Turbeskrivelsen finner du her:

• Toppløst på Kljåen

Etter et halvt år med toppløse tilstander på den ene og den andre måten hjemme, var jeg svært innstilt på å få meg en topptur da Per Kristian Bø ringte meg og spurte om vi skulle finne på noe en helg. Etter litt grubling ble vi enige om å reise til Hemsedal, til den lite besøkte selvbetjente turistforeningshytta Kljåen i Kljådalen for å forsøke oss på en bestigning av Høgeloft. Høgeloft rager 1920 moh. og er ikke bare den høyeste toppen på fjellmassivet Jukleeggi, den er også Filefjells høyeste, samt Buskeruds nest høyeste fjell, bare slått av Folarskardnuten på Hallingskarvet på 1933 moh.

Vi entret Kljåen i skumringen fredag kveld. Ikke bare var mørket i ferd med å innhente oss, også vinden og snøfallet økte i takt med sekundviseren, og vi var glad for at vi kunne gå rett på den riktige hytta av fire mulige etter en rolig tur 5 km innover Mørekvamdalen fra parkeringen ved Mørekvamstølen. Siden vi ønsket å benytte oss av så brede ski som mulig valgte vi å henge en pulk bak undertegnede med ekstra støvler og ski, noe som selvsagt resulterte i både mer øl og mat enn strengt tatt planlagt. Snøen var rotten og umulig å gå på utenfor skuterløypa, og pulken vinglet fælt i den kuperte og svingete traseen. Egentlig strabasiøst ble det ikke før vi var rett under platået ved hytta og vi valgte en direkte adkomst. Forskjellen på pulk og ikke-pulk er proporsjonal; den blir større jo brattere terrenget er.

Vel inne kunne vi konstantere at det var en praktfull liten hytte, at det fantes både ved og proviant, og at uansett hvor mye vi fyrte utover kvelden så fikk vi aldri opp temperaturen under det himlingsløse åstaket på grunn av vinden som hylte utenfor. Men pytt, ølen smakte godt og vi sov som grever.

Det ble uavgjort tilslutt!

Lørdag ble en forventet rolig dag med avslapping, Maxi yatzy, noen øl, middag og lesning av gamle «Fjell og vidde». Vinden pisket opp både fallen og fallende snø utenfor, og det var liten grunn til å bevege seg utenfor hytta, men vi klarte å manne oss opp til en liten tur opp i lia øst for hytta, lia som ender i Buaknuppen på 1613 moh. Nedkjøringen ga en viss glede og ikke minst en god anledning for afterski.

Søndag opprant med to håpefulle ansikter tittende ut av de smårutete vinduene på Kljåen. Klokken 0600 var været som det hadde vært og vi krabbet gryntende tilbake til soveposene. Klokken 0730 var været noe bedre og vi øynet et lite håp. Dessverre svant dette håpet raskt. Snøfulle skyer veltet innover oss fra nord og vinden jaget fortsatt nede i dalen og heftigere på toppene. Vi kapitulerte, pakket, ryddet hytta og begav oss på hjemveien.

Turen tilbake til bilen forløp ikke helt uten dramatikk. Ved en elvekrysning var jeg litt sløv og pulken gikk rett frem på den rekkverkløse broen og ut i elven. Heldigvis ble den stående på høykant og vi klarte med en del møye å få trukket den opp på land igjen. Turens andre crescendo kom på bilturen tilbake på den ikke-brøytede grusveien nedover Mørekvamdalen og Grøndalen: et ikke ubetydelig snøfall og mye vind siden fredag gjorde at jeg ba Per Kristian gi jernet for å få oss hjem, og han adlød ordre. Gang på gang traff vi store ihopblåste fonner som skyllet over bilen og umuliggjorde enhver sikt. Slik fortsatte det noen kilometer til vi var kommet så langt ned i dalen at snøen hadde smeltet på veien. En herlig dramatisk avslutning på en toppløs helg i Hemsedal.

Selvfremstillingens kunsthåndverk er lett å observere på vei fra Hjerkinn til Mysuseter helgen før påskedagene. Nikkersadelen, tightsgrevskapet, anorakkbaroniet og teltleilendingene går mer eller mindre i samlet flokk med både påsken og vinden rett i mot på linje fra hytte til hytte i dette ville, fjellrike og snøfattige stykke høyfjellsnatur som kalles Rondane.

Drivdalen med E6 i bunnen skiller på det nærmeste Dovrefjell i nord fra Rondane i sør. Vi parkerte bilen på Otta lørdag formiddag etter en lang tur nordover fra Bærum. Klokken ringte 0430 og vi rakk med god margin Trondheimstoget på Otta stasjon kl 1137. Da var pulken pakket med det man trenger av mat og fasiliteter for fire dager i telt på høyfjellet.

Toget til Hjerkinn tar akkurat en time. Solen skinte fra en skyfri himmel da vi bukserte pulk og ski ut fra toget, noe den fortsatte med helt til solnedgang. På perrongen sto det flere farende fanter vi kom til å stifte perifere kjennskap til på turen over fjellet. Det var flere stereotypier representert: noen som oss, et par, mannen med tung pulk, kvinnen med sekk; far med prepubertal datter; venninnegjeng; mor og datter; kjernefamilie med ett barn fra tidligere ekteskap og to fra det nåværende; far med tightskledde gutter, og mange flere.

Mot Grimsdalshytta

Vi fant etter hvert skisporet og slet oss gjennom råtten snø og tett vegetasjon langs veien 3 km tilbake til Hageseter, før vi fulgte løypen oppover og oppover, men allikevel mot sør mot Grimsdalshytta, 18 km unna. Traseen følger langs elveleiet til elva Gautåe et godt stykke før den runder kolossen Gråhøe i vest og klatrer opp til 1292 moh, før den igjen går ubønnhørlig nedover mot Grimsdalen via elveleiet til Tverråe. Det siste stykket var det verste. Jeg måtte sette pulken foran meg i de bratte kleivene for i det hele tatt å ha en sjanse til å styre og holde farten nede. Da vi møtte vegetasjon var snøen vanvittig løs og vi kjempet oss gjennom med både smil og bannskap.

Vel nede ved elven ikke langt fra Grimsdalshytta var klokken blitt nærmere 1900. I det på det nærmeste snøløse landskapet var det ikke lett å finne plass for teltet, men vi fant et sted med både tilgang på rennende vann og hard snø som kunne fungere som feste for snøpluggene til teltet. Vi laget mat ute og la oss etter hvert i den kalde kvelden inn i teltet for en god natts søvn.

Mot Dørålseter

Fra Grimsdalshytta har man to videre fremrykkingsmuligheter; enten rett sydover over Gravhøe, eller langs veien gjennom Grimsdalen før de to traseene møtes der Haverdalen og Grimsdalen, eller Haverdalsåe og Grimsåe møtes, i et virvar av morener. Vi valgte den lengste, men minst bratte veien, av naturlige årsaker.

Sur vind i mot gjorde den ellers solrike dagen noe mindre flatterende, men pulken gikk lett langs veien. Etter 8 km gange gikk vi forbi Tollevshaugkyrkja som vi selvsagt etter å ha sett på kartet trodde var en riktig kirke, men som skulle vise seg å være en topp av en hard bergart som overlevde siste istids skuringer bedre enn det omkringliggende fjellet. Etter å ha gått rett østover var det nå på tide å vende nesa sørover igjen og vekk fra veien. Lite snø hadde ikke så mye å si for meg og mine fellekledde ski annet enn at pulken gikk tregere over gress og myr, men for Mariannes klisterkledde ski resulterte de mange bare flekkene i en solid og nærmest komplett samling av fjellets flora under skiene.

Morenene der Haverdalen og Grimsdalen møtes er et fascinerende stykke Norge og ganske annerledes enn Rondane lenger syd. Vi slet oss opp på den ene morenekammen etter den andre, og etter mye om og men klarte vi å komme oss over den siste. Fra Haverdalen kom vi alle de andre farende fantene vi så gikk over fjellet i møte, og foran oss lå Stygghøin som vi skulle følge langs østsiden. Vinden tok seg opp et par hakk og siden det allerede var blitt sent på ettermiddagen var snøen blitt råtten. I tillegg klarte jeg det kunststykket ikke å se at vi krysset hovedsporet, så vi fulgte et skispor som gikk lenger øst enn hovedsporet, som førte oss over Ellankollen og ut i bratt lende ned mot Vidjedalen.

Etter tøffe tak med motvind, djupsnø, barflekker og bratte nedoverbakker kom vi oss ned til løypa igjen og vi hadde Dørålseter innenfor synsfeltet. På grunn av vinden besluttet vi å sette leir der vi befant oss, og mens slitne anorakkledde skygger strevet seg frem mot lyset og varmen på Dørålseter, så plugget vi fast teltet til snøen før vi satte opp stenger og fikk vårt lille mobile hjem i stand tross vinden. Middagen smakte godt også denne kvelden.

Mot Rondvassbu

Vi kom inn på det nærmest snøløse tunet på Dørålseter idet skiløpere i alle varianter og typer på sett og vis kom seg helskinnet ned fra hytta og ut på løypa på den harde og sporfulle snøen denne blanke, men igjen vindfulle morgenen. Vi var i godt driv da tre jenter passerte oss og jeg dro kjensel på et par av dem; det er utrolig hvor man møter kjentfolk.

Løypen førte oss sørvestover langs Dørålsåe og Vidjedalen ca 3 km før vi igjen måtte kjempe oss over morener og inn i Bergedalen på vestsiden. Her stiger løypa noen kilometer før den flater ut og ender i krysset mellom Bergedalen i nord, Rondvassdalen i sør og Langglupdalen i øst. Langt de fleste foretrakk å ta veien østover mot Bjørnhollia, men vi fortsatte i den varmende solen mot Rondvatnet.

Her var vi inne i kjente områder (http://kaasin.no/2008/07/29/copyright-rondane/), og svære topper som Digerronden, Midtronden, Høgronden, Rondslottet, Veslesmeden og Smedhamran gjorde at det kriblet i toppturgenet. Vi kom oss ned på Rondvatnet og i fint driv entret vi Rondvassbu langt tidligere enn planlagt. Vi satte oss i solveggen sammen med mange andre og tok en brus og en pils. Påskestemning de lux!

En stund etter ble vi enige om å gå et stykke til, noe som betydde at vi var i ferd med å gå hele veien ned til Mysuseter. Som sagt så gjort. Vi gikk de ca 10 km på rekordfart. Marianne kom halvveis på at bussen ned fra Mysuseter til Otta gikk klokken 1620, og etter hesblesende staking og skøyting med pulk var vi nede ved bussen klokken 1619. Vi fikk lempet pulken inn i bussen og var på vei ned til sivilisasjonen, våren og bilen på Otta stasjon.

«Opp fra Finnstad. Tredje året på rad at jeg går Pershusfjellet i mars. Anders Heger.» Noe sånt sto det skrevet i notatboka som ligger i postkassen på det antatte toppunktet av Pershusfjellet nordvest i Nordmarka. Pershusfjellet ligger nord-sør som en 4 km lang ruinvegg fra en kolossal prehistorisk bygning i det småkuperte og vannrike landskapet sør for Mylla, øst for Øyangen, vest for Gjerdingen og nord for Spålen. Traversen over eggen på Pershusfjellet er en god gammel klassiker i Nordmarka som gir en følelse av villmark og oversikt der det ruver 150 høydemeter over det omkringliggende landskapet.

