Om å bygge klatrevegg til hjemmebruk

De aller fleste barn har en dragning mot å klatre. De klatrer på stoler, sofaer og bord. De henger i rekkverk og etter dørhåndtak. Så hvorfor ikke gi dem et godt alternativ som gjør at familien fortsatt kan hevde å bo i et møblert hjem? Hvorfor ikke bygge en klatrevegg hjemme? Og når du først er i gang, hvorfor ikke bygge den slik at du kan bruke den selv også? Her er oppskriften.

(En versjon av denne artikkelen er også gjengitt på UT.no – Bygg din egen klatrevegg.)

Fortsett å lese «Om å bygge klatrevegg til hjemmebruk»

Isen på Kongen og Langskipet

Klatring SvalbardKlatring på Svalbard

Tre menn kjemper seg opp til de høyeste toppene nordvest på Spitsbergen. De skal hente verdifulle data som kanskje kan si noe om issmeltingen i fremtiden.

24 minutter lang dokumentar fra feltarbeid på Nordvest-Spitsbergen. Sendt på NRK2 i desember 2012 i forbindelse med «En naturlig helaften» og på NRK1 i mars og april 2013 som en del av «Ut i naturen».

Filmfotograf: Helge Kaasin.

Se Isen på Kongen og Langskipet.

Med isøkser, aggregat og arbeidslys på Skedsmokorset

httpvh://www.youtube.com/watch?v=Q8hdMHVMF3g

Bård kjører inn på bussholdeplassen og parkerer i enden av denne. Jeg parkerer rett bak. Fonnum åpner døren og skritter ut før han henter sekken i baksetet og går over den noe trafikkerte veien. Borte ved isveggen er tre klatrere i aktivitet i mørket. Merkelig nok uten hodelykter. Jeg roter rundt i baggen i baksetet og finner frem isøkser og klatrestøvler. Bård sitter i passasjersetet og knyter på seg skoene. Fonnum er kommet tilbake etter første tur over veien og leter frem ting i bagasjerommet. I det jeg skal sette på stegjern når lyden av Fonnums bensinaggregat meg og snart etter er klatreveggen flombelyst.

Fortsett å lese «Med isøkser, aggregat og arbeidslys på Skedsmokorset»

Jakten på den siste istid

Bratt renne, Svalbard 2009

24 minutter lang dokumentar fra feltarbeid på Nordvest-Spitsbergen. Sendt på NRK2 i desember 2009 i forbindelse med «En naturlig helaften».

Dokumentaren er også sendt tre ganger på SVT1 i august 2011.

Filmfotograf: Helge Kaasin.

Se Jakten på den siste istid

Fortsett å lese «Jakten på den siste istid»

Isklatringens irrganger

Helge Kåsin klatrer

Det var ingenting mystisk eller uutgrunnelig ved det hele. Marianne og jeg fikk lastet om bord både klatreutstyr og Helge F. før vi dundret av gårde på stive dekk til Østlandets isklatringsmekka Rjukan. Vi tok inn på Climb Inn som seg hør og bør, mest fordi vi ikke orket teltliv og fordi vi skulle feire Mailens fødselsdag i litt skikkelige former. Så langt, alt vel. Og slik skulle det fortsette. Det gikk på skinner hele helgen. Men allikevel var det noe som snek som en skygge i bakhodet mitt et sted. Ikke hele tiden, men du vet, som når man sitter alene på hytta en sen vinterkveld, da er det liksom som om naturen rundt får liv og sniker seg tettere på vinduet for å se inn. Eller som når skyggen av noe man skulle ha husket stadig trenger seg på. Ingen dårlig samvittighet, ingen ting jeg har glemt, ingen dystre fremtidsutsikter og ingen oppgjør i vente. Allikevel var det som om en tommelskrue sakte ble skrudd igjen og en intens smerte var i emning.

