Vi nyter vår medbrakte avec på Hotell Gästis i Jokkmokk. Klestørken er til å ta og føle på…

Vi er endelig fremme i Jokkmokk og vi feirer det hele med de to p-er, pils og pizza. Vi er fornøyde. Nå gjenstår det å komme seg hjem fra dette rare stedet uten jernbane. Vi har flere muligheter, men valget har vel falt ned på turen med buss til Murjek og videre med tog til Stockholm og videre til Oslo. Det hele vil ta over 23 timer, men som Hans Jakob sier, det er bistrovogn… Jeg merker meg at vi begge ser med lengselsfulle øyne på kartet videre til Norge. Vi har også oppdaget hvorfor det mangler kart på et stykke; det er et rakettskytefelt der! Vi får se om vi får tatt turen senere, litt nord for skytefeltet. Nå venter forhåpentligvis et rom på Vandrehjemmet og en varm dusj. Vi orker ikke stresse og reiser i morgen kveld. Vi tenker ikke i timer lenger, vi tenker i dager.

Disse nysgjerrige reinsdyrene møtte vi på like før vi kom inn i Jokkmokk.

Goethe skriver følgende den 2. januar 1787 i sin bok Italiensk reise: “Man kan si hva man vil til fordel for en skriftlig eller muntlig overlevering, i de færreste tilfeller er de tilstrekkelige, for en gjenstands egentlige karakter kan de jo ikke meddele oss, selv ikke når det gjelder åndelige ting. Men først når man har gransket selve gjenstanden nøye, kan man gjerne lese og høre om den, for dette slutter seg da til det levende inntrykket; nå kan man tenke og bedømme.” Han har rett den gamle mester. Nå vet vi hva i alle fall halve Sverige ved polarsirkelen er for noe. Vi har strevet oss snart hver meter over overflaten av dette skogdekte området, sett spor etter elg, hare og kanskje ulv, sett reven skremmes av oss og sett storfugl fly fra trærne i det vi har skubbet oss fremover. Vi har møtt menneskene som spredt bor og sliter her oppe. Vi har merket kulden og snøen, ja alle elementene har fritt fått herje med oss, og selv nå kjenner vi bare en brøkdel av dette området, men når vi siden leser om det eller ser bilder herfra, så kan vi nikke gjenkjennende på hodet og si: der har jeg vært med hele meg.

Her er vår kilde til kontakt med omverdenen om dagen: batterilader alà McGyver. 9 AA-batterier seriekoblet til en 12 V mobiltelefonlader.

Vi har et par dager slitt med å få ladet telefonene. Solcellepanelet trenger sol, eller i alle fall lyst vær, noe det ikke kan sies å ha vært i det siste. Utenfor teltet sludder det, men inne er det varmt og nesten tørt. Og ikke minst, vi lader telefonene! Vi rullet sammen et kart, puttet ni AA-batterier nedi, koblet disse til 12V-laderen med ståltråden vi vanligvis bruker til å forlenge radioantennen, og visp har vi lading. Bildet er fra tidligere i dag da vi parkerte pulkene utenfor gjestgiveriet i Vuollerim sammen med en spark. Maten var god, og jeg spiste meg skikkelig kvalm. Har nok gått ned noen kilo på turen og har mathunger. Nå er jeg utrolig mett igjen etter potetgull, middag, godteri og kake pluss kaffe og cognac. Vi er spente på skiføret i morgen. Vi har nå gått 206 km siden starten. Kroppen funker, men vi kjenner det i lårene etter å ha flyttet mye tung snø i dag.

Vi ligger på syvende dagen i telt i Nord-Sverige, Hans Jakob og jeg. Målet var å ta seg på ski fra byen Juoksengi på grensen til Finland, tvers over landet til Norge langs polarsirkelen via Jokkmokk. Dyp snø og tett skog har kullkastet disse planene. Vi rekker ikke dette på de to ukene vi har til rådighet. Vi er 50 km fra Jokkmokk i dag. Uten løyper klarer vi 2 km i timen, på skuterleder klarer vi 5 km. I dag klarte vi 36,5 km. Temperaturen har på to dager svingt fra -32 til 0 grader. Å trekke pulk når det er så kaldt er trådt. Og det er like ille på en annen måte på det føret som er nå. I tillegg laver snøen ned. Vi gikk langs skuterlede fra Juoksengi i 48 km til Rønsjerv. Deretter gikk vi rett vestover i dyp snø i mange mil. Vi krysset Kalixelven i -25 grader og fortsatte innover skogene. Etterhvert kom vi opp på myrene ved Granlandet naturreservat hvor det nok en gang ble ekstremt kaldt. Vi gikk så over Hærkmyran hvor Hans Jakob mente en del om sekstitallets mislykkede grøfting av myrer, særlig de på tvers av vår lengderetning. Deretter gjenfant vi lykken i nok en skuterlede som skal føre oss helt frem til Jokkmokk. I dag har vi gått gjennom det gudsforlatte stedet Murjek, og er snart fremme i Vuollerim. Dit er det ca en mil, og derfra er det 40 km i luftlinje til Jokkmokk. Dette tar oss nok tre dager er vi heldige med vær og føre. Akkurat nå er livet godt i teltet. Etter å ha vært konstant enten varmklamme eller kaldklamme i en uke, er vi nå faktisk varme. Føles rart.

Lørdag begynte tøft med -32 grader. Vi lå en time lenger enn vi pleier for at sola skulle komme skikkelig opp. Vi la i vei kl 0830 og brukte de to første timene på å få følelse i tærne. Vi gikk i dyp snø over myrene på Granlandet naturreservat. Vakker, uberørt natur. Å se oss gå under to km per time må være som å se maling tørke. På kvelden kom vi endelig inn på skuterleden igjen og kunne bevege oss mot tettstedet Murjek i høyere hastighet. Vi klarte allikevel bare 17,2 km alt i alt, og sovnet som stein kl 21 etter kaffe og cognac.