Traversen for vår del – i motsetning til Heger – startet rett sør for den helgeåpne kafeen Tverrsjøstallen som er tilgjengelig via bilvei fra Randsfjord. Veien har restriksjoner på vinterstid ved at den er åpen for trafikk oppover frem til 1300 og trafikk nedover fra 1330. Selve Pershusfjellet er en kupert affære med dyp snø, bratte skrenter og mye vegetasjon. Skifeller og en hang til fiskebein gjør seg, og belønningen er nydelig urskog med storfugl i trærne og utsikt over store deler av Nordmarka. Vi kom etter noen timer med traversering ned til Hegers utgangspunkt, den gamle gården Finnstad.

Så gikk turen tilbake nordover langs den bratte østveggen av Pershusfjellet over Skarvvatnet og Tverrsjøen.

Utukt og gøbbing

Dette var ikke mitt første skriftlige møte med Anders Heger – gitt at det faktisk er samme mann som skrev sin signatur i boka på Pershusfjellet som er norsk forfatter, skribent og forlegger i Cappelen Damm. Jeg kjenner han spesielt fra bøkene om den juridiske prosessen mot forfatteren Agnar Mykle – «Men landet er Norge…», «Agnar Mykle og Norge» og biografien om samme forfatter «Mykle. Et diktet liv».

Det er 15 år siden jeg bestemte meg for å lese og leste alle bøkene, novellene og brevene til Agnar Mykle, forfatteren som endte sitt liv som en innesluttet og noe bitter mann, etter å ha gitt ut bøker som «Tyven, tyven skal du hete», «Lasso rundt fru Luna», «Rubicon», «Largo» og ikke minst «Sangen om den røde rubin» som etter en lengre prosess i byretten og en anke i Høyesterett tilslutt ble frifunnet for anklagen om utuktighet.

Anders Hegers bestefar Johan Bernhard Hjort var Mykles forsvarsadvokat, noe som dermed gir foranledningen til Hegers opptatthet av Mykle. Heger ble direktør for litterær seksjon i det norske forlaget Cappelen i 1991 og ifølge Wikipedia er hans interesser utenom forlagshuset «skigåing på fjellet og «gøbbing», utveksle tanker og meninger med andre».

Jeg leste Hegers bøker «Men landet er Norge…» og den utvidede versjonen «Agnar Mykle og Norge» med stor interesse, men jeg likte ikke helt formen i biografien «Mykle. Et diktet liv». Den ble for psykologiserende for meg, i alle fall på den tiden jeg leste den, i 1999. Kanskje vil jeg oppfatte den annerledes nå. Uansett så hentet jeg den ut fra bokhyllen og bladde gjennom den etter turen på Pershusfjellet.

Katt og begrenset frihet

Bildet på side 237 fanget straks min interesse. Det fremstiller Mykle liggende på kne under kjøkkenbordet lekende med katten Solveig. Under bildet finner vi følgende bildetekst:

I likhet med de foregående, er dette fotografiet hentet fra Aktuell. Den lykkelige bohemfamilien ble skildret gjennom en lang billedreportasje, der katten Solveig spiller en fremtredende rolle. Dessverre kom artikkelen ikke på trykk før i desember, under tittelen «Juleforfatter i sommervarmen». På det tidspunkt var katten avlivet, boken refusert og ekteparet Mykle separert.

To ting gir straks gjenklang i mitt eget liv når jeg ser bildet og leser bildeteksten. For det første er Mykles katt helt lik vår katt Bacchus i pelsens tegninger; sort med hvit hals, hvite sokker og hvite følehorn. I tillegg viser det seg, når jeg leser teksten før og etter bildet på sidene 236-238, at familien Mykle slet med den samme borettslagsfascismen som vi for tiden opplever. For det andre, og dette henger sammen med flere av tingene nevnt her, så peker tristessen i diskrepansen mellom det egentlige og det presenterte i billedserien om familien Mykle mot det Arne Melberg i boken «Selvskrevet. Om selvfremstilling i litteraturen» fra 2007 kaller «selvfremstillingens kunst».

Det første først. Mykles katt Solveig hadde tisset i sandkassene på Lille Langerud og borettslaget viser ingen nåde; Solveig må dø. Mykle kjemper imot:

Utviklingen i samfunnet har medført at menneskelivet er blitt stadig mer sterilt og hygienisk, konfeksjonert, trygget og respektabelt. Basiller får ikke lenger forekomme, den siste loppe ble sett og avlivet i Oslo i 1946, og 150 mann med maskingevær samlet seg siste vinter for å skyte den siste gaupe på Østlandet. Dette må vel så være. Betraktelig verre er det at vårt liv i standardleiligheter og under foreskrevne standardforhold avskjærer menneskene muligheten for å se livet utfolde sine innerste krefter, i kjærlighet og kamp, i fødsel og død. […] Under disse forhold representerer huskatten naturens siste skanse i vår kunstige kjøleskaps-verden.

(Fra brev til sambyggelagets styre, sitert i «Mykle. Et diktet liv» av Anders Heger, 1999, s. 237-238.)

Mitt eget uferdige og usendte brev til styret i Juterudåsen boligsameie, som i et tidligere vedtak har nektet Bacchus å løpe fritt ute, påkaller ikke på samme måte på de store prinsipper, men har i ett avsnitt liknende patos:

Jeg forstår at man på Juterudåsen ønsker å begrense antall katter, og jeg forstår at man dermed sier nei til nyanskaffelser av katt og innflytting av beboere med katt. Det jeg derimot ikke kan forstå er at man kan si nei til kattehold fra en beboer som ad kjærlighetens veier har kommet til å måtte huse en katt. Jeg kan ikke oppgi kjærligheten på grunn av dette, jeg kan ikke la meg kaste ut på grunn av dette, jeg kan ikke nekte et levende vesen å være ute i naturen på grunn av dette, og jeg kan heller ikke ta livet av Bacchus på grunn av dette.

Selvfremstillingens kunst

Nettopp brevet skulle bli den aldrende Mykles form. Og i sin form, som et underskrevet stykke tekst, så er brevet kanskje nettopp den litterære uttrykksform, ved siden av autobiografien, som er nærmest selvfremstillingen, med andre ord, mitt andre poeng. Heger sier om Mykles frenetiske brevskriving:

Meningen, målet og mannen er ett. Og for å forklare hva han mener er han nødt til å vise hvem han er. Helt og fullt [...] Med ett er emnet blitt ikke bare uuttømmelig, men umulig å fylle helt ut.

(«Mykle. Et diktet liv» av Anders Heger, 1999, s. 451.)

I sin sprenglærde bok «Selvskrevet» noterer Arne Melberg at man kan observere en «merkverdig fordobling som synes å skje i det øyeblikk noen bestemmer seg for å framstille seg selv i skrift.» Og videre:

Selvskrivingen innebærer at jeget fordobles til en instans som skriver om og reflekterer over det jeg som lever og har levd. Det selvbiografiske prosjektet utmåler distanse til det selv som skal biograferes, og det skaper samtidig det selv som, med Montaignes ord fra hans aller siste essay «Om erfaringen», er «uendelig dyp» og besitter et «uendelig, skiftende mangfold».

(Arne Melberg, «Selvskrevet. Om selvfremstilling i litteraturen», 2007, s. 14-15.)

Nietzsche og moderniteten har fortalt oss at vi alle skaper oss selv, og selvfremstillingens rolle er nettopp dette skapende, konstruerende. Ved å vise seg frem så skjuler man noe annet, og ved å skjule noe viser man frem noe annet. Vi liker alle å vise oss frem, på en eller annen måte. Mykle ble sky og innesluttet, men skrev brev hvor hans egen tilstedeværelse var fremtredende. Anders Heger går Pershusfjelltraversen for tredje året på rad og skriver både seg selv og den historien inn i kladdeboken i postkassen på toppen av fjellet. Han fremstiller seg selv som en person som er mye på ski og som ikke alltid velger allfarvei.

Jeg skriver om meg og mine turer både på min egen nettside kaasin.no og her i denne bloggen. Uten turene ville jeg mistet mye av meg selv har jeg ofte tenkt. Å fremstille seg selv som en person som er mye på tur krever at man er mye på tur, men det krever også at man sier det til noen. Hvor gjevt ville det være å bli verdensmester på ski uten at noen var der? Men det er allikevel ikke slik at mine turopplevelser ville vært noe fattigere uten at jeg fremstilte dem senere. Det å fremstille mine turer har allikevel blitt en del av konseptet og prosjektet Helge Kåsin, og er dermed en viktig del av min personlighet, den både andre og jeg selv forholder oss til.

På dagen ett år etter at vi for første gang møttes utenfor den binære sfære, var det en vakker lørdag i februar duket for repetisjon av den turen som førte til at Marianne og jeg nå har felles adresse. Den gangen var det torsdag kveld, og vi møttes i ly av mørket på parkeringsplassen på Skansebakken i Sørkedalen i Oslo. Jeg husker de vakre hendene og fingrene hennes, synlig i lyset fra hodelyktene våre, og at vi ikke kunne ha høflig fysisk kontakt fordi hun var innsmurt med klister. Ansiktet var bare en lyssvak skygge øverst på den slanke og veltrente kroppen. Men det var noe der, noe som skulle vise seg å bli så mye mer.

Vi satte på oss skiene og gikk innover velpreparerte løyper nordover langs Tverrelva, forbi Lysedammen, langs Gopletjernsåsen, inn Kjagdalen, forbi Storflaka og Småflaka, og ut på mennesketråkkede løyper over Store Oppkuvvannet og opp til utkikkstårnet på Oppkuven 704 meter over havoverflaten på Oslofjorden.

Bildet av denne kvelden er som frosset fast i minnet. Opplevelsene dekker et distinkt intervall i tiden og befant seg i rommet, og er dermed fortsatt mulig å se for den som står et lysår unna med et godt teleskop. Det er samtidig et bilde jeg har av et bilde som den gang dannet seg, og i repetisjonen danner det seg atter nye bilder.

En uke eller så etter repetisjonen, når bildet av bildet har satt seg og i det jeg leser Kjartan Fløgstad og Siri Hermansens bok Pyramiden – om det nedlagte russiske gruvesamfunnet med samme navn innerst i Isfjorden på Svalbard – så minner disse bildene om Hermansens bilder som er fastfrosne øyeblikksbilder av fastfrossen evighet i øyeblikket. De arktiske naturprosessene maler, sammen med gravrøvere av det mer bipedale slaget, i stykker dette uttrykket for den «avantgardistiske monolitten» som representerer det kommunistiske Sovjetunionen, som Fløgstad skriver (s. 121). Dermed representerer bildene noe som har vært, men som i kraft av å være bilder alltid vil være gjenstand for tolkning og alternativ representasjon.

