Solen får den skarpe høstluften til å dirre over Store Sandungen i Vestmarka i Asker. Vannet ligger blikk stille; ikke en krusning er å se. Unge- og hundeglam blander seg med ku- og sauebjeller, mens knitringen fra det nylig påtente bålet forener seg med knitringen fra det elektromagnetiske feltet rundt de skjemmende og lavthengende høyspentledningene over hodene våre. Hans Jakob er i ferd med å rive ned en vindveltet tørrgran som er kilt fast i nabotrærnes greiner, og han går hardt til verks. Å ha ved i så umiddelbar nærhet skal gjøre bålkvelden behagelig og lite arbeidsintensiv med kaffekoppen godt plantet i neven. Marianne og Hilde fôrer hvert sitt barn, henholdsvis min Willia Konstanse og Hedda. Jeg flytter halvbrent ved unna glørne og plasserer noen store poteter pakket inn i aluminiumsfolie oppå disse. Suset fra en herlig lørdags ettermiddag i det fri er som musikk i ørene. Vi skal overnatte ute i telt, og dette blir Willia Konstanses aller første teltnatt.

Etter at Willia Konstanse tidvis for egen maskin har gumlet i seg en brødskive med baconost krabber hun rundt på den gresskledte bakken kledd i buksedelen av et oljehyre, genser, vannavstøtende sokker og ullbalaklava, mens hun utstøter små gledeshyl. Hun undersøker hver pinne hun kommer over, tar den i hendene, forsøker å knekke den, putter den i munnen, vrir og vender på den før hun kaster den vekk og krabber mot den brunrøde kua av typen norsk rødt fe som har stilt seg drøvtyggende og ublu stirrende bak de oppslåtte teltene våre. Willia Konstanse frembringer små skrik som skal alludere kuraut og hviner ekstatisk innimellom.

Vi har med andre ord fått en handlende liten aktør mellom hendene. Vi har hatt sterke mistanker en stund, og nå er disse bekreftet. Det har vært en glidende overgang, men hvilke egenskaper ved Willia Konstanses bevegelser som handlende aktør er det som skiller egenskapene ved Willia Konstanse som den ikke-handlende, refleksive aktøren hun var for bare få måneder siden?

Å snuble i en teppekant kan ikke sies å være en handling, så sant den ikke er intendert. Klovnen snubler i teppekanten med vilje og forsøker å dekke til dette faktum og få det til å se ut som om han uforvarende snublet. Willia Konstanses hode beveger seg. Hun kan enten ha beveget hodet, eller ikke. Hvis hun beveget det, så kan hun aktivt ha beveget hodet, eller ved å gjøre noe annet som fikk hodet til å bevege seg som en passiv bevegelse. Og hvis hun beveget det, så kan hun ha gjort det intensjonalt – med vilje – eller ikke. Videre, når Willia Konstanse beveger hodet, kan det være for eksempel for å indikere uenighet eller for å riste av seg et insekt. Bør vi tenke om konsekvenser av fysisk atferd som virkning av en handling, distinkt fra, men generert fra bevegelsen? Eller bør vi tenke at det er én handling som har flere mulige beskrivelser?

Vi har en intuisjon om hvilke hendelser som faller inn under termen «handlinger» og hvilke som faller utenfor. Denne og andre intuisjoner har for eksempel manifestert seg og stivnet i det vi kaller rettssystemet. Det er blant annet forskjell på strafferammen når det gjelder aktsomme (forsvarlige) og uaktsomme (uforsvarlige) handlinger. Det er også forskjell på om man handler med forsett eller ikke.

Uaktsomhet

Uaktsomhet er en form for skyld som innebærer at man har opptrådt i strid med det en alminnelig fornuftig person ville gjort i en tilsvarende situasjon. Det skilles mellom vanlig eller simpel uaktsomhet, og grov uaktsomhet. I sistnevnte tilfelle kreves det gjerne et markert avvik mellom den utviste atferd og en atferd som objektivt kan betegnes som forsvarlig. Det skilles videre mellom bevisst og ubevisst uaktsomhet. Bevisst uaktsomhet oppstår når den som utfører handlingen er klar over at handlingen innebærer en fare, men utfører den likevel, hun tar med andre ord en sjanse. Forbikjøring i sving eller før bakketopp med kollisjon med møtende bil som resultat kan kvalifisere som uaktsom forvolding av skade, eventuelt drap. Det kreves imidlertid ikke at skadevolderen er klar over at handlingen rettslig sett kan karakteriseres som uaktsom. Ubevisst uaktsomhet foreligger når den handlende ikke tenker over at handlingen innebærer en fare.

