Den grå eminense, Hårteigen

På toppen av Hårteigen.

Det er en stund siden sist far og sønn har vært på tur. Hardangervidda er det fjellområdet vi har felles, og midt oppe på det flate fjellplatået reiser det seg et monument over siste istids herjinger som gir et spektakulært rundsyn over dette sårbare og vakre landskapet. Hårteigen, Hardangerviddas grå eminense troner 1690 meter over havet. Vi, eller egentlig jeg, sønnen, bestemte at dit skulle vi reise. Jeg har passert Hårteigen på vei fra øst til vest flere ganger. Jeg har sett Hallingskarvet fra Gaustatoppen, og Gaustatoppen fra Hallingskarvet. Nå ville jeg se Gaustatoppen og Hallingskarvet fra Hårteigen, midt mellom i en fin triangulering mot øst. Og så var det det å stå på toppen av noe vi har sammen, nemlig Hardangervidda. Og ikke minst, dra på tur sammen igjen, det har en verdi det også. Far og sønn, med alt det innebærer av vekselvis glede og små irritasjoner, akkurat sånn det skal være.

Over Hardangervidda

Første stopp på denne ovale helgen er familiens hytte på Dagalifjell etter avreise torsdag ettermiddag den 18. august. Klokken er allerede blitt 21.00, men fjellandskapet er fortsatt opplyst av det myke kveldslyset. Værdraget er friskt, men ikke kaldt, og utsiktene fremover ser ganske så lyse ut, med noe mer skyer i vente og en mulig liten regnskur i ny og ne.

Dagalifjell leverer!
Dagalifjell leverer!

Etter en god natts søvn reiser vi fra Dagalifjell klokken 07.00 mot Geilo og deretter over Hardangervidda, før vi sakte snirkler oss ned gjennom spektakulær natur og lag med bergarter til Øvre Eidfjord.

For omtrent 600 millioner år siden ble grunnplatået på Hardangervidda – som består av bergarter som er over 1000 millioner år gamle – slipt ned til et slettelandskap. Deretter kom havet og oversvømte det. I de millionene av år som fulgte ble det avsatt lag på lag av grus, leire og svart slam, fin sand og kalkholdige organismer som med tiden ble til henholdsvis konglomerat, skifer, kvartsitt og kalk.

For ca. 450 millioner år siden, under det som betegnes som den kaledonske fjellkjedefoldingen, ble store flak av harde bergarter skjøvet inn over den gamle havbunnen på Hardangervidda. Senere skjedde det en landheving vest i landet, men ikke i øst, slik at vann og breer fikk ekstra godt tak i berget og skar seg dypere inn i landet her enn i øst hvor fallhøyden var mindre. Det ville landskapet i Eidfjord og ellers på Vestvidda er et resultat av dette.

Det gamle, harde skyvedekket er stort sett erodert bort, men vi finner rester av dette i Hårteigen og under Hardangerjøkulen. Den gamle havbunnen er det derimot mer igjen av. Den ligger som store flak over grunnfjellet og dekker store deler av Vestvidda. Skiferen og kalken fra avsetningen på havbunnen gir et godt jordsmonn, og derfor er den vestre delen av vidda langt frodigere enn den østre.

Gjennom hele siste istid – som nådde maksimal utbredelse for omtrent 20.000 år siden – var Hardangervidda dekket av en stor iskappe. Under nedsmeltingen av denne ble det dannet store elver både på og under breen. Disse kan man se sporene av i moreneavsetninger som det finnes mye av på østlige og sentrale deler av Hardangervidda.

For 8500 år siden var hele isdekket smeltet ned, og klimaet ble raskt betydelig varmere enn dagens. Hardangervidda ble skogkledt, og tregrensen lå ca. 300 meter høyere enn den gjør i dag. Men allerede for 5000 år siden var breene tilbake i høyfjellet, og de gikk betydelig frem under klimaforverringen under den lille istid som kulminerte i 1750.

