Hvordan er det å være…?

At den dagen skulle komme da jeg skulle ha dyrehoder på stake i stua, smurfeklær tytende ut av skap og skuffer og hengende på tørkestativet, små leker fylt med kattemynte, stellebord og bleier, og ikke minst to nesten like store merkelige skapninger krabbende på gulvet, den ene med pels, den andre nesten hårløs, hadde jeg ikke trodd for noen år siden, og det hele er kommet som en snikende, herlig glede på meg.

Når jeg ser på vår ferske datter Willia Konstanse og vår aldrende katt Bacchus, så lurer jeg nesten konsekvent på én ting; hva tenker disse to på? Hva slags bevissthet har disse to? Eller for å si det på en annen måte; hvordan er det å være henholdsvis et nyfødt menneske og en aldrende katt? Tilgangen kan synes enklere i forhold til vår datter enn til vår katt, men prinsipielt sett er problematikken lik.

Willia Konstanses bevegelser og væremåte er vanskelige å tolke korrekt, det meste foregår gjennom prøving og feiling. Siden hun er så liten er det heldigvis bare vanligvis tre ting som er i veien med henne: hun vil ha mat, sove eller er våt i bleien. Dette er alle ting vi kan forholde oss til og så å si føle på kroppen, selv om de fleste nok synes det å skulle forestille seg hvordan det er å ha bæsj i bleien fortoner seg som litt vanskeligere enn å forestille seg hvordan det er å være trøtt.

Allikevel er det mange ting vi ikke klarer å forestille oss – i alle fall ikke de fleste av oss – for eksempel hvordan det er å bare ha 10 % synsskarphet i forhold til oss voksne, eller hvordan det er å ikke kunne fokusere begge øynene om ett objekt, eller hvordan det er å ikke kunne skille tydelig mellom rødt og rød-oransje. Og ikke minst, hva tenker hun på? Tenker hun? Hvordan tenker hun i så fall? Hvordan er det egentlig å være en slik liten forsvarsløs bylt som bæres rundt, bæsjer i bleien, gulper opp melk og sovner konstant ved mammas bryst?

Og hvordan er det egentlig å være katten Bacchus? Hvordan er det å være dekket av pels, være skrekkslagen når støvsugeren bringes frem fra skapet, hate vann og elske å slikke seg over hele den hårete kroppen? Hvordan er det å ligge timevis utenfor inngangsdøra for å vente på å komme inn/ut, eller å gni seg inntil oss og mjaue for å få litt godmat og ikke det evinnelige tørrforet? Hvordan er det å konstant ha hår i drikkevannet? Og hva tenker han på der han ligger og døser hele dagen under stuebordet eller oppå puffen, på ryggen av det som engang henholdsvis var en ku og en sau?

Den amerikanske filosofen Thomas Nagel spør seg dette i en berømt artikkel med tittelen «What is it like to be a bat?» fra 1974, gjengitt i boken Mortal Questions fra 1979. Han gjør dette i kontekst av å argumentere mot en reduksjonistisk holdning til bevissthet, eller snarere, han argumenterer mot at man skal tro man per i dag sitter inne med et språk som er i stand til å beskrive reduksjonistisk hva det innebærer å ha bevissthet.

Marsboere, biller og flaggermus

Vi er godt vant til reduksjonistiske forklaringer og lever fint med dem i en slags parallell verden; lys er det som fyller vår verden med farger og gjør det mulig å se ting, men reduksjonistisk sett er lyset både partikler og bølger med en konstant fart. Lyd likeså, det er bølger i et medium uansett om det er Carpathian Forrest eller Mozart. Eller smerte som er nerveimpulser kodet av smertesenteret i hjernen. Eller hva som helst annet som vi kjenner som noe, men som «egentlig» er noe annet, dvs. noe objektivt beskrivbart, noe vi i prinsippet kunne delt med en marsboer som ikke innehar våre sanser og som denne marsboeren dermed i prinsippet ville kunne forstå. I prinsippet.

Nagel hevder at bevissthet har en essensielt subjektiv karakter ved seg som ikke lar seg redusere til noe objektivt beskrivbart gjennom fysikkens termer.

«But fundamentally an organism has conscious mental states if and only if there is something that it is to be that organism—something it is like for the organism.» (s. 166)

Hvordan skal jeg kunne forestille meg hvordan det er å være Willia Konstanse eller Bacchus? Eller i Nagels tilfelle; hvordan skal jeg kunne forestille meg hvordan det er å være en flaggermus? Finnes det i det hele tatt noen metode tilgjengelig for å slutte seg til flaggermusens indre liv sett fra vårt synspunkt?

