Kategorier
Hardangervidda Skitur

Tur retur Geitsjøen

I den slake åsen opp mot Dyregravshalle legger jeg bak meg Jønndalen og Solheimstulen Turisthytte. Stille, slitt og vinterstengt ligger den gamle portalen inn til Hardangervidda på gamle setertufter. Bleke gule strå stikker hist og her gjennom den skrinne vindherdede snøen, og forteller om sommeren som var, og somrene som kommer.

Sommerkåte hestevrinsk, rautende storfe, og mekrende sau blander seg med et svakt ekko av turistenes svette stemmer. Ingen av de stemmene lød mellom gammelt umalt panel og køyesenger i annerledesåret 2020. En av de få driftspausenene siden den moderne høyfjellsseteren for første gang ble bygget ut til å huse et større antall turister i 1927.

Jeg er på vei inn på vidda for en vinterovernatting – som kjentmann i eget hyttenabolag, og samtidig som turist i eget indre.

Pulken trekker meg lekent nedover, mens jeg stevner oppover. Stadig oppover. Like over tregrensen ligger et telt. Jeg teller to par ski og to pulker. Skiløperne i samme ærend som meg kom nok inn til Solheimstulen sent fredag kveld, og ville få et lite forsprang på morgendagen. Den har de nok mistet allerede til søvn og sen frokost. Klokken nærmer seg allerede ti på formiddagen. Men kulden biter med -13 grader, og det er tungt å komme seg ut av den varme soveposen.

En liten bris fra vest gjør at ansiktet må dekkes til. Solen henger allerede på den gnistrende lyseblå himmelen, men skyggene er lange over det hvite snødekte landskapet, og mange i snøskutersporet jeg følger.

Snart er Beltenuten forbigått, og Dyregravshalle ligger foran meg. I hundrevis av år, siden eldre jernalder for over 2000 år siden, har menneskene her oppe på Hardangervidda stelt over 200 dyregraver i området i og ved Dyregravshalle. Jeg ser for meg speidende jegere ligge oppe på knausen ovenfor dyregravene som ligger i belter på tvers av reinens trekkrute. Nå har snøen fylt igjen de gropene som fortsatt er å se. Helt opp i moderne tid ble disse innbringende dyregravene røktet, og i arverekkefølgen lå fangstrettighetene knyttet til dyregravene mange ganger over gården i anseelse og verdi.

Så åpner brått landskapet seg i full bredde. I nord, bak myrene ligger Tøddølvatnet foran et smånutet bakteppe. Noen hytter ligger samlet ved Rundhovdå. Helt i østenden av Tøddølvatnet, der det bare er en smal tarm, vasset og lekte mine tre jenter i sommer; varme etter en strabasiøs sykkeltur på grusveien opp fra Solheimstulen, og på smale stier inn til den lyse sandstranda. Bare myggen minnet oss om at dette ikke var det egentlige Paradis.

Skarvsvatnet sett mot vest.
Skarvsvatnet sett mot vest.

Sørvest for Tøddølvatnet brer Skarvsvatnet seg ut som en hummerklo, 4,5 km langt. Den mørkbeisede båtstøa med de hvitmalte dobbeldørene helt i den nordøstlige enden av vannet taler om utstrakt båtfiske på dette høytliggende matfatet. Mang en gang har jeg sett vinden samle det mørke blå vannet i hvitskummende topper her når vestavinden stryker innover langs Skarvshalle i sør, og kaster seg mot bratta ved foten av Skarvsberget. Den lille klyngen av mørkbeisede og hvitinnrammede hytter på Skarvet klamrer seg tett inntil hverandre oppunder bratthenget.

Hytteklynga på Skarvet.
Hytteklynga på Skarvet.

I dag ligger Skarvsvatnet stille og hvitt, urørt av annet enn vinden som har formet snøen til store skjell, liksom for å hylle ørreten som trykker under den tykke isen. Og langs vannet i hele sin lengde, tettere på sørsiden enn nordsiden, går et langt risp over snøen. Snøkrystallene har allerede grodd seg tette i snøskutersporet, men skal snart feies vekk for en stund av oppsynsmannen som ubemerket seiler opp ved siden av meg.

