Denne gangen tok jeg med meg Endre Før Gjermundsen og gikk hele brefallet. Det ble en enkel, men lang tur på 16,5 timer.

Endre Før Gjermundsen og jeg tok en tur til Nigardsbreen for å gå den helt opp og helt ned igjen. Det ble en tur uten den helt store dramatikk. På grunn av mye snø måtte vi gå i tau, noe som både sinket oss og gjorde turen litt mindre visuelt morsom. Vi lå i telt på parkeringsplassen og hadde en tidlig start på lørdag.

Vi tuslet oppover og klokken 1810 nådde vi toppunktet ved Steinmannen (1633 m.o.h) oppe på Jostedalsbreen. Der er det flere hytter som eies av NVE. Vi møtte noen derfra som kom fra andre siden av breen. Så gikk vi nedover igjen og tilbrakte natten i teltet før vi på søndag reiste hjem. En herlig tur!

Per Kristian Bø, Helge Fonnum og jeg hadde en flott tur på Nigardsbreen. Morsom og slitsom tur.

En meget vellykket tur til Nigardsbreen – et brefall tilhørende Jostedalsbreen – sammen med Per Kristian Bø og Helge Fonnum.

Vi var fremme ved 21-tiden fredag etter å ha kjørt siden kl. 1330 og karret oss oppover fra parkeringsplassen til brekanten i stummende mørke. Heldigvis har Fonnum fått helt dilla på dioder. Ved 22-tiden stod teltet klart bare 100 m fra brekanten. En herlig teltplass.

Lørdag stod vi opp kl 0600 og kl 0715 var vi på vei opp breen. Veldig fin tur oppover selv om det regnet litt hele tiden. Veldig kupert bre til tider, men også ganske slak. I toppen deler den seg i tre før den går over i Jostedalsbreen. Vi kom nesten til topps på den venstre armen (den mest krakelerte) før vi snudde kl 1400. Vi var redd for å bli overmannet av mørket på vei ned.

Vi gikk uten tau hele turen og det var episoder da et fall ville vært katastrofalt, men det gikk fint. Ved 1830-tiden var vi tilbake i teltet og klar for middag og varme i soveposen.

Søndag var vi på vei opp breen ved 9-tiden, og da kun for å leke oss med klatring. Det første vi gjorde var å fire oss ned i et veldig hull på ca 25 m som gikk rett ned i fjellet og elva under breen. En ganske adrenalinfremkallende opplevelse. Kl 1500 var vi tilbake i teltet, tok leiren ned og var i bilen kl 1600. Kl 0100 satte jeg nøkkelen i døren hjemme i Oslo. Puh..!

Turen var tenkt å skulle være over Hardangerjøkulen, men en kontinuerlig regn og tåke, pluss forkjølelse gjorde at vi skrinla det prosjektet. Vi kom oss nå i alle fall med tog til Finse og gikk innover i mørket til vi ikke fant stien lenger. Da slo vi opp teltet og det viste seg at vi hadde vært heldige med teltplassen. Fin utsikt til Blåisen.

Lørdag var det regn og vi lå i posene 4-5 timer lenger enn vi egentlig tenkte. Men vi kom oss opp og la i vei inn til Blåisen. Der koste vi oss i flere timer med klatring. Vi gikk til toppen, rundet til høyre og gikk ned igjen breen.

Søndag var det samme dritværet og jeg var nedsyltet av forkjølelse så vi reiste hjem igjen.

Endelig skulle vi få tatt Lodalskåpa (2083 moh) etter at vi gikk forbi den tidligere i vår da vi gikk Jostedalsbreen på langs. Nok en gang er det Fonnum og jeg. Dette skulle være den siste turen i vår hektiske sommerferie og det ble en meget spennende og slitsom tur.

Vi sov første natten inne ved Bødalsbreen, stod tidlig opp neste morgen og gikk hele brefallet og frem til Ståleskaret ved foten av Lodalskåpa hvor vi slo opp teltet. Telt, kokeutstyr, klatreutstyr, etc. gjorde at vi hadde tunge sekker. Undertegnede hadde krampe i begge armene på slutten av brefallet.

