn noe bedre enn dagen før. Vi fortsatte langs leden som for det meste kjedelig nok gikk sammen med de talløse og store kraftgatene i området sørvest for Lilla Luleälven. Vi gikk over Kåskatssjön, forbi Jokkmokk flyplass hvor militære jagerfly dundret over oss, og vi krysset talløse småveier som gikk innover til små bebodde plasser. Leden var fortsatt dekket av tung nysnø, men etter en stund kom fire unge snøskuterkjørere og gjorde livet noe lettere for oss. Vel oppe på en kolle med utsikt mot de flotte fjellene i nord og hvor vi så vidt kunne skimte lysene av Jokkmokk da mørket falt på, slo vi leir. Vi hadde da gått i 8 timer og tilbakelagt 24,5 km. Det var nå bare 11,3 km inn til Jokkmokk.

Dag 11 – onsdag 12. mars

Vi våknet til nok en dag med grått og vekslende vær. Noen snøfiller falt også ned over oss, men vi brydde oss ikke mye, snart var vi i havn i Jokkmokk. Vi fortsatte nedover før en ny kolle avløste den forrige og leden etter hvert slynget seg nær riksvei 97. Der møtte vi først en redd og nysgjerrig reinsdyrkalv, før vi etter hvert gikk på hele flokken. De gikk i sine egne spor i den dype snøen i et sakte, sørgmodig tempo uten å finne noe å spise. Trolig ble de foret.

Etter noen timer kunne vi skøyte inn i byen, forbi skrekkslagne jentunger og tøffe guttunger fra ungdomsskole og gymnas, før vi parkerte pulkene på det lokale turistkontoret. Der forhørte vi oss om hvor vi kunne bo og om det fantes noen vei derfra og hjem til Norge. Jeg var ganske fornøyd med åpningsreplikken min til kvinnen bak skranken med sterk knallblå eyeliner: – Du, hvordan kommer vi oss vekk herfra?

Etter å ha lyttet med mer eller mindre interesse til byens mange severdigheter gikk vi ut for å handle litt. Tanken var å bo en natt på vandrehjemmet, så vi kjøpte inn håndklær og såpe. Dette viste seg å være uten poeng, for da vi kom til vandrehjemmet åpnet det ikke før sent på ettermiddagen, og da vi gikk innom turistkontoret igjen for å forhøre oss om det var noen grunn til å vente på at det åpnet, så var turistkontoret stengt for dagen. Vi tok en kjapp avgjørelse og bestemte oss for å ta inn på hotell. Men først måtte vi finne ut hvordan og når vi skulle komme oss hjem. Vi gikk til reisebyrået som gav oss en del alternativer på hvordan dette skulle kunne la seg ordne. Som seg hør og bør gikk vi til nærmeste sted med mat og øl, og nøt sivilisasjonens gleder mens vi vurderte hjemreisealternativene. Valget falt snart på en rute som innebar buss til Älvsbyn, tog derfra til Stockholm og nattoget derfra til Oslo.

Vi dro deretter pulkene bort til Gästis Hotell. Der fikk vi et lite dobbeltrom, plasserte pulkene i gangen, hang opp alt utstyret til tørk, tok siste slurken av konjakkflasken og tok raskeste veien ned i hotellets badstue. Vi var fornøyde, rene og kokt.

Etter å ha renset oss gikk vi nok en gang ut i de stille gatene i Jokkmokk og inntok mer øl og middag nummer to den dagen. Det var ikke mye liv i Jokkmokk om kvelden heller, alle unge voksne bortsett fra de som har fått tidlig barn var trolig et annet sted for å studere, så bybildet besto av voksne, unger og gamle.

Neste dag, etter både frokost og lunsj på hotellet pakket vi sakene våre og begynte vår 23 timer lange hjemreise på kryss og tvers av Sverige.

Tunhovd på kryss og tvers

– Dette er for lett, utbryter Hans Jakob Rogstad mens han er i ferd med å flytte eiendeler fra pulken inn i det nyoppslåtte teltet. Klokken er 2100 fredag kveld, og gradestokken viser -16 °C. Vi er på treningstur på Tunhovd før Sverige på tvers langs polarsirkelen om to uker.

Valget av Tunhovd i Buskerud fylke, mellom Numedal og Hallingdal, hadde bakgrunn i likheten i klima og vegetasjon med Nord-Sverige. Myrområder med spredte tettvokste furuer, belter av bjørkekjerr, stor granskog i åssidene, og trefattige høyfjellsområder.

Målet med turen var ikke annet enn å foreta noen finjusteringer på utstyrsfronten og rett og slett ha en fin tur. Vi var utstyrt for lange kvelder ved bålet, dvs. vi hadde med oss øks og kaffekjele.

