Fem vanvittige ekspedisjonsuker på Svalbard, tre av dem i telt på Nordvest-Spitsbergen. Fantastiske naturopplevelser, bratt klatring i fjell, bre, snø, kulde og sol, spenning, skader, teknisk trøbbel, overvann, 200 mil på snøskuter, dyreliv, besøk på fangstsasjonen Mushamna og hyggelige mennesker. Det blir ikke mer begivenhetsrikt enn dette.

Longyearbyen

Natten i Longyearbyen er lys. Fjellene står som en eng av utsprungne isroser hele døgnet, og solen lar seg ennå nå i april lokkes til en liten rødlig lur i denne kalde flora. Det var en spesiell opplevelse å fly fra det mulmende mørket i Oslo, inn i natten, men nord mot lyset som lå som en rødgul stripe i horisonten.

Klokken var over midnatt da jeg endelig igjen kunne sette benene på Svalbards permafrostherjede grunn. Endre Før Gjermundsen hentet meg og min overvektige bagasje. Vi fikk innlosjert meg i et hybelbygg for besøkende forskere før jeg reiste tilbake til flyplassen for å hente Trygve Snøtun og satte Endre av på UNIS slik at han kunne jobbe litt mer.

Fredag var det tidlig frokost før vi ruslet ned til UNIS i knirkende 20 minusgrader. Briefing fra logistikken på UNIS og skytetrening sto på programmet. Vi fikk et overblikk over hvilke sikkerhetsforanstaltninger som er nødvendige og en gjennomgang av ruten vår ut til Ny-Ålesund og ut i felt ved Satellittpasset langt nordvest på Spitsbergen.

Skytetreningen gikk fint og etter treffene å dømme så har isbjørnen liten sjanse på feltassistentkjøtt hvis den finner det for godt å angripe Trygve eller undertegnede. Vi er altså to feltassistenter ute på det store eventyret sammen med førsteamanuensis Anne Hormes og doktorgradsstipendiat Endre Før Gjermundsen. Vi skal sammen over tre uker ut i felt underlagt prosjektet Icebound fra UNIS for å hente ut stein fra Nordvest-Spitsbergen for videre analyser i Sveits. Formålet er å kunne avdekke hvor høyt isen stod under siste istids maksimum for å kunne lage bedre klimamodeller for påvirkning av smeltevann ut i havstrømmene omkring Svalbard. Mer om prosjektet på icebound.no.

Resten av fredagen, hele lørdagen og hele søndagen gikk med til videre forberedelser; handling av vanvittige mengder mat, rigging av Endres nyanskaffede treslede etc. Dagene og nettene er lyse her, men de går allikevel vanvittig fort. Det ble sene kvelder, og søndag var vi ikke i seng før klokken to på natten.

Etter endt arbeidsdag leser jeg David Marksons «This Is Not a Novel», og i hjertet av evig is og snø på 78 grader nord klinger følgende ord godt:

The peculiar immortality of Sulpicia.

Six love poems, totaling only forty lines, and customarily tacked onto the collected work of Tibullus.

For two full thousand years.

Kollisjon

Mandag ettermiddag var vi endelig klar for avreise til Ny-Ålesund fra Longyearbyen. Ny-Ålesund er vår mellomstasjon hvor vi skal hente tilsendt utstyr og en snøskuter til Trygve før vi reiser videre til Nordvest-Spitsbergen. Endre, Anne og jeg reiste med tre snøskutere, tre store tresleder og en ekstremslede. Med andre ord, vi var tungt lastet. Trygve tok flyet til Ny-Ålesund.

Været var ikke veldig bra. Tett snødrev og vind gjorde sikten til ca null. Vi hadde ca 260 km foran oss, og turen østover inn Adventdalen og videre nordover via De Geerdalen var preget av hardpakket snø og det ble en humpet fornøyelse.

Helt i enden av De Geerdalen og i fint driv får jeg et glimt av at noe som ser ut som det faller av sleden til Endre som er foran meg. Jeg gjør en unnamanøver i ren refleks og den tunge tresleden bak meg får en sidelengs trøkk på bakre høyre mei. Det resulterer i at den brått og brutalt vippes rundt og havner opp ned. Anne som er like bak meg ser kun at det virvles opp snø og rekker bare så vidt å trykke inn bremsen før hun treffer sleden min med stor kraft. Hun hopper av skuteren sin som velter.

Resultatet er nedslående. Min første tanke er om alt er bra med Anne, men da jeg hører hun banne høylydt under hjelmen er jeg sikker på at alt er vel med henne. Verre er det med tresleden. Det ligger en del store fliser strødd rundt, den bakre meien er ødelagt og den fremre delen ble ødelagt da Anne kjørte inn i den. Annes skuter er også ødelagt i forstillingen og styret er skjevt, men den lar seg kjøre.

Vi har ikke annet valg enn å få Annes skuter opp igjen, sleden hennes på plass og Endre og jeg bruker alle våre krefter på å få vippet rundt min slede som nå er å likne en favn med ved. Dermed kan vi lesse av sleden til Endre og min slik at vi får fraktet min slede på Endres slede tilbake til Longyearbyen. Staget på Annes slede ble bøyd i kollisjonen så vi bytter staget fra min slede til hennes slede.

Vi ringer han vi har leid min slede av og avtaler at vi kan hente en ny. Vi returnerer til Longyearbyen, og på veien rister de to fremre meiene på min slede i stykker slik at den nå virkelig bare er en haug med ved. Vi setter fra oss restene hos utleier og tar med oss en ny slede. Anne får konstatert at hennes skuter må repareres og at vi ikke kan vente den ferdig før kl 11 dagen etter.

Vi ordner meg en natt til på hybelen, pakker ut og stikker opp på kroa for å spise en middag og ta en øl. Faen.

Skuterhavari og dyp snø

Longyearbyen tirsdag kl 1130: Anne, Endre og jeg er endelig klar for avreise og et nytt forsøk på å komme oss til Ny-Ålesund. Været er langt bedre, ca. -14 grader og sol med spredte skyer. Vi dundrer av gårde inn Adventdalen, gjennom Helvetiadalen og ut De Geerdalen.

Vel fremme ved vårt ufrivillige depot fra dagen før laster vi på sledene og kjører videre over Sassenfjorden nesten inne ved Tempelfjorden, over land ved Gipsvika og inn Billefjorden.

Nesten innerst i fjorden ligger den nedlagte russiske gruvebyen Pyramiden. Jeg tar noen bilder av dette mytiske stedet og tenker på Kjartan Fløgstad flotte essaysamling «Pyramiden. Portrett av ein forlaten utopi».

Vi kjører videre over Dicksonland, ut på Dicksonfjorden, over Ekmanfjorden og opp Bardebreen. Her møter vi vanvittige mengder snø og Anne og jeg sliter med våre sterke men kortbeltede skutere. Endres Bearcat klarer brasene og er nødt til å ta sledene våre opp de verste bakkene. Talløse ganger setter vi oss fast i snøen, og når vi går av skuterne synker vi til knes i puddersnø. Ordren er å ikke stoppe, men når vi ikke har noe track på GPS-en så må vi stoppe i ny og ne for å navigere. Alltid koster det oss svette.

Ved en bratt bakke må Anne bytte drivrem på skuteren sin, og noe senere i bunnen av en annen bratt bakke hvor jeg akkurat har satt meg fast nesten oppe, så får hun lekkasje i kjøleveskesystemet. Vi ofrer termosvann og klarer å komme oss opp på kammen ved Ahlmannfjellet, men vel oppe og på vei ned mot Sveabreen så klarer ikke Annes skuter noe mer.

Vi blir nødt til å sette igjen hennes skuter, en ekstremslede og en treslede. Solen skinner fortsatt, men det er blitt kveld og vinden hyler rundt oss. Snøen pisker og det begynner å bli kaldt. Vi fortsetter gjennom Kongsvegpasset på ca 800 høydemeter på et voldsomt skavlet underlag tross mye snø. Vi kommer oss ned på breen som heter Kongsvegen og etter å ha kjørt langs den flotte blåisen på Kongsbreen kan vi kjøre det siste kalde stykket inn til Ny-Ålesund på fjordisen i Kongsfjorden. Endelig!

For en vanvittig flott tur og naturopplevelse tross alle uhell! Jeg skrek av glede inne i hjelmen ved flere tilfeller av hvor flott det var. Helt fantastisk å kunne få oppleve dette!

Klokken ble 2145 før vi kunne stoppe skuterne og få oss en velfortjent middag i kantinen på Kings Bay. Rart å være tilbake her ett år senere. Alt er som før, bortsett fra noen nye ansikter og at kaffemaskinen er flyttet.

Komplikasjoner i kø

En ny, vakker og moderat kald dag rant på Ny-Ålesund. Solen skinte og gradestokken viste -14 grader. Dagens oppgave denne onsdagen var å hente Annes snøskuter samt en treslede og en ekstremslede oppe i passet på Ahlmannfjellet mellom Bardebreen og Sveabreen, ca 50 km unna Ny-Ålesund.

Anne ble igjen i Ny-Ålesund mens Endre, Trygve og jeg reiste innover Kongsvegen med en ekstremslede med et par kanner bensin på slep. Planen var å laste Annes skuter på en ekstremslede og kjøre hele stasen til Ny-Ålesund. Vi var allerede forsinket fordi vi ikke hadde fått ut skuteren til Trygve som han låner fra den tysk-franske forskningsstasjonen AWIPEV. Skuteren var ute på tur og ble stående fordi den frøs. Dermed var klokken allerede blitt 1420 før vi reiste ut.

Men været var fint og vi koste oss oppover breene. Vi kom oss over høyeste brepunktet Kongsvegpasset på over 800 høydemeter og ned Sveabreen før vi kom til passet hvor skuteren og sledene stod. Alt stod som vi forlot det dagen før.

Vi tippet skuteren til Anne over på siden, gravde ned ekstremsleden et stykke, la et par jerrykanner under bunnpanna på skuteren og vippet den opp på sleden. Det gikk nesten smertefritt, og etter noen runder med strammeband hadde vi skuteren på plass. Dessverre var ikke balansepunktet på sleden helt optimalt, så Endre var litt skeptisk da vi satte den på Trygves skuter som Endre for anledningen skulle kjøre. Trygve tok Endres skuter med en ekstremslede bak, jeg tok den tunge tresleden.

Det bar ned den bratte bakken til breen og oppover mot Kongsvegpasset. Et stykke på vei falt sleden med skuteren av. Den hadde slitt seg fra tilhengerfestet på Trygves skuter. Igjen måtte vi stoppe for en mindre reparasjon. Vi tok da avgjørelsen om å laste av skuteren til Anne og taue den. For å gjøre dette må man fjerne drivremmen.

Endre satte Annes skuter bak sin egen skuter mens Trygve tok de to ekstremsledene på sin. Heldigvis fant vi en måte å koble de to etter hverandre på. Vi startet opp igjen i dypsnøen mens vinden hylte. Da vi var kommet nesten opp til Kongsvegpasset falt plutselig tresleden av skuteren min. Jeg fikk signalisert til Trygve om at noe var galt og han kom tilbake. Hele tilhengerfestet var blitt revet av skuteren min! Våre ulykker skulle visst ingen ende ta!

Etter en kjapp rådslagning hektet vi tresleden på Trygves skuter og lot ekstremsledene stå igjen og kjørte videre. Vi møtte Endre som bare måtte riste på hodet av alle våre ulykker. Han mente han kunne hekte på de to ekstremsledene bak Annes skuter og som sagt så gjort. Dermed var hele følget slik: Endre foran med Annes skuter på slep som igjen hadde to ekstremsleder på slep; Trygve med tresleden på slep; og jeg uten noen ting bak.

Nå gikk resten av turen fint og klokken 2030 var vi atter tilbake i Ny-Ålesund. Fortsatt hadde vi reparasjonene igjen og Knut Breivegen – tidligere Kings Bay-ansatt, nå på ferie i Ny-Ålesund – tok på seg jobben uten å mukke. Endre og jeg ble med bort i verkstedet hans hvor vi fikk sveiset på igjen og forsterket tilhengerfestet. Han sveiset også litt på sledekroken til den ene ekstremsleden som nesten var slitt over. Takk til Knut! Annes skuter måtte vente til dagen etter.

Heller ikke denne gangen var vi tidsnok til middag, men mat stod klar til oss da vi endelig kunne sette oss ned for å spise ca klokken 2130. Nok en hektisk dag var over.

Avreise og leirslagning

Fredag 24. april reiste vi endelig fra Ny-Ålesund med mål om å få satt opp base camp oppe i Satellittpasset på Nordvest-Spitsbergen, vel 12 mil unna. Anne, Endre, Trygve og jeg, samt Marcus og Moritz fra AWIPEV (French/German Arctic Research Base) reiste nordover over fjordisen på Kongsfjorden.

Marcus og Moritz hadde med seg et ekstra fat bensin som de skulle sette ut som depot noen få mil unna base camp slik at vi har å bruke på våre turer rundt i nærområdet og på vei tilbake til Ny-Ålesund i midten av mai. Vi hadde alle tunge sleder og turen opp på breen var tøff. Flere satte seg fast i den dype snøen, men etter graving og svette klarte vi å komme oss opp.

På den store breen Isachsenfonna i vanvittig flotte omgivelser inntraff vår neste lille katastrofe da staget på Marcus slede røk. Vi bandt det sammen, og etter et par stopp med nye runder med tau holdt det i alle fall til vi fikk satt av fatet med bensin og hadde sagt farvel til Marcus og Moritz på Loütbreen ikke langt fra vår port inn til Satellittpasset, det bratte Teltpasset. Klokken var blitt nærmere 2000 og gradestokken krøp godt under -20 selv om solen skinte fra skyfri himmel. Vi spiste litt og begav oss ut på den siste biten inn til Satellittpasset.