Langs Veig

Endelig nede i Øvre Eidfjord kan vi skimte den morenedemte sjøen Eidfjordvatnet, og vi begir oss opp igjen til Hardangerviddaplatået som vi ser reiser seg steilt over oss. Veien oppover Hjølmadalen langs elva Veig er grei, med storslått natur hengende over oss. Men så, inne ved Hjølmo starter turen oppover langs fjellsiden i øst i 22 meandersvinger som tidvis tar pusten fra i alle fall passasjeren (faren).

Spektakulær natur.
Spektakulær natur.

Vi kommer oss etterhvert opp og parkerer bilen på parkeringsplassen ved Hjølmoberget. Etter ferdigpakking av sekk er klokken blitt 09.45 og vi starter på stien som etter en times gange bringer oss til Vivelid.

Hyttegrenda Vivelid ligger på 950 m.o.h. i et frodig, bjørkekledd åslandskap, der elva Vivo fra sørvest, møter den mektige elva Veig fra sør, som vi ikke bare fulgte fra Øvre Eidfjord, men skal følge helt til Hadlaskard.

Veig har sitt utspring i elva Grøno som igjen har sitt utspring i vann øst for Grøndalshei, nordvest for Litlos turisthytte. Grøno går sammen med Olavsdalselva fra Vierslamyrane i Samkomehølen og blir til Veig. Veig renner utfor Hjølmodalen i Valurforssen, en av landets vakreste fosser med et samlet fall på 272 meter, før den renner langs dalbunnen og ut i Eidfjordvatnet.

Vivelid fjellstove.
Vivelid fjellstove.

Vivelid er kjent som ett av de tørreste stedene i Hordaland, og satt fylkesrekord i 1933 med en årsnedbør på 259 millimeter. Til sammenlikning faller det i snitt 763 millimeter nedbør årlig i Oslo, og hele 2250 millimeter i Bergen. Det er ingen fastboende innbyggere på Vivelid lenger. En av de siste var maleren og forfatteren Lars Vivelid som flyttet derfra i 1982, og hans søster billedhuggeren Kari Vivelid som bodde der til hun døde i 1979. Lars Vivelid skildret livet på Hardangervidda i over 20 bøker, på tross av at han debuterte sent i livet, som 62-åring. Søsteren Kari illustrerte mange av bøkene, ofte sammen med forfatteren.

Siden 1890-tallet har man kunnet overnatte på Vivelid, og fortsatt holder Vivelid fjellstove åpent i sommerhalvåret for gjester.

Hedlo

Vi følger Veig-vassdraget videre fra Vivelid et stykke, før stien fører oss på østsiden av Kjeshovden og opp til det flate lille dalsøkket Fljotdal. Her ligger det gamle stølsbygninger opp mot elva Fljoto som brer seg over svabergene på slutten av et over 300 høydemeters fall fra øst. Her inne har det vært folk og fe i uminnelige tider for å høste av det fjellet har å by på i den fruktbare årstiden.

4 km og en time etter at vi forlot Vivelid kommer vi inn på tunet til Hedlo Turisthytte, på 945 m.o.h. Den siste kilometeren gikk gjennom bjørkeskog og på steinete dyppløyd sti. Den private turisthytta ligger bortgjemt kloss opp langs den bratte åssiden som danner Haraldshauganes slutt i vest, der mange bekker fra både øst og vest slår seg sammen med Veig og gjennon tidene har dannet en utposing på vassdraget som kalles Sandvadet.

Gamle Hedlo.
Gamle Hedlo.

Den gule tømmerbygningen med plass til 50 gjester i sommersesongen er opprinnelig en støl for gården Myklathun i Øvre Eidfjord. Hedlo Turisthytte eies og drives fortsatt av samme familie og har vært i drift som turisthytte uavbrutt siden 1926. Prominent på tunet, nord for turisthytta ligger den gigantiske flate steinhella som har gitt navn til stedet. Steinhella må ha gitt mang en jeger og veifarende ly for natten. I de senere årene virker det som den har gitt ly til husdyr.