Da jeg våknet ved 4-tiden om natten av full blære og kuldegysninger viste gradestokken -20 °C. Det var godt å smyge seg tilbake i soveposen, men gleden var kortvarig. Klokken 0630 ringte klokken og det var på tide å komme seg opp. Det var ennå mørkt og kaldt, men Hans Jakobs primus gjorde det etter hvert svært så levelig inne i teltet. Jeg fyrte opp min egen også, slik at vi mer effektivt kunne smelte snø til drikke. Med bare én primus tar dette veldig lang tid. Vi bør ha minst tre liter væske hver per dag, og rikelig til frokost.

Fortsett å lese «Tunhovd på kryss og tvers»

Seilfly

Én med dilla på modellfly, én med sterk eventyrlyst og ei med liten sans for små rom. Hva er vel bedre enn seilfly da? Faggruppa for brukervennlighet på Steria er på faglig grunnet tur. Det er viktig å miste fotfestet noen ganger.

Én med dilla på modellfly, én med sterk eventyrlyst og ei med liten sans for små rom. Hva er vel bedre enn seilfly da? Faggruppa for brukervennlighet på Steria er på faglig grunnet tur. Det er viktig å miste fotfestet noen ganger.

There is an art, it says, or rather, a knack to flying. The knack lies in learning how to throw yourself at the ground and miss. Pick a nice day, The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy suggests, and try it.

Douglas Adams, Life, The Universe And Everything

Som sagt, så gjort. Ketil Storvik, Guri Ødegaard og Helge Kaasin valgte en fin onsdag for turen til Hønefoss og Ringerike Seilflyklubb. Der ble vi møtt av Olav Laurhammer som satte oss i arbeid med å få frem seilflyet, en tysk Grob. Vi ble enige om rekkefølgen. Guri ville være nummer to, jeg synes du var bra å starte. Så da ble Ketil nummer tre.

The first part is easy. All it requires is simply the ability to throw yourself forward with all your weight, and the willingness not to mind that it’s going to hurt. That is, it’s going to hurt if you fail to miss the ground. Most people fail to miss the ground, and if they are really trying properly, the likelihood is that they will fail to miss it fairly hard. Clearly, it is the second part, the missing, which presents the difficulties.

Douglas Adams, Life, The Universe And Everything

Jeg hadde en kjempetur. Vi dro opp til 600 meters høyde. Der fikk jeg noen kjappe fall og noen skikkelige svinger. Vi var oppe i 2,5 G. Helt rå følelse. Følelsen av vektløshet og trykket i svingene er skikkelig kult.

Både Guri og Ketil var fornøyde etter sine turer. Men det blir nok en tur til for gjengen. Ketil var i alle fall rimelig klar; neste gang skal vi opp til over 1000 meters høyde med fullt akroprogram.

Ja, vi elsker dette landet!

Årets store nasjonaldag sto for tur, så vi tenkte at barn, bunader og russ fikk ha sin dag i fred. Vi reiste til skogs for å teste om Bjørnsons hymne til Norge holder vann anno 2007.

Årets store nasjonaldag sto for tur, så vi tenkte at barn, bunader og russ fikk ha sin dag i fred. Vi reiste til skogs for å teste om Bjørnsons hymne til Norge holder vann anno 2007.

1

Ja, vi elsker dette landet,

som det stiger frem,

furet, værbitt over vannet,

med de tusen hjem.

Elsker, elsker det og tenker

på vår far og mor

og den saganatt som senker

drømme på vår jord.

Og den saganatt som senker,

senker drømme på vår jord.

Joda, landet steg frem det, i form av Sørkedalen og Nordmarka ved 1800-tiden onsdag kveld den 16. mai. Øystein Sanne og jeg var på vei innover i bil. Sørkedalen huser som kjent det idylliske Bogstadvannet, og ikke bare er området værbitt, det er også foredlet av menneskehender i hundrevis av år. Sannelig er det nok også tusen hjem der oppe. Vi parkerte bilen ved Årnes med blikket rettet mot Åbortjern 5 km nordvest. Øystein snakket med sin mor i telefonen, mens jeg tenkte at min far burde vært med på denne turen. Etter å ha kommet frem, satt opp teltet og tent bål senket saganatten seg, mens vi drømte om store åbor den påfølgende dag.

2

Dette landet Harald berget

med sin kjemperad,

dette landet Håkon verget

medens Øyvind kvad;

Olav på det landet malte

korset med sitt blod,

fra dets høye Sverre talte

Roma midt imot.

Bjørnson nevnte aldri oss to, ikke så rart kanskje. Vi er jo født noen år etter hans død. I steden nevnte han Harald Hårfagre, Håkon Adalsteinsfostre den gode, skalden Eyvindr Finnsson, Olaf Tryggvason den hellige og Sverre Sigurdsson. Blant disse store menn har vi vel ingen sjanse, men den godeste Bjørnstjerne kunne vel allikevel tilføyd:

2,5

Medens solen sine siste stråler sjenket,

med sin gavmildhet,

Helge til bålet veden sanket,

medens Øystein med fiskestangen slet;

Helge tente bålet

med en fyrstikk eller to,

fra vannets bredd Øystein mælet

Gud midt imot.

