Med utilregnelige på telttur

Solen får den skarpe høstluften til å dirre over Store Sandungen i Vestmarka i Asker. Vannet ligger blikk stille; ikke en krusning er å se. Unge- og hundeglam blander seg med ku- og sauebjeller, mens knitringen fra det nylig påtente bålet forener seg med knitringen fra det elektromagnetiske feltet rundt de skjemmende og lavthengende høyspentledningene over hodene våre. Hans Jakob er i ferd med å rive ned en vindveltet tørrgran som er kilt fast i nabotrærnes greiner, og han går hardt til verks. Å ha ved i så umiddelbar nærhet skal gjøre bålkvelden behagelig og lite arbeidsintensiv med kaffekoppen godt plantet i neven. Marianne og Hilde fôrer hvert sitt barn, henholdsvis min Willia Konstanse og Hedda. Jeg flytter halvbrent ved unna glørne og plasserer noen store poteter pakket inn i aluminiumsfolie oppå disse. Suset fra en herlig lørdags ettermiddag i det fri er som musikk i ørene. Vi skal overnatte ute i telt, og dette blir Willia Konstanses aller første teltnatt.

Etter at Willia Konstanse tidvis for egen maskin har gumlet i seg en brødskive med baconost krabber hun rundt på den gresskledte bakken kledd i buksedelen av et oljehyre, genser, vannavstøtende sokker og ullbalaklava, mens hun utstøter små gledeshyl. Hun undersøker hver pinne hun kommer over, tar den i hendene, forsøker å knekke den, putter den i munnen, vrir og vender på den før hun kaster den vekk og krabber mot den brunrøde kua av typen norsk rødt fe som har stilt seg drøvtyggende og ublu stirrende bak de oppslåtte teltene våre. Willia Konstanse frembringer små skrik som skal alludere kuraut og hviner ekstatisk innimellom.

Vi har med andre ord fått en handlende liten aktør mellom hendene. Vi har hatt sterke mistanker en stund, og nå er disse bekreftet. Det har vært en glidende overgang, men hvilke egenskaper ved Willia Konstanses bevegelser som handlende aktør er det som skiller egenskapene ved Willia Konstanse som den ikke-handlende, refleksive aktøren hun var for bare få måneder siden?

Å snuble i en teppekant kan ikke sies å være en handling, så sant den ikke er intendert. Klovnen snubler i teppekanten med vilje og forsøker å dekke til dette faktum og få det til å se ut som om han uforvarende snublet. Willia Konstanses hode beveger seg. Hun kan enten ha beveget hodet, eller ikke. Hvis hun beveget det, så kan hun aktivt ha beveget hodet, eller ved å gjøre noe annet som fikk hodet til å bevege seg som en passiv bevegelse. Og hvis hun beveget det, så kan hun ha gjort det intensjonalt – med vilje – eller ikke. Videre, når Willia Konstanse beveger hodet, kan det være for eksempel for å indikere uenighet eller for å riste av seg et insekt. Bør vi tenke om konsekvenser av fysisk atferd som virkning av en handling, distinkt fra, men generert fra bevegelsen? Eller bør vi tenke at det er én handling som har flere mulige beskrivelser?

Vi har en intuisjon om hvilke hendelser som faller inn under termen «handlinger» og hvilke som faller utenfor. Denne og andre intuisjoner har for eksempel manifestert seg og stivnet i det vi kaller rettssystemet. Det er blant annet forskjell på strafferammen når det gjelder aktsomme (forsvarlige) og uaktsomme (uforsvarlige) handlinger. Det er også forskjell på om man handler med forsett eller ikke.