Vel fremme, nærmest på stedet der vi hadde base camp i fjor stoppet vi skuterne og begynte leirslagningen. Det tok sine timer og godt over midnatt var vi sånn passelig ferdig. Godt var det endelig å kunne krype inn i soveposene og tenke på de vanvittig flotte brefallene vi hadde sett i løpet av dagen, glitrende i blågrønn is; de vanvittig store snødekte breene med enslige isbjørnspor over; forrevne fjell med flotte snørenner og pinakler. Og kulda som sniker seg inn under huden på en, men som man på en måte blir vant til.

Rekognosering og henting av depot

Dagen etter, på lørdag, var det like vakkert vær. Selv om leiren ikke var helt på stell måtte vi utnytte finværet og komme oss ut på rekognoseringstur. Vi måtte også hente bensin og parafin på depotet nede ved Lloyds hotell. Kvelden før var kald uten parafinovn i teltet og -28 grader utenfor.

Nok en gang kunne vi bevege oss alene i et fantastisk flott område. Det slo meg at det ikke er lukt her oppe på denne tiden. Kulden setter en effektiv stopper for det. Bare oss mennesker og våre maskiner lukter. Vi kjørte ned den store Lilliehöökbreen og svippet innom Kuttefjella, et fjellmassiv bestående av toppene Munken (som er det høyeste fjellet på Nordvest-Spitsbergen med sine 1205 moh) og Munkehetta (1135 moh).

I fjor forsøkte vi forgjeves å komme på toppen av Munken, men dette året burde vi klare å lykkes. Toppene har de karakteristika som gjør dem interessante for forskningsarbeidet, og det er det våre rekognoseringsturer avføder; oversikt over topper og adgang til topper med vitenskapelig interesse.

Etter å ha tøffet rundt noen timer satte vi kursen ned mot Lloyds hotell for å bunkre opp med bensin og parafin. Lloyds var som den var i fjor: oransje og fin. Vi spiste en forsinket lunsj før vi fylte jerrykannene våre. Så fikk vi den gode idé å ta en tur bortom Camp Zoe, en hytte i nærheten som ingen har vært på vinteren på fire år på grunn av for dårlig is.

Etter en kjapp test av istykkelsen med øks kunne vi konstantere at det ble tur over fjordisen på Krossfjorden. Camp Zoe lå der i sollyset liten og unnselig, men med en vanvittig utsikt. Dessverre var den blitt skadet av vann fra den nærliggende bekken, og hadde en sterk eim av parafin innendørs. Uansett så var det gøy å se et yndet reisemål for ny-ålesundere.

På veien tilbake stakk vi innom en fjordarm og så det brutalt vakre brefallet på Tinayrebreen. Få har vært her inne og det skal sies at vi satte stor pris på synet. Nok en gang ble det sen kveld før vi kunne krype inn i posene, og nok en gang krøp vi inn tilfredse og mettet av inntrykk.

På toppen av Nordvest-Spitsbergen

Søndag var det duket for en vanvittig topptur! Munken (1205 moh), vår nemesis fra i fjor, hvor kulde og ustabil snø gjorde at vi måtte snu, sto endelig for tur. Været var strålende, kaldt, men med sol fra skyfri himmel. Vi fant drømmerenna til topps, bratt og grei snø.

Endre og Trygve hadde med seg ski og fikk en heidundrende tur ned. Jeg filmet fra alle vinkler og kanter, mens Anne var mest opptatt av stein. Og selvsagt fikk vi med oss steinprøver, både fra toppen og på skulderen under trimline (antatt høyeste erosjonsgrense fra breene under siste istid).

Vi hadde en fantastisk tur med lunsj høyt oppe i renna med en utsikt jeg unner alle friluftsinteresserte. Hele det vanvittige Nordvest-Spitsbergen lå for våre føtter med sine forrevne fjell pekende fra et hav av hvit snø og is opp mot en asurblå himmel.

Rasfare på Munkehetta

Mandag ble brukt på mer rekognosering. Vi var noe tappet etter bestigningen av Munken på søndag, så vi tok noen turer rundt i nærområdet og lokaliserte nye mål. Blant annet Kaffitoppen pekte seg ut som en fin tur. Tirsdag gikk vi for Munkens nabo i Kuttefjellmassivet; Munkehetta.

Godt og vel halvveis oppe i renna kjente vi at snøen var noe usikker, og tok derfor en rutsjeblokktest for å sjekke skredfaren. Vi ble ikke beroliget og snudde etter en kort rådslagning. Shit!

Vi tok en runde rundt fjellet og angrep den sørvestre skulderen med isøkser og stegjern opp en vanvittig smal og bratt renne som etter svette minutter på tynn og dårlig snø endte i en toppskavl med utsikt. Vi fikk tatt våre steinprøver og listet oss forsiktig ned den ennå mer snøfattige renna med islagt stein. En svært spennende tur!

Ufrivillig retur

Vi måtte torsdag se det uunngåelige i øynene: verken Trygves skuter eller aggregatet startet. Vi måtte reise til Ny-Ålesund for å bytte aggregat og skuter. Aggregat må vi ha for å lade opp batterier til satellittelefon og fotografiapparater, slik at vi får gjort jobben vår.

Onsdag var været slett. Snøstorm er ikke hyggelig for verken telt eller mennesker. Vi brukte dagen på å bygge levegger og forsøksvis fikse skuter og aggregat, uten hell. Ellers var teltlivet hyggelig som vanlig.

Torsdag tok vi altså turen ned til Ny-Ålesund etter å ha ringt UNIS for å få de til å sende et nytt aggregat, noe de også gjorde. AWIPEV skaffet oss også en ny skuter. Flinke folk. Turen ned fra base camp gikk forrykende fort og greit, med et lite unntak av Teltpasset som er bratt å kjøre selv med Endres Bearcat-skuter; 300 kg skuter på slep i dyp snø er ikke morsomt. Men etter gjentatt sporkjøring gikk det hele akkurat.

Etter fire timer på farten i et fantastisk vær kunne vi igjen kjøre inn i Ny-Ålesund; Trygve på Annes skuter, Endre med Trygves skuter på slep, og jeg med en ekstremslede lastet med aggregat og ekstra jerrykanner.

Og vi rakk middag! Fredag reiste vi tilbake til base camp.

Teltliv

Den nå usynlige linjen mellom himmel og snødekt bre synliggjøres i pulser av en rytmisk forekomst av et rødlakkert spadeblad. Det før så slette landskapet perforeres av våre flittige og rastløse hender. Et skikkelig toalett (dokatedral) skal erstatte vårt nåværende enkle hull, hvor både underbukser og kroppslige folder og hulrom har blitt fylt av finkornet driftsnø. En nødvendig fryser – siden temperaturen har steget fra -28 til +1 grad – er også gravd ned i snøen.Vårt snøgulv inne i det 13 kvadratmeter store militære lagteltet er i ferd med å smelte ned, og stabiliserende plankebiter understøtter både parafinovn, feltsenger og kjøkkenbenk. Sakte men sikkert brytes våre naturgitte nære omgivelser ned i takt med humør og tiltakslyst. Soveposen blir ens beste venn og brakkesyken utsetter utførelsen av de mest primære kroppslige behov.

Vel, fullt så ille er det vel ennå ikke fatt med oss, men når stemmen fra UNIS via satellittelefon formidler at været også fremover tvinger oss til inneliv, da er det fare for at vi blir nødt til å finne på noen sprell. Etter hva jeg hører det summes om, så innebærer dette kanskje ski, tau, skuter og et svært hopp. Vi får se. I morgen kanskje?

Våre tindeeskapader uteblir for en stund i alle fall, og muligheten for en tur til fangstasjonen Mushamna og Germaniahalvøya for å ta prøver fra store flyttblokker (kjempesteiner fraktet dit av breene) synker i takt med temperaturens økning. Sjøisen svikter og den trange og skredutsatte Verdalen som er alternativet frister heller ikke. Kanskje kan vi ta noen lette topper som ikke er skredutsatte. Vi får se. I morgen kanskje?

Helt Texas: knall, fall og overvann

Etter et par lange dager i telt var været såpass bra mandag at vi kunne ta en tur nordover til et stort flatt område helt nord på Nordvest-Spitsbergen som heter Reinsdyrflya. Området er interessant på grunn av en del svære såkalte flyttblokker, kampesteiner som breene har tatt med seg på sin ferd ut mot sjøen. Bergarten i disse steinene er for det meste den samme bergarten som de fjellene vi jobber på oppe på breplatået.Etter sen frokost reiste vi av gårde nordover langs Raudfjordbreen. Endre navigerte oss bra gjennom sprekkområdene og vi kom oss uskadd frem til Raudfjorden. Deretter tok vi østover til Liefdefjorden og Texas Bar, en liten hytte vi også besøkte i fjor.

Vi tok en rolig lunsj på taket av denne lille hytten fra 1927 før vi fant frem fem jerrykanner med bensin som vi hadde lovet en privatperson å bringe tilbake til Longyearbyen; slike depot kan ikke stå lenge i nasjonalparken. Deretter satte vi oss på skuterne igjen og reiste nordvestover til Reinsdyrflya.

Lyset stakk så vidt frem fra skyene over det flate og hvite landskapet, bare avbrutt av små prikker som ga oss et hint om at det halvveis skulte seg en flyttblokk under snødekket. Vi fikk samlet inn tre prøver; nummer10, 11 og 12 (nummerert fra fjoråret). Prøve nummer 11 skulle bli spesiell.

En svær flyttblokk splittet i flere store seksjoner ga Trygve en liten buldreutfordring. Han ville på toppen (det er best å ta steinprøver på toppen av steinene og hvor det ikke er snødekke), og på det siste flotte flyttet hvor han skulle svinge seg opp på toppen, fire meter over bakken, løsnet en stor 40 kilos stein fra flyttblokka han holdt i. Trygve falt.

Heldigvis traff han ikke sideseksjonen med hodet, men fikk skjøvet seg vekk med hendene før han deiset i bakken. Han kom seg raskt på bena, men hadde sterke smerter i venstre kne. Dessverre skulle det vise seg at det ikke skulle bli bra igjen med det samme heller.

Tilbake på Texas Bar spiste vi middag før vi bega oss på hjemveien. Som i fjor kjørte vi over Liefdefjorden og inn på østsiden av Monacobreen. Over fjorden var det grei is, det sjekket vi ved et par tilfeller, men det var vanvittige mengder med overvann.

Endre kjørte i tet med Trygve på slep, med undertegnede som tredjemann belastet med en treslede, før Anne fulgte på bakerst. Vannspruten stod som en geysir opp bak skuteren og gjorde det meste dyvått. Rett før land var det utrolig mye overvann og jeg sto helt framme på skuteren for å få tyngden vekk fra beltet mens jeg ga full gass. Det gikk akkurat.

I overgangen mellom fjord og land lå et belte av is, og jeg kunne i min stående vannskuterstilling se Endre hoppe på land med sin store skuter. Trygve kom seg velberget på land før jeg smalt over isen på skeive og kom meg trygt i land. Anne fulgte på. Jeg tør ikke tenke på hvilken våt affære det ville blitt om vi hadde satt oss fast der ute.

Resten av turen opp Monacobreen gikk bra på GPS-track fra i fjor, vi rundet Strengehagenfjellet, kjørte opp Loüetbreen og passerte Teltpasset i whiteout. Så var vi tilbake i leiren på Satellittpasset hvor vi fikk lagt en stivbent Trygve. Klokken var blitt to på natten.

Toddy på Kaffitoppen

Etter dagers intens graving var endelig dagen kommet da vi kunne åpne Satellittpassets dokatedral. Fire meter ned i snøen, med lang gang og full ståhøyde i avtredet, komplett lydisolert og med armlener til en lettere funksjonshemmet Trygve. Livet i leiren var nå komplett, fra inntak til uttak, selv om én skuter og aggregatet igjen har feilet.

Onsdag 6. mai lot vi Trygve fortsatt slikke sine sår i leiren og gikk til Kaffitoppen, Endre, Anne og jeg. Flott tur i fantastisk vær! Varden på toppen fortalte oss at det hadde vært folk der før, faktisk helt tilbake i 1906, hvor de tok sin kaffepause. Vi hadde glemt kaffe, men tok vår sedvanlige solbærtoddy og skålte med fortidens helter.

Dagen etter reiste vi på rekognosering rundt omkring i området rundt Kaffitoppen mot vestkysten. Heldigvis kunne Trygve være med oss igjen, om enn haltende. Ved Huriefjellet fikk vi endelig muligheten til å kjøre litt ski før vi reiste tilbake leiren. Føret var helt vanvittig bra med ti cm styresnø på hardt underlag.

8. mai sto Nissenfjellet for tur, en tagget perlerad ut mot det isfrie havet. Været holdt fortsatt og vi koste oss skikkelig mens alkekongene lo seg i hjel mens de patruljerte fjellsidene. Det har skjedd store forandringer her oppe på kort tid. Snøen smelter, det har kommet istapper på fjellene og snørennene har mange steder fått mørke skygger under seg av vårlig matthet. Naturen lever i mye større grad, og vi føler oss ikke lenger så alene her oppe.

26 timer på farten

Om morgenen den 9. mai innledet vi et maratondøgn med at Endre og jeg stakk opp på Wegenerfjellet ved Lilliehöökbreen for å hente steinprøver mens Anne og Trygve dro videre til Lloyd hotel for å bunkre opp med bensin og parafin. Vel hjemme i leiren klokken 2000 bestemte vi oss for å prøve å reise til fangststasjonen Mushamna etter middag (som var det første måltidet etter frokost den dagen) for å besøke den ensomme fangstkvinnen Linda og hente steinprøver på Andréeland. Som sagt så gjort.