En velvoksen rugg av en mann med rimfrossen bart som busker seg ut over neoprenmaska stopper snøskuteren ved meg, og vi slår av en prat. Bak på sleden står bensinkanner og en halvstor Zarges-kasse, sannsynligvis med nok utstyr til å klare seg gjennom en overraskende storm. Han skal innover vidda. Det er sett reinsdyr, og han må selv ta de i øyesyn. Jeg sier noe om at jeg så spor etter graving av klauver på setervollen på Solheimstulen. Han nikker.

Han lurer på hvor jeg skal. Jeg sier jeg skal forsøke å nå frem til Selstjønnlægret ved Heinseter. Skal du så langt sier han, og fortsetter med å si noe om at vestaværet ikke blir så godt. Jeg klarer ikke helt å relatere det til min tur, og han sier at jeg nok får fint vær. I det jeg ser ryggen hans og kjenner den kjære, minnerike lukten av firetakters bensin-eksos fra Svalbard-eventyr, forstår jeg at han sikter til sin egen fremtid. Han skal langt innover vidda.

Jeg misunner han. Han har et mål. En jobb som skal gjøres. En misjon. Hva er det så jeg driver det til her ute i kulda, i det golde hvite landskapet, en gnistrende blank lørdag helt på tampen av januar? Hva er det jeg har her å gjøre? Siden angrer jeg på at jeg ikke spurte oppsynsmannen om jeg kunne være med. Jeg har jo godt nok utstyr og mat nok for tre dager.

I det jeg sakte forserer det skrånende Skarvshalle ned mot Skarvsvatnet kommer jeg til å tenke på boken jeg åpnet på hytta i går kveld, og som jeg har tatt med meg i pulken.

Ti år etter suksessromanen Alene med Vidda er atter forfatteren og dramatikeren Peder W. Cappelen på vei til den lille hyttebua Skjerhøl rett nord for Lågaros. Han er svanger med skuespillet Kark, men drives også til å skrive en ny bok om noen våruker på Skjerhøl, boken som ble hetende Vidda på ny.

To av Peder W. Cappelens bøker: Alene med vidda (1964) og Vidda på ny (1974).
To av Peder W. Cappelens bøker: Alene med vidda (1964) og Vidda på ny (1974).

Mens første bok fra Hardangervidda ble drevet frem av et vemod – i tiden hvor det første ekteskapet hans havarerer – drives den neste boken, ti år etterpå, og godt inne i det ekteskapet som skal vare livet ut, av andre krefter. Peder er 40 år, og han ønsker å gripe fatt i noe ekte som kan vise vei videre i livet. Men også denne gangen graver han etter en hard hvit stein innerst inne i Norge, noe som ikke tæres av tiden, men er fast og solid. Han forsøker å gripe kjernen i livet, leser jeg, det som binder det fortidige jeget sammen med det fremtidige jeget, det som forklarer mysteriet om ens eget liv, og løser det fra stengsler. Et sted skriver han:

«I et blink stod det klart for meg hva dette egentlig dreide seg om: Mennesket på 40 år som kjemper for å overleve, fysisk og intellektuelt. Det var ikke bare et spørsmål om å legge seg ned her, sovne – dø; eller kanskje våkne om noen timer. Nei, det var et spørsmål om å møte den uunngåelige utfordringen. Jeg husker godt at jeg ikke var skremt av å legge meg, jeg er altfor glad i vidda til det; mer skremt av det å skulle gro fast, ikke komme videre. Gjøre det samme, tenke det samme, mene det samme – skrive det samme år etter år. Det henger kanskje ikke helt i hop nå, men akkurat da var det blodig alvor, og alle ting løp sammen i ett. Jeg så klart at det å sette seg ned her nå, det var å gi opp – i den dypeste forstand av ordet. Og da, da skulle jeg aldri klare å nagle Kark, Håkon jarl og de andre personene fast i tankene, de ville flykte; jeg skulle aldri vide ut et rom for dem i meg selv.»

Peder W. Cappelen: Vidda på ny, Gyldendal norsk forlag, Oslo 1974, s. 17–18.