Fortsett å lese «Isklatringens irrganger»

Repetisjon. Vinterbestigning av Romsdalshorn

httpvh://www.youtube.com/watch?v=Uwli9CQ2t_8

Det var fortsatt mørkt, og klokken nærmet seg åtte lørdag morgen, 31. januar 2009. Helge F. og jeg hadde allerede kommet et godt stykke opp i snøflanken under den markante gule flekken på det 1550 meter høye Romsdalshorn, dette klatringens overflødighetshorn som stikker opp som en trassig lillebror fra den trange Romsdalen i et mektig landskap omkranset av Vengetindene i øst og de voldsomme Trolltindene i vest. Isøksene og stegjernene satt godt i den hardpakkede snøen, kulden var slett ikke ille, og vinden som hadde plaget oss om natten ved Hornvatnet innerst i Vengedalen var stilnet. Månen var en liten skalk, men myriader av stjerne skinte over oss mens vi med raske skritt klatret opp mot mer eller mindre bart fjell. Det var slitsomt, men definitivt godt å leve.

Fortsett å lese «Repetisjon. Vinterbestigning av Romsdalshorn»

Om det å henge i en tynn tråd

«Faen», tenkte jeg, i det jeg mistet balansen på den smale listen og brått ble kastet ut i en pendel på 15 horisontale meter før jeg smalt inn i fjellveggen med ryggen først, svimlende 150 meter over bakken, «der gikk kameraet i tusen knas».

«Jeg tror kameraet røk!», ropte jeg til min navnebror og mangeårige turpartner Helge F.

«Usj, så ergerlig», sa han, «det var min feil, jeg skulle ha holdt tauet strammere, sorry!»

«Det gjør ikke noe», sa jeg, «den opplevelsen er vel verd en ny linse.»

Og jeg mente det. Selv om hoften verket etter kollisjonen mellom kjøtt og berg, og selv om kameraet skulle være ødelagt, så var jeg en viktig erfaring rikere. Jeg krabbet meg langs flere smale lister bort til de sikringene Helge F. hadde satt da han som førstemann rappellerte ned den svært traverserte taulengden.

Fortsett å lese «Om det å henge i en tynn tråd»

Hauktjern

Grilling på Hauktjern

Som sagt, så gjort; jeg skal ikke ligge på latsiden. Denne uken har jeg besøk av Anne og Bjørn André fra Svalbard-gjengen, samt at Endre fra samme gjeng er tilbake på fastlandet. Dermed var det duket for klatreøkt på sommervarme fjell på Hauktjern i Østmarka utenfor Oslo. Jeg syklet ut fra byen og møtte de andre på Veslefeltet, helt innerst langs vannet. Jeg anbefaler ingen å bære med seg sykkelen helt inn der, det er fullt av store steiner, bratt og generelt sett ulendt, men det er god trening…

Fortsett å lese «Hauktjern»

Barske gleder

Jeg ble tidlig i min lesning av filosofi bergtatt av den Tromsø-fødte juristen, filosofen og tindebestigeren Peter Wessel Zapffes (1899 – 1990) dypt pessimistiske fagtekster, tett etterfulgt av hans dypt humoristiske skildringer av mennesker og levd liv slik vi finner det blant annet i det nordnorske nye testamentet ”Barske glæder”.

Zapffe møtte sin venn og mer kjente kollega, den 13 år yngre Arne Næss (f. 1912), allerede i 1930-årene, da de begge bedrev klatretrening på Kolsås i Bærum.

Rent filosofisk sto de på hvert sitt ben, og Zapffe ble aldri noe annet enn en perifer skikkelse i det filosofiske miljøet rundt Næss, den såkalte Oslo-skolen, men de hadde en slags filosofisk og sportslig holdning felles, og de inspirerte hverandre gjensidig.

I ”Barske glæder” sier Zapffe følgende om den edle kunst tindesporten:

Forresten er tindebestigningen slet ikke ”sport”. Den er dionysisk livsbekræftelse. Den er menneskekrypets møte med vredesrynkerne i jordens ansig. Den er Dante-færd langs Infernos kjæver, et buestrøk av liv over den stenvordne stillhet.