3

Bønder sine økser brynte

hvor en hær dro frem,

Tordenskiold langs kysten lynte,

så den lystes hjem.

Kvinner selv stod opp og strede

som de vare menn;

andre kunne bare grede,

men det kom igjen!

Selv rare drømmer kan ikke vare evig, og da klokken ringte var det altfor tidlig å stå opp. Kl 0700 var det nok for Øystein og han krøp ut av teltet og inn i nok en deilig dag fylt med blå himmel, noen skyer og en varmende sol. Han tok igjen frem både slukstang og fluestang, og langs kysten av Åbortjern lynte, men lykkes ei heller denne gang. Jeg sov som en sten til klokken var 0900, sto opp som en kvinne (!) selv om jeg er en mann, Øystein gråt ikke, men bålet kom seg igjen. (Puh!)

4

Visstnok var vi ikke mange,

men vi strakk dog til,

da vi prøvdes noen gange,

og det stod på spill;

ti vi heller landet brente

enn det kom til fall;

husker bare hva som hendte

ned på Fredrikshald!

Nei, vi var ikke mange, kun to, men vi fisket som om livet sto på spill. Vi prøvde mange ganger, og fisken vaket, men det var og ble dårlig med fangst. Jeg dro opp en utrolig liten ørret og en liten åbor, men det var ikke nok til en brødskive engang. Jeg brant heller bål og leste ‘Lords of Chaos: The Bloody Rise of the Satanic Metal Underground’, mens jeg lurte på hva som hendte nede i Halden.

5

Hårde tider har vi døyet,

ble til sist forstøtt;

men i verste nød blåøyet

frihet ble oss født.

Det gav faderkraft å bære

hungersnød og krig,

det gav døden selv sin ære

og det gav forlik.

Vel ønsket vi livet av noen skarve fisk, men at det var noen krig og at vi led noen hungersnød er vel å ta i herr Bjørnson. Vi hadde oss en deilig frokost bestående av egg og bacon før vår blåøyede frihet i denne hårde fiskefattige tiden fødte oss ideen om å bryte leir og bevege oss til det neste vannet, nemlig Triungsvannet.

6

Fienden sitt våpen kastet,

opp visiret for,

vi med undren mot ham hastet,

ti han var vår bror.

Drevne frem på stand av skammen

gikk vi søderpå;

nu vi står tre brødre sammen,

og skal sådan stå!

Her tar nok den godeste Bjørnstjerne litt i. Vi var ikke spesielt skamfulle da vi kastet fiskestengene i sekken, vi beveget oss snarere nordvest enn søderpå, og at vi ble som brødre med fisken er vel ikke helt presist. Men han har rett i at vi i undren mot fisken hastet!

7

Norske mann i hus og hytte,

takk din store Gud!

Landet ville han beskytte,

skjønt det mørkt så ut.

Alt hva fedrene har kjempet,

mødrene har grett,

har den Herre stille lempet

så vi vant vår rett.

Det så mørkt ut for fiskelykken også i Triungsvannet. Vi følte at her hadde fedre kjempet med det myrlendte terrenget i generasjoner bak fiskestangen og mødrene grått. Men alt i alt der vi satt på vår lille knaus med fortærte pølser og potetmos mellom tennene, varm kaffe og sjokolade i hånden, så kunne vi ikke annet enn smile. Vi vant vår rett og det var faen så fett!

8

Ja, vi elsker dette landet,

som det stiger frem,

furet, værbitt over vannet,

med de tusen hjem.

Og som fedres kamp har hevet

det av nød til seir,

også vi, når det blir krevet,

for dets fred slår leir.

Ikke dum han Bjørnson…

Storbreatinden, Veslbreatinden, Hurrbreatinden, Veslfjelltinden og Loftet

To solbrente fjes tittet ut av teltet under foten av Leirbrean. Denne dagen skulle vi skibestige flere enkle topper i nordøst.

To solbrente fjes tittet ut av teltet under foten av Leirbrean. Denne dagen skulle vi skibestige flere enkle topper i nordøst.

Storbreatinden

Vi var ikke i gang før etter 0900. Da trasket vi samme vei østover som vi gjorde den første turdagen. Denne gangen unngikk vi Leirvatnet på nordsiden og fortsatte oppover mot dagens første mål, Storbreatinden (2018 moh). Denne tok vi enkelt med skiene på helt til topps. Været var nok en gang fantastisk og svetten rant fra ansiktet.

Veslbreatinden

Så kjørte vi noen høydemeter ned i skaret mellom Storbreatinden og den paradoksalt nok noe høyere Veslbreatinden (2092 moh). Snøen var ennå steinhard. Så besteg vi enkelt, og fortsatt med skiene på, Veslbreatinden. Der oppe møtte vi tre personer som kikket litt ekstra på antrekket mitt som bestod av vindtett underbukse, knevarmere og nettingtopp. Men hunden likte meg i alle fall.