Dette bildet av bildet som jeg sitter igjen med etter det skjebnesvangre møtet der i mørket, og etter hvert inne i den snøkledte granskogen, for ett år siden, inneholder samtidig bildet av seg selv. Det virker inn på bildet jeg nå har av både det første møtet og møtet på samme sted ett år senere. Den fastfrosne realitet er flytende og overlappende, som Henri Bergson prøver å fange med sitt begrep om varigheten som en «kvalitativ, ikke-numerisk mangfoldighet» (se min tidligere post: «Om hvorfor jeg skal jakte. Del 2: en ny begynnelse?»).

I Georges Perecs fortelling En privatsamling i boken Vinterreisen | En privatsamling, får maleren Heinrich Kürz i oppdrag å portrettere kunstsamleren Hermann Raffke og samlingen hans. Samlerens verker er i maleriet kopiert ned til minste detalj, også Kürz’ eget maleri, som igjen inneholder et antall miniatyrer av verkene. Disse bildene i bildet har den eiendommelighet at de ikke er eksakte kopier, og detaljer er ombyttet eller forandret. I sin analyse av maleriet i artikkelen Art and Reflection fremholder Lester K. Nowak at bilder fremviser en refleksiv dynamikk, hvor hvert kunstverk speiler et annet og henter sin kraft i andre. Kürz viser også i bildene i bildet frem malerier han ennå ikke har laget, eller andre som han tidligere har malt. Han fremviser dermed en ikke bare romlig, men temporal perspektivisme. Som Perec skriver med Nowaks stemme:

Man måtte ikke la seg lure til å tro noe annet enn at dette maleriet avbildet kunstens død, det var en speilende refleksjon over en verden som var dømt til å gjenta sine egne modeller i det uendelige. Og disse ørsmå forskyvningene mellom hver av avbildningene som hadde virket så opphissende på tilskuerne, var kanskje det definitive uttrykket for kunstnerens melankoli, som Kürz, ved å male historien om andres kunstverk, for et øyeblikk hadde klart å få det til å se ut som om kunstens «etablerte orden» var skaket, som om han hadde gjenfunnet en oppfinnsomhet hinsides oppramsingen, en skapelse hinsides sitatet, og en frihet hinsides hukommelsen. (s. 40)

Fra dette flotte utsiktspunktet nesten på toppen av Nordmarka med det etymologisk betegnende navnet Oppkuven (fra gammelnorsk ”kufr” som betyr rundaktig topp), kan man skue utover horisonten i alle himmelretninger. Satt man over 60 lysår herfra ville man nå kunne se krigens maskineri slippe konteinere fulle av forsyninger til barske hjemmefrontsfolk, eller trefningene mellom forsvarere og inntrengere utspille seg under grantrærne.

For ett år siden drakk vi kakao i det mørke snøkavet oppe i tårnet, denne gangen drakk vi solbærtoddy i det gnistrende sollyset på samme sted.

Det skulle derimot vise seg at Heinrich Kürz var en fiktiv kunstner (i fortellingen); et alias Hermann Raffkes nevø Humbert Raffke tok for å hevne sin onkel. Bortimot hele Raffkes samling, også bildet En privatsamling, var malt av Humbert under falskt navn. Alt sammen knyttet sammen i en fiktiv fortelling fra Georges Perecs hånd, som han sier er «skrevet uten andre motiver enn den enkle fornøyelsen og spenningen ved å late som» (s. 93).

Pyramiden, med dets romslige bibliotek inneholdende 10.000 bøker og et uvisst antall LP-plater, viser ifølge mange skribenter, sier Fløgstad, «at i sovjetperioden valde gruvearbeidarane, til dømes i Pyramiden, å lesa Gogol, Dostojevskij, Heyerdal, og lytta til Prokofjev og Sjostakovitsj, altså heile den klassiske kanon, framfor den moderne populærkulturen». Men, sier han videre:

Det er ein vakker, men truleg lite haldbar tanke. Etter alt å dømma var det politiske grepet viktigare, den overordna kollektive viljen. Individuelt sett hadde ikkje arbeidarane i Pyramiden noko val. Kulturen, slik den overlever i dei samtidsarkeologiske utgravingane våre frå Pyramiden, var den offisiell sovjetkulturen, den humanistiske arven medrekna, verken meir eller mindre. Kva slags draumar og lengt som også gøymde seg i menneskehjarta, er det vanskeligare å grava fram. (s. 131)

Hvor mange bilder i bilder sitter vi da igjen med?

Det er ikke skikkelig jul for meg uten en før- eller romjulstur på Hardangervidda. Med telt og tilhørende herligheter i pulken, med ski på bena, og med lang vei hjem, la Marianne og jeg ut på tur – godt hjulpet av velvillige foreldre – fra Sønstevatn på Imingfjell helt øverst i Numedal, med et mål om å nå Rjukan tre og en halv dag senere. Det sparsommelige lyset som makter å kaste glans over snødekte vidder er vanvittig vakkert så tidlig på vinteren, og stillheten er nærmest øredøvende i fravær av liv, men på samme måte som savnet av en kjær person kan knytte én nærmere følelsesmessig, så kan fraværet av lyder fremmane en hel eufoni.

Noen lyder er borte for alltid. Skriket fra en prehistorisk flygeøgle av arten rhamphorhynchus i stup mot en sjanseløs kvastfinnefisk i det grunne Jura-havet kommer aldri tilbake. Den hviskende lyden av cordaittrærne hvis barnåler beveger seg mot hverandre i den tropiske Karbon-brisen, kommer aldri mer igjen.

Noen lyder er der rett foran ørene våre uten at vi hører dem. Infralyden fra en afrikansk savanneelefant en tidlig kveld i Serengeti nasjonalpark, den intense gnagingen fra husstøvmidd i sengetøyet, ultralyden fra en jaktende bredøreflaggermus.

Andre lyder er der hele tiden, men vi opplever dem bare sjelden. Lyden av insektbeitende våryr fjellørret, lyden av hekkende lavskriker, eller lyden av lett snø som legger seg som et dempende teppe over teltduken som vern mot den hylende vinden.

Atter andre lyder er i ferd med å forsvinne. Og det er en slik lyd jeg lytter til i en nattlig harmoni med Mariannes varme og taktfaste åndedrag tett inntil meg denne årets første dag, et godt stykke inne på Hardangervidda, med Gaustatoppen i sør og våre frostkledde skispor i nord, liggende i en varm dunsovepose i et kaldt telt, i et goldt og ugjestmildt terreng, med milliarder av stjerner lysende i den nesten måneløse natten, med Melkeveien som et bredt lysende bånd over himmelen i kontrast til det stummende, kalde mørket: lyden av vindens spill i gamle homogene ikke-plastbelagte strømledninger.

Som en buktende gitarhals med fretter hver femtiende meter, spenner de gamle strømmastene sine kobberstrenger utover fjellet. Disse moderne kulturelle vederstyggeligheter har vist vei siden vi i går onsdag nådde den sørlige dammen på den over tjue kvadratkilometer store Mårfjorden. Og nå spiller vinden på disse strengene med melankolske og såre toner som resultat, i en resonanskasse av hardpakket snø. Lyden er en vise med to melodier, det virker som den ene mast-skalaen avløser den andre.

Over Sønstevatn
Vi forlot en vinkende far ved halv ni-tiden tirsdag 30. desember ved Imingfjell Turistheim. Veien over fjellet til Tessungdalen er vinterstengt, og vi fulgte denne et stykke med hver vår plastikkpulk. Vinden var merkbar, og frosten bet i kinnene, men ingenting var noe problem. Etter en stund lot vi vei være vei og gikk ned på Sønstevatns solide isdekke. Dette vannet er til tider en del nedtappet, noe som gjør isforholdene så som så, men nå var det perfekt. Et tynt lag med forblåst snø gjorde forholdene gnistrende, og vi gikk raskt i det overskyete været.

Sønstevatn går vestover umerkelig over i Mevatn, og etter en innsnevring vider vassdraget seg ut igjen i Vikvatn. Noen hytter på nordsiden inneholdt både mennesker og dyr, og de ble stående å følge det underlige lille følget med øynene en stund, til vi forsvant over bandet til Nedre Afdalstjønne. Her kunne vi følge et kjærkomment snøskuterspor i riktig retning – mot Mårbu. Og riktig, ikke lenge etter, da vi kom over bandet til Øvre Søltjønne, kunne vi se lysene av to snøskutere komme mot oss. Det viste seg å være fire karer som hadde hatt en oppsynstur inn til Mårbu. En av disse, Henning Hoff Wikborg – lederen i Drammens og Oplands Turistforening – kunne fortelle oss at de hadde fyrt opp sikringshytta og at den var varm og god. Vi følte oss svært fristet til å tilbringe natten der, og holdt et godt tempo videre.

Snøskutersporene var ikke de eneste sporene vi så. Myriader av reinsdyrspor og oppgravd snø etter matleting kunne vi se hele veien fra Afdalstjønnene og inn til Vestre Søltjønne. Det var som om lyden og lukten av gravende klauver og prustende reinsdyrkropper hang igjen i den glasskalde og svakt skumrende luften.

Mårbu, en skuffet natt i elementene
De siste to kilometerne ned mot Mårbu gikk vi i mørke. Aldri har jeg sett en tynnere måne enn denne kvelden, bare en stakkarslig skalk hang der oppe til lys for oss på den veldige vidda. Endelig kunne vi skimte konturene av Mårbu lengst nord i det langstrakte vannet Mår, og vi pustet lettet ut. Vi fulgte snøskutersporene helt inn til hytteveggen og startet å lete etter sikringshytta – uten hell!

Vinden tok seg opp ut over kvelden i takt med mørket og frustrasjonen over ikke å finne noen inngang til sikringshytta. Langt der borte i mørket kunne vi skimte konturene av noe stort, men det var jo dette som var Mårbu, det sto så å lese på skiltet over inngangen, og vi orket ikke undersøke og finne nok en stengt hytte! Vi slo oss til ro med at folkene fra Turistforeningen hadde en egen nøkkel og ikke standardnøkkel, og fant en plass for teltet. Vi hadde gått ca 25 km og var kalde og slitne selv om klokken bare viste 1800.

Vi fikk opp teltet raskt, krøp ned i vår felles doble sovepose, og startet snøsmelting til mat og varm drikke. Ikke lenge etterpå kunne vi tilfredse ligge i dunsoveposen å lytte til vinden som økte i styrke. Blafringen i teltduken, fresingen fra primusen og svake lyder fra radioen hengende i teltgavlen var alt som lot seg høre. Etter en kald runde ut for å stramme og føye til flere barduner sovnet vi.

Mot Kalhovd og et nytt år
Klokken fem neste morgen sto vi opp, varmet vann til termosene, spiste frokost og drakk kaffe før vi igjen la oss til i soveposen for å vente en times tid på at vinden skulle løye. Teltet lå nå i en dårlig vinkel i forhold til vinden, og vi kjente kreftene trykke på sideduken. I grålysningen kunne vi endelig bryte leir og få en klarhet i gårsdagens hytteforsvinning. Tre hundre meter unna der vi lå kunne vi se den hytten vi egentlig skulle vært på. Det viste seg at vi hadde havnet ved den sortmalte Mårbu Seter og Fjellstue (Gamle Mårbu), og ikke på den rødmalte Mårbu Turisthytte!

