Parkour du mal

Parkour


Willia Konstanse griper tak i hårene på benene mine, så shortsen, og reiser seg sakte opp, det ene benet først, så det andre, til hun står svaiende inntil meg mellom lårene mine. Oppslukt tar hun forsiktig i de glatte, glinsende armhårene mine og ser dråper av svette forlate håret som henger i øynene mine og dryppe ned på den fuktige shortsen eller treffe den høyre hånden hennes med et lydløst plask. Med stive fingre rører hun i svetteperlene og gnir de dermed ut slik at de sakte forsvinner i heten fra min kropp og den varme sommerdagen. Jeg venter stille på at Marianne skal ta seg av henne igjen slik at jeg får meg et bad fra bryggekanten.

Jeg har løpt over blankskurte svaberg spettet med flak av knusktørr lav, knasende lyng, kratt av sammenfiltret gress og busker, luktfull einer og små surklende myrer. Jeg har i lave joggesko uten sokker kjempet mot den snikende frykten for hoggorm ved å unngå de største flatene med lyng og kratt. Jeg har presset kroppen til det ytterste for å nå en stein eller bart fjell i lange klyv, vridd meg for å vinne luftlengde, og jeg har gjort landinger som har forplantet seg som dels lystig, dels pinefull smerte fra fotsålene, opp gjennom beina og ut i overkroppen. Jeg har gjort lynkjappe vurderinger som har skilt furukvist fra hoggorm og dermed muliggjort landingen av en joggeskokledd fot på akkurat dette stedet, og jeg har hoppet blindt, men raskt ut i potensielt farlig kratt og reddet meg med sitrende kløe oppover leggene som resultat. Jeg har hoppet fra tue til tue og fra stein til stein, og mine øvelser minnet om den urbane sportsformen parkour (http://en.wikipedia.org/wiki/Parkour) som innebærer å benytte seg av naturlige eller urbane strukturer og hindringer til akrobatisk kroppsutøvelse. Termen er hentet fra det franske «parcours du combattant» som betyr militær hinderløype.

Pinnö er tidligere havbunn, slipt og skurt ned av dønninger gjennom årtusener. Nå spenner denne grunnfjellsryggen seg over havoverflaten i en gråskimrende bue med perforerte kanter i form av små tilliggende skjær og steiner; som en kjempehval som hvelver sin voldsomme rygg opp i luften for å slippe en strøm av karbondioksyd og vann i en søyle ut av pustehullet, mens sugefisk henger på slep langsetter den langstrakte kroppen. På kryss og tvers av øya løper det fuktige sprekker, furer og dype søkk gjennom det karrige steinlandskapet. I disse regnvannsmagnetene trives lumre eksistenser som i sin tur og gjennom generasjoners gang gir grobunn for diverse lavtvoksende vekster, mens krokete furuer ruver over dem og fanger vinden, fugler og insekter. På tvers av disse furene løper det mer diffuse linjer av spredte varder og flaggstenger, og da spesielt på den bebodde østsiden av øya med sine små gresskledte viker og småstrender. I vest dominerer svabergene og havet, og der hersker det en voldsom og øredøvende stillhet.

Forfatter: Helge Kaasin

Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som gruppe- og fagleder i Medieutvikling i NRK. Han har drevet kaasin.no siden 2000.

Legg inn en kommentar