Hurrbreatinden

Ned fra Veslbreatinden gikk det så det suste. Vi tok med oss Hurrbreatinden (2060 moh) på veien før vi begynte på oppstigningen mot Veslfjelltinden (2157 moh). Oppstigningen til denne er noe brattere og sola hadde gjort sitt med snøen, slik at Jotunheimens egentlige steinete ytre kom til syne.

Veslfjelltinden

Vi klarte uansett å beholde skiene på og kom oss til topps på Veslfjelltinden også. Der oppe var selvsagt ikke min topptørste slukket ennå, så jeg så lengselsfullt bort på Loftet (2170 moh). Per Kristian var med og vi beveget oss mot nordenden av Veslfjelltinden hvor det går et bratt band over til Loftet.

Loftet

Vi satte skiene på sekkene, tok på oss stegjern og beveget oss nedover den bratte ura. Til høyre strakte Hurrbrean sin lange tunge nesten ned i Leirdalen og parkeringen ved Geitsætre. Vel over bandet og litt opp i lia mot Loftet satte vi på oss skiene igjen og tok de siste høydemeterne. Loftet har en kjempestor flat topp hvor det står en varde på det høyeste punktet i øst. Vi gikk bortom før vi tok av fellene og skøytet tilbake der vi kom fra. Nå var det på tide å dra nedover igjen.

Veslfjelltinden

Dermed bar det over bandet igjen, opp ura og helt opp til toppen av Veslfjelltinden igjen. Men så skulle vi endelig få godt betalt for slitet. Etter en matbit tok vi på oss hansker og lue og var klare for 750 høydemeter utforkjøring tilbake til teltet. Snøen var nå helt perfekt for de gode, lange telemarksvingene og vi nøt hvert sekund. Ikke lenge etter var vi nede ved Nedre Nufstjønne og måtte bevege oss nitti grader på utforkjøringen et stykke før vi kunne kjøre utfor de siste meterne til teltet.

The end

Så var helgen på det nærmeste slutt. Vi fikk en siste kveld i solen med øl og middag. Vi var nesten tom for øl faktisk, så jeg kjørte ned til bilen for å hente fire øl vi hadde lagt igjen der nede, før jeg kunne gå fiskebein opp til teltet igjen. Da var det i grunn greit å legge seg i posen etter hvert. Jeg sov dårlig med feberfantasier etter alt for mye sol, og da klokken ringte kl 0600 var det greit å være ferdig med den natten.

Vi sto opp uten frokost, pakket sakene og kom oss ned til bilen. Jeg koblet de to pulkene sammen på siden av hverandre for å få bedre stabilitet på den harde snøen, noe som fungerte utmerket. Ikke et eneste velt. Med litt vemod reiste vi fra Krossbus omkransende tinder og nok en strålende dag i fjellheimen.

Skarverennet 2007

Nok en gang var det tid for Skarverennet. Denne gangen var været svært usikkert på forhånd, men værgudene lot uværet stoppe og slo til med et nydelig vintervær.

Nok en gang var det tid for Skarverennet. Denne gangen var været svært usikkert på forhånd, men værgudene lot uværet stoppe og slo til med et nydelig vintervær.

Min far Alan Kåsin, hans kamerat Jan Åge Brattås og jeg reiste tradisjonen tro til Dagalifjell fredag for å overnatte der før løpstart. Ingen av oss var særlig i form, noen forkjølet, andre utrente, men dette kunne jo ikke stoppe oss. Vi gjorde som vi alltid pleier fredagen før løpet, tok oss en øl og snakket om løst og fast før vi krøp tidlig til køys.

Klokkene ringer

Klokken 0415 ringte klokkene i Bjørkebo, og hektisk aktivitet resulterte i at vi fikk i oss frokost og var klare i bilen kl 0500. Så bar det til Geilohallen som vanlig for å hente startnummer. Der var vi kl 0530 – presis når det åpner. Vi fikk det vi var ute etter og la i vei til fots bort til togstasjonen. Der sto toget å ventet, så vi gikk ombord og døste på vei til Finse.

Finse i -15°C

Vi var på Finse et par minutter på sju, og la i vei innover fjellet kl 0703. De fire første kilometerne av dette løpet på 38 km er oppoverbakker. Føret var helt ufattelig trått på grunn av nysnø og -15°C, så det gikk tregt i starten. Vi skøytet alle tre og det lugget skikkelig i frasparkene. Men vi kom oss da fremover. Siden vi tok det første toget lå vi foran de fleste av de andre 12000 deltagerne.

I farta

Vi hadde på forhånd bestemt oss for å gå hver for oss, og det tok overraskende nok ikke lang tid før jeg hadde gått fra fatter og tok igjen Jan Åge. Han var ikke i slag den dagen og slet skikkelig. Sånn er det noen ganger. Første drikkestasjon kommer alltid litt tidlig synes jeg, men det var godt med drikke. Andre drikkestasjon er lenger unna, og det var godt med en matbit da jeg kom dit. Føret var fortsatt helt forferdelig, selv om været var helt nydelig. Jeg måtte stake ned bakkene for å få fart. Vanligvis er ikke dette noe problem fordi bakkene er skikkelig bratte.