Sikringshytta viste seg å være flott, og vi kunne ikke annet enn le av det hele før vi fortsatte sørøstover på Mår. Nordvestvinden og den avblåste fjordisen gjorde den ca 12 km lange turen over fjorden til en lek. Til tider kunne vi spenne ut armene og seile mot vårt neste bestemmelsessted Kalhovd, 20 km unna Mårbu.

Vel fremme ved sørenden av vannet fulgte vi veien langs Kalhovdfjorden og frem til Kalhovd. Det var ennå lyst da vi med lykkelig skjelvende hender kunne låse opp den ubetjente hytta og komme oss i hus. Vi lukket oss inne på oppholdsrommet og fyrte opp til det var behagelig å slange seg på sofaen. Så, til lyden av Kong Harald, knitringen fra ovnen og kvitringen fra Marianne, kunne vi innta vår daglige Real turmat og solide skiver fra mor Wahlstrøms herlige delfiakake. Tross alt var det jo nyttårsaften!

Langs kraftlinjer mot Telemarks dronning
Nok en gang sto vi opp i otta, pakket våre saker og la i vei fra Kalhovd i dét solen steg opp. Denne dagen skulle det være klarvær etter to dager med skyer. Følelsen av å gå inn i en slik kald, stille morgen er nesten ubeskrivelig. Børge Ousland forsøker med stort hell i sin fine artikkel «Over Hardangervidda midtvinters» fra Fjell og Vidde nr. 8 – 1998 å si noe om det:

Morgenen etter var vi på vei igjen, og tok inn hele skiftningen fra stjernehimmel og skumringslys til solen stod gul og kald over horisonten. Det er ikke mange ting som slår en soloppgang i minus 20. Å begynne dagen med en slik vitamininnsprøytning gjør deg immun mot all motgang den ellers vil bringe. (s. 180)

Og dagen skulle bringe om ikke motgang, så i alle fall flere motbakker enn tidligere i et terreng som forvandlet seg fra sentralviddas flate til randviddas mer kuperte form. Vi valgte den gjensnødde, men noe opptråkkede veien fremfor løssnøen, og fikk dermed en noe lenger vei sørover langs Kilsfjorden før vi kom ned til det vakre Prestevatnet og Strengen mellom Gøystvatnet i vest og øvre Grottetjørn. Så var brått lyden av åpent vann der og dampen som steg opp fra vannmassene. Vi slikket i oss solen på en kjapp rast, nå så det ut til å bli en periode i skyggenes dal.

Ved nedre Grottetjørn begynte terrenget å bli mer kupert, og vi måtte roe ned tempoet for ikke å bli svette og nedkjølte i det gnistrende kalde været. Vi kom oss forbi demningen på østsiden av vannet og begynte oppstigningen mot Stortevatn. Veien var borte i snøen, men noen gjenføykede snøskuterspor og kraftlinjene som uvergelig ville føre oss tilbake til sivilisasjonen viste vei.

Oppe igjen i det svinnende lyset kunne vi endelig skimte Telemarks dronning: Gaustatoppen! Vårt mål denne dagen var Olabu, og ikke lang unna, etter ca 22 km, kunne vi slå opp teltet og innkassere belønningen: middag!

Fire kilometer serpentin
Neste dag, fredag, var igjen overskyet, men vi sto tidlig opp og la i vei ut på de seks siste kalde kilometerne ned mot Gvepseborg og Krossobanen som etter planen skulle bringe oss ned til Rjukan sentrum. Hytter med lys i ble stadig hyppigere, og lyden av en snøskuter denne tidlige morgenen flerret plutselig stillheten og den skubbende lyden av ski mot frossen snø.

Vi fulgte snøskutersporet de siste meterne på Hardangervidda før vi skled ned mot Gvepseborg og installasjonen Krossobanen som ble bygget i 1928 for å frakte solhungrige Hydro-arbeidere fra Vestfjorddalen opp i solen på terskelen til Hardangervidda. Nordens eldste og Nord-Europas første taubane i sitt slag har to vogner, én blå og én rød med de betegnende klengenavnene «Blåbæret» og «Tyttebæret». Klokken var ti på formiddagen og det var helt stille i stasjonsbygningen og den tilhørende kafeen. Vi hadde allerede sikret oss telefonnummeret til banen ved et slikt tilfelle, men øynene falt raskt på den alternative veien ned; Norges lengste akebakke – Ryesvei – som er 3851 meter lang og slynger seg nedover 500 høydemeter i 21 skarpe svinger.

Vi måtte selvsagt benytte oss av denne muligheten for en spektakulær avslutning på turen og gikk raskt i gang med å pakke ski og staver på pulkene før vi kastet oss ut i serpentinen. Etter en noe vill aketur med pulken som en villstyrig stut under rumpa kom vi oss i sikkerhet ned på parkeringsplassen på Krosso. Der rekvirerte vi en drosje ned til rutebilstasjonen, stappet i oss hver vår hamburger klokken elleve om formiddagen, og kom oss etter hvert om bord på bussen tilbake til Kongsberg og bilen vår som min bror så vennlig hadde kjørt ned fra hytta på Dagalifjell. Og dermed var årets juleskitur i boks.

• Imingfjell Turistheim
• Mårbu Turisthytte
• Mårbu Seter og Fjellstue
• Kalhovd Turisthytte
• Krossobanen
• Hvordan rigge en Paris pulk?
• Juleturen 2007

Jeg anvendte i mitt hode et skjema som benytter seg av høyfjellets åpne vidder med hardpakket snø som standard, og kunne basert på dette angi at vi ville kunne klare de nødvendige 30 km om dagen. Realiteten ble en noe annen.

Vi møtte en vegg av tett skog med meterdyp løs snø. På toppen av dette fikk vi ekstrem kulde avløst av snøvær med null grader og et vanvittig kladdeføre. Alt dette gjorde det umulig å rekke frem til Norge, og vi måtte avbryte forsøket halvveis i metropolen Jokkmokk. På tross av dette hadde vi en flott tur, Hans Jakob Rogstad og jeg. Utstyr, kropper og kameratskap fungerte optimalt i de 250 harde kilometerne vi tilbakelagte. Terrenget var for det meste absolutt ikke spektakulært, med vanvittig store hogstfelt av både eldre og nyere dato, men det var da noen uberørte perler innimellom, som for eksempel Granlandet naturreservat med sine vidstrakte myrer.

Når min naivitet nå er fastlagt må det sies at Hans Jakob med sin dype innsikt i kartlesning hadde en viss velbegrunnet og sunn skepsis til realiseringen av prosjektet. Allikevel tråkket han til med krum nakke og godt humør. Vi hadde flotte kvelder mellom primusene i teltet, over nok en kopp kaffe og litt avec. Alt i alt ble det derfor en minneverdig tur, men som nok allikevel for en god stund setter min besettelse rundt det å skulle følge polarsirkelen litt på vent. Det finnes en rekke områder i Sverige som er av langt høyere kvalitet når det kommer til naturopplevelser enn skogsbeltet i Norrbotten og sørlige Lappland. Nasjonalparkene Muddus, Sarek og Stora Sjöfallet er for eksempel slike.

Allikevel, som Johann Wolfgang von Goethe så godt sier det den 2. januar 1787 i sin bok Italiensk reise som jeg hadde med på turen:

Man kan si hva man vil til fordel for en skriftlig eller muntlig overlevering, i de færreste tilfeller er de tilstrekkelige, for en gjenstands egentlige karakter kan de jo ikke meddele oss, selv ikke når det gjelder åndelige ting. Men først når man har gransket selve gjenstanden nøye, kan man gjerne lese og høre om den, for dette slutter seg da til det levende inntrykket; nå kan man tenke og bedømme.

Johann Wolfgang von Goethe, Italiensk reise

Han har rett den gamle mester. Nå vet vi i alle fall hva halve Sverige ved polarsirkelen er for noe. Vi strevet oss hver meter over overflaten av dette skogdekte området, så spor etter elg, hare og kanskje ulv ved ett tilfelle. Vi så rev og reinsdyr skremmes av oss, og vi så storfugl kaste seg utfor trærne i flukt fra oss i det vi skubbet oss fremover. Vi møtte menneskene som spredt bor og sliter der oppe. Vi merket kulden og snøen, ja alle elementene fikk fritt herje med oss, og selv nå kjenner vi bare en brøkdel av dette området, men når vi siden leser om det eller ser bilder derfra, så kan vi nikke gjenkjennende på hodet og si: der har jeg vært med hele meg.

Goethes vise ord fanger ikke bare i seg turens formål som sådan, men knytter også an til mine preliminære studier av områdets historikk og da særlig sett i lys av nettopp polarsirkelen og geodesi (læren om jordens kurving bl.a.) generelt.

Nord-Sverige og Tornedalen – dalen som skiller Sverige og Finland nord for Bottenvika hvor Torneälven renner – var av interesse for opplysningstidens forskjellige vitenskapsmenn og reisende. I år 1663 kom den italienske presten Francesco Negri (1624-1698) til Tornedalen. Han forteller ordrikt i brevs form utgitt under navnet Viaggio settentrionale om livet på Nordkalotten, om finner, samer og dyrelivet, i hovedsak jerv og rein.

I år 1732 besøkte vitenskapsmannen Carl Linnæus (1707-1778), eller på latin Caroli Linnæi, mer kjent som Carl von Linné, Tornedalen. Linné skulle undersøke det nordlige Lappland, innbyggernes spesielle levemåte og deres helse. Hans ekspedisjon ble langvarig og han tilbrakte det meste av tiden i traktene rundt Kemi, Torneå og Kalix. Hans bok fra denne turen, på latin Iter Lapponicum, eller Lappländska resan fra 1732 er en merkelig bok å lese. Den gode Linné veksler blant annet mellom reiseskildringer, matoppskrifter, planter og medisinske råd. Boken er arkaisk og har så mange underlige latinske vendinger for den lærde leser at man blir lattermild. Boken er for å si det mildt en prøvelse å lese, men gir et inntrykk av folkeliv og kultur fra denne avsondrede verdenen.

På sommeren 1799 besøkte italieneren Guiseppe Acerbi og engelskmannen Edward D. Clarke Tornedalen. De har begge skrevet reiseskildringer fra sine forskningsreiser. I selskap med Acerbi reiste den svenske offiseren Anders Fredrik Skjöldebrand som er mest kjent for sine malerier av landskapet i Torndalen.

Ingen av de nevnte herrer gjorde noen særlig notis av polarsirkelen som naturlig nok var mitt fokale punkt i mine forstudier. På 1700-tallet var jordens form et brennhett tema og den endelige bekreftelse av Newtons matematiske prediksjon av at jorden snarere enn å være trykket sammen på sidene er flatklemt på polene var ikke bare et personlig anliggende for de involverte vitenskapsmenn, men et statlig anliggende. En innsats i så måte sto den franske matematikeren Pierre-Louis Moreau de Maupertuis for. Han ble sendt på en ett år lang ekspedisjon mellom 1738 og 1739 til den ville dalen Tornedalen langs Tornälven som renner langs den nåværende grensen til Finland og ut i Bottenvika. Nettopp ved det stedet vi la ut på vår ferd utførte altså denne underlige matematikeren sine strevsomme trianguleringer for å bedømme lengden på en breddegrad langs meridianen som ligger i dette området. Hans kamp mot kulde og dyp snø står i et merkelig tidløst broderskap med våre bestrebelser, og i en like underlig kontrast til Goethes dannede flukt til Italia nesten 50 år senere som kontrasten jeg gav lesningen av denne sistnevnte boken i et klamt lite telt med kun de aller mest basale gjøremål for opprettholdelse av liv og fremdrift i fokus.

