To vårskiturer til Rasletinden

Marianne på vei opp Steindalen på hardt føre.

Det er ikke like ofte lenger at livet tillater en sånn luksus som vårskiturer til 2000-meters-topper i Jotunheimen er. Barnepass er ikke selvsagt, og tiden strekker heller ikke til. Hjelpsomme svigerforeldre og en forståelsesfull kjæreste gjorde at jeg denne våren fikk til to fine toppturer rundt Rasletinden (2105 moh.) på Valdresflye, og endatil på to påfølgende helger. Første helgen ble kjærestetur med Marianne, den andre helgen tok jeg turen alene.

På ettermiddagen lørdag 14. mai reiste Marianne og jeg fra våre to barn i mine svigerforeldres varetekt på Slependen, med Valdresflye som mål. Vi hadde en plan om i det minste å få besteget Rasletinden før returen søndag ettermiddag.

Vi valgte å kjøre til Maurvangen og overnatte i telt på Besseggen Fjellpark. Det var surt og kaldt, så det ble en tidlig kveld. Neste morgen skinte solen, men himmelen ble noe formørket av at primusen lakk bensin slik at vi måtte droppe morgenkaffen og varmt vann på turen. Vi kom oss isteden raskt oppe på flye, og parkerte ikke langt fra Valdresflya vandrerhjem. Vi spente på oss fjellskiene for anledningen, og la i vei, først i sporet.

Føret var ekstremt hardt, og luften var så kald at solen ikke klarte å varme den opp, selv om den var fremme det meste av dagen. Snøen var nesten like hard da vi var på returen. Da angret vi selvsagt på valget av ski.

Vi valgte den tradisjonelle ruten til topps via Raslet og vannet som bare går under navnet 1798 og ligger på tilsvarende høyde over havet. Deretter bar det bratt oppover. Et stykke oppe i lia tok vi en rast og ble veldig kalde. Så gikk vi mot Rasletinden (2105 moh.) og var snart opp på denne. Vi nøt den fine utsikten i noen minutter før vinden og kulden tvang oss ned igjen. Vi suste ned på stive ben på det knallharde underlaget, før det bar opp igjen den bratte motbakken til Kalvehøgde Ø2 (2088 moh.). Vel oppe ruslet vi opp på Mugna (2159 moh.) og deretter Austre Kalvehøgde (2178 moh.). Da fikk det være nok, og vi begynte på returen.

Vel nede etter en har nedfart kom vi oss etterhvert hjem til barn og svigermor, litt lykkeligere enn før.

Helgen etter

Helgen etter, lørdag 21. mai, sto jeg tidlig opp og la i vei med Valdresflye som mål allerede klokken 05.00 om morgenen. Det var en deilig tur oppover; gråhegrer fisket i våtmarkene, og morgengryet åpnet en vakker blå og solfylt dag.

Allerede ved nitiden gikk jeg fra bilen fra noenlunde samme sted som søndagen før, opp mot Rasletinden-området, med et mål om å bestige Nordre Kalveholotinden (2019 moh.) som jeg ikke har vært på før. Forskjellen fra helgen før var selvsagt at jeg gikk uten Marianne, og at jeg gikk med mitt ganske tunge og utdaterte telemarkutstyr. Dvs. tunge støvler, litt slitne ski, og feller som krøller seg og fylles med snø. Ikke helt optimalt, men det var uansett noe mykere enn helgen før i snøen.

Etterhvert som jeg kom opp på platået kom gråværet jeg hadde fryktet og Yr hadde meldt. Jeg hastet opp på Mugna (2159 moh.) for å komme meg videre vestover, men innså der oppe at dette ikke var dagen; jeg så ingenting rundt meg. Jeg valgte da å ta Rasletinden (2105 moh.) igjen (for tredje gang) for der var det litt bedre vær. Været ble ikke bedre, så jeg kjørte nedover igjen. Denne gangen gikk det langt glattere, og telemarksvingene satt i den etterhvert vårmyke snøen. Også denne helgen traff jeg mye folk på vei ned igjen.

Vel tilbake i bilen var det bare å komme seg hjem, og jeg rakk akkurat å kysse ungene god natt. Den beste belønning for en deilig og hektisk dag.

Forfatter: Helge Kaasin

Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som gruppe- og fagleder i Medieutvikling i NRK. Han har drevet kaasin.no siden 2000.

Legg inn en kommentar