Mot mål

Jeg jobbet meg over den lange sletta mot drikkestasjon nummer tre. Etter denne er det en meget lang og ganske slak bakke før det blir flatere og begynner å gå nedover mot Ustaoset. Da er løpet på det nærmeste over og man kan slippe seg litt løs. Jeg prøvde å trykke på, men forkjølelsen og føret gjorde forsøkene tafatte. Men til slutt var det bare å kjøre ned de siste bakkene og over mål på Ustaoset. Det var kanskje en 50-60 mennesker der nede som hadde kommet før meg. Jeg brukte 3 timer og 15 minutter på turen. Ca 40 minutter senere kom først fatter, så Jan Åge.

Hjem

Trass i litt dårlige resultater var alle fornøyde med dagen. Vi var heldige og fant en buss som kjørte oss tilbake til Geilo. Der var vi rundt kl. 1200. Vi kom oss i bilen og kjørte tilbake til Kongsberg. Jeg fortsatte videre til Slependen etter en dusj og dro mer eller mindre rett på fest. Nok et flott renn!

Norge på tvers

Ved omtrent 66°33’38» nordlig bredde går den nordlige polarsirkelen som strekker seg ca 17662 km rundt jorden. I Norge strekker linjen seg gjennom ca 120 km av av det barskeste fjellområdet i landet.

Helge Fonnum, Hans Jakob Rogstad og jeg hadde satt oss fore å gjennomføre en krysning av Norge fra øst til vest langs polarsirkelen over Saltfjellet og Svartisen i månedsskiftet februar/mars. Dette ville sikre oss solid vinterklima med lave temeperaturer, mye snø og et vakkert lys. Dato for avreise ble satt til fredag 23. februar, mens retur etter planen skulle være natt til søndag 4. mars.

Vi hadde før avreise flere utfordringer. For det første går det en rekke dype daler nord/sør i området. Alle disse må forseres ved en så rett linje som mulig i henhold til å skulle følge polarsirkelen. Fjellveggene er i mange tilfeller så bratte at både bestigning og nedfart byr på problemer, særlig med stor oppakning. Vi valgte av åpenbare årsaker derfor å fordele utstyret på tre lette plastpulker med taudrag. Dette ville kunne gjøre oss i stand til å kunne binde alt på ryggen for lettere å kunne forsere vanskelige områder, f.eks. bratt terreng eller åpne elver.

En annen viktig utfordring vi hadde var det faktum at vi skulle komme oss opp på Svartisens østre del, over den og ned igjen. Vi har lang erfaring med bre, men ønsket ikke trekke med oss masse ekstra utstyr for en eventuell redning fra en bresprekk. Vi valgte å ta med oss et tau på 28 meter og lagde en anordning ved hjelp av slynger festet til pulkselen slik at denne kunne fungere som klatresele. Siden vi var tre skulle vi alltids klare å trekke opp den uheldige uten noe mer utstyr enn en enkelt breøks. Uansett regnet vi det som sikkert at alle sprekker ville være fulle av snø, noe vi også fikk bekreftet.

Den tredje store utfordringen var logistikken rundt dette. Vi ønsket ikke bruke mye penger og måtte derfor ta NSB til hjelp. De var svært velvillige både med person- og utstyrsfrakt. Men, det er ikke alle stasjoner som det er mulig å stoppe på over Saltfjellet. Vi fant til slutt ut at vi måtte ta ettermiddagstoget fra Oslo til Trondheim og nattoget derfra til Lønsdal. Lønsdal ligger litt nord for polarsirkelen. Derfor måtte vi lage en avtale med en lokal drosjesjåfør om frakt tilbake de ca 22 km til Polarsirkelsenteret som var vårt startpunkt.

Polarsirkelsenteret ligger én mil fra svenskegrensen, og vi hadde forsøkt å få snøscooterfrakt inn til grensen for å slippe å starte turen med to mils litt meningsløs gange, noe som bortimot ville ta hele dagen. Jeg fikk velvillig hjelp per e-post av lederen i Rana Turistforening, Robert Bjugn, som foreslo at vi skulle ta kontakt enten med et par reinsdriftssamer der oppe, eller Statskog Fjelltjenesten om de hadde et ærend der inne som vi kunne henge oss på. Fjelltjenesten var svært avvisende, og ingen av samene tok telefonen etter gjentatte oppringninger, så vi valgte å se det hele an.