Det sentrale punktet for Maupertuis trianguleringer var Aavasaksa. De andre målestedene var kirketårnet i Torneå, Kaakamavaara, Huitaperi, Nivavaara, Horilankero, Niemivaara, Pullinki, och Kittisvaara i Pello. Med andre ord holdt Maupertuis seg på finsk side av Tornälven, mens vi holdt oss på den svenske siden. Men slitet hadde vi felles. Her er et par utdrag fra hans bok The Figure of the Earth fra 1738, hentet fra boken The Man Who Flattened the Earth av Mary Terrall fra 2002 om Maupertuis liv.

We had to perform operations that would be difficult in most accommodating regions, in the wilderness of a nearly uninhabitable country, in that immense forest that stretches from Torneå up to the North Cape. There were only two ways of penetrating into that wilderness, and we had to use both of them: one by navigating a river full of cataracts, the other by crossing dense forests or profound swamps on foot.

Mary Terrall, The Man Who Flattened the Earth, s. 119

I will say nothing of the hardships nor of the perils of this operation; you may imagine what it is to walk in two feet of snow, carrying heavy measuring sticks, which must be continually set down in the snow and retrieved. All this in a cold so great that when we tried to drink eau de vie, the only drink that could be kept liquid, the tongue and lips froze instantly against the cup and could only be torn away bleeding. A cold so great that it froze the fingers of some of us, and continually threatened us with yet greater accidents.

Mary Terrall, The Man Who Flattened the Earth, s. 123

Reisen

Vi startet reisen til Juoksengi tidlig om morgenen lørdag 1. mars 2008. Vi ble kjørt til Oslo Sentralstasjon hvor vi fikk buksert våre kolli om bord på toget til Stockholm. Vår bagasje bestod av to pulker pakket i hverandre, to par ski og staver og fire store bagger. Vi var på forhånd nervøse for om det skulle bli noe pes rundt mengden bagasje siden vi ikke klarte å få noen bekreftelse på at det var greit verken fra norske eller svenske jernbanefolk, men det ordnet seg uten protester fra noe hold.

I Stockholm byttet vi tog og tok nattoget til Luleå. Derfra tok vi tidlig på formiddagen neste dag buss til Haparanda som er tvillingby til Torneå på finsk side. Derfra tok vi buss videre til Juoksengi hvor vi ca. kl 1500 kunne gå av ved en parkeringsplass med en rekke skilter som omhandler og markerer polarsirkelen.

Vi hadde under togturen mer og mer innsett at dette kom til å bli en tur preget av dyp snø og tett skog, så vi var svært lykkelige da vi kunne konstantere at det gikk en skuterlede 40 km vestover fra Juoksengi. Etter noen mil skulle det være mulig for oss å komme inn på en ny lede etter Härkmyran like før tettstedet Polcirkeln. Denne ville føre oss først til Murjek lenger sør, deretter Vuollerim ennå lenger sør, før leden går nordvestover mot Jokkmokk. Jeg tok et bilde av skiltet som grovt tegnet viste oss leden med mobiltelefonen. Dette bildet brukte vi som navigasjon videre på turen, da det underlig nok på kartene ikke er angitt hvor ledene går.

Kart over skuterleder

Dag 1 – søndag 2. mars

Klokken 1600 søndag den 2. mars kunne vi altså starte turen vestover fra Juoksengi mot Jokkmokk. Skuterleden slynget seg innover skogen i et noe ulendt terreng. Vi hadde en gryende følelse at dette kom til å ta tid, men vi klarte da å tilbakelegge 9,5 km før vi slo leir på en kolle. Effektivt i vestlig retning var dette bare 6,5 km, men vi var allikevel fornøyde. Snøen var løs og dyp og gradestokken viste -8 grader.

Dag 2 – mandag 3. mars

Vi våknet til fast tid klokken 0500 og det samme grå været som dagen før, og gradestokken viste -12 grader på morgenen og var steget til -10 grader da vi begynte å gå klokken 0730. Vi fortsatte på skuterleden i et ganske kupert landskap med endeløs skog. Vi møtte ingen bortsett fra ensom skiløper og et par tiur hele dagen. Været forandret ikke karakter, men terrenget åpnet seg noe opp på slutten av dagen da vi kom til det lille stedet Jänkesjärvi ved et vann med samme navn. Vi rundet dette da det skumret og slo leir like etterpå. Vi hadde da tilbakelagt 30,3 km – effektivt i vestlig retning 24 km – på 9,5 timer og var slitne. I tillegg til såre rumper hadde tverrstaget på pulken til Hans Jakob knekt i de harde utforkjøringene. Vi lappet den sammen med et strammebånd og den plaget han ikke mer på turen annet enn ved at staget ble noe mer føyelig. Dette var andre gang dette tverrstaget knakk, men denne gangen på den siden han ikke hadde sveiset tidligere. Ekspedisjonsstaget som jeg har er nok en del sterkere, men allikevel skal det ikke knekke. Fjellpulken burde kunne skilte med bedre kvalitet.

Dag 3 – tirsdag 4. mars

Det samme grå været møtte oss da vi slo teltduken til side, men temperaturen hadde sunket noe og gradestokken viste -15 grader. Temperaturen sank ytterligere utover dagen og viste -19 grader på kvelden. Etter å ha fulgt skuterleden i 7 km måtte vi forlate den for å bevege oss videre vestover. Terrenget var noe lettere, men fortsatt møtte vi koller, både ferske hogstflater og tett ny skog på eldre hogstflater. Gammel skog fant vi nesten ikke, og det var til tider et mareritt å komme seg gjennom krattskogen i den dype snøen. I skumringen gikk vi over vannet Rönsjärv og slo leir ikke lenge etter, bare noen kilometer unna den store Kalixälven. Da hadde vi gått 27 km den dagen – effektivt bare 16,5 km – etter 9,5 timers gange.

Dag 4 – onsdag 5. mars

Gradestokken viste -27 grader klokken 0500 og himmelen var og ble blå denne dagen. Selv solen varmet etter hvert, men det var kaldt da vi nådde fylkesvei 392 som i sør går gjennom Överkalix og i nord ender i Pajala. Veien går langs Kalixälven som vi var nødt til å krysse, og vi gikk et stykke langs veien for å finne et sted å komme oss over hvor det ikke var åpent vann. Det fant vi heldigvis etter en liten stund. Første store usikkerhetsfaktor var overvunnet, men det begynte allikevel å demre for oss at vi ikke ville komme til å nå helt til Norge på de to ukene vi hadde til rådighet.

Terrenget var noe kupert og som vanlig var det tett skog, men det var også noe avveksling med fine myrer. Vi så en del dyrespor og trolig spor etter ulv, men foruten at vi støkte en del storfugl var det stille i skogen. Vi krysset nok en elv, Ängesän, etter en del roting i skogen. Krysningen var uproblematisk sett bort i fra den bratte og svært skogskledde bakken opp til skogsbilveien på oversiden. Det ble betraktelig varmere utover kvelden og gradestokken viste -12 grader da vi slo leir på en høyde etter nok en svært strevsom oppstigning. Det var vel her at jeg etter hvert forstod at man som menneske på tur bare har to tilstander; klamkald og klamvarm. Disse veksler uten noen form for mellomtilstand. Under oppstigningen var vi klamvarme, mens vi raskt ble klamkalde da teltet skulle settes opp.

Rutinen med oppsett av telt hadde på dette tidspunktet blitt fastspikret. Vi hadde fra første dag vært enige om hvem som hadde hvilken inngang, og før vi gjorde noe annet tråkket vi teltplassen slik at den kunne herde mens vi kledde på oss dunjakke eller byttet undertøy. Teltet ble så satt opp før vi kastet inn alt vi skulle ha med oss inn. Jeg samlet snø og Hans Jakob monterte primuser. Med slike rutiner var vi godt nede i posen med varme i teltet under én time etter leirslagning. Denne dagen klarte vi 25 km på 9 timers gange.

Dag 5 – torsdag 6. mars

Vi våknet til en -15 grader grå morgen med snøvær. Dette vedvarte hele dagen. Vi kom etter en kort stund ned til det forlatte stedet Åmynnet hvor broen var borte og vi måtte krysse den mer eller mindre isfrie Langsån. Deretter fulgte vi en veistubb frem til europavei 10. Der tok vi raskt av på en vei sørvestover forbi det lille stedet Ertsjärv og et stort vann som heter Bönträsket. Vi gikk delvis skøytende langs den islagte veien i 16 km før vi kom frem til Risträsk hvor vi tok av på en etter hvert ubrøytet skogsvei nordvestover. Her var det dyp snø og vi gikk ikke mange kilometerne før vi slo leir like ved en kolle som skilte oss fra Granlandet naturreservat. Vi klarte 31 km den dagen, effektivt 23,5 km vestover, på 8,5 timer.

Dag 6 – fredag 7. mars

Denne dagen tok vi det ganske med ro etter en tøff start opp kollen i meget dyp snø. Det gikk uendelig sent. Det gikk faktisk så langt at vi spurte oss selv om vi skulle tørre å bevege oss videre langs denne ruta fordi vi nå kom inn i områder langt fra folk og veier, men vi fortsatte heldigvis. Det var også rimelig kaldt selv om solen varmet i det nydelige været. Etter hvert kunne vi bevege oss innover uberørt mark i Granlandet naturreservat. Men her gikk det også uendelig tregt, ca 2,5 km i timen i dyp snø på trått føre. Men for et fantastisk landskap! Utrolig store flate myrer bare adskilt av belter med tett granskog. Men i kulden var alle skapninger stille, det var som å gå i en forlatt eventyrverden med snøen hengende tung på trærne og solen som skinte i milliarder av krystaller. Vi byttet på å gå først i sporet, men ble allikevel dyktig slitne.

Etter å ha gått i 6,5 timer og tilbakelagt bare 13,2 km bestemte vi oss for å slå leir i solsteken på utsiden av naturreservatet. Endelig skulle vi få brent et skikkelig bål. De neste timene gikk med til å etablere bålplass. Vi hadde med oss både buesag og øks, så vi fikk ned en del grovt tømmer. Vi orket ikke grave oss et par meter ned i snøen for å lage bålgrop så vi tråkket bålplass etter oppskrift av Hans Jakob. Først tråkket vi snøen hard, deretter la vi et lag med granbar før vi igjen la snø, dette gjorde vi et par tre ganger. Deretter la vi to lag med fersk bjørkeved i kryss tett inntil hverandre. Så la vi på tørr granved og tente på. Mens dette pågikk gikk solen ned, det skumret og temperaturen falt med 13 grader på halvannen time. Vi ante at dette kom til å bli en kald natt.

Bålet, som i begynnelsen raget en halvmeter over snønivået begynte å brenne seg nedover etter hvert og vi satt på hver vår seng av hardtrampet snø og granbar hvor vi tørket klær og laget mat. Hans Jakob sørget for skikkelig grankrydret mat da han med en uheldig manøver veltet kjøttgryta på bakken. Allikevel smakte maten. Etter hvert som mørket omsluttet oss sank temperaturen til under -30 grader. Hvis man gikk vekk fra bålet kunne man høre at det begynte å knitre i klærne.