Dagen etterpå gikk vi en kjapp tur opp på Lodalskåpa (det tok oss tre timer), ned igjen for å pakke sammen og la i vei nedover mot Bødalsseter igjen. Det ble en meget tung tur i bratt lende. Nøkkelord: ømme knær. Vel nede og i bilen kjørte vi til Kongsberg etter et kjapt bad i Loenvatnet.

Helge Fonnum og jeg tok en tur til Skagadalen for å klatre Skagastølstindene og Dyrhaugsryggen. Vi besteg Store Skagastølstind (2405 moh) to ganger, én gang via førstebestigerruta, den andre gangen som en del av Skagastølsryggtraversen. I tillegg tok vi Dyrhaugsryggtraversen fra sør. Det ble en hektisk sommeruke i Jotunheimen, med alt fra flott sol til hagl og sludd.

Tirsdag

Etter en lang kjøretur over Valdresflya ankommer vi Turtagrø ved 23-tiden. Vi pakker sekkene og beveger oss opp Skagadalen mot Tindeklubbhytta. Ved 24-tiden er vi fremme og slår opp telt ca 100 m fra hytta. Vi sovner kjapt.

Onsdag

Vi står opp ved 0800-tiden og pakker sekkene for en lang tur opp på Storen (Store Skagastølstind, 2405 moh) via Slingsbybreen. Med oss har vi bare ett tau, noe som sinker oss en del. Vi kommer oss kjapt opp på Bandet og runder Storen via Berges chaussée og når frem til Slingsbybreen. Turen opp breen er enkel, men tung, og en stund senere er vi oppe i Mohns skar etter et meget bratt snøfelt.

På Storen

Opp til Storen er det greit, men det tar litt tid. Mot toppen går vi usikret og gleden er stor når vi endelig er oppe. Der møter vi et annet taulag på 15 mennesker. Vi går ned igjen samme vei ved å sikre oss nedover. Det er dårlig med rapellfester på denne siden. Men været har slått om og det blåser, regner og hagker. Det er glatt, men går greit. Vi går fra Mohns skar ned breen igjen og samme vei tilbake til Bandet. Vi er vel hjemme i teltet etter 14,5 timer på tur.

Torsdag: hviledag

Hviledag. Vi tar en tur til Sogndal for å proviantere. Turen til Turtagrø tar en time. Vi tar oss en øl i biblioteket før vi går tilbake til teltet.

Fredag

Vi bestemmer oss for å ta Dyrhaugsryggen. Vi går til Bandet på 1,5 t og tar oss opp til veggen på Søre Dyrhaugstind (2072 moh). Vi brukte 7 timer opp denne veggen fordi vi bare hadde ett tau (vanskeligste parti grad 5-). Det ble en flott klatretur i deilig vær. Vel oppe gikk vi egga mot sørtoppen av Midtre Dyrhaugstind (2134 moh) og deretter nordtoppen av Midtre Dyrhaugstind (2135 moh). Så langs en utsatt egg mot Store Dyrhaugstind (2147 moh), før egga ble bred og vi kom ned mot Nordtoppen (som Conrad og jeg nesten var oppe på på ski halvannet år tidligere), og ned en glatt ur til Tindeklubbhytta. Siste delen av turen regnet det jevnt. Vi brukte 11 timer på turen.

Lørdag: hviledag

Hviledag. Vi reiste til Lom for å proviantere.

Søndag: Skagastølsryggen

Vi stod opp grytidlig kl. 0400 og var på vei opp til Nørdre Skagastølstind (2168 moh) kl. 0515. Det tok to timer opp dit i ulendt steinete terreng. Så gikk vi langs ryggen til Skagastølsnebbet (2222 moh) og ned til V-skaret (vi klatret ned, det var ikke nødvendig å rapellere, men svært luftig). Fra V-skaret seriøs men ikke vanskelig klatring opp til Berges stol (3+) og videre opp (2) til Midtre Skagastølstind (2284 moh).

Herfra luftig med løpende mellomforankring bort til foten av Halls hammer. Vi omgikk denne til venstre via Patchells sva og opp (3). Via ryggen videre (2) til toppen av Vesle Skagastølstinden (2340 moh). Litt skummel rapell (60 m) ned til Mohns skar. Fint å være der igjen.