På dette punktet i boken, blant de første 18 sidene, befinner forfatteren seg i Gvalpetjønndalen: «stedet hvor man alltid angrer alle turer» (s. 14), et sted som er trangt og trekkfullt. Stedet «ligger en 6–7 timers marsj fra bygda» (s. 14), skriver Cappelen. Og bygda han snakker om er Jønndalen, en avstikker fra den større og mer langstrakte Uvdal. Jønndalen snor seg innover Hardangervidda og ender på tuftene på Solheimstulen, en av mange inngangsporter til vidda, hvor han, som jeg, startet turen.

Peder W. Cappelen ble født i 1931, i Bærum, på Gården Bjerke, bare et par steinkast unna der jeg bor i dag. Det året han fylte 40 var i 1971, det året jeg ble født. Boken Vidda på ny kom ikke ut før i 1974, så om alderen er omtrentlig, kan den juni måned Cappelen skriver om ha vært mellom 1971 og 1974.

I en alder av 49 år, nesten 50 år senere, og i en helt annen årstid, går jeg altså i Cappelens fotspor på Hardangervidda. Hvorfor jeg akkurat pakket med meg denne boken på turen sier seg vel selv – den handler om Hardangervidda – men så var det da også noe mer. Den liksom ba om å få være med. Den hadde lenge ligget der bak i minnet – plukket opp for noen år siden blant avlagte bøker på NRKs eget bibliotek. «22.10.74» står det med blyant på forsatspapiret. 

Det overrasket meg da jeg åpnet boken at forfatteren befant seg i de samme strøkene av vidda som jeg skulle bevege meg i. Boken beriker turen min. Ikke kun ved tidtrøyte i suset fra bensinbrenneren i de saktegående timene etter middagen i teltet og mot leggetid. Men også ved å sette min tilstedeværelse og bevegelse innover vidda i perspektiv. Som Cappelen henger ved de gamle fjellfolkenes skikkelser i det rike, men sårbare fjellandskapet, så henger også jeg meg på. Mitt liv og fjellopplevelser får en dypere klang gjennom århundrene i lesningen av boken, og de tankene som oppsøker meg.

Hyttene på Bakkebu.
Hyttene på Bakkebu.

Jeg når bredden av Skarvsvatnet. Den vestlige brisen tiltar heldigvis ikke i styrke. Kinnene er møre nok allerede. Jeg glir lett, om noe trått over snøen og isen som dekker vannet. Husklynga på Skarvet sklir sakte vekk fra høyre synsrand. Snart dukker bygningene på Bakkebu opp i venstre synsrand, men avløses snart av den gamle steinbua Ulvelilægeret i vestenden av Skarvsvatnet, tett innunder Ulvelinuten i nord.

Ulvelilægeret.
Ulvelilægeret.

Cappelen forteller om den gamle amerikafareren Hans Flaata, han de kalte Duluth (som forøvrig er den amerikanske byen i Minnesota hvor Bob Dylan er født), når han går forbi Ulvelilægeret. Han forteller at Duluth trodde fullt og fast på huldra, og at han stadig fortalte om det store huldrefølget han hadde møtt på på Ulvelivollen en gang i 1870-årene. Den huldra som gikk forrest i følget og bar sølvkrona på hodet het Gyri Ørnehovd. Hos den gamle ble dette navnet til et kraftuttrykk til bruk når han skulle samle makt om å få sin vilje gjennom.

Hans Flaata bodde i Bakkebu ved Skarvsvatnet i 39 år, etter mange år som postinspektør i Duluth. Hans ble en slags portvakt for Hardangervidda, skriver Cappelen. Alle måtte forbi Bakkebu på slepa innover fra Solheimstulen. Om han levde ville han nok ikke stått på vollen med kikkerten klar i dag. Hans Flaata fisket, sanket molter, og drakk kjerringrokk i Bakkebu fra juni til oktober. På vinteren bodde han nede i bygda.

Jeg stopper et øyeblikk. Strekker meg. Man blir stiv i ryggen av det monotone slepet av pulken. Mon tro hvordan de gamle veidemennene hadde det over fjellet på slepene sommerstid? Om våren bøyde de to bjørkestammer til meier, festet et stag på tvers nederst, og laget hull til oler, eller skinnreimer. Så satte de enten seg selv eller hesten foran til å dra slepedraget lastet med salgsvarer over steinur, myrer og grusmorener. «Slepe» kommer av det gamle norrøne «slîpan» skriver Cappelen, som betyr «la gli».