Etter noen runder med kaffe og konjakk gikk vi inn i teltet og la oss. Vi sov litt mindre enn vanlig, men det gikk greit selv om temperaturen viste -32 grader da jeg på morgenkvisten måtte på do.

Dag 7 – lørdag 8. mars

Denne morgenen var det tungt å komme seg ut av posen. Når det er så kaldt må man virkelig manne seg opp for å få fyr på primusen og komme seg i aktivitet. Hans Jakob tente som sedvanlig på primusene, og denne morgenen kunne vi fyre ekstra siden vi hadde brukt så lite parafin kvelden før. Det tok oss en stund å bryte leir. Innerstøvlene mine som jeg kvelden før hadde tørket på bålet og stappet ned i en pakksekk fordi jeg tenkte de var tørre, var helt frosne. Tidligere på turen hadde jeg hatt de nede i soveposen. Det fortsatte jeg med etter denne dagen. Jeg brukte to timer med intensiv bevegelse av tærne da vi var kommet oss på skiene for å bli varm. Vi beveget oss nok en gang innover det vakre Granlandet i dyp snø og enda tråere føre enn tidligere. Etter hvert som solen kom opp steg temperaturen til -10 grader, noe vi nå følte var svært mildt.

Det gikk sent, men etter noen timer på farten var vi kommet over det veldige myrlandskapet og inn i et kupert område avskåret på kryss og tvers av bekker og skog. Vel gjennom det kom vi ut på en vei og så rett inn i et mareritt; Härkmyran. 1960-tallets feilslåtte drenering av myrer for å skape dyrkbart land har laget et lite helvete for de av oss som av en eller annen grunn har en tendens til å gå på tvers. Med to meters mellomrom var det gravd dype grøfter som pulken satte seg fast i. Heldigvis varte ikke marerittet lenge. Myren tok slutt og vi gikk ledsaget av små lykkelige gledeshyl rett på skuterleden vi på bakgrunn av mobiltelefonbildet vi tok i Juoksengi hadde beregnet måtte være her. Hadde vi gått 200 meter lenger nord hadde vi gått forbi den. Vi giret opp og gikk noen kilometer før det skumret. Været ble dårlig utover ettermiddagen, og det hadde vært en svært tung dag, så vi var slitne etter 7,5 timers gange og bare 17,3 km.

Dag 8 – søndag 9. mars

Vi våknet til et trist grått skydekke med snøvær, noe som vedvarte hele dagen. Allikevel ble det en god dag i forhold til fremdrift. Vi gikk foran i skuterleden i én time hver ad gangen for å brøyte spor i det tynne nysnølaget. Slik gikk det i timevis, noe som resulterte i bestenotering i distanse på turen; 36,5 km på 8 timer. På slutten av dagen da vi begynte å bli dyktig slitne og snødekket ble noe dypere vekslet vi hver halvtime. Gradestokken viste -10 grader på morgenen, men temperaturen steg utover dagen og ettermiddagen og var oppe i 0 grader på kvelden.

Skuterleden kronglet seg gjennom myrer og tett skog, rett forbi det lille stedet Polcirkeln, før leden gikk sørvestover gjennom Murjek. Vi fortsatte derfra et lite stykke før vi slo leir.

Dag 9 – mandag 10. mars

Denne dagen snødde det også en del. Vi var nå ikke langt fra Vuollerim, og det tok oss bare tre timer mer eller mindre langs tungt grusede veier i nedoverbakke å komme oss dit. Vi krysset Store Luleälven over broen og kom inn i Vuollerim. Byen ligger i skjæringspunktet mellom Store og Lilla Luleälven, noe som har dannet livsgrunnlaget for mennesker der oppe i 6000 år. Per i dag er det vannkraft som er den ledende næringsveien for befolkningen.

Som svensker generelt har også de nordlige svenskene en fin tradisjon med å servere varm lunsj på egnede steder. Vi kom inn i byen klokken 1100 og fant raskt et vertshus som serverte Moussaka. Vi gled rett inn blant skjeggete og grovt kledde arbeidere fra Vattenfall og spiste oss nesten fordervet. Jeg ble skikkelig kvalm etterpå, men stappet selvsagt i meg godteri og en flaske brus utenfor butikken etterpå. Vi bunkret opp med mer mat i det snøen gikk over i regn, og klokken 1400 gikk vi videre langs skuterleden som skulle bringe oss til det som etter hvert var blitt vårt mål med turen; Jokkmokk.

Når det faller mellom fem og ti cm våt nysnø oppå halvannen meter med iskald snø så skjer det noe helt merkelig av typen langt fra vidunderlig. Vi fikk et kladdeføre jeg ikke har opplevd maken til noen gang. Da vi tok fatt på bakkene opp på Tumisberget vest for byen langs kraftlinjene, så kladdet det ti cm både under og oppå skiene, selv på blanke ski. Vi måtte en periode ta av oss skiene for i det hele tatt å ha fremdrift. Etter flere timers kamp hadde vi bare klart 6 km. Vi måtte le, det var et helt sykt føre. Vi slo leir, og hadde i løpet av dagen klart bare 19 km og var dyktig slitne i lårene etter å ha skjøvet tung våt snø foran oss så lenge.

Dag 10 – tirsdag 11. mars

Været var fortsatt grått, men det snødde ikke så mye, og solen stakk frem et par ganger i løpet av dagen. Allikevel var det varmt og snøen var forferdelig, om enn noe bedre enn dagen før. Vi fortsatte langs leden som for det meste kjedelig nok gikk sammen med de talløse og store kraftgatene i området sørvest for Lilla Luleälven. Vi gikk over Kåskatssjön, forbi Jokkmokk flyplass hvor militære jagerfly dundret over oss, og vi krysset talløse småveier som gikk innover til små bebodde plasser. Leden var fortsatt dekket av tung nysnø, men etter en stund kom fire unge snøskuterkjørere og gjorde livet noe lettere for oss. Vel oppe på en kolle med utsikt mot de flotte fjellene i nord og hvor vi så vidt kunne skimte lysene av Jokkmokk da mørket falt på, slo vi leir. Vi hadde da gått i 8 timer og tilbakelagt 24,5 km. Det var nå bare 11,3 km inn til Jokkmokk.

Dag 11 – onsdag 12. mars

Vi våknet til nok en dag med grått og vekslende vær. Noen snøfiller falt også ned over oss, men vi brydde oss ikke mye, snart var vi i havn i Jokkmokk. Vi fortsatte nedover før en ny kolle avløste den forrige og leden etter hvert slynget seg nær riksvei 97. Der møtte vi først en redd og nysgjerrig reinsdyrkalv, før vi etter hvert gikk på hele flokken. De gikk i sine egne spor i den dype snøen i et sakte, sørgmodig tempo uten å finne noe å spise. Trolig ble de foret.

Etter noen timer kunne vi skøyte inn i byen, forbi skrekkslagne jentunger og tøffe guttunger fra ungdomsskole og gymnas, før vi parkerte pulkene på det lokale turistkontoret. Der forhørte vi oss om hvor vi kunne bo og om det fantes noen vei derfra og hjem til Norge. Jeg var ganske fornøyd med åpningsreplikken min til kvinnen bak skranken med sterk knallblå eyeliner: – Du, hvordan kommer vi oss vekk herfra?

Etter å ha lyttet med mer eller mindre interesse til byens mange severdigheter gikk vi ut for å handle litt. Tanken var å bo en natt på vandrehjemmet, så vi kjøpte inn håndklær og såpe. Dette viste seg å være uten poeng, for da vi kom til vandrehjemmet åpnet det ikke før sent på ettermiddagen, og da vi gikk innom turistkontoret igjen for å forhøre oss om det var noen grunn til å vente på at det åpnet, så var turistkontoret stengt for dagen. Vi tok en kjapp avgjørelse og bestemte oss for å ta inn på hotell. Men først måtte vi finne ut hvordan og når vi skulle komme oss hjem. Vi gikk til reisebyrået som gav oss en del alternativer på hvordan dette skulle kunne la seg ordne. Som seg hør og bør gikk vi til nærmeste sted med mat og øl, og nøt sivilisasjonens gleder mens vi vurderte hjemreisealternativene. Valget falt snart på en rute som innebar buss til Älvsbyn, tog derfra til Stockholm og nattoget derfra til Oslo.

Vi dro deretter pulkene bort til Gästis Hotell. Der fikk vi et lite dobbeltrom, plasserte pulkene i gangen, hang opp alt utstyret til tørk, tok siste slurken av konjakkflasken og tok raskeste veien ned i hotellets badstue. Vi var fornøyde, rene og kokt.

Etter å ha renset oss gikk vi nok en gang ut i de stille gatene i Jokkmokk og inntok mer øl og middag nummer to den dagen. Det var ikke mye liv i Jokkmokk om kvelden heller, alle unge voksne bortsett fra de som har fått tidlig barn var trolig et annet sted for å studere, så bybildet besto av voksne, unger og gamle.

Neste dag, etter både frokost og lunsj på hotellet pakket vi sakene våre og begynte vår 23 timer lange hjemreise på kryss og tvers av Sverige.

Dette er dagen før dagen, D-dagen, dagen før ferden går til Juoksengi i Nord-Sverige, og turen Sverige på tvers langs polarsirkelen begynner. Tanker rundt utstyr og mat har selvsagt vært lang fremme i hodet, ikke helt fremme i frontallappene hvor følelsessenteret i hjernen ligger, men langt nok fremme til å oppta store deler av den analytiske tankevirksomheten min i ledige stunder.

Nå endelig ligger utstyret klart til pakking, og maten er klargjort. Fordelingen er grei mellom min turmakker og jeg; 4 middager hver frem til vi (forhåpentligvis) når Jokkmokk, halvveis på turen, hvor vi skal proviantere før vi legger i vei på de siste 200 km mot grensen til Norge og Polarsirkelsenteret på Saltfjellet. Der vil vi forhåpentligvis befinne oss om litt over to uker, på samme sted som vi startet turen Norge på tvers i fjor.

Jeg har stekt kjøttdeig og bacon, laget Logan-brød, tappet luften ut av potetmosposer, kaffeposer og sauser for plassbesparelse, og jeg har dobbeltsjekket klær, ski, pulk og annet utstyr. Nå gjenstår det bare å pakke det hele i pakksekker, få lagt seg tidlig og vente på at Hans Jakob dukker opp klokken 0730 i morgen tidlig. To timer senere går toget, og halvannet døgn senere skal vi befinne oss i Jouksengi. Da er ett års tanker og planlegging ferdig og skituren starter!

Jeg har med mobiltelefon og solcellepanel til lading av denne, så hvis de svenske mobiloperatørene har gjort sitt så skal jeg få sendt bilder, video og tekst til bloggen på turen. Så følg med!

- Dette er for lett, utbryter Hans Jakob Rogstad mens han er i ferd med å flytte eiendeler fra pulken inn i det nyoppslåtte teltet. Klokken er 2100 fredag kveld, og gradestokken viser -16 °C. Vi er på treningstur på Tunhovd før Sverige på tvers langs polarsirkelen om to uker.