Rett etter klokken 2300 reiste vi over Teltpasset og Monacobreen, ned Friedrichbreen, ut på grei is på Bochfjorden og over Woodfjorden. Vel i havn etter over en time mellom iskoss og overvann kjørte vi inn Verdalen, gjennom et trangt pass, over i Junkerdalen, ut i Jacobsenbukta, og langs tyskervarden til Lagunen ved Mushamna. Der fikk vi på tvers av lagunen kontakt med Linda på satellittelefon. Isen over fjorden var for dårlig, vi var nødt til å ta en ny vei.

Vi kjørte tilbake over Jacobsenbukta, opp Georgbreen, videre over Ottobreen og til Mushamna. Dette tok oss ytterligere to timer og klokken var blitt 0715 da vi endelig kunne parkere skuterne på tunet på den legendariske fangsstasjonen Mushamna, bygget av Kjell-Reidar Hovelsrud i 1987. Linda tok imot oss gledesstrålende, noe også hundene Tuna, Tundra og Frost gjorde. Anne og Linda er gamle venner fra Ny-Ålesund, og Endre tilbrakte tre mørke, men lykkelige måneder her i vinter. Se Lindas blogg på http://mushamna.blogspot.com.

Linda hadde middagen klar naturligvis (klokken åtte på morgenen) og vi åpnet en champagne til ertesuppen og tok rødvin til reinsdyrgryten (reinsdyret selvsagt skutt av Linda i området). Veldig god mat og fantastisk gjestfrihet. Vi følte oss som grever, selvsagt med en viss utmattethet etter ett døgn på farten. Ved ellevetiden på formiddagen gikk vi til sengs. Vi hadde klart å komme oss til Mushamna, et vanvittig avsideliggende sted, selv på Svalbard, med tonnevis av sjarme.

Linda fangster polarrev, rein og sel, når hun ikke jager vekk isbjørn fra kjøttstativet og hundene. Det er tøft å leve alene her oppe, men heldigvis får hun besøk av venner i ny og ne. Hytta er laftet av drivtømmer og innredet som en blanding av verksted og hytte; hjemmekoselig og praktisk.

Over fjorden i vest ser vi opp på de spisse taggene av arbeidsområdet vårt. Været er vekslende og vi får se når vi tar returen. Isen over fjorden er nok definitivt ikke så bra lenger, så vi må nok reise lenger inn i fjorden på returen. Vi har uansett en mulighet til endelig å få sett isbjørn. Vi får se. Enn så lenge tror både Trygve og jeg at isbjørn ikke egentlig finnes.

Mushamna

Midt mellom havet og himmelen ligger det en tynn stripe land i et hakk vest på Andrée land, øst for Woodfjorden som skiller denne delen fra vårt feltområde vest på Nordvest-Spitsbergen. På denne tynne stripen land ligger Mushamna, en laftet hytte av drivved bygget med entusiasme og engasjement for et liv som innebærer en del justeringer av dagliglivet i forhold til det normale fastlandslivet.

Aggregat, vindmølle og solcellepanel bidrar til strøm; på vedovnen putrer smeltet vann fra snø mens hjemmebakte brød heves. På veggene henger reinsdyrhorn, polarrevskinn, selskinn, verktøy, kart og kort fra venner og kjente.

Klokken er blitt midnatt, vi har hentet en steinprøve fra en flyttblokk like ved, vært innom bistasjonene Fiske bay og Gråhuken lenger nord, sett over mot Spitsbergens nordligste punkt Verlegenhuken og den lange Wijdefjorden som skiller Nordvest-Spitsbergen fra Nordaustlandet hvor fangsstasjonen Austfjordneset ligger (hvor Stein P. Aasheim med familie var fangstfolk for noen år siden), og nå er det middag.

På bordet står det selvfisket ishavsrøye og kjøtt fra Storkobbe skutt utenfor på isen. Maten smaker deilig og latteren sitter løst. Jeg skulle gjerne ha sagt at isbjørnen lusket utenfor rundt hytta, men det kan jeg dessverre ikke. Den glimtet dessverre med sitt fravær, selv om Linda dagen før vi kom så fire stykker, og til og med to som parret seg.

Hundene ligger dovne på sine små hundehus utenfor. Det er lavtrykk og røyken slår ned i ovnen og brer seg ut over det kombinerte kjøkkenet og oppholdsrommet. Utenfor står kjøttstativet med tørket selkjøtt og en død havhest. Stigen ligger ved siden av, noen isbjørner klarer nemlig å komme seg opp på stativet via den. Det er et hardt liv å rusle rundt i dette vanvittig storslåtte landskapet på jakt etter mat, og en snarvei til føden er selvsagt kjærkommen.

Timene tikker av sted. Vi har snudd døgnet for en stund siden, og datoen på klokka samsvarer ikke lenger med opplevd døgn. Men det er ikke så viktig. Sola skinner bak et slør av skyer, og naturen følger sin egen rytme.

Sola varmer på taket, og etter noen timers søvn på morgenkvisten, litt vedkløving, et mislykket forsøk på forlengelse av pipen og reparasjon av den eksterne antennekabelen til satellittelefonen, så sitter vi og slapper av i sola.

Isen smelter på fjordene, og med dystre værutsikter fremover er vi i løpet av kvelden og natten på mandag nødt til å returnere til vår teltleir i Satellittpasset. Nok en minneverdig opplevelse føyer seg inn i den lange rekken av sådanne her på Svalbard. Og takk til den ensomme fangstkvinnen Linda for gjestfriheten.

Episk reise: på hengende håret fra Mushamna til teltleiren i Satellittpasset

Det er natt til tirsdag 12. mai. Fremfor oss ligger grushaugene mange og høye som mørke majesteter. Veien fra innerst i Woodfjorden og opp til bremassivet Holtedahlfonna via brearmen Vonbreen er en labyrint av morener. Men verst er det at isen ikke ligger på brevannet foran breen lenger, og at breelvene samler seg og renner i en mørk blå stripe ut på fjorden og strekker seg ut på denne i en fin meanderbue. – Finner vi ingen annen vei ut herfra må vi hentes med helikopter, sier Anne.

Vi ser litt betenkte på hverandre, Endre, Anne og jeg. Endre og jeg har akkurat hatt en rekognoseringstur innover morenemassene, og resultatet er nedslående. Trygve dupper av i en merkelig stilling på noen halvstore steiner. Det er midt på natten, men lyst som dagen.

Den vanlige veien ut fra Woodfjorden nå som isen over Bockfjorden ikke er trygg, er stengt for oss. Våren er skikkelig i anmarsj, og hvis vi hadde ventet lenger i Mushamna er det ikke sikkert at vi hadde kommet oss ut før sommerbåten kommer. Værmeldingen viste at det skulle komme mer snø neste dag, og være fortsatt mildt. Å kjøre skuter på Woodfjorden nå etter et snøfall var det ingen som ville.

Kjølevæskelekkasje?

Vi ventet til etter elleve på kvelden før vi reiste fra Linda og hennes Mushamna. Vi håpet på bedre snøforhold sent på dagen, men det hjalp ikke. Snøen var pill råtten der nede ved sjøen, og isen nord i Woodfjorden var i ferd med brytes opp. Vi hadde ingen tid å miste.

I bakkene opp Ottobreen spyttet skuteren min plutselig grønn kjølevæske. Jeg stoppet for å kjøle den ned med snø. Var det blitt lekkasje eller hadde den bare kokt og kjøleveske hadde kommet ut av overtrykksslangen? Vi fikk kjøre videre for å finne ut av det, nærmest i blinde i det flate lyset. Det virket heldigvis som om alt var i orden.

Vi kjørte ned den bratte brefronten fra Ottobreen, og Trygve satte seg fast i de trange passasjene mellom morenehaugene foran Georgbreen. Kneet plaget ham fortsatt; ikke lett å kjøre skuter i vanskelig terreng uten å være i stand til å bøye venstre kne. Vi kom oss over Georgbreen også, og kjørte ut i Junkerdalen.

Råtten snø

Junkerdalen ble et mareritt. Snøen langs elveleiene var råtten, og elvene var i ferd med å gå opp. Endre og jeg kjørte et stykke for å finne en vei ut. Vi halte det vi kunne i skuterne på det skrå underlaget for å holde retningen mens nederste ski grov seg ned i snøen. Ikke stoppe, for da ville vi sette oss fast. Det flate lyset gjorde det ikke enklere for oss. Vi måtte gå av skuterne gang på gang for å undersøke til fots hva som ventet oss. Vi sank til over knærne i våt snø og de varme skuterdressene ble en svett byrde.

Vi returnerte til de andre, hektet på sledene og gjorde et forsøk. Anne, som av og til satt på med Endre, av og til kjørte den tredje skuteren (Lindas) måtte vente. Jeg kom meg over med et nødskrik og et påfølgende seiersskrik. Endre og Trygve fulgte på før Endre returnerte og hentet Anne.

Skutervelt i Verdalen

Den trange kløfta foran Verdalen gikk greit, selv med vanskelige kjøreforhold, men i den trange Verdalen veltet Endres store og tunge skuter. Med Anne bakpå blir den for baktung og vanskelig å styre i det flate lyset som skjuler skavler og forsenkninger i snøen. På nytt måtte vi grave, skyve og banne.

Resten av turen ut til Verdalspynten og Woodfjorden gikk greit, selv med råtten snø og bunn gass på skuteren. Vi brukte faretruende mye bensin, og det var først nå vi forventet virkelig trøbbel; et par mil med overvann på Woodfjorden ville bety et par timer med full konsentrasjon, bunn gass og kliss våt skuterdress.

Men lykken så ut til å ha snudd seg etter en kjapp «lunsj» bestående av kjeks og sjokolade sånn ved tretiden på natta. Isen var uten overvann og over 30 cm tykk. Vi takket den sure vinden som hylte rundt ørene våre og la i vei. Kanskje ville vi klare å komme oss tilbake til leiren i Satellittpasset allikevel?

Vonbrotne foran Vonbreen

Men så sto vi altså vonbrotne foran Vonbreen. Klokka var seks på morgenen, og vi visste ikke veien ut. Vi kunne nærmest høre den ydmykende lyden av helikopterklapring.

Anne og Endre fant en mulig løsning på kartet; neste brearm, Elnabreen, så flat og sprekkløs ut på kartet, mon tro om den lot seg kjøre? Etter å ha omgått elven fra Vonbreen utpå fjorden kom vi igjen til stengt morenedør foran Elnabreen. Anne og jeg satte ut for å se etter en mulig vei inn til breen.

Vestsiden var stengt av overvann, men østsiden, gjennom en labyrint av morenehauger, lot seg kjøre. Lykkelige kunne vi komme tilbake med gode nyheter. Men ennå var vi ikke engang halvveis hjemme, og den våryre naturen hadde mer oppe i ermet.

Whiteout

Vel oppe på breen satt vi plutselig i total whiteout. Én ting er å kjøre opp en uutforsket bre i helt flatt lys uten GPS-spor, noe annet er å kjøre den i whiteout. Endre la inn punkter på GPS-en og dundret fryktløst av gårde. Vi kom oss opp på Holtedahlsfonna og etter hvert inn på et GPS-spor fra i fjor.

Endre økte farten, og i total hvithet feide vi gjennom det konturløse landskapet i 80 km i timen. Det var bare å følge på, å miste noen av syne gjorde det vanskelig å finne frem. Vi ble etter hvert trøtte, og rytmen fra snøskuteren, dunkene fra sleden bak, og Annes ryggsekk i snøføyka foran var meget søvndyssende; hjernen spilte meg noen puss, men jeg holdt farten.

I den usynlige overgangen mellom Isachsenfonna og Monacobreen kom konturene tilbake. Kjente fjell dukket frem, og vi var snart ved depotet vårt ved Strengehagenfjellet. Og godt var det. Min skuter klaget over tom bensintank. Heldigvis hadde vi ennå 20 liter på sleden i nødsfall.

Vi fylte opp skuterne og fem jerrykanner (á 20 liter) før fatet (200 liter) var tomt for bensin. Deretter kjørte vi det siste stykket til leiren via Loüetbreen, over Teltpasset og ut på Lilliehöökbreen.

Teltkjenning

Tolv timer etter at vi tok farvel med Linda og hundene på Mushamna kunne vi stavre oss på stive ben inn i teltet. Alt var som da vi forlot det, og ikke lenge etter smeltet snøen som skulle gi oss varmt vann til Real turmatpakningene.

Jeg tror vi alle sovnet et øyeblikk før middag, men det smakte allikevel himmelsk da vi først fikk i oss maten. Tolv timers hardt arbeid med bare litt vann og sjokolade til blir man ikke feit av. Nå verket hele kroppen etter søvn, og litt etter klokken tolv på ettermiddagen falt vi alle i dyp søvn.

Ved 0200-tiden onsdag var vi alle våkne igjen. Vinden rev i teltet, og utenfor hadde nysnøen lagt seg til på nye og uvante steder. Ingen grunn til å gå ut av soveposen denne dagen/natten.

Sveve over vatna

Et sammentreff dette, at både Endre og jeg har tatt med oss Ragnar Hovlands vidunderlige bok «Sveve over vatna» fra 1982 på turen? Helt sikkert, eller kanskje ikke, både Anne og Bjørn André snakket visst mye om den på feltarbeidet i fjor, og Endre fikk den av dem. Kanskje det har ligget i underbevisstheten både til Endre og meg?

Turene over breis og overvann får i alle fall en ny mening når Hovland et sted i boka skriver:

Mennesket, tenkte eg, dette underlege dyret som svevar over vatna. Det går både opp og ned med det, men ein sjelden gong når det heilt svimlande høgder av stordom.