Jeg når endelig vestenden av Skarvsvatnet og setter meg et øyeblikk på pulken, henter frem litt nistemat, og lager meg en kopp te. Eggepannekaken med backonbiter har frosset. Særlig fettranden på baconet gir knasende motstand og kuldestøt opp i tennene.

Jeg tar av meg de store skistøvlene. Jeg er så fryktelig varm på føttene. Det er selvsagt bedre enn å være kald, men disse støvlene er laget for mer ekstrem kulde enn -13 grader. Det damper av sokkene. Jeg kjenner at innerskoen gnager på hælen, på innsiden. Det gnaget har ødelagt en tur for meg tidligere, men denne gangen skal jeg klare meg. Gnagsår-sokkene hjelper, men jeg er antydning til rød på det samme området som tidligere, og som voldet meg mye smerte og frustrasjon. Heldigvis er ikke denne turen like lang som sist.

Det er bare at dette gnaget jeg kjenner brer seg ut i hele kroppen som en uro, en uro jeg også kjente kom sist, og som jeg stadig mer kjenner på, også i dagliglivet. De tingene som før ga meg glede har ikke lenger samme grepet om meg.

Der jeg før nærmest måtte holdes tilbake med makt fra å dra på tur, må jeg nå snarere med makt dra meg selv ut. Og når jeg går her og tusler, så stresser jeg i hodet mitt. Klarer ikke å nyte øyeblikket i like stor grad som før. Jeg kjenner på alle vondter i kroppen, stivheten som tiltar. Men mest av alt uviljen som ligger og murrer. Tanken på heller å sitte i godstolen på hytta med fyr på peisen og en god bok i fanget napper og drar i meg. Den trekker øynene innover, og det indre landskapet virker med ett like homogent, goldt og forblåst som det landskapet øynene trekkes vekk fra.

Hva er liksom meningen med dette om ikke opplevelsen i seg selv gir meg glede?

Ulvelihytta.
Ulvelihytta.

Lenger vest, øverst på bandet mellom Skarvsvatnet og der det bikker ned mot Skrykken, ligger en enslig hytte på det myrete landskapet. Ulvelihytta heter den, og ekstra ensom ligger den i dag i alt det hvite. Jeg passerer den sakte. Litt etter litt åpner vidda seg igjen, og den store hvite flaten som er Skrykken i januar, pent omkranset av myke nuter, gjort harde av den lave solens nådeløse skyggepensel, ligger fremfor meg.

Skrykken.
Skrykken.

«Feginsbrekka» kaller Cappelen et sted midt i Geitvassdalen der han kan se hele dalen fra Bjornesfjorden i vest til Krossvatn i øst – i ett blikk. Ordet er norrønt og betyr «gledens bakke». Navnet er bundet til et sted på Byåsen i Nidaros der kong Sverre og birkebeinerne i 1179 endelig fikk se St. Olavs helligdom Nidarosdomen. De var på vei til det avgjørende slaget mot Erling Skakke. Kong Sverre steg av hesten, knelte og ba en bønn til St. Olav om seier.

Ifølge Cappelen var «Feginsbrekka» også navnet på den høyderyggen som ga korsfarerne det første synet av Jerusalem. Uttrykket har dog et mer profant opphav. Opprinnelig var det et uttrykk for venusberget. Som Cappelen så godt uttrykker det: «kirke overtok for kjønn» (s. 59).

Her jeg står vider landskapet seg ut. Slagsvolltangen på 1250 moh. troner på toppen av den myrlendte odden som skiller Skrykken fra Langevatnet. Bak i vest ligger nutene på rekke og rad, og rammer inn våtmarksområdet med Skrykkemyre i sør, og vannene Krossvatn, Danemannstjønne og Dagfisketjønne i vest. På Skrykkemyre langsmed bredden av vannene ligger de gamle plassene Olabu, Jansbu og Fiskebuhytta fra øst til vest. De ses tydelig som firkantede prikker der ute i alt det hvite som ikke skiller mellom land og vann.

Skrykken.
Skrykken.