Jeg legger på et par vedkubber til på bålet. Det er grove vedkubber, 60 cm lange, og de slukes av flammene. Jeg hadde klok av skade tatt med opptenningsbriketter, men Hans Jakob klarte å få fyr tross heftig regn den siste tiden som har bløtt opp skogen. Vi spiser sen middag og slanger oss som katter rundt bålet. Hedda sover, men Willia Konstanse nekter og Marianne må ligge i teltet sammen med henne. Det mørkner rundt oss og bare lydene og lyset fra noen spredte bål på andre siden av vannet forteller oss at det er andre mennesker rundt oss. Etterhvert legger vi oss og familen Wahlstrøm Kaasin får som vanlig en noe urolig natt med en lite sovevillig Willia Konstanse.

Morgenen etter tenner vi atter bålet og henger kaffekjelen på plass. Brått hører vi hundeglam fra andre siden av vannet. En sau i fullt firsprang løper rett utpå vannet og svømmer febrilsk. Hunden gjør på bredden mens eieren skriker av full hals. Den stakkars sauen svømmer over hele vannet i sin tunge ullham. Heldigvis klarer den seg, men det er meget uaktsomt av hundeeieren. Hunder skal holdes i bånd hvis man ikke har absolutt tuktus på dem. Etter den opprivende opplevelsen snakker vi om erstatning og uaktsomhet ved bålet.

I erstatningsretten er hovedregelen i de fleste land at ved skade voldt ved uaktsomhet, så pådrar skadevolderen seg et erstatningsansvar. Motsatt, ved skade forvoldt ved hendelig uhell, der det ikke er utvist subjektiv skyld oppstår det ikke noe erstatningsansvar. I strafferetten derimot kreves som hovedregel forsett for at straff kan komme til anvendelse. I Norge foreskriver imidlertid stadig flere straffebestemmelser at uaktsomhet er nok. Forsett foreligger når den som utfører en handling gjør det bevisst, og er delt inn i tre hovedtyper: hensiktsforsett, sannsynlighetsforsett og eventualitetsforsett.

Forsett

Hensiktsforsett (dolus directus) foreligger der hvor følgen av handlingen var tilsiktet. Det klassiske eksempelet er at man skyter for å drepe, og lykkes. Sannsynlighetsforsett (dolus indirectus) foreligger der resultatet ikke var en tilsiktet følge av handlingen, men hvor gjerningsmannen holdt den for å være overveiende sannsynlig, det vil si mer sannsynlig enn at den ikke ville inntreffe. Et eksempel er en pyroman som tenner på en boligblokk fordi han får et «kick» av å oppleve ilden. Selv om han i og for seg håper at alle i bygget overlever har han utvist forsett dersom han ser det som mest sannsynlig at noen vil omkomme.

Eventualitetsforsett (dolus eventualis) foreligger der hvor gjerningsmannen holder følgen mulig (men ikke overveiende sannsynlig), og bestemmer seg for å gjennomføre handlingen selv om følgen skulle inntre. Dette er den positive innvilgelsesteori. Det kan også foreligge om gjerningspersonen, hvis han hadde regnet det som overveiende sannsynlig at følgen ville inntre, likevel ville foretatt handlingen. Dette kalles hypotetisk forsett.

Eventualitetsforsett skiller seg fra bevisst uaktsomhet ved at sistnevnte dreier seg om å ta en risiko, men håpe at utfallet er godt, mens førstnevnte dreier seg om å ville gjennomføre handlingen uansett om følgen skulle inntre. Et praktisk eksempel er ved narkotikasmugling, der en person blir bedt om å smugle en pakke fra et land til et annet. Han vet ikke hva pakken inneholder, men bestemmer seg for å gjennomføre smuglingen selv om den skulle inneholde for eksempel heroin, uten å gjøre seg opp noen mening om sannsynligheten for dette. Dersom det viser seg at pakken virkelig inneholder heroin har gjerningspersonen utvist forsett.

