I Jokkmokk!

Vi er endelig fremme i Jokkmokk og vi feirer det hele med de to p-er, pils og pizza. Vi er fornøyde. Nå gjenstår det å komme seg hjem fra dette rare stedet uten jernbane. Vi har flere muligheter, men valget har vel falt ned på turen med buss til Murjek og videre med tog til Stockholm og videre til Oslo. Det hele vil ta over 23 timer, men som Hans Jakob sier, det er bistrovogn… Jeg merker meg at vi begge ser med lengselsfulle øyne på kartet videre til Norge. Vi har også oppdaget hvorfor det mangler kart på et stykke; det er et rakettskytefelt der! Vi får se om vi får tatt turen senere, litt nord for skytefeltet. Nå venter forhåpentligvis et rom på Vandrehjemmet og en varm dusj. Vi orker ikke stresse og reiser i morgen kveld. Vi tenker ikke i timer lenger, vi tenker i dager.

Om å kjenne en gjenstand

Goethe skriver følgende den 2. januar 1787 i sin bok Italiensk reise: «Man kan si hva man vil til fordel for en skriftlig eller muntlig overlevering, i de færreste tilfeller er de tilstrekkelige, for en gjenstands egentlige karakter kan de jo ikke meddele oss, selv ikke når det gjelder åndelige ting. Men først når man har gransket selve gjenstanden nøye, kan man gjerne lese og høre om den, for dette slutter seg da til det levende inntrykket; nå kan man tenke og bedømme.» Han har rett den gamle mester. Nå vet vi hva i alle fall halve Sverige ved polarsirkelen er for noe. Vi har strevet oss snart hver meter over overflaten av dette skogdekte området, sett spor etter elg, hare og kanskje ulv, sett reven skremmes av oss og sett storfugl fly fra trærne i det vi har skubbet oss fremover. Vi har møtt menneskene som spredt bor og sliter her oppe. Vi har merket kulden og snøen, ja alle elementene har fritt fått herje med oss, og selv nå kjenner vi bare en brøkdel av dette området, men når vi siden leser om det eller ser bilder herfra, så kan vi nikke gjenkjennende på hodet og si: der har jeg vært med hele meg.

Lov mot våt nysnø?

En del sol i dag, men visstnok kommer det snøvær inn fra vest i løpet av natten. Solen er på tross av sine oppmuntrende egenskaper et tveegget sverd. Snøen ble igjen etterhvert vanvittig våt, og med metervis med kald snø under den 10-12 cm dype nysnøen betyr det kladder. Skiene blir ekstremt tunge å flytte, så det koster krefter. Kjære Justisdepartement, er det mulig å komme til en felles nordisk lov mot våt nysnø? Jeg er klar over at mange barn vil bli lei seg hvis et slikt lovforslag går gjennom, men det finnes da så mye fint i plast? På tross av kampen mot føret klarte vi 24,5 km i dag og befinner oss bare 12 km fra Jokkmokk. Vi ligger på en fin høyde og kan skimte fjellene i nord-vest. I kveld skal vi meske oss med alt vi har av mat i pulken, for i morgen er vi fremme.

Nød lærer naken kvinne…

Vi har et par dager slitt med å få ladet telefonene. Solcellepanelet trenger sol, eller i alle fall lyst vær, noe det ikke kan sies å ha vært i det siste. Utenfor teltet sludder det, men inne er det varmt og nesten tørt. Og ikke minst, vi lader telefonene! Vi rullet sammen et kart, puttet ni AA-batterier nedi, koblet disse til 12V-laderen med ståltråden vi vanligvis bruker til å forlenge radioantennen, og visp har vi lading. Tidligere i dag parkerte vi pulkene utenfor gjestgiveriet i Vuollerim sammen med en spark. Maten var god, og jeg spiste meg skikkelig kvalm. Har nok gått ned noen kilo på turen og har mathunger. Nå er jeg utrolig mett igjen etter potetgull, middag, godteri og kake pluss kaffe og cognac. Vi er spente på skiføret i morgen. Vi har nå gått 206 km siden starten. Kroppen funker, men vi kjenner det i lårene etter å ha flyttet mye tung snø i dag.