Avreise

Kl 0727 lørdag morgen den 24. februar ankom vi altså den lille forblåste stasjonen Lønsdal oppe på Saltfjellet. Været var strålende, med ca -10°C og litt vind. Vi fikk losset utstyret fra toget og inn i den ventende varevognen. Så kjørte vi spente opp til Polarsirkelsenteret. Kl 0830 hadde vi fått skiftet og pakket pulkene. Vi tok en kjapp avgjørelse og droppet turen inn til svenskegrensen. Tidsnød var hovedargumentet. Så begav vi oss oppover fjellsiden vestover.

Det gikk trått oppover bakkene mot den vakre gryta foran fjellet Bolna. Vi steg fra 660 moh til 1131 moh på 3 km. Vi gikk over kanten og så var vi inne i nasjonalparken. Foran oss lå verden vakker og hvit ned mot den lange Bjøllådalen og videre vestover. Rett fremfor oss tronet det bratte Raudfjellet som en vokter av herligheten. Vi skled ned over skavlete hardpakket snø som fikk pulkene til å velte hele tiden. Tilslutt var vi nede i Bjøllådalen på ca 420 moh, der elven Bjållåga renner dovent sørover. Denne går sammen med Ranaelva litt lenger sør i Dunderlandsdalen hvor E6 ligger.

Etter en kjapp rast med kakao bar det oppover igjen, denne gangen virkelig bratt. På under en km fikk vi en stigning på over 400 m til 838 moh oppe på Tespfjellet. Til tider var det så hard snø at vi fryktet å skli utfor med pulken som fin balast. Men etter mye slit kom vi da over kanten. Siden klokken var blitt 1700 og vi var slitne nok, bestemte vi oss for å komme oss i teltet. Som tenkt så gjort. Vi fant et flatt parti, noe som ikke bød på noe problem, og gjorde leir. Et par sekunder var det litt nervøs stemning fordi det viste seg at jeg har mistet den ene teltstangen til teltet mitt, men det gikk faktisk overraskende bra å bruke noen ekstra barduner. Vi fikk i oss kjøttdeiggryte til middag og sovnet lykkelige kl 2100. Vi tilbakela ca 16 km den dagen.

Bratt lende

Klokken ringte 0500 og vi begynte våre faste morgenrutiner: skrape teltduken for rim, spise frokost, smelte snø, pakke utstyret og komme oss ut. Med tre voksne menn i tremannsteltet mitt vinterstid med mye utstyr, så tar dette lang tid. Vi var ikke på skiene før kl 0815. Dagen var overskyet med noen sleik av sol i ny og ned. Temperaturen var bare ca -6°C og ikke noe særlig vind. Vi skled ned fra Tespfjellet og ut i den øverste delen av Tespdalen. Dermed var vi nede på 460 moh igjen. Vi krysset elven Tespa før det bar oppover igjen langs Kvitvasselva mellom Steinfjellet i nord og Bredekfjellet i sør.

Vi gikk det flotte Kvitvatnet (695 moh) på langs og forserte det bratte bandet innerst i den trange gryta før vi måtte opp nok en bratt li for å komme på Steinfjellet. Disse bratte liene ble opphavet til uttrykket «Fittepulk, fittepulk, fittepulk!». Pulken veltet ofte og var svært tung. Men selv dette slitet og gryende gnagsår klarte ikke helt å ta fra oss gleden over å være så inderlig langt inne på vidda, langt fra folk og med det vakre ettermiddagslyset over endeløse hvite fjell og vidder. Vi kom oss opp på 1160 moh igjen før det bar langsmed dalsiden ned mot Storstormdalen. Ruten vi hadde tenkt oss neste dag, rett opp på Stormdalsfjellet, forsto vi at vi ikke ville klare på grunn av bratt lende, så vi valgte å skli så langt sør som mulig ned i Storstormdalen, ikke langt unna der hvor den møter Litlstormdalen. Vel nede på 460 moh var klokken blitt 1700, det hadde vært en svært slitsom dag.

Vi var litt nervøse med hensyn til bensinforbruket på turen etter første kvelden, så vi prøvde å gjøre opp bål. Uten opptenning viste dette seg å være helt håpløst. Vi fikk fyr, men bålet sank ned i snøen og avstanden mellom glørne og veden på toppen ble for stor. Hadde vi gravd ned bålet ville det ikke blitt trekk nok til at det ville antenne. Derfor sparte vi på bensinen til matlagingen og snøsmelting ved å finne rennende vann i Storstormdalsåga. Å få tak i vann var ikke helt ufarlig. Hans Jakob var nær på å plumpe, Fonnum plumpet. Det skulle vise seg at nervøsiteten for for lite bensin var grunnløs, men man skal være forsiktig. Tross alt er vi helt avhengig av vann på en slik lang tur. Etter pølsegryte med bacon og potetmos og en skvett cognac sovnet vi kjapt. Vi hadde gått ca 17 km den dagen.