Bak turisthytta ligger et lite skogholt med gran som stikker seg ut blant bjørkeskogen. Før om åra var det mindre skogkledd, trolig etter nedbeiting av dyr.

Vi spiser lunsj noen hundre meter sør for Hedlo Turisthytte. Koker vann til solbærtoddy og hygger oss en stund. Det er fint å være på tur. Og det er fint å være på tur sammen.

Nærmere klokken ett går vi videre. Dagens mål er Hadlaskard, og vi synes å ligge godt an til det.

Utsyn

4 km etter Hedlo buer stien mot øst, landskapet og vassdraget åpner seg i et stort, vakkert våtmarksområde som kalles Rjotemyrane. Lengst inne, mot øst, der Rjotedalen og elva Rjota kommer ned, ligger det noen gamle støler, og stedet kalles Rjoto. Rjoto ligger på 1000 m.o.h. Vi setter oss noen minutter utenfor en av de vakre steinbuene og nyter landskapet og det kalde, krystallklare vannet vi øser opp fra bekkene. Vi bærer nesten ikke vann med i sekken, alt vi trenger kan vi hente direkte fra kildene når vi går.

Rjotemyrane.
Rjotemyrane.

Etter Rjoto bærer det opp på snaufjellet igjen. Vi beveger oss oppover åssiden til Hallaskardhalsen på 1133 m.o.h., og her, på stiens høyeste punkt ser vi brått målet for hele turen. Den grå eminense, Hårteigen, stikker opp som en vorte på Hardangervidda-landskapet 11,5 km sørvestover i luftlinje unna. En viss glede og ærbødighet senker seg over turfølget, samt dekning på mobilen, slik at meldinger tikker inn fra sekkelokket.

Hårteigen i syne.
Hårteigen i syne.

I øst ligger toppen av Sjonarhaug på 1287 m.o.h., og vi følger dennes åsrygg på ca. 1150 m.o.h., et par kilometer langs spennende geologiske formasjoner. Nedenfor oss, i Veigdalen, vider vassdraget seg ut akkurat her, til et stort, vakkert våtmarksområde som kalles Hallaskarmyrane.

Hallaskarmyrane
Hallaskarmyrane

Så bærer det nedover mot slutten av Hallaskardalen og Heimsta Hallaskar, et lite stølstun bestående av flere steinhus, heldigvis restaurert av en gjeng lokale entusiaster. Vi ser inn i ett av disse små husene og fabulerer oss tilbake i tid. Vi tenker at det må ha vært hardt arbeid å sette opp disse buene i sin tid, men på den tiden var det ikke mangel på arbeidskraft. Fikk du mat var du lønnet som gårdsdreng, og mang en gårdsdreng har nok kjent blodsmaken i kjeften når de måtte bryte med store steiner. Men så hadde de også hestene til å hjelpe seg. På den måten var det enklere å sette opp en steinbu i gamle dager på egen hånd enn det er i dag, uten å betale seg til fant.

Ved steinbuene på Heimsta Hallaskar.
Ved steinbuene på Heimsta Hallaskar.

Vi er tilbake langs Veig, og går de siste halvannen kilometerne til Hadlaskard. Vi ser konturene av den gråmalte turisthytta på god avstand. Det er litt mer myrlendt enn tidligere på denne siste etappen for dagen, men vi kommer oss gjennom uten å bli våte på bena.

Og så, klokken 15.30, er vi kommet øverst i Veigdalen, der hvor Heimste Nasanuten (1349 m.o.h.) stanser, eller i alle fall snevrer inn dalen til kun et elveløp. Hadlaskard ligger på en voll ved Veig, sammen med gamle steinstøler og stølstufter. Den har lange tradisjoner som overnattingssted, ble restaurert av Bergen Turlag på slutten av 1980-tallet, og innlemmet i DNT-familien.