«Our own experience provides the basic material for our imagination, whose range is therefore limited. It will not help to try to imagine that one has webbing on one’s arms, which enables one to fly around at dusk and dawn catching insects in one’s mouth; that one has very poor vision, and perceives the surrounding world by a system of reflected high-frequency sound signals; and that one spends the day hanging upside down by one’s feet in an attic. In so far as I can imagine this (which is not very far), it tells me only what it would be like for me to behave as a bat behaves. But that is not the question. I want to know what it is like for a bat to be a bat.» (s. 169)

Det samme gjelder for vår datter og vår katt. Det nytter ikke å forestille seg hvordan det er å ha pels (mer enn det jeg allerede har), fire poter, følehår og sløve hele dagen liggende i de mest absurde stillinger etter å ha vært ute hele natten. Det nytter heller ikke å forestille seg hvordan det er å ligge hjelpeløst lysten på pupp (eller vent…!?), ute av fokus og med verden påtrengende som heismusikk. Det jeg ønsker å vite er hvordan det er for Bacchus å være Bacchus, og hvordan det er for Willia Konstanse å være Willia Konstanse. Som den østerrikske filosofen Ludwig Wittgenstein seier: «If God had looked into our minds he would not have been able to see there whom we were speaking of.» (Philosophical Investigations, II, xi, s. 217)

Det synes ikke som om vi er i stand til noe annet enn å lage en røff skisse av hvordan det er å være en flaggermus, spedbarn eller katt basert på fysiske strukturer og adferd. Og uansett har vi inntrykk av at alle disse skjematisk beskrevne former for væren har en helst spesiell subjektiv karakter som disse beskrivelsene ikke klarer å uttømme, dvs. akkurat det vi er ute etter å beskrive.

Selv om jeg sakte kunne transformeres til å bli katt, eller til å bli en bille slik Franz Kafkas Gregor Samsa i «Forvandlingen» (I straffekolonien og andre fortellinger, s. 48-95) blir, så ville det ikke være mulig for meg slik jeg nå er konstituert å kunne forestille meg hvordan en slik fremtidig metamorfose ville arte seg. Det beste ville være hvis vi kunne høre det fra flaggermusen, eller Bacchus eller Willia Konstanse selv. Men det kan vi ikke, som Wittgenstein seier: «If a lion could talk, we could not understand him.» (Philosophical Investigations, II, xi, s. 225)

Barnet ut med badevannet

Det synes nødvendig å innta et helt spesielt ståsted hvorfra man kan påberope seg kunnskap om hvordan det vil være å være en flaggermus, Bacchus eller Willia Konstanse. Men, sier Nagel, dette ståstedet er ikke per definisjon privat. Jo nærmere en art er vår egen i konstitusjon, jo lettere er det for oss korrekt å innta dette ståstedet. Derfor er det også lettere for oss å sette oss inn i Willia Konstanses verden, enn Bacchus’ verden.

I forståelsen av lyd eller lyn er det legitimt å beskrive disse på en måte som står fjernt fra en spesifikt menneskelig måte å se dem på, dvs. på en reduksjonistisk objektiv måte. Men, sier Nagel:

«In the case of experience, on the other hand, the connection with a particular point of view seems much closer. It is difficult to understand what could be meant by the objective character of an experience, apart from the particular point of view from which its subject apprehends it. After all, what would be left of what it was like to be a bat if one removed the viewpoint of the bat?» (s. 173)

Vitenskapen, gjennom sin reduksjonisme, har gjort oss i stand til å gripe verden som befinner seg hinsides våre egne sanser, og dermed gjort oss i stand til å forstå den på en dypere og mer helhetlig måte, samt muliggjort manipulering og syntetisering av naturen i stor skala. Denne bevegelsen fra overflate til virkelighet synes ikke å passe for bevissthet, sier Nagel. Hvis det subjektive ved bevissthet bare er gripbart fra et gitt synspunkt, så kan det synes som om det å tilføre objektivitet snarere enn å hjelpe oss nærmere virkeligheten, vil fjerne oss fra den.

Dermed kan jeg ufortrødent fortsette å undre meg over flaggermusens stakkato væren flygende mellom insekter en sen kveld, jeg kan med fortsatt undring se inn i Bacchus’ gule øyne og spørre meg selv hvordan det egentlig er å være katt, og jeg kan fortsatt stirre henført på min vakre datter Willia Konstanse og lure på hva hun drømmer eller tenker der hun ligger tett inntil mamma, bevegende på små lemmer og med en underlig ballettlik ansiktsmimikk.

Forfatter: Helge Kaasin

Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som gruppe- og fagleder i Medieutvikling i NRK. Han har drevet kaasin.no siden 2000.

1 kommentar til «Hvordan er det å være…?»

Legg inn en kommentar