Den grå eminense, Hårteigen

Det er en stund siden sist far og sønn har vært på tur. Hardangervidda er det fjellområdet vi har felles, og midt oppe på det flate fjellplatået reiser det seg et monument over siste istids herjinger som gir et spektakulært rundsyn over dette sårbare og vakre landskapet. Hårteigen, Hardangerviddas grå eminense troner 1690 meter over havet. Vi, eller egentlig jeg, sønnen, bestemte at dit skulle vi reise. Jeg har passert Hårteigen på vei fra øst til vest flere ganger. Jeg har sett Hallingskarvet fra Gaustatoppen, og Gaustatoppen fra Hallingskarvet. Nå ville jeg se Gaustatoppen og Hallingskarvet fra Hårteigen, midt mellom i en fin triangulering mot øst. Og så var det det å stå på toppen av noe vi har sammen, nemlig Hardangervidda. Og ikke minst, dra på tur sammen igjen, det har en verdi det også. Far og sønn, med alt det innebærer av vekselvis glede og små irritasjoner, akkurat sånn det skal være.

Fortsett å lese «Den grå eminense, Hårteigen»

Tredjetoppen

Å komme seg opp på Aidarasčohkka eller Tredjetoppen (1272 m.o.h.) som den heter på norsk, på Fagernesfjellet, høyt over Narvik sentrum, er ingen bragd i seg selv. Når man i tillegg jukser og tar fjellheisen opp, så blir det tilsynelatende lite å skrive hjem om, men jeg gjør det allikevel. For trass i at sommerværet glimret med sitt fravær denne 15. juli, og tåka rant som skum oppover fjellsidene etter oss, så ble dette en veldig hyggelig tur med svoger Lars Andreas Moe.

Fortsett å lese «Tredjetoppen»

Stigen

Nordøst for Narvik by ligger det et lite fjellplatå på ca 100 kvadratkilometer som heter Lánjasvárri. På norsk heter det Haugfjell. Det ligger bare ca. en mil fra svenskegrensa. Som fjellområder flest i Narvik, stuper også Haugfjell bratt ned på alle kanter, unntatt mot vest hvor Urdalen skiller det fra Rundfjellet og Bjørnfjell. Mot sør stuper det ned i først Rombakselva og deretter fjorden Rombaken. Mot vest stuper det ned i Styggedalen, Svartdalen og tilslutt Lakselvdalen. Mot nord stuper det ned i det oppdemte Jernvatnet. Ikke så bratt og høyt som mot sør og vest, men en nesten 150 meter høy vegg gjør det utfordrende å komme seg opp på Haugfjell også fra denne siden. Marianne og jeg tok med oss besteforeldre, søskenbarn og egne unger for å prøve oss, men vi hadde et hemmelig våpen.

Fortsett å lese «Stigen»

Rombaksbotn

Rombaken er en fjordarm av Ofotfjorden. Den har innløp mellom Øyjordneset i nord og Narvik by i sør, og strekker seg omtrent 20 kilometer i øst-sørøstlig retning inn til fjordbunnen. Fjorden ligger mellom fjellene Dalstind i nord, og Rombakstøtta i sør. Nord og sør er bundet sammen av Rombaksbrua. De innerste ni kilometerne av fjorden kalles Rombaksbotn. Rombaksbotn er klemt inn mellom fjellene Haugfjell i nord, og Langryggen og Sildviktinden i sør. Rombakselva har utløp i det grøderike, flate elvedeltaet i fjordbunnen. Her inne, kun 8,2 km fra svenskegrensen, var det i gammel tid to gårdsbruk. Men mellom 1898 og 1903, i fem hektiske år, blomstret stedet opp mens utbyggingen av den 42 kilometer lange Ofotbanen, som frakter malm fra svenskegrensa til Narvik, pågikk. Anleggsbyen huset på det meste nesten 700 mennesker. Vi bestemte oss for å se restene av hustuftene og det vakre landskapet med egne øyne.

