1200 bratte meter opp fra fjæresteinene

Marianne på toppen.

På kommunegrensa mellom Narvik i øst og Ballangen i vest ligger Rånkeipen (også kalt Rånbogen) som et markant skille. Den ligger med Skjomen-fjorden nedenfor i øst, og innsjøen Storvatnet i vest. Toppen på 1200 høydemeter er synlig som en nisefinne et godt stykke både øst og vest for Skjomenbrua, og også når man kommer inn i Narvik sentrum østfra. I så måte er den et forlokkende mål for de av oss som ikke klarer å reise forbi et slikt skue uten å tenke at der skulle man vært. Det var i alle fall noe Marianne og jeg tenkte da vi så toppen fra Den Sovende Dronning, eller Skjomtinden (1575 moh.) sommeren 2016. Når vi i år hadde stelt oss slik at vi dro på været nordover – og for et godt valg – da var det bare å ta fatt på de 1200 bratte høydemeterne fra E6 i fjæresteinene.

Turen er meget enkel, men bratt og krevende om man ikke helt har formen inne. Vi var begge litt snufsete av forkjølelse, men beina funket godt østover opp den bratte skogkledde lia turen går i de første 400 høydemeterne. Det er merket sti, hvilebenker og alskens luksus oppover. Det som kan være litt utfordrende er å finne startpunktet, men her sverget vi – som så mange ganger før – til Bjørn Forselvs bok «På tur i Narvik og omegn» fra 2008.

Rånkeipen
Rånkeipen

Etter en stund tar stien av mot sør hvor vi krysset flere bekker, før vi beveget oss opp på snaufjellet. Jeg undret meg over bergartene. Blant det grå grunnfjellet som vel er granitt og gneis, er det store brune felter som inneholder kråkesølv. Dette er trolig glimmerskifer. Grunnfjellet ble dannet i prekambrium for ca. 2800 til 1700 millioner år siden, mens glimmerskiferen er gammel havbunn som ble dannet under den kaledonske fjellkjedefoldningen for 500-420 millioner år siden. Det nord-amerikanske kontinentet kolliderte med det europeiske, og bergartene fra havbunnen mellom disse kontinentene ble skjøvet over grunnfjellet og dannet såkalte skyvedekker.

Etter en stund var vi oppe på Råtindaksla og kunne styre skrittene østover. Det ble brattere de siste 150 høydemeterne før vi var på den flate toppen. Med det fantastisk deilige sommerværet vi hadde, var utsikten i alle himmelretninger formidabel.

Kartutsnitt
Kartutsnitt med Rånkeipen (Kartverket)

I vest kaster grønne lier seg ned i Storvatnet. Landskapet tyder på at dette har vært en fjord da havet sto høyere. Langt bakenfor ligger de glattskurte fjellene i Efjorden: Kulhornet, Blomholatinden, og Kobbenestinden. Lenger sør ligger Simlefjellet (1342 moh.) som troner høyest av flere topper i dette massivet.

Mot nord strekker Ofotfjorden seg innover mot svenskegrensa i Rombak, og deler nesten Norge i to. Bakenfor ligger Skånland kommune og det store fjellmassivet hvor Skittendalstinden (1306 moh.) troner sentralt.

Mot øst ligger Skjomen, og bak der Skjomtinden i sin massive velde. Litt lenger nord ligger Fagernesfjellet med Narvik sentrum ved foten.

Mot sør smalner Rånkeipen til en bratt egg som binder denne sammen med Boazovárri (1148 moh.) og noen andre mindre topper. Jo Larsaskaret skiller denne ryggen fra Klubbviktinden (1335 moh.). Så følger Reintind (1416 moh.), før Frostisen brer ut sin kalde kappe.

Vi delte en boks brus, sa farvel til de tre menneskene som kom rett før oss på toppen, og småløp ned av fjellet. På vei ned møtte vi det andre følget vi så denne deilige dagen i fellesferien. Man kan være herlig alene på tur i Narvik!

1200 høydemeter senere, og tilbake i fjæresteinene, tok vi av oss klærne og hoppet ut i det krystallklare kalde havvannet.

Vi brukte 2,5 timer opp, og 1,5 time ned. I Forselvs turbeskrivelse står det at turen opp tar 4 timer.

Data fra Strava.
Data fra Strava.

På vei tilbake til Beisfjord så vi en nise svømme langs land av Herjangsfjorden. Den mørke ryggfinnen glinset i ettermiddagslyset da den brøt vannskorpen i seige, rytmiske drag.

Forfatter: Helge Kaasin

Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som gruppe- og fagleder i Medieutvikling i NRK. Han har drevet kaasin.no siden 2000.

Legg inn en kommentar