To vårskiturer til Rasletinden

Det er ikke like ofte lenger at livet tillater en sånn luksus som vårskiturer til 2000-meters-topper i Jotunheimen er. Barnepass er ikke selvsagt, og tiden strekker heller ikke til. Hjelpsomme svigerforeldre og en forståelsesfull kjæreste gjorde at jeg denne våren fikk til to fine toppturer rundt Rasletinden (2105 moh.) på Valdresflye, og endatil på to påfølgende helger. Første helgen ble kjærestetur med Marianne, den andre helgen tok jeg turen alene.

Fortsett å lese «To vårskiturer til Rasletinden»

Store Skagastølstind i grevens tid

Jeg har vært på Norges tredje høyeste fjell, Store Skagastølstind (2405 moh.) eller Storen som den kalles, to ganger tidligere. Den første gangen  via førstebestigerruta, den andre gangen som en del av Skagastølsryggtraversen. Men jeg har aldri gått normalruta opp. Dette ble Helge Fonnum (som jeg gikk sammen med de to første gangene) og de to førstereisgutta Bård Greve og Michael Just Hansen, og undertegnede enige om å gjøre noe med, og vi satte av en helg i september 2014.

Fortsett å lese «Store Skagastølstind i grevens tid»

På Norges tak med svigerfar

Marianne mente det var på høy tid å ta med sin far Geir Wahlstrøm på Norges tak, Galdhøpiggen (2468,8 moh.). Jeg var selvsagt enig, og vi tok turen nordover fredag 8. august 2014, med første stopp Lom, hvor vi overnattet i en campinghytte på Nordal Turistsenter.

Fortsett å lese «På Norges tak med svigerfar»

Glittertinden i tåke

Fredag 21. juni 2013 møttes vi inne i stua på Glitterheim; Bård Greve, Christian Eide, Eldar Lillevik, Marius Tandberg, Michael Just Hansen og undertegnede. Jeg hadde kjørt alene oppover, parkert bilen ved bommen, og syklet inn til Glitterheim hvor de andre gutta allerede var kommet.

Fortsett å lese «Glittertinden i tåke»

Stetinden

Sett fra Leirdalen er Stetinden (2020 moh) en helt ordinær topp som med sin fortopp på 1985 moh, sin tydelige fjellhammer på toppeggen og sitt definerte toppunkt verken virker spektakulær eller vanskelig oppnåelig. Den likner virkelig ikke på sin tilnærmede navnesøster i nord med de Ti Forbitrede Fingertak og Mysosten. Men vinkelen bedrar. Sett fra Storebjørn (2222 moh) i vest går det en loddrett vegg fra det navnløse snøfeltet øst for Tverrbyttjønne i dalbotnen og 300 høydemeter opp til toppvarden, og eggen er smal som en sti etter fjellhammeren før veien videre snor seg i utsatte klyv opp til toppen.
Fortsett å lese «Stetinden»

Høgvagltindane

– Hm, dette ser ikke riktig ut PK, terrenget stemmer ikke med kartet, eller omvendt, sa jeg.
Tåken hadde lettet noe og vi så på en lang fjellrygg i profil med et kneisende hode til venstre og en noe lavere bakende til høyre. Snøfallet hadde avtatt, men 10 cm kram nysnø dekket den grove uren og skjulte forræderiske feller for ustø føtter i våte støvler.
– Vi får stoppe og sjekke GPS og kart, sa PK.
Fortsett å lese «Høgvagltindane»