Så opp igjen til Storen som sist, men mye kjappere. Vel oppe møtte vi igjen mennesker (3 stk) på vei mot toppen. Vi hjalp de et par timer med rapell før vi selv fant Helikopterslynga og rapellerte ned nesten fritthengende 60 m.

Herfra kronglete, steinete og sleipt ned til Bandet, før turen gikk tilbake til teltet. Vi var vel hjemme kl. 0030 etter 19 timer på farten. Rett i posen etter et kjapt bad. Det ble noen skiver i posen, men vi var meget slitne. Senere fikk vi vite at de tre vi hjalp på Storen ikke rakk å komme seg ned før mørket falt på slik at de måtte overnatte der oppe. Vi skulle nok hjulpet de ned på vårt tau, men det gikk jo bra.

Mandag: hviledag

Hviledag i pose utenfor teltet.

En fantastisk tur opp Bondhusbreens blå og krakkellerte fall. Herlig spennende og slitsomt. Det tok oss to dager.

Bondhusbreen er en, om ikke den, av Folgefonnas råeste brefall. Isen er blå og det hele er grundig sprukket opp. Endre Før Gjermundsen, Helge Fonnum og meg selv (Helge Kaasin) satte oss i bilen fra Oslo torsdag kl. 1000 med en forsering av dette brefallet som mål.

Alpin start

Ni timer senere er vi fremme på parkeringsplassen. Vi legger oss etter hvert i en beleilig vedløe, mye enklere enn å sette opp telt. Sover litt før reveljen går kl. 0400.

Vi kaver rundt i mørket og pakker det vi tror vi trenger. Kl. 0530 legger vi i vei mot brekanten i stummende mørke med hodelykter. Vi er fremme ved bregfallet ca kl. 0900 og starter oppstigningen. 1000 meter krakellert brefall venter oss. Dette er min aller første direkte kontakt med bre, noe som nok uroer Endre litt. Men det går bra. Veldig spennende og nervepirrende. Særlig etterhvert når vi ser hvor vanskelig og tidkrevende dette er.

Reddet av vassdragsvesenet

Vi forstår etterhvert at vi ikke vil klare dette på en dag. Vi bestemmer oss til slutt for å komme oss bort til NVEs forskningsstasjon Vinduet som ligger i kanten av brefallet før mørket faller på kl. 2000. Dette er visstnok en av Norges vanskeligste landingsplass for helikopter. Til vår store overraskelse og glede finner vi at stasjonen er åpen. Vi bruker en time på å finne hovedvannkranen, men det er det vel verdt. Vi er tørste og trenger vann til maten. Et par øl har funnet veien ned i Fonnum og Endres sekker og de fortæres med vellyst.

Tilbake på isen

Vi legger oss ca kl. 2400 og står opp igjen neste morgen kl. 0600. På ny kaster vi oss ut i brefallet. At vi skulle gjøre det ble avgjort kvelden før. Alternativet var en renne opp fjellet, men det ble forkastet heldigvis. Vi får aldri noe sol i dag heller og begivenhetene er mange og spennende. Høydepunktet er en rappellering ned 12-14 meter. Litt før det mørkner er vi langt inne på “vanlig” bre. Vi har klart hele brefallet og er på vei mot Fonnabu.

Fonnabu

En kjapp matbit mens det blir helt mørkt før vi subber dødsslitne mot Fonnabu som ennå ligger 2,5 timer unna skal det vise seg. Som zombier entrer vi gamlehytta på Fonnabu og lager oss et herremåltid. Vi sover som stener når vi endelig får lagt oss ved 0100 tiden.

Så er det opp igjen kl. 0700. Vasker ut av hytta og legger på vei ned lia mot bilen kl. 1000. Kl. 1400 er vi nede etter en hesblesende nedfart. Vi har småløpt i fire timer med tunge sekker og utslitte ben, og vi vralter som gjess mot bilen. Folk på søndagstur ser skremt på oss. Vi har klart det, og badet i den iskalde breelven er herlig forfriskende.

• NRK.no: Ville og vakre Bondhusdalen