Ragnar Hovland, «Sveve over vatna»

Vi har snart kommet til slutten av vår reise i Svalbards ødemark, og vi har opplevd fantastiske ting. Opp- og nedturer i et vilt tempo, avløst av sløve teltdøgn. Om vi har utvist storhet er jeg usikker på, men det har føltes slik gjennom kulde, bratte snørenner, overvann, teknisk trøbbel, og ikke minst reiser til noen av verdens siste utposter.

Mushamna legges ned som fangststasjon etter Linda og vi skal snart pakke teltet i Satelittpasset og forlate breen slik den var da vi kom, kanskje med et unntak av et hull i snøen som skal bære preg av eksplosjon og brann; dokatedralen skal dø en verdig og voldsom død.

Vi avslutter, og våren, som alle steder innebærer det nye friske, skal drepe vinterens vakre grep om dette området. De sommerstengte breene skal igjen stenges, og naturen skal kort og hektisk snappe etter den nesten varme sommerbrisen en stakket stund før igjen snøen legger seg og fôrer den kanskje ikke så evige isen.

Men for oss spiller det ingen rolle. Vi skal sakte gli vekk fra vinteren, og inn i våren. Jeg skal snart være tilbake hos min elskede Marianne, vår katt Bacchus og resten av familien på et sommerlig Slependen. Det gjør ingenting å forlate et eldorado når porten inn i fremtiden er bevokst med duftende eføy, nesten lik den jeg skal se henger på veggene av Store studio når jeg nå snart skal tilbake på jobb på Marienlyst.

Men ennå skal mange ting skje her oppe i alt det hvite. Vinden skal løye, alt utenfor skal graves frem, og vi innenfor må igjen få et grep om dag og natt, og komme oss ut av soveposene. Klokken har sluttet å si meg når jeg skal sove eller være våken; forvirringen er til stadighet stor over hvilken dag det egentlig er, og vi bryr oss egentlig ikke.

Jeg plukker frem en ny bok fra min personlige kasse og tenker på 17. mai-toget i Ny-Ålesund. Det blir en opplevelse det og.

Episk reise II: retur til Ny-Ålesund

Fredag 15. mai skulle ikke bli Annes dag. Allerede da hun hadde satt seg fast for niende gangen på turen nedom Lloyds hotell for å sette fra oss en del utstyr til avhenting med båt senere, var hun begynt å bli smålei. En vridning i kneet i den dype, råtne snøen gjorde ikke det hele noe bedre. Men det skulle bli verre, lang verre.

Vi sto opp klokken 0500 og satte etter frokost i gang med å bryte leir. Alt skulle pakkes ned i kasser og stables på våre tre tresleder og ene ekstremslede. Trygves humørsyke skuter hadde vi allerede klart å kjøre opp til vårt depot ved Strengehagenfjellet slik at AWIPEV eventuelt ikke ville ha for lang vei å kjøre for å hente den. Vi var spent på om vi ville få start på den igjen etter et besøk på Lloyds hotell.

Et skyt-med-signalpenn-og-kast-deg-ned-show

Programmessig sprengte vi dokatedralen uten den helt forventede effekten. Bare røyk avslørte at Endres ville skyt-med-signalpenn-og-kast-deg-ned-show hadde effekt. Deretter var det bare å reise fra det rykende hullet på Satellittpasset.

Fra Lloyds hotell, etter å ha lastet av utstyr som skal sendes til Longyearbyen senere og som tåler lagring, vendte vi nesen igjen nordover opp Lilliehöökbreen før vi tok av øst og nord opp Bjørlykkebreen. Der kollapset plutselig ekstremsleden. Vi klarte å knyte den sammen og fortsatte opp til depotet vårt. Ingenting skulle hindre oss i å komme til folk denne dagen.

Vel oppe ved Strengehagenfjellet fikk vi også start på Trygves skuter! Ingen trodde sine egne ører eller øyne, men et lysglimt var å spore i oss; muligens ville dette fra nå av bli en enkel tur. I tillegg hadde vi plutselig flott vær! Så feil kunne vi altså ta, selv om turen over Monacobreen og Isachsenfonna gikk smertefritt. På Kronebreen og Kongsvegen hadde vi tidvis whiteout, men det betydde ikke så mye med GPS-spor, så det gikk jevnt og trutt hjemover. Vi var fornøyde!

Overvann

Ikke før vi kom frem til morenemassene langs Kongsfjorden rett før Ny-Ålesund fikk vi igjen alvorlige problemer; overvann. I mengder! Vi kunne etter sigende ikke kjøre fjordisen, så vi kronglet oss over delvis snøfri morenemasse. Overvann på land kommer av at smeltevannet ikke synker ned i grunnen på grunn av permafrosten, og har samme effekt som på sjøis; skuteren får problemer, og særlig med tunge sleder.

Ved første mulighet ble både Trygve og jeg sittende fast i ca en halvmeter overvann. Vi holdt begge koken lenge, men til slutt måtte skuterne gi opp for overmakten av slush og vann. Jeg fikk koblet av sleden min og ga gass, noe som brakte meg på det tørre igjen, men det var bare å vasse tilbake med tau for å få dratt opp sleden med Endres superskuter. Så kom turen til Trygves skuter og slede, og siden jeg var dyvåt allerede så ofret jeg meg. Veldig kaldt vann! Og med svære vinterstøvler bestående av et par kilo filt per fot ville de ikke tørke opp med det første heller.

Lykkelige, om enn noe betenkte over den videre fremdriften kjørte vi videre. Ikke lenge etter satte Anne seg fast i halvannen meter dypt overvann. Skuten var nesten under og sleden var skikkelig under vann. Vi andre stod på en brink i kø bak med vanskelig retrettmulighet. Situasjonen så mildest talt fastlåst ut.

Først sjekket vi veien videre, og det så ikke så verst ut etter et lite stykke. Selv fjordisen så farbar ut, så nå gjaldt det bare å få skuteren til Anne opp av vannet. Jeg forsøkte først med min skuter med det resultat at jeg gravde meg ned i den råtne snøen. Endres superskuter måtte igjen trå til.

Vi klarte etter noen kalde stunder med begge armene i vannet å få koplet av Annes slede (med steinprøvene våre), og fikk dratt den opp av vannet med håndkraft Endre, Trygve og jeg. Så kom turen til skuteren.

Jeg klarte ved et lykketreff å få start på den igjen, og med meg til hoftene i isvann klarte Endre å trekke skuteren nok opp av vannet til at jeg fikk gitt gass slik at den skjøt fart og kom på land igjen. Vi var godt fornøyde! Nå gjensto det bare å få snudd tre svære tresleder og skutere slik at vi fikk det resterende materiellet i sikkerhet.

Usikker fjordis

Vel, sikkerhet og sikkerhet, vi dundret i alle fall ut på fjordisen (som Endre hadde sjekket med øks og funnet kjørbar), og suste av gårde inn mot Ny-Ålesund. I etterkant fikk vi høre at de besøkende oseanografene ikke har kjørt på isen på mange dager fordi de mente den ikke var trygg. Men hva skal man egentlig med fagfolk…

Fornøyde kunne vi endelig kjøre inn i Ny-Ålesund, elleve timer etter avreise fra Satellittpasset. At det nesten ikke var middag igjen og at vannet i dusjen ikke var spesielt varmt hadde ingen betydning. Vi var på det nærmeste blitt immune mot tilbakeslag, og glad for å være tilbake i det hjertevarme og vårlige Ny-Ålesund. Og jammen var det ikke mulig å få seg en øl og en hyggelig prat utenfor det gule huset også!

17. mai i Ny-Ålesund

Etter mange lange og tunge dager på tur var det ikke til å unngå at det ble en fest på lørdag i Ny-Ålesund. Man lærer ikke heller, selv i voksen alder, at det ikke er så lurt å holde det gående for lenge skal man få gjort noe særlig dagen derpå. Men så var det så hyggelig oppe i leiligheten til Sverre-Bjørn; folk pratet, Metallica dundret fra høyttalerne og stemningen var høy etter Norges seier i verdens underligste freak show. Det skulle bli så som så med 17. mai, men noen høydepunkter fikk jeg jo med meg.

Ved sjutiden raste en liten gjeng med smågale hornblåsere rundt i Ny-Ålesunds få og vårløsningspregede gater. Her var det snarere vekking enn musikalsk briljans som sto i høysetet, med forventet effekt. Vi kunne følge med på disse berserkenes herjinger fra hus til hus før frokost ble inntatt i kantinen på Kings Bay, og Endre og Sverre-Bjørn fikk somlet seg til å sprenge dynamitten for salutt.

Så skulle jeg bare legge meg nedpå litt før 17. mai-toget, og som det ofte går når man har vært litt for lite grådig på sovetimer, så gikk verdens nordligste 17. mai-tog og påfølgende lek og moro meg hus forbi. For en idiot vil mange tenke, men når sant skal sies så har jeg jo unngått 17. mai-tog og festivitas på fastlandet i mange år, til fordel for skogsturer, så det var vel egentlig ikke noe stort tap, selv om det var litt ergerlig. Endre og Trygve sov også godt på vårt lille overfylte tomannsrom i det blå huset som AWIPEV disponerer, og ingen av oss hørte vekkeklokka.

Uansett var det bra å være sånn noenlunde uthvilt og ferdigfestet til grillfesten på Mellageret senere på kvelden, hvor kokkene grillet frem det deiligste oksekjøtt, med bakt potet og frisk salat til. Imponerende mange var trukket i bunad for anledningen, og med det norske flagget vaiende i den vårlige brisen med et bakteppe av blå himmel og fjellene Tre Kroner, kunne jeg ikke unngå å føle nasjonal stolthet, jeg som pleier å bruke dagen til å feire naturens storhet i all dens stille prakt, snarere enn å tilbringe dagen i trange og yrende bygater.

Men akkurat det å feire naturens storhet har jeg gjort til gangs i snart fem uker her på Svalbard. Nå er det bare å få pakket ferdig ting og tang før turen går til Longyearbyen med fly i morgen ettermiddag. Det skal bli bra å komme seg hjem nå etter en fantastisk tur med nesten 2000 kilometer tilbakelagt på snøskuter i et av verdens flotteste naturområder.

Bjørn med bamse og flere tabber

Noen vil nok karakterisere det som barnslig og pubertal humor, men etter tre uker i telt sammen så skjer det noe med den komiske terskelen, og underlige språklige utvekster oppstår hånd i hånd med absurd oppførsel. Vår dokatedral var i år som i fjor prydet av en av vår polarhelt Amundsens kroppsdeler; denne gangen ikke hans rumpe, men hans såkalte «polarorgan», som tatt i betraktning de innledende setningene neppe behøver noen nærmere spesifisering. Uansett hadde polarorganet den karakteristiske knekken som også prydet Amundsens olfaktoriske organ.

Uansett følte vi ikke at vi kunne forlate dette polarorganet laget av ståltråd og tape oppe i verneområdet i Nordvest-Spitsbergen, så vi tok det med oss med en intensjon om å forære det til Ny-Ålesunds flotte innbyggere. De har jo som kjent allerede en tro kopi av Amundsens olfaktoriske organ (samt resten av ansiktet) stående sentralt i bebyggelsen.

Som sagt så gjort. Vi bandt polarorganet på den mest maskuline av alle innbyggerne der oppe; den utstoppede isbjørnen som noe på tuppa venter på sultne ny-ålesundianere i Kings Bays kantine. Vi vet lite om reaksjonene på denne humoristiske aksjonen, men av følgebrevet går det frem at det hele er en takknemlig gave til folkene som har behandlet oss med varme og hjelpsomhet de dagene vi befant oss i Ny-Ålesund.

Av andre tabber og ulykker denne turen har ført oss inn i (eller snarere vi har ført oss selv inn i) kan jeg stolt få presentere følgende liste (utdrag):

• 2 personer må på sykehus med kneskader (Anne og Trygve)
• 5 snøskutere har fått større eller mindre skader
• 5 sleder har fått større eller mindre skader, én dødelige
• 2 aggregater fungerte aldri eller nesten aldri
• 1 telt knakk sammen
• 2 Zargeskasser har fått store bulker
• 1 meisel er ødelagt
• 1 feltseng er knekt
• 1 kamera er ødelagt

Men jeg kan gledesstrålende også opplyse om at vi har stående en kasse med fabelaktig flotte steinprøver på kaien i Ny-Ålesund som venter på avhenting av sysselmannens båt førstkommende onsdag. Hvis båten ikke går ned – bank i bordet og salt over skulderen – så sitter vi igjen med en fin forskningsmessig gevinst på toppen av uker med fantastiske naturopplevelser. Så vi kan ikke klage.

Lufttransport fikk oss fra Ny-Ålesund til Longyearbyen, og i morgen onsdag den 20. mai flyr Trygve og jeg hjem igjen til våre respektive hjem i Fjærland og i Bærum. Takk for en fantastisk tur Anne, Endre og Trygve!

I ettertenksomhetens klare duft

Det å stikke nesen borttil en nyutsprunget klase med fiolette syrinblomster etter uker i et på det nærmeste lukt og fargeløst arktisk sted som Svalbard, åpner opp sanser man har lagt sammen i skuffen med sommerklær, i det som kan betegnes som en eksplosjon av nytelse og sanselighet.

Selv om våren var godt på vei der oppe i det høyeste nord – med Alkekongens latter ljomende i fjellsidene, introduksjonen av mørkeblått overvann, brune renner langs grånende snø og nyvåknet stein og avduking av de moderne akveduktene som renner som blodårer på en veltrent kropp mellom husene i bebygde strøk – så fremstår våren som et skittent antiklimaks på Svalbard; et noe midt imellom, hvis vegetative tilnærmelser er å likne med en forsiktig og sjenert dansepartner, mens metrologien er å likne med den mest hensynsløse og slemme gutten i klassen.