Fortsett å lese «Rombaksbotn»

Med utilregnelige på telttur

httpvh://www.youtube.com/watch?v=yztwjbc8pUg&fmt=22

Solen får den skarpe høstluften til å dirre over Store Sandungen i Vestmarka i Asker. Vannet ligger blikk stille; ikke en krusning er å se. Unge- og hundeglam blander seg med ku- og sauebjeller, mens knitringen fra det nylig påtente bålet forener seg med knitringen fra det elektromagnetiske feltet rundt de skjemmende og lavthengende høyspentledningene over hodene våre. Hans Jakob er i ferd med å rive ned en vindveltet tørrgran som er kilt fast i nabotrærnes greiner, og han går hardt til verks. Å ha ved i så umiddelbar nærhet skal gjøre bålkvelden behagelig og lite arbeidsintensiv med kaffekoppen godt plantet i neven. Marianne og Hilde fôrer hvert sitt barn, henholdsvis min Willia Konstanse og Hedda. Jeg flytter halvbrent ved unna glørne og plasserer noen store poteter pakket inn i aluminiumsfolie oppå disse. Suset fra en herlig lørdags ettermiddag i det fri er som musikk i ørene. Vi skal overnatte ute i telt, og dette blir Willia Konstanses aller første teltnatt.
Fortsett å lese «Med utilregnelige på telttur»

Rombak til Beisfjord


Å gå på fjelltur med et snart ti måneder gammelt barn er ikke lett, men det er mulig, så sant man tilpasser turen etter barnets behov. Hvis man ønsker et alternativ til trilletur er man henvist til bæremeis eller andre bæreformer. Vi har god erfaring med noe som heter Manduca (egentlig en stor svermer som er kraftig, grønn og piggete på larvestadiet) som er en bæreanordning hvor barnet kan veksle mellom å sitte på bærerens rygg eller bryst, og helt inntil bæreren. Denne gangen valgte vi derimot en mer tradisjonell bæremeis, og vi fant en overkommelig tur for Willia Konstanse, bestemor Ellinor og oss selv; nemlig en 2,5-3 timers tur sørvest fra der hvor veien stopper i Sildvikdalen ved Ytter-Sildvikskaret og langs sti helt ned og hjem til Beisfjord, 8 km unna.
Fortsett å lese «Rombak til Beisfjord»

Egennavn, permutasjoner og fjell

I de berømte artiklene Über Begriff und Gegenstand (On Concept and Object) og Über Sinn und Bedeutung (On Sense and Meaning), begge fra 1892, gjør den tyske filosofen, logikeren og matematikeren Friedrich Ludwig Gottlob Frege rede for sitt viktige skille mellom Sinn og Bedeutung, mellom det vi kan kalle meningsinnholdet til et begrep og det objektet begrepet refererer til.

Fortsett å lese «Egennavn, permutasjoner og fjell»

Helg i dyrets tegn

Med planer om overnatting i nyanskaffet lettvektstelt la Pia og jeg i vei innover Vestmarka fra Vestmarksetra lørdag kl 1230 med kurs for Svartvann 5,5 km unna. Det ble en vidunderlig helg.


Med planer om overnatting i nyanskaffet lettvektstelt la Pia og jeg i vei innover Vestmarka fra Vestmarksetra lørdag kl 1230 med kurs for Svartvann 5,5 km unna. Det ble en vidunderlig helg.

Som nok et ledd i prosessen med å få Pia til å bli Lars Monsen, ville vi altså bruke også denne helgen på friluftsliv i vårt nærområde Vestmarka. Tanken var å gå til Svartvann for å overnatte der. Vi ruslet i vei med ikke alt for tunge sekker langs veien mot Grønland. Behagelig temperatur og overskyet vær. På Grønland møtte vi første store hindring: en stor flokk kuer, både kviger og okser. Pia hadde en litt nervøs start, men viste disse store, nysgjerrige og godmodige dyrene hvor skapet skulle stå – helt inne i hjørnet, stille. På veien fråtset vi i markjordbær og blåbær, en skikkelig kosetur.

Svartvann

Vi kom etterhvert til Mikkelsbonn, skiforeningens lille hytte. Der var det selvsagt stengt for sesongen, og vi gikk raskt forbi med kurs mot Svartvann. Et vakkert lite vann er det, men det ligger litt i bakevja med mye skog rundt, så det blir litt tett. Vi fant ikke helt stemningen der for overnatting, men spiste mat og kokte kaffe på primusen.

Vi bestemte oss for å gå videre. Dagen var ennå ung og vi ønsket å gå litt mer. Da fikk det heller være med overnatting. Noe bålkos var det også heller tvilsomt med av frykt for skogbrann. Vi gikk tilbake til Mikkelsbonn og tok av en sti rett sørover med den 450 moh høye toppen Gampen som mål.

Molter, Gampen og latin

På veien fant vi til vår store overraskelse moden molte. For oss som er vant til molte på Dagalifjell, så var dette spennende. Vi spiste rikelig og kunne krysse av en tredje type bær spist den dagen.

Vestmarka er en meget mystisk skog, med bregner og tett gran, furu og lauvskog. Tusser og troll lever fint her inne. Mystisk er også Latinersteinen ved Butterudbonn som etter sigende er satt opp av to latinerstudenter i 1928.

