To mann, tre land (nesten)

Langt mot nord, sørøst for Skibotn i Troms, og vest for Kilpisjärvi i Finland – på et lite nes i innsjøen Golddajávri, som ligger på vannskillet og både renner ut i Breiddalselva i nordvest og i innsjøen Kilpisjärvi i sørøst – på 69°03′35,9″N 20°32′55,1″Ø, ligger verdens nordligste treriksrøys. Her møtes grensene til Norge, Sverige og Finland. Dette er samtidig Sveriges nordligste punkt, og Finlands vestligste. Her presser Finland seg mellom det nordligste Sverige og Norge, og danner innsnevringen mellom Troms og Finnmark fylke, bare avbrutt av utposningen som Reisa nasjonalpark utgjør.

Det finnes en rute litt lenger sør som gjør det mulig å lage et sammenhengende skispor mellom disse tre landene i løpet av vel en uke; fra Norge, gjennom Finland, gjennom Sverige, og tilbake igjen i Norge. Dette var noe jeg hadde tenkt på en god stund å få gjort. Og endelig, i slutten av februar 2014, på morgenen fredag den 21., sto kamerat og NRK-kollega Øyvind Werner Øfsti og jeg på Gardermoen, i full grunnutrustning, med kurs for Alta. Med oss hadde vi to Paris-pulk-akebrett, og fire velfylte bagger med utstyr.

Fortsett å lese «To mann, tre land (nesten)»

Om å se aspekter i isen

Mange, også den Helge Kaasin som var virksom fra 1971 til bortimot år 2000 (og som faktisk var Helge Kåsin), så på frossent vertikalt elvevann, eller frossent vertikalt vannsig, som nettopp – is. Istapper, blå is, gul is, speilbilder, klangen av is, israsene på våren, is som drypper av vann, lyden av vann som drypper, et gys av kulde, solen som skinner i isen, snøen som ligger som et loddent moselag på den blanke isen. Det denne tidligere versjonen av undertegnede ikke så isen som, på linje med mange andre også i dag, var en struktur man kunne klatre i med de riktige verktøyene, og da helst isøkser.

Fortsett å lese «Om å se aspekter i isen»

Med utilregnelige på telttur

Solen får den skarpe høstluften til å dirre over Store Sandungen i Vestmarka i Asker. Vannet ligger blikk stille; ikke en krusning er å se. Unge- og hundeglam blander seg med ku- og sauebjeller, mens knitringen fra det nylig påtente bålet forener seg med knitringen fra det elektromagnetiske feltet rundt de skjemmende og lavthengende høyspentledningene over hodene våre. Hans Jakob er i ferd med å rive ned en vindveltet tørrgran som er kilt fast i nabotrærnes greiner, og han går hardt til verks. Å ha ved i så umiddelbar nærhet skal gjøre bålkvelden behagelig og lite arbeidsintensiv med kaffekoppen godt plantet i neven. Marianne og Hilde fôrer hvert sitt barn, henholdsvis min Willia Konstanse og Hedda. Jeg flytter halvbrent ved unna glørne og plasserer noen store poteter pakket inn i aluminiumsfolie oppå disse. Suset fra en herlig lørdags ettermiddag i det fri er som musikk i ørene. Vi skal overnatte ute i telt, og dette blir Willia Konstanses aller første teltnatt.
Fortsett å lese «Med utilregnelige på telttur»

Med isøkser, aggregat og arbeidslys på Skedsmokorset

Bård kjører inn på bussholdeplassen og parkerer i enden av denne. Jeg parkerer rett bak. Fonnum åpner døren og skritter ut før han henter sekken i baksetet og går over den noe trafikkerte veien. Borte ved isveggen er tre klatrere i aktivitet i mørket. Merkelig nok uten hodelykter. Jeg roter rundt i baggen i baksetet og finner frem isøkser og klatrestøvler. Bård sitter i passasjersetet og knyter på seg skoene. Fonnum er kommet tilbake etter første tur over veien og leter frem ting i bagasjerommet. I det jeg skal sette på stegjern når lyden av Fonnums bensinaggregat meg og snart etter er klatreveggen flombelyst.

