I Jokkmokk!

Vi er endelig fremme i Jokkmokk og vi feirer det hele med de to p-er, pils og pizza. Vi er fornøyde. Nå gjenstår det å komme seg hjem fra dette rare stedet uten jernbane. Vi har flere muligheter, men valget har vel falt ned på turen med buss til Murjek og videre med tog til Stockholm og videre til Oslo. Det hele vil ta over 23 timer, men som Hans Jakob sier, det er bistrovogn… Jeg merker meg at vi begge ser med lengselsfulle øyne på kartet videre til Norge. Vi har også oppdaget hvorfor det mangler kart på et stykke; det er et rakettskytefelt der! Vi får se om vi får tatt turen senere, litt nord for skytefeltet. Nå venter forhåpentligvis et rom på Vandrehjemmet og en varm dusj. Vi orker ikke stresse og reiser i morgen kveld. Vi tenker ikke i timer lenger, vi tenker i dager.

Om å kjenne en gjenstand

Goethe skriver følgende den 2. januar 1787 i sin bok Italiensk reise: «Man kan si hva man vil til fordel for en skriftlig eller muntlig overlevering, i de færreste tilfeller er de tilstrekkelige, for en gjenstands egentlige karakter kan de jo ikke meddele oss, selv ikke når det gjelder åndelige ting. Men først når man har gransket selve gjenstanden nøye, kan man gjerne lese og høre om den, for dette slutter seg da til det levende inntrykket; nå kan man tenke og bedømme.» Han har rett den gamle mester. Nå vet vi hva i alle fall halve Sverige ved polarsirkelen er for noe. Vi har strevet oss snart hver meter over overflaten av dette skogdekte området, sett spor etter elg, hare og kanskje ulv, sett reven skremmes av oss og sett storfugl fly fra trærne i det vi har skubbet oss fremover. Vi har møtt menneskene som spredt bor og sliter her oppe. Vi har merket kulden og snøen, ja alle elementene har fritt fått herje med oss, og selv nå kjenner vi bare en brøkdel av dette området, men når vi siden leser om det eller ser bilder herfra, så kan vi nikke gjenkjennende på hodet og si: der har jeg vært med hele meg.

Lov mot våt nysnø?

En del sol i dag, men visstnok kommer det snøvær inn fra vest i løpet av natten. Solen er på tross av sine oppmuntrende egenskaper et tveegget sverd. Snøen ble igjen etterhvert vanvittig våt, og med metervis med kald snø under den 10-12 cm dype nysnøen betyr det kladder. Skiene blir ekstremt tunge å flytte, så det koster krefter. Kjære Justisdepartement, er det mulig å komme til en felles nordisk lov mot våt nysnø? Jeg er klar over at mange barn vil bli lei seg hvis et slikt lovforslag går gjennom, men det finnes da så mye fint i plast? På tross av kampen mot føret klarte vi 24,5 km i dag og befinner oss bare 12 km fra Jokkmokk. Vi ligger på en fin høyde og kan skimte fjellene i nord-vest. I kveld skal vi meske oss med alt vi har av mat i pulken, for i morgen er vi fremme.

Nød lærer naken kvinne…

Vi har et par dager slitt med å få ladet telefonene. Solcellepanelet trenger sol, eller i alle fall lyst vær, noe det ikke kan sies å ha vært i det siste. Utenfor teltet sludder det, men inne er det varmt og nesten tørt. Og ikke minst, vi lader telefonene! Vi rullet sammen et kart, puttet ni AA-batterier nedi, koblet disse til 12V-laderen med ståltråden vi vanligvis bruker til å forlenge radioantennen, og visp har vi lading. Tidligere i dag parkerte vi pulkene utenfor gjestgiveriet i Vuollerim sammen med en spark. Maten var god, og jeg spiste meg skikkelig kvalm. Har nok gått ned noen kilo på turen og har mathunger. Nå er jeg utrolig mett igjen etter potetgull, middag, godteri og kake pluss kaffe og cognac. Vi er spente på skiføret i morgen. Vi har nå gått 206 km siden starten. Kroppen funker, men vi kjenner det i lårene etter å ha flyttet mye tung snø i dag.