Ikke tilregnelig

Som vi ser av det overstående så er det juridiske system basert på intuisjoner rundt menneskers handlemåte, med andre ord, en handlingsteori om mennesker. Denne handlingsteorien tar høyde for for det første at mennekser har fri vilje, for det andre at mennesker kan utføre handlinger intensjonalt eller ikke-intensjonalt, for det tredje at de kan gjøre det bevisst eller ubevisst, og for det fjerde at de kan gjøre det rasjonelt eller irrasjonelt. I praksis vil rettsaken, gjennom utvist skjønn, avgjøre under hvilket begrep en påtalt person faller inn. Det er interessant og verdt å merke seg at straffelovens §20 unndrar barn under 15 år fra straff ved å betegne dem som ikke tilregnelige:

«For å kunne straffes må lovbryteren være tilregnelig på handlingstidspunktet. Lovbryteren er ikke tilregnelig dersom han på handlingstidspunktet er
a) under 15 år,
b) psykotisk,
c) psykisk utviklingshemmet i høy grad, eller
d) har en sterk bevissthetsforstyrrelse.»

Willia Konstanse er med andre ord ikke tilregnelig. Men hva betyr egentlig «tilregnelig»? Ifølge Aslak Syse i artikkelen «Strafferettslig (u)tilregnelighet – juridiske, faglige og moralske dilemmaer» s. 148, så bygger de strafferettslige reaksjoner på et grunnleggende aksiom om at mennesket har fri vilje. Denne frie viljen, hevder Syse, «utvikles i barneårene og anses tilstrekkelig utviklet på det tidspunktet en person passerer den kriminelle lavalder». Som Syse selv nevner så varierer den kriminelle lavalder i forskjellige land, mellom alt fra 7 til 16 år, så det er med andre ord en viss uenighet om når den frie vilje inntrer i barnets utviklingsløp. Kravet om tilregnelighet får bare selvstendig betydning ved siden av skyldkravet når gjerningsmannen har handlet forsettelig – bevisst – men befinner seg i en av lovens utilregnelighetstilstander.

Det er åpenbart at «fri vilje» knyttes an til rasjonalitet. Susan Wolf har i sin inflytelsesrike bok Freedom Within Reason argumentert for et syn hvor fri vilje er evnen til å gjøre det man rasjonelt synes er det riktige. Dermed kan vi si at tilregnelighet fordrer rasjonalitet. Med andre ord kan ikke Willia Konstanse kalles rasjonell – ennå. Når man handler mot bedre vitende handler man irrasjonelt. Kan man si at Willia Konstanse handler irrasjonelt? Hun handler jo ikke mot bedre vitende, fordi hun ikke vet bedre. Fordrer egentlige handlinger rasjonalitet? Og i så fall, er Willia Konstanse egentlig et handlende vesen?

Vi pakker sammen leiren utpå dagen og begir oss hjemover. Det går i rykk og napp med lite samarbeidsvillige unger, spesielt med vår utilregnelige Willia Konstanse. Rett før parkeringsplassen møter vi kronprinsfamilien og et stort følge. Tydeligvis skal de som så mange andre denne fine høstsøndagen rusle en tur innover Vestmarka.

Willia Konstanse hadde sin første båltur seks og en halv måned gammel. Det var ikke mye engasjement å spore i forhold til verken selve situasjonen eller bålet, annet enn en tilfredshet ved velvære og sinne ved ubehag. Allikevel var det en fantastisk flott opplevelse å se det vesle mennesket rulle i tykke klær på liggeunderlaget på barflekken ved Sandungen et stykke inne i Vestmarka i Bærum, og konturene av det myke undrende lille ansiktet var vakkert i relieff mot bålrøyken og isen på vannet.

Isfiskere og skiløpere befolket stedet denne flotte søndagen i april. Vi kom til fots, hadde med oss pølser og kaffe, og jeg brukte en anseelig mengde krefter på å få hentet ut en ganske tørr rogn i den utplukkede og snøfylte skogen. Solen skinte og mens Willia slurpet i seg grøt, slurpet jeg i meg nykokt bålkaffe og tenkte på at det skal bli mange fine «første ganger» både for Willia og pappa denne sommeren, men aldri skal vi få ha en første båltur sammen noen gang igjen.

Tirsdag kveld syklet Marianne og jeg tilbake til Vestmarka og kanoen for å hente ut utstyret. Vi lempet alt av utstyr og sykler opp i kanoen og padlet over vannet. Det ble en fantastisk flott tur i solskinnet på et speilblankt vann. Da vi kom til den andre bredden satte vi kanoen på kanotralla, og etter litt justering klarte jeg å sykle med kanoen i venstre hånd. Det er to viktige ting å huske på; bruk venstre hånd fordi det er svært mye lettere å bremse med bakbremsen enn forbremsen på grus (!), og juster kanotralla slik at kanoen vipper opp foran, det er langt lettere å trykke kanoen ned når man sykler nedover og på flatmark enn å holde den oppe. Men det er omvendt når man skal sykle oppover, da bør kanoen vippe ned foran.