Fortsett å lese «Med isøkser, aggregat og arbeidslys på Skedsmokorset»

Bålnatt

Det er fredag kveld oppunder Skrim ved Kongsberg. Snøen ligger som et tykt, men lett teppe over den furukledte åsen som ruver foran oss i mørket, med en svakt skinnende måne hengende over, bak skydekket. Skiene spennes på og sekkene bestiger kneisende sine undersåtter. Hans Jakob og jeg starter den tunge oppstigningen. Foran oss ligger et par timers slit i dyp snø. Jeg kan ikke si annet enn at jeg stortrives med oppgaven, hvis mål er en kveld foran et knitrende tyribål og en natt under åpen himmel.

Fortsett å lese «Bålnatt»

Jakten på den siste istid

Bratt renne, Svalbard 2009

24 minutter lang dokumentar fra feltarbeid på Nordvest-Spitsbergen. Sendt på NRK2 i desember 2009 i forbindelse med «En naturlig helaften».

Dokumentaren er også sendt tre ganger på SVT1 i august 2011.

Filmfotograf: Helge Kaasin.

Se Jakten på den siste istid

Fortsett å lese «Jakten på den siste istid»

Vanvittige ekspedisjonsuker på Svalbard

Fem vanvittige ekspedisjonsuker på Svalbard, tre av dem i telt på Nordvest-Spitsbergen. Fantastiske naturopplevelser, bratt klatring i fjell, bre, snø, kulde og sol, spenning, skader, teknisk trøbbel, overvann, 200 mil på snøskuter, dyreliv, besøk på fangstsasjonen Mushamna og hyggelige mennesker. Det blir ikke mer begivenhetsrikt enn dette.

Longyearbyen

Natten i Longyearbyen er lys. Fjellene står som en eng av utsprungne isroser hele døgnet, og solen lar seg ennå nå i april lokkes til en liten rødlig lur i denne kalde flora. Det var en spesiell opplevelse å fly fra det mulmende mørket i Oslo, inn i natten, men nord mot lyset som lå som en rødgul stripe i horisonten.

Fortsett å lese «Vanvittige ekspedisjonsuker på Svalbard»

Repetisjon. Vinterbestigning av Romsdalshorn

Det var fortsatt mørkt, og klokken nærmet seg åtte lørdag morgen, 31. januar 2009. Helge F. og jeg hadde allerede kommet et godt stykke opp i snøflanken under den markante gule flekken på det 1550 meter høye Romsdalshorn, dette klatringens overflødighetshorn som stikker opp som en trassig lillebror fra den trange Romsdalen i et mektig landskap omkranset av Vengetindene i øst og de voldsomme Trolltindene i vest. Isøksene og stegjernene satt godt i den hardpakkede snøen, kulden var slett ikke ille, og vinden som hadde plaget oss om natten ved Hornvatnet innerst i Vengedalen var stilnet. Månen var en liten skalk, men myriader av stjerne skinte over oss mens vi med raske skritt klatret opp mot mer eller mindre bart fjell. Det var slitsomt, men definitivt godt å leve.

Fortsett å lese «Repetisjon. Vinterbestigning av Romsdalshorn»

På Mont Blanc, 4808 moh

Klokken 0835 tirsdag morgen stod Marianne, Eldar, Silje, Michael og undertegnede på toppen av Mont Blanc (4808 moh) etter å ha gått mer eller mindre 2500 høydemeter i ett. Noe senere kom også Mailen og Bård til topps. Etter knappe to dager med akklimatisering var det ikke verst å få syv av syv på toppen. Men vi var alle slitne, fryktelig slitne, eller snarere tomme på grunn av høyden. De fleste hadde hodepine og kjente snev av kvalme. De siste 450 høydemeterne var meget tunge. Kroppen lystret liksom ikke selv om muskler og pust kjentes bra. Det er en følelse jeg bare kan sammenlikne med å være febersyk uten feber.