Valget av Tunhovd i Buskerud fylke, mellom Numedal og Hallingdal, hadde bakgrunn i likheten i klima og vegetasjon med Nord-Sverige. Myrområder med spredte tettvokste furuer, belter av bjørkekjerr, stor granskog i åssidene, og trefattige høyfjellsområder.

Målet med turen var ikke annet enn å foreta noen finjusteringer på utstyrsfronten og rett og slett ha en fin tur. Vi var utstyrt for lange kvelder ved bålet, dvs. vi hadde med oss øks og kaffekjele.

Da jeg våknet ved 4-tiden om natten av full blære og kuldegysninger viste gradestokken -20 °C. Det var godt å smyge seg tilbake i soveposen, men gleden var kortvarig. Klokken 0630 ringte klokken og det var på tide å komme seg opp. Det var ennå mørkt og kaldt, men Hans Jakobs primus gjorde det etter hvert svært så levelig inne i teltet. Jeg fyrte opp min egen også, slik at vi mer effektivt kunne smelte snø til drikke. Med bare én primus tar dette veldig lang tid. Vi bør ha minst tre liter væske hver per dag, og rikelig til frokost.

Ulvenes sang
Ved 9-tiden var vi i gang videre oppover den vekselvis furu- og bjørkekledte lia vi stanset i kvelden i forveien. Vi var godt fornøyd med kvaliteten på snøen, selv om den var dyp og elgen, som etter sporene å dømme slet, så fløt vi fint oppå. Det gjorde oss lettet. Vi er helt avhengige av at snøen bærer godt i Nord-Sverige. Hvis vi møter på store områder med dyp nysnø blir det svært vanskelig å holde oppe farten med tre mil om dagen. Uansett er det et høyt estimat som vil kreve jobbing hele dagen, hver dag.

Plutselig hørte vi en underlig klagende lyd. Først hørtes det ut som en snøskuter, men etter en stund forsto vi at det var ulvehyl, ja et helt kor! Det var en underlig følelse å høre denne urlyden, og selv om vi akkurat da sto godt plassert i velpreparerte løyper like ved leirskolen Langedrag, så kunne vi, hvis vi lukket øyene, føle suget og spenningen av urørt villmark. Kanskje er vi så heldige å høre ulvene hyle i Nord-Sverige også!

Etter hvert åpnet landskapet seg opp og vi gikk innover høyfjellet. Snøen var god og vi hadde en fin fremdrift, bare hemmet av en tiltagende vind. Vi visste av værmeldingene at denne kom til å bli sterkere utover ettermiddagen, så vi gjorde et rutevalg som skulle sikre at vi kom oss ned i skogen igjen før kvelden.

Tømmerhoggeren
Kvelden kom, vi var godt fornøyde med dagens dont, og var klar for et skikkelig bål med middag og kokekaffe. Hans Jakob gikk i front innover skogsterrenget for å speide etter en passende tørrgran. Han er eksperten etter å ha taksert mange skogsflater og hugget mye tømmer. Etter en stund fant vi et flott eksemplar på sikkert åtte meter, og med en rimelig tykk stamme. Jeg hentet frem øksen fra pulken og tømmerhoggeren satte i gang så flisene føk. Jeg for min del fant frem spaden og måkte bålgrop.

Ikke lenge etterpå flammet et stort bål opp. Grunnet et plutselig vindkast ble opptenningen foretatt med hele to fyrstikker, men Lars Monsen får tilgi oss. Vi fyrte opp med tørrkvist inne i en V-form av to tykke stokker. Etter hvert kastet vi på flere halvannen meter lange stokker. Vi hadde bål hele kvelden og vel så det.

Kvelden forløp rolig foran bålet med radio, kaffe og god mat. Natten ble noe mer urolig enn forrige natt. Det var blitt nesten 20 °C varmere, og vi svettet i soveposene våre.

Tyribål
Søndag opprant med mer vind og tidvis sol, så vi holdt oss nede i lavlandet etter å ha kokt kaffe på bålet og brutt leir. Ved lunsjtider følte vi igjen trangen til bål, og denne gangen laget vi oss et skikkelig tyribål i en vakker furuskog. Kaffen smakte utmerket, og vi var styrket for den videre turen tilbake til bilen.

Godt utpå ettermiddagen nærmet vi oss teltplassen fra fredagsnatten. Vi hadde ikke satt noe GPS-punkt der bilen sto, så det var en fordel å kunne følge våre egne spor tilbake. Det gikk smertefritt. Like før vi kom tilbake til bilen så vi også skogens konge som vi hadde sett så mange spor av. Et vakkert eksemplar av arten fosset gjennom den dype snøen som etter hvert var blitt ganske råtten av sola.

Mens folket haster rundt i førjulsstria og stressnivået øker i takt med forbruket, så kan noen heldige av oss, de uten mange hjemlige plikter, benytte sjansen til å rømme inn i en annen type julestri. Tonje Rønneberg Ruud og jeg valgte oss Hardangervidda.

Hardangervidda på tvers fra min families hytte på Dagali til Tyssedal var planen. Turen er på ca 14 mil i til tider kupert terreng, i alle fall i starten og på slutten. Som vanlig var snømengde og været de store usikkerhetsfaktorene. Vi visste at det skulle bli korte dager og en lang tur innenfor et begrenset antall dager. Jeg mente vi skulle kunne klare det på fire dager med 3 mil per dag. Men luftlinje og realitet er ikke helt det samme, så det gikk fem dager.

Avreise

Mandag ettermiddag etter jobb hentet jeg Tonje. Mens jeg sto utenfor og lastet om bord i bilen kom jeg i snakk med en gammel dame. Hun fortalte oppspilt om et helt liv på ski, med spennende turer i en forgangen tid, og ikke uten vemod. Det er bare å smi mens jernet er varmt tenkte jeg, mens kropp og sjel spiller på lag. Plutselig er man gammel og ute av stand til å lage mange nye minner. Tonje kom ned og hadde pakket seg ferdig. Vi kom oss ut av Oslo etter hvert, og siden vi ikke hadde sett hverandre siden mai var det hyggelig å friske opp vårt korte og svært turpregede vennskap. Vi ankom Dagalifjell etter noen timer på veien og kvelden forløp med pakking av (Paris-) pulker og litt mat før vi kom oss tidlig i seng.

Dag 1

Reveljen gikk klokken 0500. Vi laget oss mat, pakket de siste tingene og låst hytta før vi la i vei vestover i mørket. En vrang trinse fordret stavbytte for Tonje og vi ble noe forsinket, men snart var vi på god vei innover mot Syningan, ca 8 km unna. Der inne sto en elgku med en årsgammel kalv og forsynte seg av vegetasjonen som stakk opp av snøen. Føret var fint, men snøen var løs og ga lite hold i bakkene på baksiden av Syningan. Solen som kom opp gjorde det hele allikevel vel verdt slitet. Snart var vi oppe mellom Djupeskard og Skrivenuten, og Hardangervidda lå foran oss. Vi gikk forbi Falketind og kom oss ned på Tøddølvatnet. Der nede så vi nok en elg løpe grasiøst vekk fra oss mens den stadig kikket seg nysgjerrig tilbake.

Etter et lite intermesso langs det frosne elvefaret mellom Tøddølvatnet og Skarvsvatnet åpnet sistnevnte seg i sin fulle lengde på fire kilometer. Midtveis fant jeg til min overraskelse et felt med overvann og fikk iset ned skiene skikkelig, både bindinger og skifeller. Ergerlig, men vi kom oss rundt og fortsatte mot DNTs trekkfulle steinbu Ulvelilægret, før vi gikk videre langs Høljabrotet mot Ulvelihytta. Da var mørket kommet over oss. Klokken var blitt litt over 1600, og vi var i grunn slitne etter en kupert første dag. Det hadde vært en fantastisk dag med strålende skyfri himmel. Nå veltet stjernene frem og månen skinte med et halvveis glis.

Vi fikk opp teltet raskt og fikk etter hvert i oss hver vår pose med Real turmat med Tonjes hjemmelagde banankake og marsipan til dessert. Vi var langt inne i drømmeland før klokken 2100.

Dag 2

Vi sto opp klokken 0500, jeg fjernet rim på innerduken, tente opp primusen og fikk en gryte med snø på. Deretter var det for min del å smøre niste, før vi fylte vannflasker med nykokt vann. Vi måtte i alt lage tre fireliters gryter med vann før vi fikk nok. Tonje laget så havregrøt som vi spiste med mer eller mindre appetitt før oppvask, siste rest av aktiviteter knyttet til personlig hygiene ble utført, før vi fikk pakket oss ut av teltet. Etter tre og en halv time sto vi klare for å gå videre. Dette gjentok seg hver morgen.

Vi la i vei ned mot Skrykken. Vi bestemte oss for å kutte rett over mot DNTs hytte Rauhellern istedenfor å gå oppom brua over Lågen i enden av Langevatnet. Vi så folk med snøskuter ved hytta Jansbu i vestenden av vannet og vinket, før vi fortsatte langs elvefaret mot Fiskebuhytta og videre over Krossvatn, forbi hyttene Krossvassbu og Trønderbu, og over Reinavatnet. Vi møtte så en stigning før vi kunne se Rauhellern blinke ved roten av Midtnuten og den veldige Langesjøen strekke seg ut i hele sin 12 kilometers lengde. Veien mellom Hansbu øst ved vannet og Nilsbu vest ved vannet ble derfor lang og monoton. Vi slet begge med trykksmerter under føttene og noe laber motivasjon på slutten, men sola hang så vidt over fjellene på den skyfrie blå himmelen og gjorde det hele helt vidunderlig allikevel. Mot slutten av vannet kom mørket over oss og etter bare en kilometer eller så etter Nilsbu var det på tide å ta kvelden.

Dag 3

Neste dag fikk en tung start. Været var like fantastisk som før, men vi slet med navigeringen og brukte unødig lang tid på noen få kilometer. Brått kom det en uro i oss for om vi ville rekke å komme hjem til jul. Etter hvert kom vi allikevel på rett kjøl og tok ganske raskt de 11 kilometerne til Sandhaug. Der fortsatte vi ufortrødent og med ny energi videre rett over Nordmannslågen til Besså. Nå var vi på vannskillet. Øst var blitt vest, og elvene rant plutselig med oss. Mens vi slet oss oppover bakkene på sørvestsiden av Besså tenkte jeg på at denne turen over vidda ikke bare er en reise fra øst til vest, men det er også en reise fra ett kraftanlegg til et annet; fra Norefallene i øst til Tyssefaldene i vest.

Vannkraft

Det er ingen overlapp mellom nedslagsfeltene knyttet til Norefallene i øst og Tyssefaldene i vest, men historien og én mann knytter disse kraftanleggene sammen; begge utbyggingene kom som en direkte respons på konsesjonskampen i Stortinget og konsesjonslovene av 1906 som fastsetter at enhver annen enn Staten og norske kommuner trenger konsesjon for å erverve eiendomsrett eller bruksrett til større vannfall. Sam Eyde, grunnleggeren av Norsk Hydro og Det Norske Aktieselskab for Elektrokemisk Industri (ELKEM), stiftet allerede den 20. april 1906 Aktieselskabet Tyssefaldene i en konstituerende generalforsamling på ingeniørens kontor i Kristiania.