Sementsnø

Null grader og helt ufattelig kjip snø. Det er som å gå i våt sement. Heldigvis fulgte vi delvis veien ned til Vuollerim i 13 km. Der fikk vi oss en skikkelig lunsj sammen med arbeidere fra Vattenfall. Så handlet vi mer mat, før vi gikk 6 km med 10 cm kladder på hver side av skiene. Til slutt måtte vi bare le og sette opp teltet for kvelden. Vi er nå bare 34 km i luftlinje fra Jokkmokk. Det tar oss nok to dager.

Sverige (nesten) på tvers

Vi ligger på syvende dagen i telt i Nord-Sverige, Hans Jakob og jeg. Målet var å ta seg på ski fra byen Juoksengi på grensen til Finland, tvers over landet til Norge langs polarsirkelen via Jokkmokk. Dyp snø og tett skog har kullkastet disse planene. Vi rekker ikke dette på de to ukene vi har til rådighet. Vi er 50 km fra Jokkmokk i dag. Uten løyper klarer vi 2 km i timen, på skuterleder klarer vi 5 km. I dag klarte vi 36,5 km. Temperaturen har på to dager svingt fra -32 til 0 grader. Å trekke pulk når det er så kaldt er trådt. Og det er like ille på en annen måte på det føret som er nå. I tillegg laver snøen ned. Vi gikk langs skuterlede fra Juoksengi i 48 km til Rønsjerv. Deretter gikk vi rett vestover i dyp snø i mange mil. Vi krysset Kalixelven i -25 grader og fortsatte innover skogene. Etterhvert kom vi opp på myrene ved Granlandet naturreservat hvor det nok en gang ble ekstremt kaldt. Vi gikk så over Hærkmyran hvor Hans Jakob mente en del om sekstitallets mislykkede grøfting av myrer, særlig de på tvers av vår lengderetning. Deretter gjenfant vi lykken i nok en skuterlede som skal føre oss helt frem til Jokkmokk. I dag har vi gått gjennom det gudsforlatte stedet Murjek, og er snart fremme i Vuollerim. Dit er det ca en mil, og derfra er det 40 km i luftlinje til Jokkmokk. Dette tar oss nok tre dager er vi heldige med vær og føre. Akkurat nå er livet godt i teltet. Etter å ha vært konstant enten varmklamme eller kaldklamme i en uke, er vi nå faktisk varme. Føles rart.

Granlandet

På ski i Granlandet

Lørdag begynte tøft med -32 grader. Vi lå en time lenger enn vi pleier for at sola skulle komme skikkelig opp. Vi la i vei kl 0830 og brukte de to første timene på å få følelse i tærne. Vi gikk i dyp snø over myrene på Granlandet naturreservat. Vakker, uberørt natur. Å se oss gå under to km per time må være som å se maling tørke. På kvelden kom vi endelig inn på skuterleden igjen og kunne bevege oss mot tettstedet Murjek i høyere hastighet. Vi klarte allikevel bare 17,2 km alt i alt, og sovnet som stein kl 21 etter kaffe og cognac.

Bål og stjerner

Det er deilig å sitte foran bålet. Skikkelig varmt foran og 26 kalde bak, mens radioen spiller klassisk musikk og stjernene skinner fra en skyfri himmel. Det har vært hektisk foran bålet med klestørk og snøsmelting. Middagen havnet på bakken, men ble fortært med stor lyst selv med mye granbar. Kjelen med vann gikk også akkurat over ende, men pytt, det er MYE snø. Det er så kaldt at når vi snur oss vekk fra bålet knitrer det i buksene. Men bålvarmen er ubeskrivelig deilig, ikke minst, etter å ha vært klam i dagesvis, så er vi endelig tørre! Enkle gleder.