Her er mitt Feginsbrekka. Jeg kjenner gleden som risler gjennom kroppen ved utsynet. Man blir mer klarsynt på vidda en vinterdag. Tankene går beine veien, og henger seg ikke opp i vier og einerkjerr, og må gå omveier rundt sugende myrer. Kanskje må man hjelpe på opplevelsene litt nå som så mye har rent gjennom sansene? Kanskje må man lete hardere etter mening nå enn før, den gang da testosteron og kjønnsdrift drev en ut på viddene? Kanskje må man stille sanseapparatet bedre spørsmål enn i tidligere tider, for å skape dyptfølt undring?

Men ett er sikkert. Fortsatt er kroppens sang viktig for naturopplevelsen. Uten at kroppen stemmer i med naturens gamle toner og rytme, da svinner inntrykkene hen i smerte og mismot. Det er mindre snert i kroppen enn før. Den knaker i sammenføyningene, og spantene har ikke samme spenst. Et hekseskudd jager gjennom korsryggen når overkroppen foldes om underkroppen, og underarmene verker etter dårlig arbeidsstilling på hjemmekontor. Men alt i alt putrer den av gårde som før. Trekker pulken slik den skal trekkes på det tråe føret, der store iskrystaller har vokst som stalagmitter opp fra snøskutersporet.

Jeg bøyer av mot nordvest, og følger Skrykken og Langevatnet på nordsiden langs den myke åsen, eller halle, som slakt stiger opp mot Høljabråtet. Forbi Heigeitlen-hytta, og videre bortetter. Lyset strømmer over slettene og fjellene. Hver stråle reflekteres i millioner av blanke snøspeil, og løfter landskapet like inn i himmelen. Blått. Hvitt. Svart.

Rundt solen ser jeg restene av en regnbuesirkel, en halo. Vi bryter lyset gjennom de samme iskrystallene, solen og jeg. Men dens nimbus er langt større enn min.

Langevatnet med Slagsvolltangen bak.
Langevatnet med Slagsvolltangen bak.

Her skiller jeg lag med Peder W. Cappelen. Han tar til venstre sørvestover, til den lille bua si Skjerhøl i Geitvassdalen, midt i Lågen, nede ved Lågaros, mens jeg stevner nordvestover mot Geitsjøen, på andre siden av Lågen i nordvest.

Cappelen følger østsiden av Skrykken, over den veldige Skrykkemyre. Så må han gjøre et valg. Enten gå nedre slepe – langsmed Krossvatn, forbi Krossvassbu, Trønderbu og Reinavatnet, før det bærer ned i Geitvassdalen – eller den øvre – blant Krossvasshovda og Festningsnutan. Han velger den øvre fjellslepa.

Og det er her vi finner han fortvilt i den trange og trekkfulle Gvalpetjønndalen, et sted jeg ikke finner på kartet, men tolker å være Grøntjønndalen. Han søker seg mot Eidsjøen, men roter seg bort i tåka. Til slutt ser han blanke vann langt der borte, og finner at det er et av tjerna i Lågen, Tjuvhyttjønne, eller Kristofferhølen, og stavrer på støle og slitne bein dit. I kampen for livet i snøelet og tåka kaster han fra seg det nest kjæreste han har for å lette sekken, bøkene sine. 13 timers gange fra Solheimstulen kan han endelig kaste seg utmattet til sengs i bua i Skjerhøl.

Med seg til Skjerhøl har dramatikeren Cappelen tatt med seg karakterene til det historiske skuespillet han skriver på: Tora fra Rimul, Bergliot, Unn den djupøgde, Håkon jarl, og trellene Buste og Kark.

Ifølge sagaen ble Håkon Jarl drept av sin trofaste trell Tormod Kark i år 995 etter at kong Olav Tryggvason hadde utlovet en pris på hodet til Håkon Jarl. Kark ble fristet til et forløsende drap da de begge hadde søkt tilflukt i grisebingen hos Håkons frille Tora. Men i stede for frihet endte Karks krav om belønning med at han ble drept av kongen.

Cappelen skriver om Karks frihetslengsel:

«Kark sier til meg:

– Jeg er førtiåtte år, hva ville du gjøre, om du aldri så en mulighet til å bli fri?