På halvannet år etter byggestart i september 1908, med 500 mann i arbeid, var første byggetrinn ferdigstilt med kraftstasjonen i Tyssedal, rørgate, tilførselstunnel, senkingstunnel i Ringedalsvann, provisorisk kraftstasjon, kai, taubaner, tjenesteboliger og den første overføringslinjen til Odda. Samtidig hadde agent S. Gulbrandsen, eller Fossegulbrandsen som han ble kalt, og konkurrent Nore Fossekompani kjøpt opp det vesentligste av fallet mellom Tunhovdfjorden og Sporan bru. Gulbrandsen var agent nettopp for Sam Eyde. Rettighetene ble i Norefallenes tilfelle – som en følge av konsesjonslovene – tilbudt Staten og proposisjonen om utbygging av Norefallene ble vedtatt i Stortinget den 29. mai 1907. Norefallene er en samlebetegnelse på alle fossefall og stryk i Lågen mellom Tunhovdfjorden og Norefjorden.

Den driftige Eyde klarte altså å komme Staten i forkjøpet med Tyssefaldene, mens det senere Norges Vassdrags- og Energivesen (NVE) fikk rettighetene til Norefallene. Selv i dag er Tyssefaldene et privat aksjeselskap med tre eiere. Sam Eyde trakk seg ut av A/S Tyssefaldene allerede i 1910 for å konsentrere seg om det nyopprettede A/S Hardanger Elektriske Jern- og Stålverk, som også lå i Tyssedal og var basert på Eydes selskap ELKEM.

Tonje og jeg rotet nå rundt i det småkuperte området sørvest for Bessevatnet. Vi prøvde så godt som råd var å følge kartets angivelse av vintertraseen, men det bød noen ganger på problemer. Tilslutt klarte vi allikevel å komme oss ned på Bismarvatnet, som selv uten ‘k’ ga meg assosiasjoner til krigens dager. Med ett knyttet min egen familiehistorie seg til historien om kraftanleggene på Hardangervidda.

Min farfar

I 1942 kom min farfar Egil Kaasin til Rødberg etter noen års anleggsarbeid på Sørlandsbanen hvor han var med å håndborre Kvinesheitunnelen. Tunnelen er 9065 meter lang og Norges 4. lengste jernbanetunnel. Den har en rettstrekning på 9020 meter og er dermed Norges lengste rettstrekning på jernbane, 5 meter lenger enn den i Romeriksporten. Kvinesheitunnelen går mellom Sandvatn stasjon i Kvinesdalen og Snartemo stasjon i Lyngdalen.

Året er altså 1942; den første anleggsperioden fra 1913 til 1928 er fullført og kraftstasjonen på Rødberg står ferdig. I 1937 vedtok Stortinget å bygge ut det andre av byggetrinnet av Norefallene. Den andre anleggsperioden var dermed i gang. Nore I skulle utvides og kraftstasjonen ved Norefjorden på Vrenne, Nore II, skulle bygges. Reguleringsdammen for Nore II skulle ligge på Rødberg og Sletta måtte legges under vann. Den 24. oktober 1946 ble lukene i den nybygde Rødbergdammen stengt og vannet strømte inn over området på Sletta.

Fra inntaksdammen skulle det bygges en 3,6 kilometer lang tunnel med tverrsnittflate på 42 kvadratmeter til fordelingsbassenget på Vrenne. Tunnelarbeidet ble satt i gang fra tre steder; ett på venstre side av Uvdalselva rett overfor kraftstasjonen på Nore I, ett innslag ved Vrenne, og ett innslag ved Mørkvålen. Min farfar arbeidet først ved innslaget på Mørkvålen som startet allerede i 1940.

Det ble arbeidet i to retninger; både mot inntaksdammen og mot kraftstasjonen på Vrenne. Arbeidet foregikk hele døgnet i tre skift. Nå var det tunge håndarbeidet med slegge og bor byttet ut med trykkluftbor spent fast mellom veggene i tunnelen. Etter sprengning ble steinmassen lastet på vaggene med lastestuffer, krafse og brett, og fraktet ut på tippen, i førstningen med hest, før lokomotiv overtok.

Min farfar kjørte etter hvert lokomotivet, og hadde slik sett en fin jobb. Kjøring til tippen ble bare gjort med lokomotiv ved Vrenne og ved inntaksdammen, så trolig jobbet han på ett av de stedene. Våren 1947 var Nore II i drift, og min farfar tok strøjobber ved jernbanen og noe veiarbeid på Rødberg. Så arbeidet han med linjearbeid et par, tre år frem til ca 1950 hvor han fikk fast jobb som maskinist i maskinsalen på Nore I. Dette jobbet han med til han tok kurs i kraftverksfag ved Inntrøndelag yrkesskole i Steinkjer i 1957-58, hvorpå han etter endt utdannelse arbeidet i kontrollrommet ved Nore I frem til han sluttet i 1986.

Etter å ha gått over Bismarvatnet og rundet knausen sør for Engelstjørn falt mørket på. Vi presset på videre vestover for å finne igjen vardene langs stien. Vi fant den etter hvert, men det var nå så mørkt at vi før den smale passasjen mellom Storahorgi i sør og Flautenuten i nord måtte gi opp. Vi var nå bare ca 6 kilometer fra DNTs hytte Litlos. Nok en herlig dag var over og stjernehimmelen la seg over oss i all sin prakt med en tiltagende full måne.

Dag 4

Vi våknet til en ny klar dag, og i det sola sto opp var vi forbi Litlos, på vei over Kollsvatnet og inn i Sledalen. Sakte men sikkert karet vi oss opp hundre høydemeter fordelt over to kilometer på skavlet snø. Etter noe kupert terreng og over Oddvyrevatnet kom vi ned på Nonsskorvatnet som vi fulgte et par kilometer før vi slet oss opp Selsbotnen ved krysset hvor stiene fra øst, vest og nord møtes. I nord kommer man etter noen timer til DNTs Torehytten. 6 kilometer mot vest befinner Tyssevassbu seg. Vi hadde et lønnlig håp om å nå dit før det ble for mørkt.

Vi fulgte Selsløken nordvestover helt til enden før vi gikk bakkene rett vestover. Her er det virkelig kupert og terrenget er fullt av dype furer og bratte gjel. Mørket falt på og vi måtte navigere utelukkende på GPS, noe som gjør at man sjelden finner den mest økonomiske ruten. Etter noen timers roting kunne vi oss stake oss ned mot Tyssevassbu. Klokken var over 1700, og månen skinte nesten full fra en skyfri himmel.

Vi innlosjerte oss i den store hytta, og hadde en flott kveld i varmen der inne. Det var ikke dumt å få tørket klær og soveposer.

Dag 5

Denne dagen kunne vi koste på oss litt ekstra søvn før vi igjen sto klar ved halv ni-tiden for siste del av turen ned mot Tyssedal. Vi kunne følge et snøskuterspor et stykke, men da det viste seg at dette førte oss på ville veier måtte vi ta kartet fatt igjen. Etter noen timer sto vi på Hattanuten og kunne se hyttegrenda Mågelitopp ovenfor Skjeggedal. Etter en bratt nedkjøring kunne vi rusle forbi folketomme hytter. Dette gjorde oss naturlig nok noe bekymret siden vi fortsatt hadde igjen å komme oss ned bratthenget på 400 høydemeter ned til Skjeggedal. Og da helst med trallebanen Mågelibanen. Etter en kjapp telefon til en kontakt jeg hadde fått ved Turistkontoret i Odda, kunne vi konstantere at vi hadde to reelle alternativer; enten å gå stien, eller gå skinnene ned Mågelibanen.

Mågelibanen

Mågelibanen ble bygget som anleggsbane for frakt av utstyr til anlegg på Hardangervidda av A/S Tyssefaldene. Den er 985 meter lang og går ca 400 meter tilværs oppover lia fra Mågeli Kraftstasjon i Skjeggedal til hyttefeltet Mågelitopp. På det bratteste er det 42 graders stigning. I 1950-årene ble banen tilrettelagt for persontrafikk. Den ble snart et populært transportmiddel for turgåere, som ved hjelp av banen raskt kom seg opp på Hardangervidda. Nå har banen vært stengt i ett år for turisme og det er per dags dato krangel om finansiering.

Stien som går ned ved siden av Mågelibanen er uhyre bratt, og med den lille mengden snø nedover henget hadde vi ikke noe valg; vi måtte gå ned banen. Heldigvis finnes det trappetrinn hele veien ned, og langs den ene siden er det en vire å holde seg fast i. Det er ikke noe problem å gå ned denne banen, men med en pulk på kanskje femti kilo blir det noe mer kronglete. Vi valgte å bruke en skrukarabin og bremsetauet til pulken som vi koblet på viren for å unngå stygge fall. Via ferrata beveget vi oss dermed sakte nedover med den tunge børen foran oss. Det var ikke fritt for at de glatte trinnene og helningen gjorde lårmusklene møre. Etter to timer var det blitt mørkt, vi var endelig nede og klare for siste etappe.

Skjeggedal-Tyssedal-Odda-Tyssedal-Odda-Kongsberg-Oslo

Vi gikk langs den for det meste snøløse veien til Tyssedal. Det er dermed bevist at Paris-pulkene går like strykende på snø, skinner og asfalt. Skjeggedal har en dramatisk natur. Voldsomt bratte fjellsider styrter ned i det som er igjen av elven. Vi skimtet denne storslåtte naturen mens vi hastet nedover de smale veiene mot sjøen. Månen skinte stor og rund i takt med myriader av stjerner. Etter et par timer var vi nede i Tyssedal. Vi ringte drosje og var snart på jakt etter et hotell i Odda. Vi valgte dette i stedet for Tyssedal for å være nærmere Haukeliekspressen som dagen etter skulle frakte oss hjem til jul.

Dessverre var ingen av hotellene åpne i Odda, og vi måtte returnere til hotellet i Tyssedal. Tonjes bemerkning om likheten med juleevangeliet var treffende, hvis man så til det faktum at vi møtte stengte dører på ethvert herberge vi søkte, men det var nok et par andre detaljer som ikke helt var treffende. Mangelen på Jesusbarnet og de tre vise menn var påtagelig også senere på kvelden da vi etter en herlig dusj fikk servert middag med øl og vin på Tyssedal hotell. Vi passet ikke helt inn i jentejulebordet som foregikk et par bord bortenfor der Tonje satt i fleecebukse med gule bivuakksokker til, og jeg skjeggete med svære skistøvler. Uansett la vi oss tidlig mens karaokeanlegget gikk varmt i første etasje.

Neste dag sto vi tidlig opp som vanlig, fikk oss frokost og tok Haukeliekspressen til julefeiring i Kongsberg og Oslo. En utrolig flott tur var ferdig og julefreden kunne senke seg.

Turen i korte trekk

Dagalifjell – Syningan – Ulvelihytta – Rauhellern – Sandhaug – Besså – Litlos – Tyssevassbu – Tyssedal

• Video: Mågelibanen
• Hytte: Tyssevassbu
• Tyssedal
• Fakta: Via ferrata