Uaktsomhet

Uaktsomhet er en form for skyld som innebærer at man har opptrådt i strid med det en alminnelig fornuftig person ville gjort i en tilsvarende situasjon. Det skilles mellom vanlig eller simpel uaktsomhet, og grov uaktsomhet. I sistnevnte tilfelle kreves det gjerne et markert avvik mellom den utviste atferd og en atferd som objektivt kan betegnes som forsvarlig. Det skilles videre mellom bevisst og ubevisst uaktsomhet. Bevisst uaktsomhet oppstår når den som utfører handlingen er klar over at handlingen innebærer en fare, men utfører den likevel, hun tar med andre ord en sjanse. Forbikjøring i sving eller før bakketopp med kollisjon med møtende bil som resultat kan kvalifisere som uaktsom forvolding av skade, eventuelt drap. Det kreves imidlertid ikke at skadevolderen er klar over at handlingen rettslig sett kan karakteriseres som uaktsom. Ubevisst uaktsomhet foreligger når den handlende ikke tenker over at handlingen innebærer en fare.

Jeg legger på et par vedkubber til på bålet. Det er grove vedkubber, 60 cm lange, og de slukes av flammene. Jeg hadde klok av skade tatt med opptenningsbriketter, men Hans Jakob klarte å få fyr tross heftig regn den siste tiden som har bløtt opp skogen. Vi spiser sen middag og slanger oss som katter rundt bålet. Hedda sover, men Willia Konstanse nekter og Marianne må ligge i teltet sammen med henne. Det mørkner rundt oss og bare lydene og lyset fra noen spredte bål på andre siden av vannet forteller oss at det er andre mennesker rundt oss. Etterhvert legger vi oss og familen Wahlstrøm Kaasin får som vanlig en noe urolig natt med en lite sovevillig Willia Konstanse.

Morgenen etter tenner vi atter bålet og henger kaffekjelen på plass. Brått hører vi hundeglam fra andre siden av vannet. En sau i fullt firsprang løper rett utpå vannet og svømmer febrilsk. Hunden gjør på bredden mens eieren skriker av full hals. Den stakkars sauen svømmer over hele vannet i sin tunge ullham. Heldigvis klarer den seg, men det er meget uaktsomt av hundeeieren. Hunder skal holdes i bånd hvis man ikke har absolutt tuktus på dem. Etter den opprivende opplevelsen snakker vi om erstatning og uaktsomhet ved bålet.

I erstatningsretten er hovedregelen i de fleste land at ved skade voldt ved uaktsomhet, så pådrar skadevolderen seg et erstatningsansvar. Motsatt, ved skade forvoldt ved hendelig uhell, der det ikke er utvist subjektiv skyld oppstår det ikke noe erstatningsansvar. I strafferetten derimot kreves som hovedregel forsett for at straff kan komme til anvendelse. I Norge foreskriver imidlertid stadig flere straffebestemmelser at uaktsomhet er nok. Forsett foreligger når den som utfører en handling gjør det bevisst, og er delt inn i tre hovedtyper: hensiktsforsett, sannsynlighetsforsett og eventualitetsforsett.

Forsett

Hensiktsforsett (dolus directus) foreligger der hvor følgen av handlingen var tilsiktet. Det klassiske eksempelet er at man skyter for å drepe, og lykkes. Sannsynlighetsforsett (dolus indirectus) foreligger der resultatet ikke var en tilsiktet følge av handlingen, men hvor gjerningsmannen holdt den for å være overveiende sannsynlig, det vil si mer sannsynlig enn at den ikke ville inntreffe. Et eksempel er en pyroman som tenner på en boligblokk fordi han får et «kick» av å oppleve ilden. Selv om han i og for seg håper at alle i bygget overlever har han utvist forsett dersom han ser det som mest sannsynlig at noen vil omkomme.

Eventualitetsforsett (dolus eventualis) foreligger der hvor gjerningsmannen holder følgen mulig (men ikke overveiende sannsynlig), og bestemmer seg for å gjennomføre handlingen selv om følgen skulle inntre. Dette er den positive innvilgelsesteori. Det kan også foreligge om gjerningspersonen, hvis han hadde regnet det som overveiende sannsynlig at følgen ville inntre, likevel ville foretatt handlingen. Dette kalles hypotetisk forsett.

