Om å ro til fotball-VM

Holmer, skjær, små øyer, seilbåter, fugler og mennesker; mangt er det som bryter havoverflaten fra der hvor forfatterens øyne befinner seg, skuende inn mot det svenske fastlandet fra en av disse øyene som bryter havoverflaten som en grå hval, slipt og nedkjempet av elementer og mennesker som har stukket flaggstenger og pæler ned i dens arrete rygg i århundrer. Pinnö er en sommerdrops utenfor turist- og sommerbyen Grebbestad som bare må suges på. Mens Grebbestads tilstedeværelse kommer som en overraskelse på den uforvarende landeveisfarende som har pløyet seg vei gjennom det svenske bondelandet etter Svinesunds handelsgalopp, så ligger Pinnö som en naturlig fortsettelse av den svenske skjærgårdsidyllen som eskalerer jo lenger ut i havgapet du kommer, helt til havet i vest tar over på baksiden av øya.

Pinnö har et lite østvendt sentrum bestående av et snes hus på matjordgrunn omringet av bølgende og glattskurte svaberg. Sentrum ender skrånende i en grovkornet strand forlenget med en kroket og isforslått brygge som vrir seg borttil en håndfull lastefulle båter som en slange i Paradis. Disse båtene er de tilreisende innbyggernes kobling til fastlandet og hverdagen. Noen skinner i blankpolert plast, andre har en patina av svunnen tid og dårlig vedlikehold. Vår båt er en gammel ålefisker med kort dekk, en liten kahytte og stort lavt akterdekk. Over kahytten stikker høye staur til værs og minner oss om båtens profesjonelle fortid.

Innbyggerne på Pinnö er i overtall svenske og primært middelaldrende ektepar med barn og barnebarn på besøk. Husene de bebor er for det meste årgangshus, muligens såkalte vestsvenske dobbelthus bygget i to trinn (derav navnet), og tilslutt pyntet i bondsk sveitserstil med hvitmalte vegger og røde eller blå innrammede vinduer og dører med grovt utskåret dekor. Blant disse husene befinner det seg også bygninger av nyere dato som ikke har behøvd å forholde seg til hvitmalingens statussymbolikk og har valgt andre farger, for det meste rødt som de fåtall sjøboder og uthus som befinner seg her ute også har ikledd seg. Slik også med bygningen vi befinner oss i; en moderne hytte med åpen løsning, terrasser på tre sider, lys, luft og en herlig spiseplass med østvendt utsikt.

Havet kruses av vinden. Vimpelen vi ennå ikke har fått hengt opp kunne stått passe rett ut i brisen. Istedenfor ligger den sammenrullet på et lite tebord i stuen, og den er i tillegg tofarget og umiskjennelig svensk. Vegetasjonen rundt hytten gror nærmest inn gjennom de åpne dørene som skaper en sval trekk i de lyse rommene. Morgenoppvasken er tatt, de første to koppene med espresso er drukket og jeg lunter barbeint ned til bryggen. I hytten jeg midlertidig forlater utspiller det seg et drama av de helt små; Elida har akkurat snublet i en leke på gulvet, Ulrik trøster og Helga er i ferd med å ta ut en fiskekake fra det velfylte kjøleskapet, mens en lite fokusert Willia Konstanse mates av en betydelig mer fokusert Marianne og leken på brettet foran barnet lager underlige dyre- og spjoingelyder i takt med slagene fra barnets lubne hender.

Jeg hopper ut i det salte havet som raskt omslutter meg og trekker meg ned mot bunnplantene, tangen, blåskjellene og krabbene, mens jeg skyver fra opp igjen mot lyset i kraftige svømmetak. Jeg kartla brennmanetenes posisjoner rett før jeg traff vannflaten og etter en kompleks snuoperasjon av dette kartet i hodet for å passe min nåværende retning mot land, navigerer jeg uskadd tilbake til bryggen, svinger meg opp metallstigen og entrer mine hensatte flipp-flopper dryppende våt. En følelse av friskhet brer seg i kroppen mens jeg sakte vandrer opp igjen mot hytten hvor dramaet har lagt seg sammen med Elida og Willia Konstanses matlyst. Nå klasker sistnevnte et lite spisenett med jordbær i brettet foran seg og smiler henrykt med to fortenner i undermunnen og en gryende fortann i overmunnen, det hele omkranset av jordbær pent dandert som via potettrykk og en kunstners hånd.

Det lir etter hvert mot kveld og Ulrik og jeg stunder igjen mot sivilisasjonen, eller rettere sagt sivilisasjonens ypperste underholdningsapparatur; fjernsynet. Det har seg nemlig slik at det i disse dager er siste innspurten av fotball-VM i Sør-Afrika, og kveldens kamp er semifinale mellom Nederland og Uruguay. I det følgende er det verd å merke seg at det kun er Helga som administrerer ålefiskeren, vi andre er henvist til robåt med to åresett eller kajakk. Våre hender er fortsatt ømme og fulle av træler og vannblemmer etter helgens rotur til fastlandet for å se Tyskland banke Argentina, men nå er vi klare igjen.

Det er en sterk mandig kraft som fyller oss med lyst og styrke til igjen å ta fatt på turen forbi holmer, nes, pynter og skjær, i håløs sidevind som får båten til å gå i sikk-sakk (som vi på tilbaketuren bruker balast av flaskevann til å motvirke), gjennom bølger som får årene til å glippe, forbi nedlatende cabin-cruisere og vinkende seilbåter, gjennom de trange passasjene inne på havneområdet, gjennom pæleporten til båtplassen (hvor robåten med ett ser ut som en liten gutt i for store klær), via fortøyning og hasardiøs spantegang, til hastig gange på brygger, grusveier, asfalterte parkeringsplasser og moloer, til vi endelig, svette og lykkelige, kan lange ut opp trappen til Nautilus, Grebbestads opplevelsessenter, plassere oss behagelig på vårt nylig ervervede faste bord, og se ølen falle potent ned på bordet, som om den har ventet på oss så altfor lenge og skummer rundt munnen i opphisselse. Vi lesker strupen, vuvuzelaene akkompagnerer snart bildene av oppstilte prikker på grønn bakgrunn, og snart etter, ved lyden av dommerens fløyte, settes det hele i gang. Verkende hender erstattes med hamrende hjerter, og selv om alt er der i hjertet et sted, bak det som hamrer, så er plutselig Pinnö og våre kjære så uendelig langt av sted, og vi flyter på utsrakte hender sammen inn i dette underlige som kalles fotball og gir oss hen.

Forfatter: Helge Kaasin

Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som gruppe- og fagleder i Medieutvikling i NRK. Han har drevet kaasin.no siden 2000.

Legg inn en kommentar