Whiteout over Stormdalsfjellet

Storstormdalen er en dal med bratte fjellsider og et nettverk av fine elvetråder som utgår fra Storstormdalsåga. Denne møter Litlstormsåga fra Litlstormdalen i syd. Disse igjen møter Stormdalsåga fra Stormdalen og blir Slåttåga lenger sydøst. Vegetasjonen i Storstormdalen bar preg av å ha vært angrepet av insekter, mye døde og halvdøde trær. Ellers var denne dalen stille og fin i det vi våknet opp til en ny dag i teltet med rim og mildere vær. Soveposene begynte å bli skikkelig fuktige, men vi holdt godt varmen så tett sammen som vi lå.

Vi var i gang kl 0830. Det var mandag, og Fonnum gikk på en skikkelig smell i det vi startet. Han staket på alt han hadde i det flate lyset og gikk rett utfor en skavl og ned i elveleiet. Det gikk heldigvis bra. Han slo heller ikke sin personlige rekord i hopp med pulk, så det var rimelig bortkastet. Vi gikk gjennom glissen bjørkeskog og skavlete elveleier på vestsiden av dalen før vi rundet den sørlige spissen av Stormdalsfjellet og beveget oss nordvest oppover Litlstormdalen. Her gikk vi et stykke oppe i lia og led under det med pulkvelt hver tiende meter. Men alternativet var elveleiet, og det var langt verre.

Litlstormdalen er skikkelig trang, og i det den nærmet seg slutten og det trangeste partiet, så gikk været fra flatt hvitt til whiteout. Vi merket punkter med GPSen og gikk kun på den. Vi hadde null sikt og kjente kun at vi var i ferd med å bevege oss oppover lia til 926 moh på det høyeste. Her oppe på Stormdalsfjellet var snøen så hard og skavlene så dype at vi følte vi var på vei til Nordpolen. Været var traurig med vind og tåke, men klarnet noe opp i det vi rundet toppunktet og beveget oss veldig bratt utover mot Blakkådalen. Etter utallige pulkvelt og slitne lårmuskler etter bremsing på hard snø kunne vi etterhvert se vårt store delmål på turen: Svartisen!

Rett i nordvest ligger den trange dalen som etter en krapp sving huser brefallet Lappbreen. Rett nord for denne, forbi Ismellomfjellet, ligger breen vi hadde sett oss ut som adgangsporten til Svartisen, nemlig Fingerbreen. Fingerbreen er ca 8 km lang og stiger fra ca 420 moh til nesten 1100 moh. Vi måtte skli nordøst langs Blakkådalens østlige dalside i nesten 5 km før vi kunne ta styring rett ned mot elven Blakkåga som ligger i bunnen av Blakkådalen. Nede på 432 moh kl 1730 kunne vi endelig koble fra pulken og få satt opp teltet. Hans Jakob laget rådyr-/elggryte med potetmos. Vi hadde gått 22 km denne dagen i meget kupert terreng, så vi var skrubbsultne og slitne, og maten smakte fortreffelig.

Opp Fingerbreen

Neste dag var vi i gang allerede kl 0745. Været var strålende, men noe varmt. Solen sto opp over Stormdalsfjellet mens vi sakte nærmet oss starten på Fingerbreen. Litt blåis stakk opp, men sett ut i fra snøforholdene var det aldri snakk om å måtte benytte tau mellom oss. Vi så ikke en sprekk. Fingerbreen er uendelig lang og jevnt bratt, men utrolig fin å gå. Grunntempoet satt som en påle, og vi beveget oss ganske raskt oppover mot selve Svartisen.

Stigningskurve fra 26. og 27. februar.
Stigningskurve fra 28. februar
Stigningskurve fra 2. mars.

Klokken var allerede blitt 1500, og vi ville ikke ta noen sjanser. Været kunne bli verre. Vi satte opp teltet og bygde en stor levegg. Vinden sto opp gjennom dalen fra sørvest og kom i voldsomme kast. Utpå kvelden var Fonnum ute for å bygge opp igjen den nedraste veggen, men ellers forløp teltlivet som før. Vi spiste, leste, og angret på at vi hadde drukket opp nesten all cognacen dagen før.

Ned Vesterdalen og Glomdalen

Neste dag var vinden løyet, det var langt mildere, men like flatt lys som tidligere. Vi begynte turen sørvestover langs bunnen av Vesterdalen kl 1000 etter nitidig utgraving av pulk og annet utstyr. Det hadde snødd en del den natten, og mye av det hadde samlet seg rundt teltet vårt. Dagen forløp i rolig tempo i det småkuperte elveleiet. Jeg gikk nesten gjennom isen en gang, men ellers var det bare de bratte bakkene ned langs Bjørnebekken og ned på Flatisvatnet (298 moh) som ga oss utfordringer. Turens hovedutfordringer mente vi nå var et tilbakelagt stadium, og det var bare å surfe dette i land trodde vi. Det skulle ikke bli så enkelt.