I et slikt gufs av stor ånd og under en skyfri aprilhimmel hadde det seg altså slik at Marianne og jeg, samt to venner av henne, sist lørdag befant oss under det ruvende Nedre Sydstup på Kolsås, midt i blant nedfallen stein og hundre års klatrehistorie. På samme måte som Zapffe og andre historiske skikkelser som for alltid smyger seg blant steinene der oppe, så var målet vårt å trene for større bragder: de for Mont Blanc, jeg for Svalbard (og kanskje Mont Blanc?).

Fortsett å lese «Barske gleder»

Cragrotter på Tenerife

For rundt 3,5 millioner år siden, og etter tre store vulkanske utbrudd, var den største av Kanariøyene dannet. Helge Fonnum og jeg reiste nedover for å erobre Teide og klatre sportsruter.


For rundt 3,5 millioner år siden, og etter tre store vulkanske utbrudd, var den største av Kanariøyene dannet. Helge Fonnum og jeg reiste nedover for å erobre Teide og klatre sportsruter.

Tenerife er bare 2034 m² stor, men består allikevel av en tørr og karrig sørside og en fuktig og grønn nordside. I tillegg har den altså Pico del Teide som er det høyste fjellet på noen atlanterhavsøy, det høyeste fjellet i Spania og den tredje største vulkanen i verden. Teide rager 3718 moh og ca. 7000 meter over sjøbunnen rundt øya.

Vi var interessert i å nå denne toppen som er en svært enkel affære, selv når man ikke benytter seg av taubanen opp, men vi var minst like interessert i å klatre på noen av de 25 klatrefeltene som befinner seg på øya. Tross alt er livet som sportsklatrer i Norge i desember begrenset for det meste til innendørs klatrehaller.

Pakketur

Vi valgte billigste løsning: én ukes pakketur til Los Gigantes på vestkysten, litt nord for Las Americas. Hotellet heter Tamaimo Tropical og var helt greit, i alle fall etter at vi fikk byttet rom fra første etasje hvor det var en del kakkerlakker. Los Gigantes er et rolig sted uten de helt store nattlige utskeielsene, noe som passet oss bra. Få restauranter er det også, noe som resulterte i at vi gikk for en enkel plan: vi spiser oss nedover gata. Dette fungerte helt ypperlig, selv om vi var på annen runde dagen før hjemreise.

Avreise

Ufattelig tidlig flyavgang gjorde at vi allerede var på veien til Gardermoen kl 0230 natt til søndag (alpin tid!). Jeg hadde for min del nesten snudd døgnet den foregående uken pga. mange julebord, så det gikk greit for min del. Fonnum var noe mer utilpass. Flyet skulle gå ved 06-tiden og ankomst lokal tid på Tenerife skulle være 1105. Det skjedde ikke. Vi ventet i over 11 timer på flyplassen før vi endelig kunne sette foten på vulkansk jord kl 2208. Da var selvsagt ikke folkene vi skulle leie bil av tilstede, så vi måtte avbestille den og leie en ny bil. Ved 01-tiden på natten hadde vi funnet hotellet.

Arico

Vi var tidlig oppe mandag allikevel. Etter den etter hvert daglige rutinen med en kopp kaffe, handling av mat (brød, skinke, ost, vann, øl og potetgull), frokost og lesing, pakket vi sekkene og la i vei mot det klatrefeltet som har flest ruter på Tenerife, nemlig Arico. Vi hadde anbefaling om dette stedet både fra en artikkel i Klatring 75 og fra den der mye negativt omtalte Rockfax-guiden. Rockfax-guiden viste seg for oss å fungere helt greit. Et par feil på gradering fant vi vel, men generelt viste den seg å være svært nyttig.

Arico ligger mot sørøst, ikke langt fra flyplassen (den sørlige). Viebeskrivelsen er enkel: ta motorveien TF-1, ta av på avkjøring (salida) 19, over broen over motorveien, første til høyre og til byen Arico. Ta til venstre ved telefonboksen inne i byen og følg veien oppover. Hold til høyre der veien deler seg. Tilslutt kommer man til en markert kløft. Parker der hvor det er en bro over kløften. Feltet består av øvre og nedre del, delt av denne broen. De hardere rutene ligger i den nedre delen. Vi valgte av naturlige årsaker den øvre delen.