Hadlaskard i Veigdalen.
Hadlaskard i Veigdalen.

Vi møter en eldre dame som er hyttevakt på Hadlaskard på 25. og trolig siste året. Hun geleider oss inn på et lite rom i annen etasje med vindu mot nord og køyesenger. Her skal vi etter planen tilbringe to netter. Vi lager oss middag, drikker kaffe og leser i gamle DNT-årsbøker. Lyset varer lenge utover kveldene i august, men det er kjølig, og det er godt å få varme i den gamle vedovnen i stua. Det er flere besøkende denne kvelden, mange yngre utenlandske mennesker, men også norske. Vi legger oss tidlig for å være uthvilte til neste dag.

Gutta som har tatt bolig i en av nabostølsbuene holder det gående utover kvelden. De starter reinsdyrjakta neste dag, men er uthvilte etter helikopterturen hit.

Hårteigen

Så er dagen kommet for å komme seg opp på Hårteigen. Foran oss venter kun 9,5 km langs sti, én vei, men det er en stigning på vel 500 høydemeter, og da er ikke de siste 200 høydemeterne til toppen av Hårteigen medregnet.

Det er lettskyet pent vær når vi stikker nesa ut av hyttedøra ved åttetiden lørdag. Men det er kjølig, så det er godt å komme i gang. Vi er lettpakket, men jeg har med et lett tau og et par kiler om vi skulle få bruk for det. Det sies at det ikke er snø i renna opp til toppen, så stegjernene og isøksen er hjemme, men tauene som henger der er slitte og ikke helt til å stole på.

Vi kommer oss over Veig på hengebroen som er der, tar sørover og ikke vestover mot Ullensvang og Lofthus ved første stidele rett etter broen. Etter 500 meter tar vi mot sørvest istedenfor sør og Litlos ved andre stidele. Vi rusler opp Kvannabakkane, Kyrkjesteinsdalen og inn i Viersdalen, hvor vieren vaier i brisen, og vi igjen befinner oss på et stølstun med noen få bygninger. Litt lenger nordvest kan vi skimte et annet stølstun, Fljåna. Vi ser jegernes oransje singnalfarge utenfor hyttene noen steder.

Vi krysser Viersdøla enkelt, før vi står ved nok et stidele. Den ene stien fører til Torehytten, den andre til Litlos. Uten å tenke oss om går vi mot Torehytten, fordi det har vært et veivisende mål så langt. Vi må av med støvler og sokker for å vade Sandhaugo, en bred fin sandbreddet elv som renner fra Øvsta og Nedsta Soltjørni ved Torehytten. Sandhaugo renner sammen med Viersdøla i Samkomehylen og blir til Olbogo som renner ned i Veig ved Hallaskardmyrane. På vei opp Grøndalen innser vi at vi har tatt feil og snur. Det er 8 kilometer til Hårteigen fra Viersdalen via Torehytten, og kun halvparten direkte på stien mot Litlos, så det er ikke noe å lure på.

Av med sko og sokker igjen for å vade det sinnsykt kalde vannet i Sandhaugo, tilbake til stidelet, og denne gangen er vi på rett vei, opp over Falkabrotet på 1214 m.o.h., ned til det vakre myrområdet ved inngangen til den trange Smøygsdal. Her spiser vi lunsj. Det er litt vind og kaldt, så vi bier ikke lenge før vi beveger oss oppover Smøygsdal. Overalt ser vi rester av den gamle havbunnen.

Ned fra Falkabrotet og ut på myrene før Smøygsdal.
Ned fra Falkabrotet og ut på myrene før Smøygsdal.

Nå er snøflekkene stadig mer tilstede, og naturen blir mindre frodig jo mer vi nærmer oss målet. Oppover og oppover bærer det, gjennom trange kløfter. Brått står vi oppe i østkanten av Hårteigsfljåene, og den voldsomme grå monolitten Hårteigen reiser seg mektig foran og over oss. Dype furer stikker seg inn vertikalt, og synes å likne en grånende stekt kamskjell-lukkemuskel der den ligger på den gamle havbunnen. Den synes uinntagelig ut, uten klatreutstyr.