Jeg svarer som jeg alltid gjør:

– Du må finne veien selv! Du må handle slik det er rett i situasjonen.

Men innerst inne vet både Kark og jeg, at løsningen er gitt; vi må bare finne fram til: Hvorfor?

Nå er jeg litt trøtt, blir lei av gnålet hans; et utidig mas på personlig frihet:

– Et løfte, Kark, det er et håp! En mulighet, en aning; ja et lys å rette blikket mot i framtida!

Kark:

– I førtiåtte år har jeg sett mot det lyset nå!

– Da kan det ikke haste akkurat i dag!

Jeg ber han tenke alt gjennom én gang til, og ta en annen slepe enn jeg fram til nattplassen; helst én som går litt lavere i terrenget, der er det tungt å gå og han får ikke pust til å gnåle så mye.»

Peder W. Cappelen: Vidda på ny, Gyldendal norsk forlag, Oslo 1974, s. 109–110.

Cappelen er 40 år. Kark er 48. Og jeg er 49. Vi deler lengselen etter frihet. Kark har kanskje det mest åpenbare kravet på frihet. Men Cappelen mener at også han må spørre seg om hvorfor. Hva skal denne friheten brukes til, og hva er det en frihet fra? Cappelen knytter altså friheten til mening i livet. I den siste setningen i sitatet over peker han på en mulig løsning: Sysselsett deg! Ikke sitte å sture! Kast deg inn i arbeidsoppgaver og hverdag med liv og lyst. Meningen oppstår i friksjonen mellom kropp og verden.

Skyggene blir lengre når solen stryker langs nutene i vest. Et langlemmet todimensjonalt grått vesen med staver og etterslep, smurt oppover hallet mot Høljabrotet, beveger seg i takt med meg. Fjellene skifter formasjon fra minutt til minutt ettersom skyggene klistres annerledes på de hvite fjellveggene.

Broen over Lågen.
Broen over Lågen.

Langt der fremme, i enden av Langevatnet, og videre forbi Hølen, der Lågen nok en gang frigjør seg fra et stort vann og igjen blir til elv, ligger en stor gangbru. Som to store H-er i landskapet er den et landemerke, og en portal inn i det dypere av vidda. I flere kilometer erter den øynene, før skiene treffer de grove treplankene og endelig trygt kan bære en sliten vandrer tørrskoddd over den hastige elva. «Til dalen!» liksom roper den under deg, mens det skummer i munnvikene.

Broen er en hengebro, med tykke stålvaiere forankret i én H på den ene siden, og én H på den andre siden av elven. Ved brohodet og litt innover i landskapet på begge sider er broen rammet inn av gamle innhegninger i værbitt treverk. Sammen med nettinggjerdet under langs begge sidene av broen taler disse strukturene om en av viddas viktige bruksområder: Det sommerlige sauebeitet. På den måten er Lågen en naturlig grense for beitet her oppe.

Lågliberget.
Lågliberget.

Jeg ser nedover langs Lågen der den renner ned i dalbunnen den selv har gravd. Forbi det steile Lågliberget, og videre nedover i bukter og stryk mot Åan turisthytte og den langstrakte Ossjøen. Himmelen er rød, rosa, blå og mørk over de hvite fjellene. Hva om jeg gikk ned der i morgen? Vel, da ville det bli mange kilometer langs veien til Dagalibrue, og videre flere kilometer opp igjen på Dagalifjellet og til hytta ved Vasstulan. Og stadig ville bilen være et par mil unna, nede ved Solheimstulen. Nei. Det er nok best å følge planen om retur langs det samme sporet.

Skyggene er ikke bare lange lenger, de blør ut i det stadig tiltagende mørket. Jeg innser at jeg bør oppgi planen om å nå frem til den lille nødbua Seltjønnlægret ved Butjønn, nedenfor Seltønnutan, et par kilometer sør for Heinseter. Ca 7 km er jeg unna der jeg nå står, ved broen over Lågen. Det blir for langt i mørket. Over Geitsjøen, og opp bandet mot Store Seltjønne. Jeg er sliten også. Uvant med pulk, skoene gnager, og kulda biter mer når sulten kryper inn under huden. Brødskivene med eggepannekake og bacon er knallharde av frost.