Klatrefeltet Arico er som nevnt en kløft. Det er en del skygge nede i denne kløften og vi fikk god bruk for gode gensere og lue der nede. Men det finnes også en del ruter som er i solskinnet, og da særlig de som ligger på høyre side. Alle rutene på den øvre delen er under 20 meter høye og varierer i grad fra fire og fem til åtte. Rutene i Rockfax-guiden er merket med franske grader. Her vil jeg referere til norske grader med de franske i parentes.

Ruter

Fonnum er klart den mest rutinerte og beste klatreren av oss og ledet nesten alle rutene vi klatret. Men jeg fikk da også ledet en del ruter, noe som gjør godt for selvtilliten. Vi klatret ruter på flere av sektorene, men likte best rutene i Sector pena del lunes og Sector los pines. Sector sus villa er ikke så verst, og Sector corazon de metal er fin som oppvarming med flere femmerruter. Vi klatret følgende ruter.

Sector corazon de metal

Izquierda 5 (5), Centro 5 (5), Drecho 4 (4), ? 5 (5) og ? 5 (5).

Sector sus villa

? 5 (5), El terror de las chiquillas 5 (5), No hay collega sin taco 5 (5), Sus villa 6+ (6b) og Casca la basca a la lasca 6- (6a) som var en veldig fin rute og litt lenger enn de andre i denne sektoren, 12 meter.

Sector vivac

Noches de coral 6+ (6b), Peta de kilo 6- (6a) og Flipa flopa 6+ (6b) som var en ok rute.

Sector bosque

Maki navaja 6 (6a+) en flott rute på 16 meter med overheng som vel var min hardeste rute på led, selv om Rocomador i Sector pena del lunes ifølge føreren skulle være hardere, noe ikke vi tror.

Sector los pinos

Distortion total 5+ (5+), Papeo chachi (6b+) 7- som er en flott rute med en fin avslutning og en av Fonnums hardeste på led. Papeo chungo 6+ (6b).

Sector pena del lunes

Josellto 6- (6a), Little by little 6 (6a+), Espolon del rampa 6 (6a+), Pena del lunes 6+ (6b) som er en flott rute, Rocomador satt til 7- (6b+) men som vi mener er en 5+ eller 6-. Wirito santo tok kun Fonnum. Denne er satt til 7 (6c), men vi tror ikke den er vanskeligere enn 7- (6b+). El kallfa 6- (6a) som er forlenget en del i forhold til føreren, og en rute som ikke står i føreren som vi antar er en 5+ rute.

Såre fingre og byråkrati

Vi klatret mellom fem og seks timer hver dag i 5 dager. Skarpt fjell slet både på fingre og klatresko. Vår «hviledag» var onsdag hvor vi besteg Teide. Men veien dit var ikke så enkel. Man må nemlig ha godkjennelse fra staten for å komme seg helt til topps på Teide. Som kjent går det taubane opp til 3500 moh. De siste 200 meterne er bevoktet av sure vakter. Ca. 200 mennesker om dagen klarer å få tak i denne tillatelsen, men langt de fleste foretrekker å ta taubanen opp. Da er dette ikke noen hard tur. Vi brukte første del av tirsdagen til å reise inn til Santa Cruz for å få tillatelse. På en unnselig kontor ned ved sjøen i femte etasje fant vi tilslutt kontoret til Ministerio de Medio Ambiente. Der måtte vi fremvise pass og levere kopi av passet til turlederen (meg), samt bestemme oss for hvilken tid på døgnet vi hadde tenkt å være oppe i begrensede tidsluker på to timer. Dette siste var ikke lett siden vi hadde bestemt oss for å gå hele veien opp, men vi havnet på det lykkelige valget 1300 – 1500.