Vi la fra oss sekkene og tok oss en tur opp til utsiktspunktet på Gampen med utsikt mot Hørtekollen og Lierbygdene i vest, og Oslofjorden og Hurumlandet i sør.

Store Sandungen

Videre fulgte vi stien mot Haveråsen og etterhvert langs åsen. Vi nådde toppunktet på 437 moh med utsikt utover Oslofjorden. Så gikk vi nedover mot Store Sandungen. På veien snakket vi om elg, og rundt en sving støtte vi plutselig på to oksekalver. Pia trodde selvsagt at det var elg og skvatt til. Oksene skvatt også omtrent like mye, men vi omgikk hverandre som venner, og Pia lovte hun skulle være tøffere ved neste møte med kuer. Ved Store Sandungen fikk vi oss endelig litt vann, sjokolade og hvile. Masse sauer gikk rundt uten at vi klarte å stifte nærmere bekjentskap med dem. Vi vurderte å gå til Lille Sandungen for å slå leir der, men bestemte oss i steden for å gå hjem. Vi hadde hatt en deilig tur.

Hjemover

Som sagt, så gjort. Vi la i vei på de 3,5 km mot bilen og Vestmarksetra. Etter en stund møtte vi flere kuer og Pia var tøff som bare det. Vi var passe møre i bena da vi kom til bilen, etter 8 timer på farten og ca 20 km tilbakelagt.

Turen i korte trekk (dag 1)

Vestmarksetra – Grønland – Mikkelsbonn – Svartvann – Mikkelsbonn – Butterudbonn – Gampen – Haveråsen – Store Sandungen – Vestmarksetra.

Søndag, sauer og Sandungen

Etter en lang og bedre frokost satte vi oss på syklene fra Vestmarksetra ca kl 1230 søndag. Målet var først å sykle til Rustan leir og ned til Semsvannet, men vi forandret planene. Tidlig på turen fikk vi vårt første møte med kuene igjen som sto midt i veien. Vi syklet rett gjennom og Pia var tøffere enn noensinne. Vi syklet til Store Sandungen hvor vi valgte å følge vestsiden av vannet i steden for østsiden mot Rustan. Utrolig fin sykkelvei med grus rundt vannet. På sørsiden møtte vi to helt tamme sauer som villig lot seg klappe og Pia var i himmelen. De var veldig pågående, noe som ikke bedret seg etter at de fikk hver sin kjeks.

Lille Sandungen, Solli og ville svin

Veien gikk videre nedom Lille Sandungen. Vi var jo nødt til å se hvordan det så ut der. Og joda, der var det idyllisk. Vi syklet tilbake og tok av veien mot Solli. Utrolig fint med mye oppoverbakke på fin grus og jord oppover Kariåsen og mot Vestlia. Så nådde vi Solli, spiste kjeksen som var igjen og trillet kilometer på kilometer nedover mot Bergsmarka. På veien fikk vi nærkontakt med et gigantisk villsvin og ungene. Dermed kunne vi føye til ennå et dyr på listen over helgens møter. Senere så vi også hester og ekorn.

Skaugum, Sem og hjem

Så syklet vi videre mot Semsvannet, forbi Skaugum og nedover mot Holmen. Der tok vi oss en kjapp is før det begynte å regne tungt. Turen gikk til Billingstad hvor vi skilte lag, Pia tok av med retning hjem til Juterudåsen, jeg med retning mot Vestmarksetra for å hente bilen. Vi hadde vel tilbakelagt ca 40 km den dagen.

Det hadde vært en herlig helg som ble avsluttet med spasertur til Sandvika for en pils og kino (Sin City) før spasertur tilbake. Og Pia, hun er blitt litt mer lik Lars Monsen, bare utrolig mye penere.

Turen i korte trekk (dag 2)

Vestmarksetra – Store Sandungen – Lille Sandungen – Store Sandungen – Kariåsen – Vestlia – Solli – Bergsmarka – Semsvannet – Hvalstad – Holmen – Billingstad – Vestmarksetra.

En vårnatt på Krokskogen

«Min oppskremte fantasi mante frem alle min barndoms eventyr, de levde i tusmørket omkring meg; hele skogen var full av troll og hulder og gjekkende dverger.»


«Min oppskremte fantasi mante frem alle min barndoms eventyr, de levde i tusmørket omkring meg; hele skogen var full av troll og hulder og gjekkende dverger.»