Klokken 0835 tirsdag morgen stod Marianne, Eldar, Silje, Michael og undertegnede på toppen av Mont Blanc (4808 moh) etter å ha gått mer eller mindre 2500 høydemeter i ett. Noe senere kom også Mailen og Bård til topps. Etter knappe to dager med akklimatisering var det ikke verst å få syv av syv på toppen. Men vi var alle slitne, fryktelig slitne, eller snarere tomme på grunn av høyden. De fleste hadde hodepine og kjente snev av kvalme. De siste 450 høydemeterne var meget tunge. Kroppen lystret liksom ikke selv om muskler og pust kjentes bra. Det er en følelse jeg bare kan sammenlikne med å være febersyk uten feber.
Fortsett å lese «På Mont Blanc, 4808 moh»

Skeie, Søre- og Sørvestre Smørstabbtind og Gravdalstinden

Selv ikke våren i Oslo og en måned i snø og isens mekka på Svalbards 79. breddegrad kunne dempe min lyst på å få gått en vårskitur i Jotunheimen. Lykkeligvis var Marianne, selv etter flere helger med toppturer, av samme oppfatning.

Planen var grei; reise rett etter jobb på fredag ettermiddag, ligge første natten i telt ved den første bommen på riksvei 55 fra øst, parkere bilen ved Krossbu, trekke utstyr og mat én kilometer opp til en tidligere brukt teltplass, bestige Skeie (2118 moh) på lørdag, og bestige Gravdalstinden (2113 moh) på søndag. Det hele endte med at vi besteg Skeie etter planen på lørdag, men fikk med oss Søre Smørstabbtind (2033 moh) og Sørvestre Smørstabbtind (2045 moh) i tillegg til Gravdalstinden på søndag i et vanvittig flott vær.

Fortsett å lese «Skeie, Søre- og Sørvestre Smørstabbtind og Gravdalstinden»

Halve Sverige på tvers langs polarsirkelen

Jeg skal være den første til å tilstå at jeg har vært naiv. Å skulle gå Sverige på tvers langs polarsirkelen på ski – fra Juoksengi på grensen til Finland, til Polarsirkelsenteret på Saltfjellet, via Jokkmokk, over 400 km i luftlinje på to avsatte korte uker – det var en plan uten realitet.

Jeg anvendte i mitt hode et skjema som benytter seg av høyfjellets åpne vidder med hardpakket snø som standard, og kunne basert på dette angi at vi ville kunne klare de nødvendige 30 km om dagen. Realiteten ble en noe annen.

Fortsett å lese «Halve Sverige på tvers langs polarsirkelen»

Tunhovd på kryss og tvers

– Dette er for lett, utbryter Hans Jakob Rogstad mens han er i ferd med å flytte eiendeler fra pulken inn i det nyoppslåtte teltet. Klokken er 2100 fredag kveld, og gradestokken viser -16 °C. Vi er på treningstur på Tunhovd før Sverige på tvers langs polarsirkelen om to uker.

Fortsett å lese «Tunhovd på kryss og tvers»

Seilfly

Én med dilla på modellfly, én med sterk eventyrlyst og ei med liten sans for små rom. Hva er vel bedre enn seilfly da? Faggruppa for brukervennlighet på Steria er på faglig grunnet tur. Det er viktig å miste fotfestet noen ganger.

Én med dilla på modellfly, én med sterk eventyrlyst og ei med liten sans for små rom. Hva er vel bedre enn seilfly da? Faggruppa for brukervennlighet på Steria er på faglig grunnet tur. Det er viktig å miste fotfestet noen ganger.

Fortsett å lese «Seilfly»

Ja, vi elsker dette landet!

Årets store nasjonaldag sto for tur, så vi tenkte at barn, bunader og russ fikk ha sin dag i fred. Vi reiste til skogs for å teste om Bjørnsons hymne til Norge holder vann anno 2007.