Pico del Teide

Turen opp mot Teide langs veien var fantastisk. Vi kjørte oppover ganske gode veier opp fra den golde sørkysten, gjennom fantastiske pinjeskoger og opp til et landskap uten noe særlig med vekster, og som ser uferdig og røft ut. Veien går helt opp til 2400 moh, altså nesten like høyt som de høyeste fjell i Norge. Utsikten mot Teide denne dagen var formidabel, men skyer samlet seg langs kysten og gjorde ikke sikten nedover mot sjøen så god som den kunne vært. Teide var dessverre uten snø, noe som ville gitt en god kontrast til varmen nede ved kysten.

Vi parkerte bilen på 2400 meters høyde, pakket sekkene med varme klær, mye vann (3 liter hver) og mat. Kl 1030 la vi i vei oppover en avstengt grusvei. Langs veien var det store felter dekket med is som skinte som diamanter i solen. Veien var lettgått og slutter like etter at man har passert de såkalte Teide-eggene som er store vulkanske steiner som har rullet nedover fjellsiden. Vi gikk rimelig fort og la bak oss all «konkurranse» oppover.

Veien går over i en røff og bratt sti som slynger seg gjennom forrevne steiner og grus. Jeg var spent på om jeg kom til å kjenne høyden etterhvert som vi kom over 3000 meter. Det gjorde jeg da også ved lett svimmelhet og tunge ben, men jeg fikk heldigvis ikke vondt i hodet på turen. Oppe ved taubanen møtte vi kjentfolk vi hadde tilbragt en dag med på Gardermoen, noe som var veldig hyggelig. Vi spiste lunsj og kikket på folk før vi hastet videre. Klokken var 1400 da vi leverte tillatelsen og 25 minutter senere var vi oppe på kraterkanten. Selve krateret på Teide er ikke så imponerende med sine 20 meter i diameter, men utsikten er fantastisk. Her ser man tydelig avtegningen av det gamle krateret hvis kratervegger har kollapset og som danner hele det som kalles en «caldera», et 15 ganger 10 km stort grusbasseng hvor Teide troner i midten. Lukten av svovel rev i nesen her oppe og varmedampen var synlig og veldig varm. Det var svært underlig å stå på en så høy topp og være varm.

Turen ned gikk lett hele veien, og to timer senere var vi nede på 2400 meters høyde ved bilen. Vi kjørte tilbake til hotellet og startet vår vanlige kveldsrutine med noen øl og potetgull, etterfulgt av middag på restaurant før den avsluttende ølen på en pub.

Varme sva på Vardåsen

Etter et langt opphold når det gjelder klatring for min del, fikk jeg lurt med meg Geir Evensen på en liten tur til Vardåsen i Heggedal.


Etter et langt opphold når det gjelder klatring for min del, fikk jeg lurt med meg Geir Evensen på en liten tur til Vardåsen i Heggedal.

Vardåsen er mitt nærområde når det gjelder klatremuligheter, og jeg har lenge ønsket å klatre der. Endelig skulle jeg få realisert det. Det var en ufattelig varm dag, så det ble ikke en særlig langvarig affære, men vi fikk da gått en tre taulengders rute. Vardåsen består av sva med god friksjon, men det er steder hvor det ikke er mye å henge fingrene i. Geir ledet ruten med meg på slep.

Vi gikk en kombinasjon av Hygger’n pygger’n og Fixe. Vi begynte på Fixe med graderinger 3, 4 og 3+ på første talengde, gikk videre på en felles taulengde med 4, før vi avsluttet med Hygger’n pygger’ns taulengde med gradering 5-. Ruten er boltet. Ikke særlig imponerende graderingsmessig, men tatt i betraktning min dårlige klatreform og vår manglende erfaring på sva, så gikk det greit. Vi returnerte med tre behagelige rapeller.

Vi avsluttet en hyggelig kveld med bading i et vann like ved Dikemark. Det var utrolig deilig å få skylt av seg klatresvetten.

Liten klatreferie i Vestfold

Litt skiftende vær, men Pia Lyche og jeg kom fint i havn med skjærgårdsklatring på Verdens Ende. Ikke all verdens høye klipper, men utfordringer nok i bruk av naturlige sikringer og standplass.