Annerledes er det da med våren her lenger sør. Den bruser i all sin grønne prakt, og selv de frådende vannmassene i de flomstore elvene overdøves av fuglekvitter, knoppspringende bjørk og lukten av syrin og liljekonvall. I det flyet nærmet seg en kognitivt fattbar høyde over Gardermoen kunne jeg se at verden var sprunget ut, den hadde tatt skrittet ut av vinteren og langet nå ut mot sommeren med syvmilssteg.

Endre Før Gjermundsen, en kamerat av meg siden vi gikk brefallet Bondhusbreen i 2001, tar en doktorgrad i glasial geologi på UNIS (Universitetssenteret på Svalbard) i Longyearbyen. Sammen med sin veileder førsteamanuensis Anne Hormes har han satt i gang forskningsprosjektet “Icebound”, en glasial-geologisk studie hvis formål er å rekonstruere geometrien til den siste innlandsisen som dekket Svalbard for ca 20.000 år siden, og tallfeste alderen på siste glasiasjons maksimum.

Denne rekonstruksjonen er viktig for å kunne si noe om den store ferskvannstilførselen til havområdene rundt Svalbard som fant sted ved slutten av siste istid. Dette har igjen betydning for nøyaktigheten til prediksjoner om konsekvenser og forløp til fremtidige klimaforandringer. Atmosfæriske sirkulasjonsmodeller som blir brukt til slike prediksjoner bør testes mot data som sier noe om plutselige klimaforandringer i prehistorisk tid.

Studien skal gå over tre år og undersøke to nøkkelområder; Atomfjella og Nordvest-Spitsbergen. I kraft av mitt vennskap med Endre og mitt kjennskap til klatring, ferdsel på bre og generell kunnskap om det å være på vinterturer ble jeg bedt om å være med på feltarbeid til Nordvest-Spitsbergen fra medio april til medio mai 2008. Jeg svarte selvsagt ja.

I tillegg til Endre, Anne og meg ble en annen kamerat av Endre, Bjørn André Skjæret – en erfaren klatrer, bre- og kajakkguide fra Jostedalen – bedt om å være med.

Klokken 1800 torsdag den 10. april 2008 stod jeg dermed og ventet på Bjørn André på Gardermoen flyplass. Reisefeberfylt blod hadde akkurat erstattet stressfylt blod og jeg stod til hoftene i bagasje og yr forventning. Uker med planlegging i en allerede stressende hverdag – med jobb, og kun kort tid etter min forrige lengre tur på tvers av Sverige med påskeferie på familiens hytte imellom, samt et nystartet kjærlighetsforhold – tar på, selv om alt er lystbetont.

Forberedelser

I kraft av min nystartede NRK-blogg “Rastløs – jakten på det egentlige” (http://blogg.nrk.no/rastlos), og min kunnskap om nettsider, så var min andre rolle ved siden av det turmessige i hovedsak som formidler, via tekst, bilder og video. Jeg fikk rekvirert et videokamera fra NRK Hordaland – som kom med bud dagen før avreise – og jeg opprettet nettsiden icebound.no for prosjektet.

Siden vårens feltarbeid skulle foregå i de kanskje mest spektakulære og alpine områdene på Svalbard, at det skulle bli det lengste og tøffeste feltarbeidet i regi av UNIS i vårsemesteret, og siden det ville få en viss mediedekning, så mente Endre, og jeg med han, at ekspedisjonen burde vekke en viss interesse fra passende sponsorer. At ekspedisjonen var godt rustet til å ta potensielt knallgode bilder burde heller ikke tale imot foretaket.

Som sagt så gjort, og brev til en rekke utstyrsprodusenter ble forfattet, sendt ut og fulgt opp via e-post og telefon. Vi fikk godvilje de fleste stedene, men reelt napp hos følgende:

• Norrøna: skallbekledning, mellomlag, votter, hansker, luer, gamasjer og sekker.
• Devold: undertøy, sokker, jakker, balaclava og halser.
• Ajungilak: soveposer i dun.
• Helsport: soveposer i dun og et tomannstelt.
• Nanok: dunjakker, varmebukser og bivaksko.

I tillegg fikk ekspedisjonen midler og støtte fra UNIS, Jan Christensens legat, Svalbard Science Forum og den tysk-franske forskningsstasjonen i Ny-Ålesund, AWIPEW.

Med tillegg av personlig utstyr og erfaring var vi med andre ord godt rustet til å leve tre uker i telt nesten på den 80. breddegraden.

Tiden i Longyearbyen

Etter å ha møtt Bjørn André på Gardermoen (for første gang), sjekket inn og sluppet unna betaling for overvekt, så begav vi oss per fly til Longyearbyen.

På flyplassen ventet Endre og vi ble kjørt til et hus i Longyearbyen med leiligheter for vitenskaplig besøkende til UNIS. Der tilbrakte vi helgen på hvert vårt enkle rom med utsikt ut i dalen. Det var ekstremt kaldt og vindfullt hele helgen.

Fredag hadde vi sikkerhetskurs på UNIS hvor vi blant annet lærte om breer, isbjørn og trygg ferdsel, pluss håndtering av sikkerhetsutstyr som for eksempel satellittelefon og nødpeilesender. Vi hadde også et par iskalde timer på skytebanen hvor vi øvde på å skyte med rifle. Bra trøkk og smell i de sakene. Vi traff blinkene der vi skulle for det meste, men adrenalinstresset av rykket og lyden i geværet vil nok snarere øke enn minske stresset ved et allerede stresset møte med isbjørn hvor det ikke er igjen flere skremmeopsjoner. Vi lærte også å fyre av en signalpistol som sender et stort prosjektil bortimot hundre meter før det smeller. Det bør fortrinnsvis smelle mellom isbjørn og skytter, slik at isbjørnen ikke styrter mot én.

Resten av kvelden gikk med i vårt dedikerte ekspedisjonsrom oppe på UNIS hvor vi pakket utstyr og pakket ut forsendelser fra våre sponsorer, før vi rundet av kvelden med pils nede i UNIS-kantinen, en tur på byen i Longyearbyen, og en eksotisk kebab.

Lørdag og søndag pakket vi videre før vi mandag hadde et snøskuterkurs i regi av UNIS på formiddagen. Ved lunsjtider reiste Anne og Endre med tre fullpakkede sleder med kurs for Ny-Ålesund. To fastboende fra Ny-Ålesund, Tove og Rainer, reiste med dem. Det er 26 mil fra Longyearbyen til Ny-Ålesund, og mye snø og overvann gjorde turen strabasiøs. I tillegg røk de en sledekrok som gjorde at de måtte pakke om sledene.

Til Ny-Ålesund

Bjørn André og jeg tok flyet til Ny-Ålesund med mye over 100 kg utstyr med oss. Flyet tar 12 passasjerer og vi registrerte oss inne i hangaren hvor flyet også står, før vi gikk opp en trapp til venterom og personalkontorer. Små forhold, men det fungerer.

Flyturen brakte oss lavt over et fantastisk landskap bestående av spisse tinder og forblåste breer, og tok bare en snau halvtime. Vel fremme ble vi møtt av den påtroppende sjefen for AWIPEV – den avtroppende, Rainer, var på vei til Ny-Ålesund på snøskuter sammen med Anne og Endre. I denne sammenhengen bør det nevnes at også Anne tidligere har vært stasjonssjef på den samme basen.

Vi ble kjørt den snaue kilometeren inn til sentrum av Ny-Ålesund hvor hovedkvarteret for Kings Bay, eierne av hele Brøggerhalvøya (Kings Bay er igjen eid av den norske stat etter den store gruveulykken i 1962) hvor Ny-Ålesund ligger. Stedet er nå en dedikert forskningsbase etter at gruvedriften brått stilnet etter den store gruveulykken i 1962. Kings Bay Kull Company som i 1916 ble etablert som et gruveselskap med hovedkontor i Ålesund (derav navnet Ny-Ålesund) står nå for drift av all infrastruktur i Ny-Ålesund som for eksempel flyplassen og kantinen.

Polarhistorisk sett er Ny-Ålesund også av interesse fordi det var her Roald Amundsen og Alfred Nobile i 1926 for alvor startet sin ferd med det 106 meter lange luftskipet “Norge” for å erobre Nordpolen. Nobile fløy luftskipet fra Italia til Oslo hvor skipet ble fortøyd i en fortøyningsmast på Ekebergsletta før det fortsatte via Leningrad og Vadsø, før det til slutt ankom Ny-Ålesund. Her ble det ikke bare bygget en fortøyningsmast, men også en stor hangar som kunne romme skipet. Denne er nå revet.

Luftskipet forlot fortøyningsmasten i Ny-Ålesund den 11. mai 1926, og allerede klokken 0220 neste dag passerte besetningen på 16 polpunktet. Det henger en del bilder i kantinen fra denne historiske seilasen, og den aldrende Amundsen ser ut som den småkongen han nok var. Uansett røk han i etterkant uklar med sin luftskipsfører Nobile og denne bestemte seg for å utruste en egen lengre ekspedisjon herfra med luftskipet “Italia”. Det var denne ekspedisjonen som tilslutt førte Amundsen i døden i 1928 da han deltok i en større redningsaksjon med flyet “Latham” for å redde ut Nobile som havarerte på tilbakeveien fra Nordpolen. Ironisk nok var Amundsen (som hadde flysertifikat) på luftskipets side i kontroversen om hvilket transportmiddel i luften som var best:

Vi ble også ganske overbevist om, at luftskibe på det nuværende tidspunkt er flyvemaskinene overlegen. Så lite skal til for at bringe et aeroplan ut av lave. En liten lekkasje eller en løs skrue er nok til å bringe disse til nødlanding, og en sådan i egne, hvor landingsplasser ikke finnes, er mer enn risikabel. Annerledes med et luftskib. Kommer her en motor ut av lave, stopper man bare og reparerer den.

Ny-Ålesund består i dag av et 30-talls bygninger som i tillegg til AWIPEV (Alfred Wegener-Instituttet og Det franske polarinstitutt – Paul Émile Victor) og Kings Bay huser Polar Research Institute of China, Consiglio Nazionale delle Ricerche, Korea Ocean Research and Development Institute, Natural Environment Research Council (NERC), National Institute of Polar Research (NIPR), Norsk Polarinstitutt, Norsk Romsenter, Statens Kartverk, Universitetet i Oslo, Universitetet i Tromsø.

Vi registrerte oss hos Kings Bay og ble innlosjert på hvert vårt dobbeltrom på “Rabot”, ett av AWIPEVs to hus. Rommene delte vi med hver vår nederlandske forsker. Deretter løp vi til middag i kantinen. Hverdagen er meget tilrettelagt og ordnet i Ny-Ålesund, med felles måltider til fastlagte tider for alle de mellom 30 og 100 beboere (avhengig av årstid), syv dager i uken.

Etter en kjapp middag løp vi over til Norsk Polarinstitutt og fant stasjonssjefen der, Trond Svenøe, som velvillig la til rette for at jeg på forespørsel og kort varsel kunne delta på det direktesendte programmet Sveip på NRK2 via Skype og webkamera. Der fortalte jeg om turen vi hadde nært forestående under overskriften “Tre uker i telt på Svalbard” (http://www1.nrk.no/nett-tv/indeks/128835).

Etter å ha handlet litt pils på butikken som bare er åpen et par dager i uken, feiret vi fødselsdagen til en franskmann på AWIPEV, da Anne og Endre kom. Endelig var gruppen samlet.

De neste dagene brukte vi til de siste forberedelsene; pakking av utstyr, prøvetur med de snøskuterne Bjørn André og jeg fikk låne av AWIPEV, tanking av bensinfat og kanner, og diskusjoner over en kopp kaffe rundt flyfoto over området vi skulle besøke.

Avreisen ble utsatt et par dager på grunn av dårlig vær, men på tirsdag møttes ekspedisjonsmedlemmene klokken 0800 til frokost og planlegging. Været var blitt grått etter en fantastisk fin dag på mandag, og planene om å dele ekspedisjonen i to for å sende ut en gruppe via snøskuter for å sette ut et depot halvveis til base camp, på breen Isachsenfonna, og en annen gruppe for å sette ut et depot fra båt innerst i Krossfjorden ved den lille og mildt sagt avsidesliggende hytten Lloyds hotell, ble kullkastet.

Rettere sagt ble den første delen av planen kullkastet, og vi satte alt inn på den delen av planen som innebar båten Teisten. Vinden var ikke så sterk selv om skydekket var lavt, så det skulle kunne gå og komme inn i Krossfjorden. Båten har kran til lasting av utstyr. Vi tok med oss to bensinfat til snøskuterne og ett parafinfat til fyring i base camp, samt over 300 kg utstyr, i alt ett tonn, om bord i båten.

Depotutsetting på Lloyds hotell

Etter en nøye vurdering av hva vi skulle legge igjen ved Lloyds hotell, hva vi trengte til turen med snøskuter dit senere, samt en kjapp lunsj, kastet vi loss litt før klokken 1300. Skipper Arne Kristoffer førte oss trygt ut av havnen og ut på fjorden. I tillegg til Anne, Endre, Bjørn André og jeg, hadde vi med oss tyskerne Joann og Jonathan fra AWIPEV. Målet med turen var å få lastet av vår last ved Lloyds hotell, slik at vi senere kunne plukke det opp. Utfordringen var å komme nær nok land. Til å hjelpe oss hadde vi kranen på Teisten, 500 meter stålvire på vinsj, statiske tau, slynger, taljer og taubremser.

Overfarten tok halvannen time i grått, men mildt vær. Lloyds hotell er nok ikke verdens beste hotell, det er snarere en hensatt oransje konteiner inneholdende en benk og et bord. Planen var at vi på veien ut til base camp skulle overnatte der og plukke opp utstyret. Det ville også være et viktig etterforsyningssted for bensin slik at vi kom oss ut i vårt store nedslagsfelt for å få hentet de steinprøvene vi skulle. Vi prøvde også å få arrangert det slik at vi på tilbakeveien skulle få sendt hjem utstyr derfra slik at vi slapp å kjøre det med snøskuter tilbake til Ny-Ålesund.