Det skal ikke stikkes under en stol at returen var vemodig. Dette prosjektet var noe jeg har sett frem til hele vinteren med forventning. Når jeg nå ser at prosjektet i virkeligheten ikke klarte å fylle disse forventningene så blir man litt ettertenksom. Alain de Botton refererer i sin bok “Kunsten å reise” til en annen herlig bok, J.-K. Huysmans fin-de-siecle-roman “Mot strømmen” fra 1884, hvor hovedpersonen, den tilbaketrukne kunstnyter, misantrop og dekadente hertug des Esseintes plutselig får et sjeldent behov for å komme seg ut fra sitt soverom og reise utenlands, nærmere bestemt London.

Des Esseintes kommer så langt som til stasjonen, og i ventetiden før toget skal gå besøker han en vinstue med en guidebok for London under armen og blir kastet ut i drømmerier om Londons severdigheter, både pga. boken og vinstuens engelske interiør og klientell. Han går etterpå til en engelsk restaurant og oppdager etterhvert at han ikke har noe behov for å gjennomføre reisen.

“Hva er vitsen med å flytte på seg når man kan reise så storslått på en stol? Var han ikke allerede i London, omgitt av alle dens lukter, dens atmosfære, innbyggere, mat og redskaper? Hva mer kunne han håpe på, om ikke nye skuffelser…?”

Realiseringen av reisen, de faktiske gjøremål, stresset og maset som uvegerlig er forbundet med den reelle reise, men som i tankens reise ikke engang dukker opp som en bisetning blant tanker som forherliger målet. For eksempel er det få ganger vi faktisk tenker på turen fra flyplassen til hotellet i drømmefasen av reisen, den kommer mer eller mindre som et sjokk på oss i det vi befinner oss ved baggasjebåndets larm. Slik var det vel også for meg da jeg plutselig befant meg uten Marianne der ute ved det stille vannet i Vestmarka. Og hvis det skulle være slik en solskinnsdag, hvordan ville det ikke være en regntung og grå dag?

Jeg kommer ikke til å slå meg til ro med bøker om emnet, jeg skal være der ute i naturen, men ikke bo i telt ved et vann i Vestmarka, i alle fall ikke hele sommeren.

Da jeg kom opp til min antatte leirplass på mandag ettermiddag var det et urovekkende syn som møtte meg. 6-7 svære okser skulte på meg mens jeg bar sykkelen min over tørrkvist og lyng. Heldigvis hadde de ikke til hensikt å gjøre noe mer enn å irritere meg med sin repetative bjellelyd, så jeg kom frem til kanoen. Der forsto jeg at jeg hadde vært sløv på rekognoseringsturen min i fjor vinter og samme morgen; en svær maurtue spydde ut av seg skogsmaur i et vanvittig antall. På et blunk var skoen min dekket av maur som krøp oppover bena og bet seg fast i huden min.

Det var da jeg egentlig forsto at dette ikke ville komme til å gå. Jeg pakket alt i kanoen, selv sykkelen, og la i vei utover vannet for å se etter en annen leirplass, men motet sank. Flere steder var det folk som koste seg i det flotte været, og ellers var bredden av vannet bratt og full av trær. Jeg er avhengig av at plassen min kan være i fred og at det er plass nok til de aktiviteter jeg ønsker å gjøre uten forstyrrelser eller fare for tyveri og ødeleggelse. Jeg fant en grei plass, men den var full av bålrester og annet menneskelig avfall og uten noen egentlig teltplass, så jeg satte meg ned for å spise et par brødskiver og tenke. Hva nå?

Jeg begynte å se konturene av at dette ikke var måten å tilbringe sommeren på allikevel, ikke bare basert på dagens skuffelser, men på følgende bakteppe av fakta som jeg i min iver og besluttsomhet ikke har tatt konsekvensene av eller tillatt meg selv å tenke på. Det å skulle tilbringe de fleste kveldene og nettene her ute ville bety en masse organisering i forhold til det å sykle på jobben, henting og vasking av klær, handling av mat, forsømte venneforhold og ikke minst et stort problem i forhold til min kjæreste. Hun har sagt seg villig til å komme ut hit stadig vekk, men så langt unna allfarvei som leiren ville være Oslo, i full jobb og med katter som trenger omsorg, så ville det blitt stress. Det ville også bli stress for meg når jeg nå ikke lenger bare har meg selv å tenke på, jeg ville tenke på henne og ikke nyte friheten ute i naturen. Det ville rett og slett ikke bli simple living, det ville bli stressful living, helt diamentralt motsatt av det jeg søker.