Endelig!

Endelig er det slik vi trodde det skulle være i Nord-Sverige. Langstrakte myrer og lettgått terreng. Vi har hatt en tung dag med dyp snø, men vakkert vær og bare ti minusgrader gjør livet på tur verdt å leve. Myrene er utrolig store, bare adskilt av belter av skog, gammelskog. Til nå har vi nemlig gått i ny skog som er tett som en vegg. I dag tidlig fulgte vi nok en skogsbilvei oppover, men endelig kunne vi svinge av mot et mer uberørt område. Vi tok en tidlig dag og gikk bare i seks timer. Da rakk vi 13,2 km. Nå går solen ned og bålet brenner friskt for første gang på turen.

Snø, snø og atter snø

En tung dag er over. Dyp snø og snøvær fra en grå himmel hele dagen gjør noe med psyken. Vi klarte allikevel 31 km, men 16 av dem på vei. Vi har nå innsett at vi ikke rekker å komme lenger enn halvegs, dvs til Jokkmokk. Vi er nå nesten halvegs dit. Mer slit i vente i morra. Dyp snø gjør fremdriften til toppen to km i timen. Tett skog i tillegg dobler tiden. Det er en prøvelse, men vi kan ikke annet enn le.

Fra -27 grader til sol og plussgrader

Nok en lang og tung dag ferdig. I dag krysset vi to store elver. Heldigvis var begge islagte, i alle fall der vi gikk. Natten var veldig kald med -27 grader på morgenen. Teltet fullt av rim. Men det ble en solfylt dag etterhvert. Tlf min tar ikke lading fra solcellene, så det blir ikke bilde i dag. Vi klarte 25 km i dag på 9 timer. Mye løssnø og tett skog gjør fremdriften laber. Men vi er ved godt mot.

Såre rumper og dyp snø

Etter 9,5 timer på farten i dag har vi gått 30,3 km langs skuterleden som heter Polcircelleden. Snøen er forferdelig dyp og løs utenfor sporet og etter halve dagen i morra er leden slutt. Da skal vi krysse Kalixälven som vi er litt usikre på om er dekket av is, og fortsette i løssnøen. Effektivt, dvs. mot vest, klarte vi bare 24 km i dag. Vi satser på at kroppen er mer vant til slitet i morgen og at vi klarer å tyne litt mer ut av dagen, men det skal holde hardt å klare 30 km i løssnøen. Vi hadde mellom -10 og -12 grader i dag, og været har vært entydig grått med et kontinuerlig florlett snødryss. Utfordringen har vært å holde seg tørr og varm i det kuperte terrenget hvor man raskt begynner å svette i bakkene. Det går mye energi og vi spiser mye. Ingen gnagsår annet enn noe såre rumper etter mange tusen skritt. Vi gleder oss til noen timers søvn før reveljen går i morgen kl 0500.

Fra Juoksengi

Kl 16 i ettermiddag var vi endelig ved polarsirkelen på grensen til Finland i byen Juoksengi. Vi pakket pulkene og begav oss innover de store skogene. Snøen er dessverre løs og vi synker en del ned. Heldigvis kan vi følge en oppkjørt skuterlede i fire mil før den tar sør- og nordover. Vi klarte å gå en mil i mørket. Terrenget er noe kupert i begynnelsen, og vi slet i bakkene med pulker som veier opp mot 50 kilo. Helt vindstille, men overskyet. Blir tidvis noe bekymret for om vi rekker over på den tiden vi har satt av, men vi får la vær å tenke på det. Nå ligger vi i teltet og skal få oss en god natts søvn etter den kjipe natten på seter i toget forrige natt. Rutinene sitter og middagen kom kjapt frem. Gradestokken viser bare minus åtte.