Årets store nasjonaldag sto for tur, så vi tenkte at barn, bunader og russ fikk ha sin dag i fred. Vi reiste til skogs for å teste om Bjørnsons hymne til Norge holder vann anno 2007.

Fortsett å lese «Ja, vi elsker dette landet!»

Storbreatinden, Veslbreatinden, Hurrbreatinden, Veslfjelltinden og Loftet

To solbrente fjes tittet ut av teltet under foten av Leirbrean. Denne dagen skulle vi skibestige flere enkle topper i nordøst.

To solbrente fjes tittet ut av teltet under foten av Leirbrean. Denne dagen skulle vi skibestige flere enkle topper i nordøst.

Storbreatinden

Vi var ikke i gang før etter 0900. Da trasket vi samme vei østover som vi gjorde den første turdagen. Denne gangen unngikk vi Leirvatnet på nordsiden og fortsatte oppover mot dagens første mål, Storbreatinden (2018 moh). Denne tok vi enkelt med skiene på helt til topps. Været var nok en gang fantastisk og svetten rant fra ansiktet.

Veslbreatinden

Så kjørte vi noen høydemeter ned i skaret mellom Storbreatinden og den paradoksalt nok noe høyere Veslbreatinden (2092 moh). Snøen var ennå steinhard. Så besteg vi enkelt, og fortsatt med skiene på, Veslbreatinden. Der oppe møtte vi tre personer som kikket litt ekstra på antrekket mitt som bestod av vindtett underbukse, knevarmere og nettingtopp. Men hunden likte meg i alle fall.

Hurrbreatinden

Ned fra Veslbreatinden gikk det så det suste. Vi tok med oss Hurrbreatinden (2060 moh) på veien før vi begynte på oppstigningen mot Veslfjelltinden (2157 moh). Oppstigningen til denne er noe brattere og sola hadde gjort sitt med snøen, slik at Jotunheimens egentlige steinete ytre kom til syne.

Veslfjelltinden

Vi klarte uansett å beholde skiene på og kom oss til topps på Veslfjelltinden også. Der oppe var selvsagt ikke min topptørste slukket ennå, så jeg så lengselsfullt bort på Loftet (2170 moh). Per Kristian var med og vi beveget oss mot nordenden av Veslfjelltinden hvor det går et bratt band over til Loftet.

Loftet

Vi satte skiene på sekkene, tok på oss stegjern og beveget oss nedover den bratte ura. Til høyre strakte Hurrbrean sin lange tunge nesten ned i Leirdalen og parkeringen ved Geitsætre. Vel over bandet og litt opp i lia mot Loftet satte vi på oss skiene igjen og tok de siste høydemeterne. Loftet har en kjempestor flat topp hvor det står en varde på det høyeste punktet i øst. Vi gikk bortom før vi tok av fellene og skøytet tilbake der vi kom fra. Nå var det på tide å dra nedover igjen.

Veslfjelltinden

Dermed bar det over bandet igjen, opp ura og helt opp til toppen av Veslfjelltinden igjen. Men så skulle vi endelig få godt betalt for slitet. Etter en matbit tok vi på oss hansker og lue og var klare for 750 høydemeter utforkjøring tilbake til teltet. Snøen var nå helt perfekt for de gode, lange telemarksvingene og vi nøt hvert sekund. Ikke lenge etter var vi nede ved Nedre Nufstjønne og måtte bevege oss nitti grader på utforkjøringen et stykke før vi kunne kjøre utfor de siste meterne til teltet.

The end

Så var helgen på det nærmeste slutt. Vi fikk en siste kveld i solen med øl og middag. Vi var nesten tom for øl faktisk, så jeg kjørte ned til bilen for å hente fire øl vi hadde lagt igjen der nede, før jeg kunne gå fiskebein opp til teltet igjen. Da var det i grunn greit å legge seg i posen etter hvert. Jeg sov dårlig med feberfantasier etter alt for mye sol, og da klokken ringte kl 0600 var det greit å være ferdig med den natten.