Eventualitetsforsett skiller seg fra bevisst uaktsomhet ved at sistnevnte dreier seg om å ta en risiko, men håpe at utfallet er godt, mens førstnevnte dreier seg om å ville gjennomføre handlingen uansett om følgen skulle inntre. Et praktisk eksempel er ved narkotikasmugling, der en person blir bedt om å smugle en pakke fra et land til et annet. Han vet ikke hva pakken inneholder, men bestemmer seg for å gjennomføre smuglingen selv om den skulle inneholde for eksempel heroin, uten å gjøre seg opp noen mening om sannsynligheten for dette. Dersom det viser seg at pakken virkelig inneholder heroin har gjerningspersonen utvist forsett.

Ikke tilregnelig

Som vi ser av det overstående så er det juridiske system basert på intuisjoner rundt menneskers handlemåte, med andre ord, en handlingsteori om mennesker. Denne handlingsteorien tar høyde for for det første at mennekser har fri vilje, for det andre at mennesker kan utføre handlinger intensjonalt eller ikke-intensjonalt, for det tredje at de kan gjøre det bevisst eller ubevisst, og for det fjerde at de kan gjøre det rasjonelt eller irrasjonelt. I praksis vil rettsaken, gjennom utvist skjønn, avgjøre under hvilket begrep en påtalt person faller inn. Det er interessant og verdt å merke seg at straffelovens §20 unndrar barn under 15 år fra straff ved å betegne dem som ikke tilregnelige:

«For å kunne straffes må lovbryteren være tilregnelig på handlingstidspunktet. Lovbryteren er ikke tilregnelig dersom han på handlingstidspunktet er
a) under 15 år,
b) psykotisk,
c) psykisk utviklingshemmet i høy grad, eller
d) har en sterk bevissthetsforstyrrelse.»

Willia Konstanse er med andre ord ikke tilregnelig. Men hva betyr egentlig «tilregnelig»? Ifølge Aslak Syse i artikkelen «Strafferettslig (u)tilregnelighet – juridiske, faglige og moralske dilemmaer» s. 148, så bygger de strafferettslige reaksjoner på et grunnleggende aksiom om at mennesket har fri vilje. Denne frie viljen, hevder Syse, «utvikles i barneårene og anses tilstrekkelig utviklet på det tidspunktet en person passerer den kriminelle lavalder». Som Syse selv nevner så varierer den kriminelle lavalder i forskjellige land, mellom alt fra 7 til 16 år, så det er med andre ord en viss uenighet om når den frie vilje inntrer i barnets utviklingsløp. Kravet om tilregnelighet får bare selvstendig betydning ved siden av skyldkravet når gjerningsmannen har handlet forsettelig – bevisst – men befinner seg i en av lovens utilregnelighetstilstander.

Det er åpenbart at «fri vilje» knyttes an til rasjonalitet. Susan Wolf har i sin inflytelsesrike bok Freedom Within Reason argumentert for et syn hvor fri vilje er evnen til å gjøre det man rasjonelt synes er det riktige. Dermed kan vi si at tilregnelighet fordrer rasjonalitet. Med andre ord kan ikke Willia Konstanse kalles rasjonell – ennå. Når man handler mot bedre vitende handler man irrasjonelt. Kan man si at Willia Konstanse handler irrasjonelt? Hun handler jo ikke mot bedre vitende, fordi hun ikke vet bedre. Fordrer egentlige handlinger rasjonalitet? Og i så fall, er Willia Konstanse egentlig et handlende vesen?

Vi pakker sammen leiren utpå dagen og begir oss hjemover. Det går i rykk og napp med lite samarbeidsvillige unger, spesielt med vår utilregnelige Willia Konstanse. Rett før parkeringsplassen møter vi kronprinsfamilien og et stort følge. Tydeligvis skal de som så mange andre denne fine høstsøndagen rusle en tur innover Vestmarka.


Forfatter: Helge Kaasin

Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som gruppe- og fagleder i Medieutvikling i NRK. Han har drevet kaasin.no siden 2000.

Legg inn en kommentar