Etter ca 17 km kom vi til en hytte. Dette var første tegn på sivilisasjon vi hadde sett siden vi dro ut. Hytta var ikke låst, så vi gikk inn en tur og kikket oss rundt. Det viste seg å være Fjelltjenesten sin hytte. Vi lukket døren og gikk videre over elven Glomåga for å ta fatt på siste del av turen den dagen, en 350 høydemeters stigning opp mot noen lange elveaktige vann de kaller Tverråga opp på 611 moh. Det hadde snødd hele dagen, så det var et slit å karre seg alle de høydemeterne opp på bare 3 km. Klokken ble 1800 før vi var fremme etter å ha gått ca 20 km den dagen. Vi slo leir, spiste viltgryte til middag og sov inderlig godt i våre klamme soveposer.

Et sant mareritt

I løpet av kvelden og morgenen gjorde vi en del vurderinger i forhold til nedfarten. Vi var nå bare få km unna målet vårt, Melfjordbotn, men de siste høydemeterne ned til sjøen så stupbratte ut på kartet. På morgenen hadde det kommet mye snø og det var mildt, bare 0°C, så vi vurderte snøskredfaren til å være så stor at vi valgte en alternativ rute til sivilisasjonen. Dessverre innebar dette at vi de siste kilometerne ikke ville ha noe kart å følge. Men det fikk stå sin prøve.

Som sagt, så gjort. Etter avmars kl 0830 i 30 cm nysnø, kjørte vi noe som liknet telemark ned igjen alle høydemeterne vi gikk opp kvelden før – pudderalarm! Vi tok oss forbi hytta vi var innom og til hengebroen over Glomdalsåga. Denne forserte vi som en via ferrata med pulkdragene festet til vaierene med karabinkroker for at de ikke skulle falle utfor broen og trekke oss med ned i elven. Så begynte klatringen oppover i dypsnøen. Småkupert og bratt. Pulkene veltet hele tiden, snøen ga ikke noe feste hverken for ski eller sko. Vi slet i over tre timer med å komme oss 200 høydemeter opp og 2 km avgårde.Men tilslutt sto vi med utsikt ned på Glomdalsvatnet og det nedlagte gårdsbruket Glomdalen. Vi kastet oss utfor den stupbratte traseén. Spesielt Fonnum var et syn der han gjorde tapre telemarksvinger med pulken tvunnet rundt trær og stygge fall som resultat.

Vel nede i krattskogen lurte vi på hvorfor vi måtte krysse en elv som plutselig dukket opp ingensteds fra. Kartet ga som så ofte før svaret. Elven kom fra en grotte med det talende navnet Storbekkgrotta. Vi kom oss ut på Glomdalsvatnet og var lavere enn vi hadde vært på turen før, helt nede på 126 moh. Vi tok sikte på en sti som vi etter sigende burde komme inn på rett etter bekkeutløpet sør ved vannet. Vi så aldri noen antydning etter en sti, så vi gikk på måfå etter terrenget og himmelretningen. Igjen var vi på vei oppover i et småkupert skogsterreng hvor elgen hadde herjet barken på trærne, og hvor snøfiller fortsatt dalte ned fra himmelen.

Med ett fikk vi se et gjensnødd snøscooterspor. Det var stor glede! Hvis vi klarte å følge dette sporet ville vi sikkert komme ned til folk. Men sporet var svært utydelig etter snøfallet. Vi fant to tegn til som kunne lede oss: for det første var snøen hardere der sporet gikk, og for det andre var trærne rundt mer herjet av elg enn ellers. Elgen foretrekker jo også harde spor fremfor dyp snø. Faktisk så ble det sagt av lokalbefolkningen at de noen steder kjører opp spor for å få elgen vekk fra veier og tettbebygde strøk.

Vi følte oss frem langs sporet flere kilometer opp og ned gjennom trangt skogsterreng. Tilslutt nådde vi frem til strømlinjer og en vei. Vi så også flere hytter og noen gårder. Vi fulgte veien til vi kom til en gård hvor det så ut som det var folk. Der ringte vi på og snakket med en hyggelig kar som opprinnelig kom fra Melfjordbotn. Vi spurte etter veien og fikk et greit svar: følg veien videre. Som sagt så gjort. Vi fulgte veien nedover og kom tilslutt til avkjøringen mot Melfjordbotn. Der vurderte vi hva vi skulle gjøre, før vi valgte å gå videre oppover mot Melfjorden. Vi måtte nemlig opp flere hundre høydemetre igjen, fordi vi måtte krysse en fjellovergang før vi kunne slippe oss ned i Melfjordbotn. Vi gikk en times tid oppover på veien før vi kom til en brøytestasjon. Der stoppet veien. Vinterstengt. Klokken var blitt 1800, så vi tenkte gjennom hva vi burde gjøre. Enten kunne vi fortsette utover kvelden mot Melfjordbotn som lå litt over en mil der fremme, for neste dag å gå tilbake, ringe etter drosje og komme oss til Mo i Rana før togavgang. Eller vi kunne legge oss til i teltet der vi var og ta drosje neste morgen. Vi valgte det siste. Vi ønsket minst av alt å få en hektisk lørdag.