Vel fremme ca 50 meter fra land ved den isdekte stranden utenfor Lloyds hotell satte vi Endre og Bjørn André ikledd overlevelsesdrakter ut i en liten gummibåt. Bjørn André rodde for harde livet i den kraftige strømmen, og de kom seg i land. De sendte raskt over gummibåten og vi fikk etter noe om og men sendt over wiren til dem. Den festet de rundt en stor stein slik at vi hadde en sikkerhetsline over til fastlandet fra båten. Dermed var båten festet med både line i land og anker.

Så begynte vi å sende over utstyret. Matkassen var det knyttet en del spente forventninger til om vi fikk om bord i den lille gummibåten, kassen veier rundt 100 kg, men det gikk fint. Det hele forløp uten dramatikk. Etter en stund sendte vi over Joann svømmende i overlevelsesdrakten og litt senere Jonathan med båten. Dermed hadde vi fire personer i land til å rigge opp et taljesystem for ilandhenting av fatene.

Fatene hentet vi opp fra lasterommet om bord i båten og fikk plassert på plattingen akterut. De veide 200 kg per stykk, så det var en litt skummel operasjon. Vi festet en talje til wiren som kunne trekkes fra både båten og land, så da alle var klare kunne jeg sparke uti det første fatet. Det ble trukket i land, og de to andre fulgte på. Deretter trakk de på land fatene opp iskanten og bar resten av utstyret opp i og rundt hytta. Så ble de trukket i tur og orden tilbake til båten, og etter tre timers hektisk innsats var depotet etablert og vi var på vei tilbake til Ny-Ålesund.

Dessverre var den stormen vi venter på onsdag allerede i emning, så vi fikk en minneverdig overfart med tunge dønninger skrått akterut fra venstre. Vi hadde noen skikkelige ommøbleringer inne i båten før vi kom i havn, og flere var noe bleke om nebbet. Men alt gikk strykende og vi kunne ved 20-tiden innta en forsinket middag, godt fornøyde med egen innsats.

De siste forberedelser

Selv om været var godt tidlig på dagen onsdag i Ny-Ålesund, så ble det klart av værutsiktene fremover på meteogrammet at det ikke var noen god idé å kjøre ut bensindepot med snøskutere den dagen. Vi holdt muligheten åpen på frokostmøtet klokken 0800, og det ble bestemt at Endre og jeg skulle ta med oss et fat og en rekke jerrykanner med bensin for å sette ut litt over halvveis til base camp fra Ny-Ålesund. Dette vil sikre at ekspedisjonen kom trygt hjem fra feltarbeidet på Nordvest-Spitsbergen en gang uti mai.

Vi arbeidet frem til lunsj med å fylle bensin og ellers forberede depotutkjøring, men det ble klart rett før lunsj at det ikke var noen god idé å reise ut. Isteden spiste vi lunsj før vi hentet skuterne Bjørn André og jeg skal bruke, og tok oss en tur alle fire innover de hvite viddene sør for Ny-Ålesund. Målet med turen var at vi skulle bli fortrolige med skuterne, og teste noen bratte opp- og nedkjøringer som må forseres både når vi reiser ut i felt og på returen. Det ble en flott tur, men på slutten kom snøværet og vinden som var meldt. Dermed viste det seg å ha vært en god avgjørelse å ligge på været.

Det var underlig å måtte skrive et skriftlig dokument før man reiste ut av byen med opplysninger om retur etc. Det føltes også rart og måtte ta med seg gevær og signalpistol. Faktisk er det slik i Ny-Ålesund at hvis man forlater bebyggelsen, så er man nødt til å ta med seg den slags sikkerhetsartifakter.

Etter skuterturen gjorde vi noen småting som å feste braketter til stolper som skulle brukes til snublebluss i leieren før det ble middagstid og kveld.

Været gjorde sitt for å hindre avreisen, og etter et par dager til med hverdagsliv i Ny-Ålesund, kunne vi endelig på fredag si farvel og på gjensyn til våre nye venner i verdens nordligste fast bebodde samfunn.

Fredag 18/4 – Avreise

Vi reiste endelig ut fra Ny-Ålesund og inn i eventyret. Klokken nærmet seg 11 på formiddagen da 6 skutere snerret ut fra hovedgaten og innover Austre Brøggerbreen. Forruten oss fire ekspedisjonsmedlemmer hadde vi med oss to stykker fra AWIPEV som skulle hjelpe oss med å kjøre ut et fat med bensin slik at vi hadde til tilbakeveien.

Etter den første breen måtte vi gjennom Skaret som er et meget bratt kruks på første delen av ruta. Det gikk fint, og vi kunne fortsette innover Uværsbreen og bak de fantastiske fjellene Tre Kroner, før vi entret Holtedalsfonna. På Isachsenfonna satte vi av fatet med bensin og de to guttene fra AWIPEV snudde.

Vi fortsatte et godt stykke, og ved 18-tiden kom vi til Lloyds hotell. Der spiste vi og pakket sledene med mye av det vi lot ligge da vi var der med Teisten. Med tunge sleder fortsatte vi oppover Lilliehöökbreen og gjennom Satellittpasset hvor vi ved 22-tiden fant en leirplass i le av Satellittane på sørvestsiden i 700 meters høyde. Siden solen alltid skinner på denne tiden på Svalbard, så kunne vi jobbe utover kvelden. Merkelig nok var vi ikke veldig slitne heller etter så mange timer på sadelen.

Vi pakket av sledene og satte opp vårt medbrakte 10-manns militærtelt som vi ekviperte med parafinovn, fire feltsenger og en skikkelig kjøkkenbenk med tilhørende gasskomfyr. Kjøkkenbenken ble laget av store snøblokker og to medbrakte treplater, og ble plassert i tilknytning til kuldegropa ved inngangen. Det hele ble slett ikke verst og oste luksus jeg neppe har vært forunt på tur.

Til slutt satte vi opp snublebluss mens Endre gravde ut verdens største snøpissoar og en enkel foreløpig do. Så, etter å ha dratt ut sikringene på snubleblussene gikk vi til sengs i vårt fantastiske nye hjem ved 02-tiden i strålende sol og med et fantastisk landskap som kulisse. At gradestokken viste godt under -20 betydde svært lite. Vi sov som grever i våre tykke soveposer fra Helsport og Ajungilak/Mammut.

Lørdag 19/4 – Til Lloyds hotell

Vi våknet lørdag formiddag ved 11-tiden til et strålende vær. Utsikten fra teltleirens snubleblussavgrensede verden var spektakulær. Fjelltoppene på Nordvest-Spitsbergen er helt rå. De er taggete og spisse som jeg bare har sett på de mest alpine toppene i Jotunheimen og i Alpene. Spirene på toppene sto som trassige pigger mot vær og vind. Det var en vidunderlig herlig følelse som varmet meg den morgenen, endelig å kunne være en integrert del av denne fantastiske naturen.

Solen skinte, men det var ned mot -26 grader hele dagen. Det rev godt i fingrene når man måtte ty til votteløse handlinger ute. Endre og jeg reiste etter en god frokost til Lloyds hotell for å hente resten av utstyret vårt, bl.a. ski og den store matkassa. Bjørn André og Anne ble igjen i leiren for å sette opp et ekstra telt og bygge levegger til ly for vind og snøfokk.

Turen til Lloyds tok en times tid. Alt utstyret var intakt, ingen isbjørn hadde fått ferten av maten vår. Vi spiste en kjapp lunsj ved 16-tiden før vi pakket sledene. Klokken 1800 kunne vi endelig ta fatt på veien tilbake til leiren. Det ble en noe mer dramatisk retur.

Kort etter avreise røk staget til Endres store treslede. Vi lappet det sammen etter beste evne med en klatreslynge fra breredningskassen vår, men det holdt ikke lenge. Da erstattet vi hele staget med et statisk slepetau, noe som fungerte utmerket, og vi kunne koste på tilbake til leiren. Vi begynte etter hvert å få dårlig tid. Avtalen med Anne var at vi skulle være tilbake til 2100. På Svalbard betyr det redningsaksjon i stor stil hvis dette ikke holdes. Avtalen med UNIS innebar også at vi skulle ringe inn via satellittelefon hver kveld før klokken 2100. Heldigvis rakk vi å komme tilbake til leiren like etter 2000.

Leiren var blitt et svært imponerende skue; et Helsport tomannstelt stod ved siden av det store teltet, og mot nordvest ruvet en to meter høy og ti meter lang mur av snøblokker. Snøen er helt hardpakket der oppe. Man kan skjære ut flotte blokker med solid styrke like under overflaten, men jo lenger ned man kommer, desto bedre blir kvaliteten.

Vi spiste en herlig middag med påfølgende kaffe og sjokolade. Kjøkkenet ble utvidet med kroker av ståltråd til å henge våre få kjøkkenredskaper, og ellers forløp kvelden med kartundersøkelser og musikk på vårt lille batteridrevne mp3-stereoanlegg slik det skulle gjøre så mange kvelder fremover.

Søndag 20/4 – Dokatedralen

Tåken seg innover breen etter frokost, og vi kom oss ikke ut på rekognoseringstur som planlagt. Derfor ble det ferdigbygging av levegger som stod i fokus. Morgendagen skulle etter sigende bringe vind på 15 m/s, så veggene kunne komme godt med.

Før jeg ga meg i kast med det tunge og monotone, men allikevel givende arbeidet med å bygge levegger prøvde jeg å få sendt e-post til bloggen min på nrk.no (http://blogg.nrk.no/rastlos) via satellittelefonen som planlagt. Det gikk ikke. Da jeg endelig fikk startet den lånte pc-en (streng kulde er tydeligvis ikke så lett å håndtere for harddisker), logget meg på og sendt e-posten, en prosess som sikkert tok en time, så var alt som kom ut på nett tittelen og et par ord av ingressen. Etter gjentatte forsøk måtte jeg gi opp. Jeg ringte NRK og fikk avtalt at de skulle opprette en telefonsvarer som jeg kunne lese meldingene mine på. Det løste seg på et vis med lydfiler lagt ut på nett, men det hele ble ikke veldig skumlese-vennlig, og for det meste myntet på spesielt interesserte.

Tre av oss bygget levegger mens Endre startet byggingen av det vi mente måtte bli en fremtidig severdighet på Svalbard; verdens største toalett i snø, eller dokatedralen som vi døpte den. Endre brukte hele dagen, men ble på langt nær ferdig. Dypere, stadig dypere var hans mantra, og vi tullet med at vi fryktet for hans mentale helse. Jeg mente det ville være en idé allerede straks å bygge et lite sinnssykehus til ham selv ved siden av doen. Han strålte opp ved tanken, men falt med ett sammen og var lei seg for at han ikke hadde tatt med motorsag!

Dokatedralen ble bygget som et tre meter dypt hull med trapp og forgang før det aller helligste. Over deler av forgangen ble det bygget tak, og foran hulen med avtredet ble det bygget to motstående og forskjøvne levegger for å ta av for vind og fokksnø. Selve avtredet var en meterdyp smal spalte i gulvet.

Dagen gikk med, og kvelden forløp slik den skulle gjøre det de neste tre ukene med middag, kaffe og middagshvil. Gradestokken viste -25 grader, så det var en del rim inne i teltet. Varmen fra parafinovnen utgjorde ikke mer enn at vi måtte sitte med dunjakker, lue og hansker inne. Vinden økte i styrke utover natta. Men som filosofen Adorno sier i “Minima Moralia” med undertittelen “Refleksjoner fra det beskadigede livet”:

Hvorvidt en er lykkelig, kan en høre på vinden. Den advarer den ulykkelige om at huset hans er skrøpelig og jager ham ut av den lette søvnen og den heftige drømmen. For den lykkelige synger den sangen om at han er trygg: når den piper og hyler bærer den bud om at den ikke lenger har makt over ham.

Vi sov trygt den natten som alle de andre nettene i vårt enkle, men solide hjem.

Mandag 21/4 – Rekognosering

Vi våknet til en ny dag i Satellittpasset med sol og tåke etter en natt med hard vind. Vi bestemte oss allikevel for å kjøre en rekognoseringstur for å se oss ut steder hvor vi kunne ta steinprøver. Steinprøvene skulle tas over og under såkalte “trimlines”, dvs. der man antar at breen har hatt overflaten sin under siste istids maksimum. Tegnet på slike “trimlines” er striper på fjellsidene med fremspring. Det er kun granitt med kvarts som kan brukes til datering for eksponering av kosmisk stråling (den såkalte “cosmogenic nuclide dating”-metoden), og granitt er det en del av her i motsetning til rundt for eksempel Longyearbyen hvor det mer eller mindre er store grushauger av sedimentære bergarter som utgjør fjellene.

Vi fant flott granitt på Nordvest-Spitsbergen, og fantastiske fjellformasjoner. Selv om toppene er taggete og alpine ser det ut til at de fleste kan bestiges via en snørenne. Men det er ikke slik som for eksempel de fleste fjellene i Jotunheimen er konstruert, at det finnes en enkel vei opp den ene siden av fjellet som ender i et brått stup på andre siden. På denne norske utposten er det snarere slik at alle fjellene har avgrunner på alle sidene, men det finnes som sagt snørenner og lavere rygger som kan brukes som aksesseringspunkter.

Vi kjørte over Smeerenburgbreen og besiktiget den 1097 moh. høye Hornemantoppen. Ved Losvikfjella lenger vest spiste vi lunsj under en flott granittvegg. Deretter kjørte vi innover et stykke på Waggonwaybreen som går ned mot turistmagneten Magdalenefjorden. Sikten over breen gjorde at vi måtte snu. Vi kjørte bortom et par topper lenger sør som vi enkelt ruslet opp på før vi returnerte til leiren i Satellittpasset.

