Bålnatt

Det er fredag kveld oppunder Skrim ved Kongsberg. Snøen ligger som et tykt, men lett teppe over den furukledte åsen som ruver foran oss i mørket, med en svakt skinnende måne hengende over, bak skydekket. Skiene spennes på og sekkene bestiger kneisende sine undersåtter. Hans Jakob og jeg starter den tunge oppstigningen. Foran oss ligger et par timers slit i dyp snø. Jeg kan ikke si annet enn at jeg stortrives med oppgaven, hvis mål er en kveld foran et knitrende tyribål og en natt under åpen himmel.

Turen forløper tankespringende med fokalpunktet satt i Hans Jakobs rygg og småbannende godlyder, mens jeg selv sliter med for korte skifeller og staver som stadig roter rundt nede i lyngen fra i fjor. Vi ler oss oppover. Tankene går til Glomdalen på Saltfjellet under kryssingen av Norge på tvers langs polarsirkelen og til mangt et skogsområde da vi krysset Sverige på tvers året etter også langs polarsirkelen. Dyp snø gir turen en egen aura og latteren fores av den lettelsen en denne gang manglende pulk gir.

Så har vi med ett funnet stedet. Utsikten er formidabel bak skydekket, vinden har glemt oss og et dryss av krystallglitter daler forsiktig ned. Med vante bevegelser spar vi en stor stein snøfri, vasser bort til tørrfurua vi allerede har sett oss ut, sager den over og bryter den ned med en del møye, før vi hogger av greiner og kapper stammen opp i bærbare deler som fraktes opp til bålplassen. Der sages stammen opp i kløyvevennlige stykker og øksen blinker før den gang på gang finner kubbenes svake punkt og drives på langs gjennom de dirrende tørrseige trekroppene.

Første fyrstikk feiler fordi fyrbøteren tenker opptenning av bjørkeflis mens realiteten lukter av feit furu, men andre fyrstikk forener tanker og virkelighet, og snart stiger en seig røyk opp fra flishaugen. Snart knitrer det herlig, og dyporansje tunger slikker mot den mørke himmelen og fortærer snøkrystallene som virvler i brytningen mellom kaldt og varmt. Bålkvelden kan begynne.

Vi slukker tørsten med en liten pils før kaffekjelen henges på kaffekjerringa og pølsespydene finner sitt bytte. Seigmenn, sjokolade, pølse, kaffe og konjakk bytter stadig plass med gode ord, lavmælte ord, eller morsomme ord, og timene tikker i takt med antall fortærte vedkubber og peker oss tilslutt gjespende ned i den lune soveposen.

Å sovne med lyden, lukten, synet og hjertet fylt av bål er en opplevelse som nagler en fast til jorda. Brått mangler det bare en elgskrott hengende til røyking over bålet, lysene fra skisenteret ved Kongsberg blåses sakte ut og det livet som leves der nede blant bilene og stresset viskes vekk; mon tro hvordan det ville være hvis det bare var dager etterfulgt av netter som denne?

Trolig ville det tatt luven av kvelder som denne, og vi ville snart startet med å bygge en sivilisasjon. Vi er tross alt mennesker.