Hårteigen.
Hårteigen.

Vi runder opp åsryggen til vi er på østre siden av Hårteigen, og der finner vi denne steinborgens akilleshæl; en dyp revne åpner en forserbar bratt ur opp til topps. Klokken er 13.30.

Hårteigens akilleshæl.
Hårteigens akilleshæl.

Vi starter å klyve oppover. Det er enkelt i begynnelsen, større og mindre steiner, med en såvidt synig sti innimellom, gjør at vi raskt spiser høydemeter.

Nede ved stien stopper det en gjeng med ultraløpere som er på vei til Litlos. De skal også ta seg en topptur, og tar oss raskt igjen. Flere er på vei ned, og ved cruxet, der hvor klyving går over til klatring, og det henger en del gamle tau ned på svaberget, der møter vi en middelaldrende sønn og hans 80 år gamle far som har gått fra Torehytten og er kommet seg til topps allerede. De kommer sent samme kveld til Hadlaskard.

53
Cruxet på vei opp på Hårteigen.

Cruxet går greit. Tauene er ikke helt til å stole på, og jeg benytter meg ikke av dem, men jeg ser til at det går bra med fatter. Vi tar oss videre langs galleriet mot øst som er langt mer utsatt, men greit å forsere. Så er vi på topplatået, og rusler de siste meterne opp til den flotte varden. Rett før varden stopper en av ultraløperne meg og forteller at det er noe kjent med meg. Han spør om ikke vi har arbeidet sammen på samlet opptak på Blindern for 16–17 år siden. Det går et lys opp for meg, og det blir et gledelig gjensyn. Jeg tenker med svimmelhet på hvor mange tilfeldigheter og valg som skal til for å få oss to til å møtes her oppe så mange år senere, på eksakt samme dag, på samme tid.

Vi er på toppen klokken 14.15, tar de obligatoriske toppbildene og ser oss rundt. Vi ser det meste av Hardangervidda, som ikke fremstår som så flat som den noen ganger kan synes, men så er vi jo allerede ganske langt mot vest, hvor det er villere natur enn på østsiden. Dessverre er det for mange skyer til at vi ser Hallingskarvet og Gaustatoppen. Men vi ser ser Folgefonna 4 mil i luftlinje mot vest-sørvest, og Hardangerjøkulen i nordøst, 4 mil i luftlinje unna. Vi to, far og sønn, hadde en flott tur rundt Hardangerjøkulen for 14 år siden: Rundt Hardangerjøkulen.

Folgefonna.
Folgefonna.

Vi snur og går ned til stien, og fortsetter tilbake samme vei som vi kom. Ved 16.30-tiden raster vi igjen, etter Falkabrotet. Så rusler vi de siste kilometerne tilbake til Hadlaskard som vi går inn døren til nærmere klokken 18.00. Vi lager oss litt mat, og sitter i stua utover kvelden. Det er flere besøkende denne kvelden, og vi snakker litt med noen av dem. Flere er på tur alene, noe jeg synes er litt fint.

Hjem

Neste dag pakker vi sekken, spiser frokost og vasker oss ut av hytta. Det er nok en fin, lettskyet dag, og bena føles lette. Vi starter å gå klokken 07.15 og ved ettiden er vi tilbake ved bilen. Så går turen ned fra Hardangervidda til Øvre Eidfjord, opp igjen på Hardangervidda gjennom Måbødalen og Sysendalen, innom hytta på Dagalifjell og deretter via Kongsberg og hjem til Slependen akkurat i tide til å kysse ungene god natt. Det ble en minnerik tur.

Kilder:

Forfatter: Helge Kaasin

Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som gruppe- og fagleder i Medieutvikling i NRK. Han har drevet kaasin.no siden 2000.

Legg inn en kommentar