Det var utrolig kaldt også denne dagen, og termometeret vårt ble i løpet av natten sprengt, trolig med temperaturer ned imot -40 grader. Etter denne dagen hadde vi ikke termometer og var etter å ha vært så lenge ute i kulden nesten ute av stand til å kjenne hvor kaldt det egentlig var. Man venner seg til det meste. Men det er liten tvil om at vi senere på noen av toppene effektivt, altså iberegnet vind, hadde ned i -50 grader. Heldigvis avtok kulden etter halvannen til to uker, og våren meldte sin ankomst.

Tirsdag 22/4 – Værfaste

Nok en kald dag i Satellittpasset med tåke og umulige arbeidsforhold. Dagen gikk med til bygging av levegger og do. Vi fikk til en liten skitur opp på fjellet øst for leieren, Satellittane på 930 moh. Det var en meget kald fornøyelse i -25 grader og sterk vind. Flatt lys og hard snø gjorde heller ikke nedfarten spesielt hyggelig, men det var godt å røre litt på kroppen annet enn arbeidende med den noe monotone leveggbyggingen.

Ved 23-tiden kom det et voldsomt vindvær som jaget oss ut for å bygge flere levegger like inntil teltet. Etter å ha jobbet et par timer slik at skjegg, hår og øyne var gjenklistret av is og snø, var det godt å komme seg tilbake i soveposen. Like etter stilnet vinden og det ble en rolig natt.

Onsdag 23/4 – Rekognosering

Vi våknet til et strålende vær med solen skinnende fra en skyfri himmel. Fortsatt veldig kaldt, men vi kom oss i skuterdressene og dro ut på rekognosering rundt i området. Vi kartla flere potensielle klatrefjell med “trimlines” og fikk en del flere nødvendige tracks på GPS-en, slik at vi evt. kunne kjøre de samme rutene i dårlig vær senere.

Torsdag 24/4 – Dokatedralen høytidelig åpnet

Nok en kjip dag værmessig med sterk vind, streng kulde, snø og lavt skydekke. Vi brukte dagen til å fikse mer i leiren og fullføre det vanvittige byggverket som har fått navnet “Dokatedralen”. Denne ble åpnet med brask og bram og høytidelig tale av dosjef Endre. Dårlig vær og kontinuerlig samvær avler dårlig humor, og vi hadde nå etablert titler på alle. Bjørn André var kjøkkensjef, Endre var dosjef, jeg var multimediasjef og Anne var bare sjef. Vi åpnet doen ved å klippe over en snor av ståltråd, og ved å klappe Amundsens rumpe som ble utformet i snøen ved inngangen. Over inngangen laget vi et flott hjerte, farget ved hjelp av solbærtoddy.

Fredag 25/4 – Granitten (1081 moh)

Endelig klaffet alt. Solen skinte fra skyfri himmel, det var kaldt, men lite vind, og vi kunne komme oss ut for å ta steinprøver. Vi valgte oss det flotte fjellet Granitten på 1081 moh mellom Smeerenburgbreen i vest og Staxrudfonna i øst, og besteg dette via en ca 55 graders bratt snørenne på 250 høydemeter. Snøen var hard og vi måtte passere en del utsatte steder, men vi droppet å sikre med tau fordi vi stolte på isøksene, stegjernene, egen erfaring og klatreferdigheter. Nær toppen sikret vi Endre slik at han kunne hente ned noen steinprøver fra toppunktet. I alt hentet vi med oss fem steinprøver på ca en kilo hver både fra under og over “trimline”.

Vi spiste lunsj på toppeggen i sol og vindstille, og med utsikt ut over hele Nordvest-Spitsbergen. Etter åtte timer på jobb returnerte vi til teltleiren ved 21-tiden til enkel middag og te. Allerede nå var vi begynt å forskyve døgnet noen timer. Vi sto aldri opp tidligere enn ved 9-tiden og la oss aldri før midnatt. Dette hadde uansett ingen betydning siden det var lyst hele døgnet.

Lørdag 26/4 – Aurivilliusfjellet (1110 moh)

Nok en fantastisk flott dag, kaldt, men ikke ubehagelig, og sol, sol, sol så langt øyet kunne se. Vi besteg Aurivilliusfjellet (1110 moh), et fjell som ligger i et trekantet massiv bestående av Aurivilliusfjellet i vest og Jäderinfjellet i øst, omgitt av Hans Henrikbreen i vest, Raudfjordbreen i øst, Rakbreen i nordvest, og Tjukktarmen i nordøst. Nok en gang gikk vi via en lang snørenne, denne gang på 350 høydemeter i 50 graders helling. Snøen var fin, men hard noen steder og det var et par steder hvor en utglidning ikke ville vært spesielt hyggelig. Vi gikk allikevel uten sikring og det føltes trygt nok. Alkekongene (eller Alketrosten som Endre kalte den) lo seg skakk av oss der vi sakte men sikkert stampet oss oppover i bratta, og var en hyggelig påminnelse om at våren var i anmarsj.

Vi gikk ikke helt til toppen av Aurivilliusfjellet, men nøyde oss med å ta steinprøver av tre store steiner (flyttblokker) på et platå, samt to prøver nærmere toppen. Vi spiste lunsj ved en av de store steinene og gikk ned samme snørennen vi var kommet opp etter endt oppdrag, med sekkene fulle av stein. Endre som hadde båret opp skiene sine fikk belønning for strevet ved å kjøre renna ned etter at vi andre var kommet helskinnet ned. Han sleit noe med en uvillig teleskopstav, men kom ned i god behold og i fin stil. Vi var tilbake i leiren rett etter klokken 2000 og fikk oss etter hvert en bedre middag.

Søndag 27/4 – Beinfjellet (1120 moh)

Nok en vakker dag på Haakon VIIs land. Vi besteg Beinfjellet (1120 moh) via en bred snørenne på ikke mer enn 45 grader og på 300 høydemeter. Enkel, men fin klatring med andre ord. Vi gikk ikke helt til topps, noe som trolig ville krevd sikring, men nøyde oss med å ta prøver fra en rygg noe lavere ned på ca 1050 moh. Snørenna vi kom opp endte rett i friluft på nordsiden av fjellet, med et flott brefall hengende oppunder fjellet. Vi tok oss god tid i det vakre været, og for første gang kunne vi kjenne at solen virkelig varmet litt. Gradvis var været blitt mildere, selv om kulda fortsatt var streng og fingrene fort frøs til hvis man hadde dem utenfor hanskene.

Endre hadde nok en gang med seg skiene og kjørte ned renna i en fei, mens vi andre krabbet baklengs ned, i alle fall det første stykket. Nederst i renna kladdet stegjernene noe voldsomt i den etter hvert bløte snøen. Vi var tilbake i leiren litt etter klokken 1800 med tre steinprøver.

Mandag 28/4 – Jäderinfjellet (1150 moh)

Vanvittig flott dag med en reell bestigning av Jäderinfjellet på 1150 moh, 450 høydemeter fra breen hvor vi parkerte snøskuterne. Vi gikk opp en ganske kort og ikke altfor bratt snørenne før vi fulgte en skarp egg mot en ny og lengre snørenne med ca 50 graders helning som vi fulgte til topps. Langs eggen var det en rekke overhengende skavler og det var til dels spennende klatring både på snø, is og stein. Solen varmet og vi gikk i bare undertøyet på overkroppen så lenge vi var i bevegelse. Når vi stoppet for å spise var vi nødt til å ha på oss dunjakke.

Toppen av Jäderinfjellet er en 4,5 meter høy pinakkel med bratte snø- og steinrenner ned på alle sider. Utrolig fint å stå på toppen og skue utover i alle himmelretninger, med fjell på alle kanter og havet ytterst i nord og i vest.

Tirsdag 29/4 – Vårrengjøring

Vi valgte å ta oss en fortjent hviledag etter fire hektiske dager med klatring. Det var også litt dårlig vær, så valget var enkelt å ta. Vi ryddet opp i teltet, fylte på ny snø på gulvet for å tette igjen utsmeltede groper etter ovnen, og for å gjøre det litt renere. Vi byttet ut den gamle kjøkkenbenken som nesten var smeltet vekk og vi renset pipa for sot. Vi fikset også på flere av leveggene våre som hang som våt papp i 90 graders vinkel. Utrolig hvordan snøen kan formes av vær og vind.

Onsdag 30/4 – Til Lloyds hotell igjen

Vi våknet til whiteout og belaget oss på nok en hviledag da vi fikk beskjed fra AWIPEV per satellittelefon at et par mann skulle reise ut til Lloyds hotell i lettbåt med nye forsyninger til oss, blant annet et nytt stag til tresleden, brød, pølser og bacon.

Endre og jeg kjørte ned til Lloyds på en times tid i flatt lys. Der nede rakk vi akkurat å møte Marcus og Nico fra AWIPEV før de returnerte. De hadde tatt med masse god mat til oss, samt en flaske rødvin, og jeg leverte mp3-spilleren min til Marcus med noen bilder til bloggen og anvisninger om hvem han skulle poste dem til. Vi tok også med oss en del jerrykanner med bensin og parafin tilbake til leiren. Der var vi i 19-tiden, og nøt en bedre middag utpå kvelden.

Torsdag 1/5 – I soveposens tegn

Nok en dag i total whiteout og snøvær, og det ble en dag i soveposens tegn. Vi slappet av, leste og skrev tilbakemeldinger på utstyr vi har fått fra våre sponsorer, men det er ikke til å stikke under en stol at man på sånne dager blir lett desperat etter å gjøre noe samtidig som brakkesyken gjør at man ikke letter på rumpa. Vi så utover kvelden at et væromslag var i ferd med å komme, noe som slo til neste dag.

Fredag 2/5 – Hornemantoppen (1097 moh)

En vanvittig flott dag, men nok en gang kaldt etter flere milde dager; mellom -15 og -20 grader da vi stod opp. Vi fikk endelig besteget den etterlengtede og fryktede Hornemantoppen, et taggete monster av et fjell på 1097 moh som befinner seg klemt mellom breene Smeerenburgbreen og Hans Henrikbreen. Fjellet er tidligere besteget på sommeren, men det er uvisst om noen har besteget det vinterstid. Kanskje kan vi altså pynte oss med en førstebestigning vinterstid.

Etter frokost dro vi med snøskuterne inn til foten av fjellet på østsiden og gikk opp en bratt snørenne på ca 200 høydemeter før vi fulgte ryggen mot toppen. Toppen rager 30 meter opp fra ryggen med bratte snø- og steinrenner ned på alle sider, og toppunktet prydes av svære steinblokker som står som horn opp mot himmelen. Navnet sitt har derimot ikke toppen fått fra disse formasjonene, men fra en norsk geolog ved navn Jacob Horneman som på 1920-tallet arbeidet på Svalbard.

På ryggen var det sterk vind og vi hadde sikkert ned mot -40 effektive kuldegrader, noe som var kaldt etter å ha blitt svette opp snørenna. Endre ledet opp til toppen, noe som tok lang tid i den strenge kulden, og på det tynne snølaget som dekket mye av toppen. Han laget standplass oppe og vi fulgte etter på jumar for å spare tid. Fantastisk utsikt fra toppen selv om et lavt skydekke kom inn fra sjøen i nordvest. Vi rappellerte ned etter tur etter å ha tatt steinprøver på toppen, og spiste lunsj vel nede på ryggen ved 1730-tiden. Vi tok også et par steinprøver lenger nede før vi returnerte til snøskuterne og kjørte tilbake til leiren ved 21-tiden.

Lørdag 3/5 – Mislykket bestigning av Munken (1205 moh)

Kuttefjella er et lite fjellmassiv bestående av toppene 895, Munkehetta og den høyeste toppen på Nordvest-Spitsbergen; Munken på 1205 moh. Kuttefjella ligger øst for Lilliehöökbreen, vest for Loüetbreen, nord for Kuttebreen og sør for Teltpasset, breen sør for det massive pyramideformede fjellet Teltet på 1122 moh. Teltpasset er et egnet sted å kjøre gjennom på vei til området vi befant oss i.

Vi satte av dagen til å bestige Munken fra sør. Været var flott, uten en sky på himmelen, men det var fortsatt kaldt, ca -15 grader i sola. Dessverre måtte vi bestige Munken på skyggesiden, noe vi ikke tidligere hadde gjort, og som bidro sterkt til at vi mislyktes med å bestige denne toppen. Med vind var det sikkert ned mot -40 effektive grader da vi gikk opp en kort snørenne opp på en rygg før selve toppflanken. Snøen var lagdelt og kjip med mye sukkersnø mellom lagene, helt annerledes enn den snøen vi tidligere hadde erfaring med, hvor solen smelter og omdanner snøen slik at lagene henger sammen.

Bjørn André hadde et lite uhell og fikk laget et lite kutt på seg selv på overleppa, og det var noen kalde minutter mens vi lappet han sammen etter beste evne med strips.

Lenger opp på flanken ble det meget bratt og med knallhard snø på toppen og lagdelt kjip snø under, fant vi det ikke verdt å fortsette videre. En eventuell utglidning ville være katastrofal og føre den uheldige av oss flere hundre meter nedover i høy fart. Sikringsmulighetene var også små i den ustabile snøen og ville vært en utrolig fæl opplevelse i det kalde været. I tillegg frøs Endre, Anne og Bjørn André seriøst på bena mens jeg nesten frøs fingrene av meg der jeg klatret i front. Vi valgte å gå ned igjen et stykke for å vurdere opsjonene. Klokken var da blitt 1600 og folk hadde mistet følelsen i tærne, så vi gjorde det eneste rette; klatret ned til snøskuterne og reiste hjem igjen til leiren.