Litt skiftende vær, men Pia Lyche og jeg kom fint i havn med skjærgårdsklatring på Verdens Ende. Ikke all verdens høye klipper, men utfordringer nok i bruk av naturlige sikringer og standplass.

Med fine vårdager fremfor oss dro vi nedover mot Sandefjord for å sjekke ut muligheter for klatring der nede.

Fører var skrevet ut fra nettet og den guidet oss gjennom kratt, urskog og innvoller fra rådyr på jakt etter det perfekte craget.

Etter en intens oversiktsrekognosering på torsdag la vi oss til på Vøra camping på kvelden. Grilling og et par pils i teltet var deilig etter en lang dag.

Fredag dro vi til Folehaven og klatret litt der – Down, Up & Down (4) – men ga oss ganske tidlig på grunn av at været slo over til noe kaldere med hagleskurer. En kald, men hyggelig kveld i teltet fulgte.

Lørdag morgen våknet vi til dårlig vær, regn og grått, og vi pakket teltet i hui og hast før vi dro avgårde. Vi kjørte nesten hele dagen rundt i Sandefjordsområdet, samt Holmestrand, Horten etc. I Horten spiste vi pizza før vi reiste til Tjøme og Verdens Ende.

På Verdens Ende innlosjerte vi oss på en liten campinghytte i havgapet. Deilig å ligge i seng igjen. En vifteovn gjorde det ikke så verst varmt inne mens vinden ulte utenfor. Litt tidlig på sesongen, men det gir et annet inntrykk enn midt i turistsesongen.

Søndag våknet vi til strålende vær, spiste en deilig frokost, vasket ut og reiste til turistmagneten Verdens Ende. Vi hadde dagen før sett oss ut to klipper som passende for klatring. Vi gikk tre ruter på den første klippen som er ca 5 meter høy med moderat lett klatring, 3+ til 4.

Den andre klippen er ca 7-8 meter høy og har merker etter klatring (en borrebolt uten henger) og er mer utfordrende. Jeg gikk en rute, ca 5-. Alle rutene ble gått på naturlige sikringer. Solen stekte fra en skyfri himmel hele dagen og vi var ganske møre da vi gikk tilbake til bilen på ettermiddagen.

På vei hjem kjørte vi småveier til Svelvik og Drammen, og vi grillet på veien. En deilig tur!

17. mai på Hauktjern

Pia Lyche og jeg feiret 17. mai på vår egen måte med en tur til Hauktjern for å klatre. Rutene var tøffe for Pia og gav meg en utfordring når det gjaldt sikring på naturlig måte.


Pia Lyche og jeg feiret 17. mai på vår egen måte med en tur til Hauktjern for å klatre. Rutene var tøffe for Pia og gav meg en utfordring når det gjaldt sikring på naturlig måte.

Vi klatret Zappfes smørbrød (4-) på naturlige sikringer, noe Pia klarte veldig bra. Deretter klatret jeg Alléen (4) og Speakers Corner (4+). Tilslutt grillet vi. En deilig måte å feire nasjonaldagen på.

Buldring på Kannesteinen

Som de turistene Pia Lyche og jeg var i sommer fant vi det meste av attraksjoner. På Måløy fant vi Kannesteinen, og jeg klarte ikke å la være…


Som de turistene Pia Lyche og jeg var i sommer fant vi det meste av attraksjoner. På Måløy fant vi Kannesteinen, og jeg klarte ikke å la være…

Kannesteinen ligger på Måløy og er en meget besøkt attraksjon. Å komme seg opp er ikke noen stor bragd, men litt slitsomt, særlig barbeint.

Hauktjern igjen

Helge Fonnum, Pia Lyche og jeg tok en tur til Hauktjern. Vi klatret Hit og dit (6), Ingen heksekunst (6+) og Brownske bevegelser (6+).


Helge Fonnum, Pia Lyche og jeg tok en tur til Hauktjern. Vi klatret Hit og dit (6), Ingen heksekunst (6+) og Brownske bevegelser (6+).

Vi rotet lenge rundt før vi fant et ledig sted å klatre, men vi fikk da gått tre ruter på Veslefeltet.