Høgvagltindane

Opp Vestre Høgvagltinden

– Hm, dette ser ikke riktig ut PK, terrenget stemmer ikke med kartet, eller omvendt, sa jeg.
Tåken hadde lettet noe og vi så på en lang fjellrygg i profil med et kneisende hode til venstre og en noe lavere bakende til høyre. Snøfallet hadde avtatt, men 10 cm kram nysnø dekket den grove uren og skjulte forræderiske feller for ustø føtter i våte støvler.
– Vi får stoppe og sjekke GPS og kart, sa PK.

En kjapp sjekk senere konstanterte vi at det ikke var Langvasshøe (2030 moh) og Visbretinden (2234 moh) vi hadde foran oss, men Høgvaglhøi (1774 moh) og Vestre Høgvagltinden (1967 moh). I øst, til venstre for Høgvaglbreen som bredte seg sprukken ut foran oss kunne vi tidvis skimte det som måtte være Midtre (2066 moh) og Austre Høgvagltinden (1916 moh). Vi hadde tydeligvis valgt feil åsrygg rett før Kyrkja (2032 moh).
– OK, sa jeg, da har vi to alternativer, enten snu og komme oss over på Kyrkjeoksle og bestige Visbretinden, eller fortsette rett frem og bestige Høgvagltindane. Hva synes du PK?

Vi fant beskrevet en fin rundtur om Vestre Høgvagltinden, ned i bandet mellom denne og Midtre Høgvagltinden på oversiden av breen, opp til Midtre og ned igjen til Øvre Høgvagletjønn (1445 moh) via Austre Høgvagltinden. Fra vannet er det sti tilbake til vårt utgangspunkt Leirvassbu. Dermed var beslutningen tatt; vi fortsatte videre.

Solen skinte da vi var ferdige med den bratte steinrøysa opp mot Vestre Høgvagltinden og kunne ta toppen i nøyere øyensyn. En varde, 25 cm kram nysnø og lite utsikt var alt vi fant der. Vi snudde, gikk et lite stykke ned mot bandet på oversiden av breen og satte oss til for litt lunsj. Under oss lå Høgvaglbreen, buttende i endemorener og fjellsider. Breglepper fuktet berget, og forræderiske sprekker strakk seg som åpne sortgråe sår på tvers, stedvis dekket av snø og potensielle dødsfeller for ubetenksomme vandrere.

Rett etter lunsj la tåka seg over oss igjen, men vi fortsatte ned til bandet, fulgte dette langsetter og begynte snart på den bratte steinfylte oppstigningen til Midtre Høgvagltinden. Snøen la seg hele tiden opp i mine lette fjellsko, og jeg var allerede dyktig våt på sokker og sko. De tynne skihanskene jeg hadde på hendene var tilsvarende våte. Heldigvis var det ikke mye vind og ikke veldig kaldt, så jeg frøs ikke nevneverdig, men jeg misunte allikevel PK hans tykke hansker og brestøvler. Våte sko og klær er enklere å takle når solen skinner enn i white-out. Snøen hadde kommet som en overraskelse på oss, selv om vi burde vite bedre.

Vi kløv helskinnet opp på toppen av Midtre Høgvagltinden. Både utsikten og veien videre lå innhyllet i melkehvit skodde, så vi tilbrakte kun nok tid der oppe for et kjapt toppbilde i vennlig samkvem med toppvarden. Deretter bar det nedover den bratte og etterhvert smale egga ned på steinsletta før Austre Høgvagltinden. Etter noen spennende minutter var vi nede og fikk nærkontakt med breen. Vi tok veien utenom Austre og holdt oss mellom denne og breen. Dette straffet seg noe da vi oppdaget at vi havnet kilt mellom en bretunge og selve breen og måtte gå opp igjen et stykke før vi igjen kunne fortsette nedstigningen.

Steinura ble en stund grovere og mer spredt til den stedvis ble avløst av partier med sleipe sva ettersom ryggen stupte ned mot dalen og Øvre Høgvagletjønn. Vi listet oss konsentrerte nedover, litt opp igjen for et nytt forsøk, og slik fant vi en vei gjennom tåke og ur. Snart kunne vi plassere ustø føtter på morenemasse igjen og om ikke lenge være kvitt snøen nede i den høstfargede dalen som tross tåke og yr skinte i gult, rødt, grønt og alle nyanser imellom.

Vi traff på stien og ruslet godt fornøyde, fortsatt uten å ha truffet på et menneske hele dagen, tilbake til Leirvassbu. Der spurte vi pent om å få lov til å tørke klærne våre under lovnad om at vi kom tilbake på kvelden for å drikke øl. Joda, det var ingen problem, øl eller ikke. Det er veldig hyggelige folk på Leirvassbu. Vi gikk den siste biten til teltet, skiftet, laget oss litt middag og tok et par øl før vi pakket med oss det våte tøyet og returnerte til Leirvassbu, klare for peiskos og mer øl.


Forfatter: Helge Kaasin

Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som gruppe- og fagleder i Medieutvikling i NRK. Han har drevet kaasin.no siden 2000.

Legg inn en kommentar