Klokken 2100 fikk vi endelig spist middag etter å ha fått varmen i oss igjen, over elleve timer siden vi spiste frokost. Selv om sulten gnog i oss tok vi det selvsagt med humør og siterte Endre: “Det er snart klatresesong!”.

Søndag 4/5 – Kjøkkensjefen (1027 moh)

En vidunderlig herlig dag! Det var kaldt, mellom -10 og -15 grader, men solen skinte og varmet noe. Vi holdt oss klok av skade i solen hele dagen og gikk en enkel, men lang snørenne på 430 høydemeter fra vest opp til en topp som på kartet bare er angitt med “1027″. Toppen ligger sør for Losvikfjella og inntil Waggonwaybreen som går ned i Magdalenefjorden i vest.

Vi kalte opp den navnløse toppen etter vår eminente kjøkkensjef Bjørn André, og toppen heter nå “Kjøkkensjefen”. vi tok flere steinprøver, også fra selve toppunktet som var ganske spektakulært, med flere hundre meters avgrunn ned på Smeerenburgbreen i øst.

Vi tok oss god tid på toppen og hadde en utrolig fin lunsj med herlig utsikt. Vi så blant annet to stykker fra Ny-Ålesund, Knut og Trond Svenøe komme med skuter fra Trinityhavna innerst i Magdalenefjorden etter å ha tilbrakt helgen der. De vekket oss natt til lørdag utenfor teltleiren uten at noen av oss orket stå opp, og de var innom teltleiren på tilbakeveien, men vi fikk altså ikke hilst på dem.

Siden toppen ikke ligger mer enn noen kilometer unna leiren vår var vi tidlig hjemme denne dagen. Dermed kunne Endre og jeg ta en utflukt etter kaffe med skuterne i nærområdet for å se oss om etter noen gode plasser å få tatt bilder til våre sponsorer.

Mandag 5/5 – Værfaste igjen

Vi var nok en gang værfaste i fullstendig whiteout og snøvær. Ventetiden ble lang. Vi leste, skrev, sov og ventet på neste måltid. Når man går ut av teltet for å tisse eller hente mer snø til vanngryta så er man så omtåket av å ligge i sengen, at møtet med alt det hvite utenfor gjør balansen dårlig. Snøen hopet seg opp utenfor og det var meldt vind utover natten. Det begynner å gå opp for oss at hjemreisen var nært forestående, og at vi var nødt til å få godt vær skulle vi få gjort det vi hadde planer om å gjøre.

Tirsdag 6/5 – Til Reinsdyrflya

Været var grått, men sikten god nok til at vi kunne forlate leiren med Reinsdyrflya og den lille hytta Texas Bar som mål. Snøskuterne gikk tungt i halvmeteren med snø som kom dagen før, og vi hadde et par bakkeforseringer som slet på skuterne. Ruten vi valgte var ned Raudfjordbreen og mellom fjellene frem til Liefdefjorden.

Texas Bar er oppkalt etter staten Texas i USA og ble bygget i 1927 av fangstmennen Hilmar Nøis og Martin Pettersen Nøis. Reinsdyrflya er et stort, helt flatt landområde ytterst på nordvestspissen av Nordvest-Spitsbergen. Allerede da vi kjørte skuterne den siste biten ned til hytta kunne vi se hvorfra dette området har sitt navn; flere reinsdyr løp over de snødekte slettene og på sjøisen som fortsatt var tykk.

Vi kjørte først til hytta, spiste lunsj i sola på taket av hytta mens vi speidet etter isbjørn, lastet av sledene og kjørte etter hvert videre utover mot Reinsdyrflya.

Endeløse hvite sletter med noen svære steiner liggende spredt utover og en enslig fangsthytte i ny og ne var det som møtte oss der ute. Det var allerede sent på kveld, men vi jobbet utover natten, kjørte skuterne hva de kunne, stoppet ved en stein for å hakke med oss en steinprøve og kostet videre. Bare lysets skiftning fortalte oss at det ble natt, og en viss matthet seg innover oss da vi kunne gå av skuterne helt ute på Velkomstpynten, så langt nord man kommer på Nordvest-Spitsbergen. Der var det heller ingen isbjørn å se, bare et par reinsdyr. Faktisk klarte vi å tilbringe tre uker ute langt inne i det villeste av Svalbard uten å se snurten av en isbjørn. Mye av forklaringen er vel at vi for det meste befant oss langt fra sjøen, og når vi nå først var ved sjøen så hadde vi ikke lang nok tid til disposisjon der. For vi så jo isbjørnspor overalt på sjøisen og rundt Texas Bar.

Nærmere klokken tolv på natten var vi tilbake ved Texas Bar etter en svært minneverdig kveld på skuteren. Vel fremme satte vi skuterne sammen og dekket dem til med skutersleder og jerrykanner slik at ikke eventuelle isbjørn skulle få spise opp sadlene, noe de har for vane å gjøre. Etter middag var klokken blitt nærmere 0300 og vi gikk til sengs; Anne i overkøya, Bjørn André og jeg andføttes i underkøya, og Endre på gulvet.

Natten forløp rolig uten besøk, men det var med en viss skepsis jeg gikk på do om morgenen med signalpistol, rifle og toalettrull. Man føler seg ganske sårbar der man sitter på huk med buksa på knærne, speidende etter isbjørn.

Onsdag 7/5 – Tilbake i leiren

Sen frokost og pakking av sleder gjorde at vi ikke kom oss av gårde fra Texas Bar før ved 14-tiden. Været var noe ustabilt med vekslende skyer og sol, men vi fikk allikevel en minneverdig tur inn til brekanten av Monacobreen. Det var en del overvann på sjøisen, men det hele gikk fint. Inne ved Monacobreen er det et fantastisk skue. Ikke bare går denne flotte breen ned i sjøen her, men også de mindre breene Idabreen, Emmabreen og Seligerbreen går ut her. Vi så sel som solte seg på isen, men heller ikke her så vi annet enn sporene etter isbjørn.

Vi valgte å kjøre Monacobreen tilbake siden vi også hadde et GPS-track for den turen. Været gikk over til whiteout idet vi kom opp på breen, og med all den nye snøen var turen slitsom. Det var ikke lett å skulle følge de andre som sistemann i helt whiteout og med viten om at hvis man slakket av på farten så ville man ikke bare miste de andre av syne, men også grave snøskuteren ned i den dype snøen. Så vi ga jernet hele veien tilbake til leiren som vi ankom ved 1730-tiden.

Torsdag 8/5 – Lek

Fin dag med en del sol, men også med lavt skydekke. Vi tok med oss skiene og boltret oss på fjellene like ved leiren. Å snørekjøre med snøskuter er ikke dumt, man slipper mange tunge tak med skifeller, men det er jo litt juks da.

Fredag 9/5 – Retur med brask og brann

Dagens dont bestod av nedpakking av leir og retur til Ny-Ålesund. Nedpakkingen gikk greit og tok noen timer med hektisk og til dels frenetisk aktivitet. Høydepunktet på denne værvakre dagen stod definitivt dosjef Endre for. Han lukket dokatedralen med brask og ikke rent lite bram. Katedralen gikk opp i flammer med et smell nært av gutteaktig kjærlighet til bensin og signalpenn. Dosjefens lange maske ble til et noe kortere åsyn, rent facial-filamentisk, mens kjøkkensjefen gikk i knestående av latter.

De ca 160 kilometerne tilbake til Ny-Ålesund gikk i et fantastisk fjell- og brerikt landskap i strålende sol og gnistrende nysnø. En del sterk vind gjorde at Teisten, båten som skulle komme til Lloyds hotell for å hente en del av utstyret vårt, ikke kunne gå ut. Dermed måtte vi sette fra oss utstyret for å hente det senere og kjøre videre.

Bak fjellene Tre kroner – Nora, Dana og Svea – kom det fem glasiologer kjørende som vi tok følge med et stykke før vi tok en svipptur innom et telt med en bekjent av Anne som kampet rett under Nora – og som ikke var der for øyeblikket, før vi dundret videre ned mot noen vanvittige morener og opp igjen de djevelsk bratte bakkene i Skaret. Og like etter, i solen klokken 2300, lå Ny-Ålesund foran oss.

Vi parkerte skuterne og gikk inn i kantinen for kveldsmat. Der møtte vi til min overraskelse min venninne Tonje som var i Ny-Ålesund på besøk hos venner i helgen. Hun har tidligere jobbet der på somrene. Etter kveldsmaten slo vi oss ned ute i solen med en gjeng som drakk øl og hadde det i grunn helt genialt bra.

Lørdag 10/5 – Avslapning

En rolig dag med brunsj og herlig middag med medbrakt vin i kantinen. Selv om solen skinte fra skyfri himmel så følte vi ikke den helt store dragningen mot det hvite pudderet. Endre og jeg tok en kjapp runde med skuteren for å se etter et bra sted for å ta noen flere sponsorbilder, noe vi fant, men vi rakk ikke å gjøre noe mer med det før søndag.

Søndag 11/5 – Luftskip i natten

Vi var som luftskip i natten, og natten ble til tidlig morgen; selvsagt klarte vi ikke la være å klatre opp i den 40-50 meter høye luftskipsmasta i fylla. En utrolig morsom utflukt. Det er selvsagt ikke lov, ei heller uten fare å klatre opp de rustne gamle stigene til topps, men det er en flott utsikt der oppe fra, og det er fascinerende å stå på samme sted som en av våre virkelig store polarhelter, Roald Amundsen.

En ny, og denne gang grå dag opprant mens vi krabbet til sengs etter en heidundrende fest på puben Mellageret. Etter nitidige studier kunne vi dermed konkludere med at dagen derpå er like ille på 79 grader nord som den er andre steder i verden.

Denne dagen gikk med til søvn, mens snøen falt utenfor. På kvelden etter middag våknet vi alle opp og stakk bort i idrettshallen for litt klatring (buldring) og for å finne “Kjærlighetens kjøtere” blant velferdens rikholdige filmbibliotek. Filmen er norsk og handler om tre fangstmenn som etter hvert sliter mentalt på Grønland. Vi oppdaget raskt fjellene “Tre kroner” i filmen og kunne konkludere med at den er spilt inn på Svalbard, i nærheten av Ny-Ålesund. Veldig bra film. Det var i tråd med filmens handling kanskje like greit at vi ikke var lenger der oppe på breen. Vi var i ferd med å utvikle et eget språk og fant på rarere og rarere ting.

Mandag 12/5 – Isgrotting

Etter sen frokost skilte vi lag og starten gikk for en noe hektisk dag. Anne og Bjørn André reiste med gummibåt ut til Lloyds hotell for å hente våre hensatte saker. Endre og jeg tok med oss telt og kamerautstyr opp til en egg for å ta noen sponsorbilder. Vi var uheldige med været i det vi fikk satt opp telt, ski etc., men vi fikk da noen bilder selv om tåka seg inn over oss. Vi tenkte at været kunne bli bedre utover kvelden, så vi lot teltet stå og reiste tilbake til Ny-Ålesund. Der møtte vi de andre og pakket en del utstyr før middag.

Etter middag reiste vi ut til Brøggerbreen for å klatre ned i en isgrotte. Utrolig vakkert. Åpningen var på under én kvadratmeter før grotten videt seg ut og gikk rett ned 35 meter før vi kunne gå i trange ganger innover med tre to meters høye dropp som vi klatret ned. Så kom det et nytt dropp på nesten 20 meter før grotten endte i vann.

Da vi etter flere timer kom opp til overflaten igjen etter noen slitsomme minutter på jumar, så snødde det, var overskyet og whiteout. Dermed måtte bare Endre og jeg komme oss opp til eggen for å hente ned teltet uten å ta flere bilder. Det tok jo sin tid, så vi var ikke tilbake i Ny-Ålesund før nærmere 0300 på natten.

Tirsdag 13/5 – Hjemreise utsatt

Det å reise i polare strøk er forbundet med en viss usikkerhet, og vi kom oss ikke fra Ny-Ålesund tirsdag som planlagt. “Har man ikke sikt til Zeppelinfjellet så kommer ikke flyet”, er omkvedet der oppe hvor værvarsling er en risikosport. Skyene hang lavt over fjorden og det var umulig for flyet å lande, selv om det faktisk tok av fra Longyearbyen og sirklet over oss en stund. Klokken tikket mot avreise for vårt fly fra Longyearbyen til Oslo, og etter en stund kom beskjeden at det kanskje skulle gå et fly senere på kvelden fra Ny-Ålesund. Dermed var vår sjanse til å komme tilbake til fastlandet den dagen avskåret. Vi fikk plass på kveldsflyet til Longyearbyen, men siden det bare var Bjørn André og jeg som gjorde det, så valgte vi heller å tilbringe kvelden og natten i Ny-Ålesund, med planlagt avreise onsdag morgen.

Vi brukte tiden til å hjelpe Anne og Endre med å pakke det siste av fellesutstyret vårt og få losset skutere og sleder på sysselmannens båt, M/S Nordsyssel, som var innom Ny-Ålesund og reiste videre til Longyearbyen onsdag. Deretter tilbrakte vi kvelden i AWIPEVs lokaler – “Det blå huset” – hvor vi så på videoopptakene fra turen. Jeg filmet mye, og en del av det er ganske bra, med spektakulær natur, og en del av det er hysterisk morsomt, i alle fall for oss.

Onsdag 14/5 – Hjemreise

Endre og Anne kom seg hjem til Longyearbyen, mens Bjørn André og jeg dro videre til fastlandet. Selv etter så mange uker tett innpå hverandre på tur, så skiltes vi som bedre venner enn da vi møttes. Det var rart å komme hjem til Oslo, til varme og et snøløst landskap med trær. Det hele var en eventyrlig tur med fantastiske naturopplevelser og godt samarbeid.

• Oppslag i Aftenposten