Jeg har gått 21 km i dag, og tar en rask beslutning om å gå den siste kilometeren ned til Geitsjøen. Der slår jeg opp teltet ca. 100 meter ovenfor Geitsjøhytta. Om noe skulle skje har jeg i alle fall muligheten til å bryte meg inn i hytta. Ting kan brått bli alvorlig når man er alene i streng kulde.

Geitsjøen med Geitsjøhytta i forkant.
Geitsjøen med Geitsjøhytta i forkant.

Jeg har tatt med meg et billig tre-sesongerstelt. Stengene har alltid vært vonde å både tre inn og å spenne opp. I kveld er det enda verre enn før. Jeg må ta i av alle krefter. Man blir raskt varm på den måten. Mine små skrik og frustrert pesing ruller nedover mot Geitsjøen og blir borte.

Jeg kommer meg etterhvert inn i teltet. Bukserer av meg støvler og bukse i det altfor lave krypinnet. Jeg og alt utstyret fyller det helt. Min store oransje dunjakke er som en skillevegg mellom overkroppsavdelingen og underkroppsavdelingen. Når jeg omsider får brenneren til å brenne rent og ikke i støt, så blir også overkroppsavdelingen varm.

Jeg varmer opp lunkent termosvann og iskaldt flaskevann, og dytter i meg en pose med Real turmat. Skje har jeg glemt, så jeg bruker en snøplugg jeg sparte under oppsettingen av teltet. Den er 40 cm lang, og det lave teltet gjør spisingen til en interessant øvelse. Det er som å sloss med lanse i en krypkjeller.

Jeg trakter meg en ny kopp te, og kan endelig, i suset fra brenneren igjen fordype meg i Peder W. Cappelens bok Vidda på ny.

Mot slutten av boken skriver han:

«En vår er forbi, og jeg har oppdaget at den må vinnes og bygges opp på ny og på ny. Våren kommer ikke løpende og legger seg foran beina dine; den springer fra deg og roper: Fang meg om du kan!

Om du arbeider med våren, vil du gjenkjenne de krefter som får fuglen til å bygge under breen og rosenroten til å blomstre i isvann; du vil gjenvinne rytmen i dyrs og fuglers trekk og årstidenes gang, og merke at dette leger et dypt savn.

Du vil finne din Feginsbrekka, se elvenes rolige løp og åsenes lange linjer som binder landskapet sammen; kjenne en ro og en balanse, merke at langsomt faller tingene på plass. Du kan vinne en vår, og en vei tilbake til deg selv.

Er du heldig vil du møte igjen tiden, og oppdage at dette er en forbundsfelle du har savnet sårt; det ble et kappløp mellom dere to, og det var unødvendig! Du våkner etter en lang narkose og spør deg selv: Hva har jeg forbrukt min tid og mine krefter på?»

Peder W. Cappelen: Vidda på ny, Gyldendal norsk forlag, Oslo 1974, s. 123–124.

Jeg lukker boken og slukker hodelykten. Den kalde natten pakker meg inn i mørk vatt. Alene ligger jeg, sårbare menneske, langt fra folk, langt fra mine folk, langt fra dagligliv og strev. Trygt og utsatt ligger jeg på snøen som snart skal varmes til vann av vårsolen og sildre ut i Geitsjøen. Lyng og vier skal reise kvist og lauvverk. Fugler og dyr skal igjen lage leven. Og i den lyse våren skal livet gjenoppstå på vidda, slik det alltid har gjort.

Månen.
Månen.

Og jeg har bestemt meg for at alt dette skal jeg eie mer. Jeg skal ikke som Kark kaste bort det jeg har i håpløs søken etter frihet og mening. Jeg skal heller grave i vidda til jeg finner den lille harde steinen som er det innerste av Norge, det innerste av meg. Og jeg skal finne den i aktivitet sammen med den lille gjengen min, slik at barna mine kan bære den steinen med seg livet ut.

Kart over det aktuelle området.
Turen er merket med en oransje strek på kartet.

Av Helge Kaasin

Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som seksjonsleder for Design og brukeropplevelse i NRK.
Han har drevet kaasin.no siden 2000.

Legg inn en kommentar