Hva er det så jeg søker? Min intensjon med dette prosjektet var å oppleve sommeren i fullt monn; å kunne trekke inn frisk luft etter jobbmas og eksos, å kunne sitte og se utover vannet mens solen forsvant ned bak horisonten og la tankene blomstre. I tillegg til dette romantiske svermeriet var det et ønske om å få ro til lesing og skriving, og til å tenke over noen av de problemstillingene som er immanent i det å være et moderne menneske.

Mens jeg tenkte på dette og fiskene plasket i våryrhet og matauk rundt meg så gikk det opp for meg at disse tingene må det allikevel være mulig å få til uten å måtte bo permanent ute i skogen. Denne planen formet seg opprinnelig mens jeg i fjor sommer satt med brukket fot hjemme og i tiden etterpå hvor jeg sliten kom hjem fra jobb og ble sittende inne isteden for å gå ut i friluft. Men forutsetningene er nå annerledes, og mulighetene er mange til å komme seg ut.

Plan B er dermed som følger: jeg skal så sant vær og hverdag tillater det tilbringe tid i friluft, både med og uten overnatting, jeg skal bruke tid på eksperimenter med matlaging og annet i friluft, jeg skal tenke, lese og skrive om problemstillinger det moderne mennesket blir stilt overfor med henblikk på naturlig livsutfoldelse, og jeg skal suge inn og oppleve sommeren i fulle drag.

Ting går ikke alltid som planlagt, og flere av mine turer har hatt et element av galskap i seg som fordrer at man ikke tenker gjennom hver minste detalj for å få det gjennomført. Noen vil kanskje si at jeg gav opp for raskt denne gangen, men det får nå stå sin prøve.

Nå skal jeg hente kanoen tilbake til sivilisasjonen, men den vil ikke stå urørt gjennom sommeren. Og det blir en fin tur over vannet i kveld sammen med Marianne.

Sent søndag kveld den 1. juni lempet Marianne og jeg av kanoen fra biltaket, fylte den med de absolutte nødvendigheter for overnatting og la i vei innover Vestmarka. Etter en lang stund kom vi frem til vår destinasjon og la kanoen på vannet for å padle de siste meterne. Vannet var blikkstille og sort i den milde skumringen, og mens flaggermusene skjente etter insekter rett over vannflaten nøt vi roen og lyden av årer som ble dyppet i vann. Vi fant et sted jeg mente kunne være passende og dro kanoen på land. Ut lempet vi telt, liggeunderlag, soveposer og en låsbar kasse med noe kjøkkensutstyr, en genser, en bok, en gammel øks, hyssing av hamp og hengelåser med tilhørende kjetting for låsing av kano og kasse.

Klokken ble nærmere to på natten før vi kom i seng. Vi droppet ytterteltet og hadde en flott utsikt utover vannet gjennom den absolutt nødvendige myggnettingen før søvnen overfalt oss. Jeg våknet av et herlig fuglekvitter like før klokken skulle ringe 0530. Vi pakket sammen leiren og padlet til et annet sted. Avgjørelsen om å flytte leiren kom da det ikke var morgensol på plassen vi valgte. Den ville heller ikke gi nok kveldssol pga. høye grantrær.

Den nye plassen er den egentlige plassen jeg valge ut i november i fjor, men jeg skal bruke dagen i dag, tirsdag, på å se om det finnes en mer egnet plass. Etter å ha låst fast kano og kasse småløp vi noen km tilbake til bilen og kom oss på jobb.

Det godt å komme i gang med prosjektet, hvor jeg skal bo 3 måneder i telt i Vestmarka i Bærum. Den største utfordringen blir å leve et normalt liv sosialt og arbeidsmessig, jeg skal jo tross alt jobbe det meste av sommeren inne i Oslo, og tanken er å sykle mest mulig til jobben, dvs. ca 27 km hver vei, hver dag.

Jeg vil etterhvert utdype grunnen for hvorfor jeg gjør dette – noen stikkord er simple living og naturnærhet – og jeg kommer til å bruke mye tid på å finne alternative løsninger på dagligdagse problemer ute i skogen som jeg skal formidle her. Jeg tror det blir en fin sommer.