Vi sto opp uten frokost, pakket sakene og kom oss ned til bilen. Jeg koblet de to pulkene sammen på siden av hverandre for å få bedre stabilitet på den harde snøen, noe som fungerte utmerket. Ikke et eneste velt. Med litt vemod reiste vi fra Krossbus omkransende tinder og nok en strålende dag i fjellheimen.

Skarverennet 2007

Nok en gang var det tid for Skarverennet. Denne gangen var været svært usikkert på forhånd, men værgudene lot uværet stoppe og slo til med et nydelig vintervær.

Nok en gang var det tid for Skarverennet. Denne gangen var været svært usikkert på forhånd, men værgudene lot uværet stoppe og slo til med et nydelig vintervær.

Min far Alan Kåsin, hans kamerat Jan Åge Brattås og jeg reiste tradisjonen tro til Dagalifjell fredag for å overnatte der før løpstart. Ingen av oss var særlig i form, noen forkjølet, andre utrente, men dette kunne jo ikke stoppe oss. Vi gjorde som vi alltid pleier fredagen før løpet, tok oss en øl og snakket om løst og fast før vi krøp tidlig til køys.

Klokkene ringer

Klokken 0415 ringte klokkene i Bjørkebo, og hektisk aktivitet resulterte i at vi fikk i oss frokost og var klare i bilen kl 0500. Så bar det til Geilohallen som vanlig for å hente startnummer. Der var vi kl 0530 – presis når det åpner. Vi fikk det vi var ute etter og la i vei til fots bort til togstasjonen. Der sto toget å ventet, så vi gikk ombord og døste på vei til Finse.

Finse i -15°C

Vi var på Finse et par minutter på sju, og la i vei innover fjellet kl 0703. De fire første kilometerne av dette løpet på 38 km er oppoverbakker. Føret var helt ufattelig trått på grunn av nysnø og -15°C, så det gikk tregt i starten. Vi skøytet alle tre og det lugget skikkelig i frasparkene. Men vi kom oss da fremover. Siden vi tok det første toget lå vi foran de fleste av de andre 12000 deltagerne.

I farta

Vi hadde på forhånd bestemt oss for å gå hver for oss, og det tok overraskende nok ikke lang tid før jeg hadde gått fra fatter og tok igjen Jan Åge. Han var ikke i slag den dagen og slet skikkelig. Sånn er det noen ganger. Første drikkestasjon kommer alltid litt tidlig synes jeg, men det var godt med drikke. Andre drikkestasjon er lenger unna, og det var godt med en matbit da jeg kom dit. Føret var fortsatt helt forferdelig, selv om været var helt nydelig. Jeg måtte stake ned bakkene for å få fart. Vanligvis er ikke dette noe problem fordi bakkene er skikkelig bratte.

Mot mål

Jeg jobbet meg over den lange sletta mot drikkestasjon nummer tre. Etter denne er det en meget lang og ganske slak bakke før det blir flatere og begynner å gå nedover mot Ustaoset. Da er løpet på det nærmeste over og man kan slippe seg litt løs. Jeg prøvde å trykke på, men forkjølelsen og føret gjorde forsøkene tafatte. Men til slutt var det bare å kjøre ned de siste bakkene og over mål på Ustaoset. Det var kanskje en 50-60 mennesker der nede som hadde kommet før meg. Jeg brukte 3 timer og 15 minutter på turen. Ca 40 minutter senere kom først fatter, så Jan Åge.

Hjem

Trass i litt dårlige resultater var alle fornøyde med dagen. Vi var heldige og fant en buss som kjørte oss tilbake til Geilo. Der var vi rundt kl. 1200. Vi kom oss i bilen og kjørte tilbake til Kongsberg. Jeg fortsatte videre til Slependen etter en dusj og dro mer eller mindre rett på fest. Nok et flott renn!