Slik beskriver Peter Christen Asbjørnsen opplevelsen av Krokskogen en sommernatt for snart 200 år siden. Vi håpet på både tusser og troll, men så dessverre lite av det.

– Jeg vil bli Lars Monsen, sa Pia. – Javel, tenkte jeg, det skal bli. Dette var i påsken. Siden da har vi prøvd å få henne til å bli Lars Monsen. Vi er ikke helt i mål, men vi er på vei. Turen til Krokskogen denne kalde vårlørdagen tidlig i mai var nok et skritt på veien.

Vi kjørte mot Åsa og oppover til Damtjern etter en lang frokost. Dette skulle ikke være noen lang fottur, men mest leirliv og overnatting ute i det fri under en presenning fra Ikea. Vi parkerte ved Damtjern, betalte 15 kr og la i vei. Damtjern er oppdemmet og ser mer eller mindre ut som et krater på denne tiden av året. Storflåtan er bedre. Vi gikk langs begge før vi rundet Storflåtan og beveget oss mot Heggelivann. På veien spiste vi lunch, fyrte opp primusen og drakk te. Utrolig hyggelig, men rasten ble utført med luer og dunvester på.

Leirliv

I nordenden av Heggelivann fant vi en vakker leirplass og bestemte oss for å tilbringe natten der. Klokken var bare litt over fem, men vi hadde da gått ca én mil. Vi spente opp presenningen (som Lars Monsen har lært oss) og vi kom akkurat under da en skikkelig haglebyge kom over oss. Flaks! Etter at bygen var over satte vi igang med vedhogst. En rekke tørre grantrær lå i en haug ved leiren, så jobben ble enkel om enn litt slitsom med å kappe vedkubber. Vi ryddet faktisk hele leiren etter hvert. Det skulle jo se bedre ut da vi dro enn da vi kom (som Lars Monsen har lært oss).

Vi bygget opp bålet (som Lars Monsen har lært oss) med to lange kubber i en V-form og fliset opp en del kubber slik at de lettere kunne ta fyr (som Lars Monsen har lært oss). Tilslutt litt never hentet kun for hånd av bjørketrærne rundt leiren (som Lars Monsen har lært oss) slik at vi ikke videreførte det hærverket som med kniv har vært utøvet av andre i samme ærend på disse trærne. Flere av dem var allerede døde av denne dårlige behandlingen.

Med én fyrstikk

Så kom det spennende øyeblikket hvor bålet skulle tennes med én fyrstikk (som Lars Monsen har lært oss). Og det funket! Dette fikk meg til å tenke over hvorfor det er så viktig å tenne bålet med bare én fyrstikk. Dette er jo noe Lars Monsen har preket både i bøker og programmer på TV, og jeg må ærlig innrømme at det virket litt bråkjekt og unødvendig manne-aktig. Men jeg kom til den konklusjonen at ved å ha dette målet så tar man seg så god tid med bålet at man lykkes og slipper masse frustrasjon, nedplukking av bålet, blåsing og annen unødig herjing. Dette førte til at jeg også neste morgen tente bålet med én fyrstikk. Det er ikke verst, brenntid på 12-14 timer med bare to fyrstikker!

Vi koste oss veldig rundt dette bålet (som Lars Monsen har lært oss). Grillet pølser, kokte kaffe på svartkjele (som Lars Monsen har lært oss) og hadde det helt storartet. Været var skiftende, men overveiende fint, og vannet kunne by på vak fra ørret og våryre ender.

Kald natt

Vi la oss etter elleve, og det ble en lang, kald natt. Tynne liggeunderlag gjorde det ikke bedre. Men vi sov da noen timer, og selv om Pia ikke var helt fornøyd med natten, så var hun litt mer Lars Monsen både i egne og mine øyne den morgenen. Vi fyrte opp bålet, kokte oss kaffe og laget oss litt mat. Så pakket vi leiren og vandret hjemover. Først tilbake i våre egne spor, så tok vi av vestover mot Damtjern igjen. Været ga oss både regn og sludd. Etter 6 km var vi i bilen ved tolv-tiden.

Oppsummering

Har så Pia blitt mer Lars Monsen? Svaret er ubetinget ja. Hun har gått langt med sekk, sovet under åpen himmel ned mot null grader, kappet mye ved, hengt opp gapahuk, håndtert samekniv med den største selvfølge, tisset på egne bukseben uten nevneverdig oppstyr, observert en rekke dyr (både dyr som står beskrevet i bøkene og andre), og hun har hatt stort pågangsmot og humør under hele turen.

Turen i korte trekk

Damtjern – Storflåtan – Heggelivann – Damtjern.