Mushamna

Mushamna

Midt mellom havet og himmelen ligger det en tynn stripe land i et hakk vest på Andrée land, øst for Woodfjorden som skiller denne delen fra vårt feltområde vest på Nordvest-Spitsbergen. På denne tynne stripen land ligger Mushamna, en laftet hytte av drivved bygget med entusiasme og engasjement for et liv som innebærer en del justeringer av dagliglivet i forhold til det normale fastlandslivet.

Aggregat, vindmølle og solcellepanel bidrar til strøm; på vedovnen putrer smeltet vann fra snø mens hjemmebakte brød heves. På veggene henger reinsdyrhorn, polarrevskinn, selskinn, verktøy, kart og kort fra venner og kjente.

Klokken er blitt midnatt, vi har hentet en steinprøve fra en flyttblokk like ved, vært innom bistasjonene Fiske bay og Gråhuken lenger nord, sett over mot Spitsbergens nordligste punkt Verlegenhuken og den lange Wijdefjorden som skiller Nordvest-Spitsbergen fra Nordaustlandet hvor fangsstasjonen Austfjordneset ligger (hvor Stein P. Aasheim med familie var fangstfolk for noen år siden), og nå er det middag.

På bordet står det selvfisket ishavsrøye og kjøtt fra Storkobbe skutt utenfor på isen. Maten smaker deilig og latteren sitter løst. Jeg skulle gjerne ha sagt at isbjørnen lusket utenfor rundt hytta, men det kan jeg dessverre ikke. Den glimtet dessverre med sitt fravær, selv om Linda dagen før vi kom så fire stykker, og til og med to som parret seg.

Hundene ligger dovne på sine små hundehus utenfor. Det er lavtrykk og røyken slår ned i ovnen og brer seg ut over det kombinerte kjøkkenet og oppholdsrommet. Utenfor står kjøttstativet med tørket selkjøtt og en død havhest. Stigen ligger ved siden av, noen isbjørner klarer nemlig å komme seg opp på stativet via den. Det er et hardt liv å rusle rundt i dette vanvittig storslåtte landskapet på jakt etter mat, og en snarvei til føden er selvsagt kjærkommen.

Timene tikker av sted. Vi har snudd døgnet for en stund siden, og datoen på klokka samsvarer ikke lenger med opplevd døgn. Men det er ikke så viktig. Sola skinner bak et slør av skyer, og naturen følger sin egen rytme.

Sola varmer på taket, og etter noen timers søvn på morgenkvisten, litt vedkløving, et mislykket forsøk på forlengelse av pipen og reparasjon av den eksterne antennekabelen til satellittelefonen, så sitter vi og slapper av i sola.

Isen smelter på fjordene, og med dystre værutsikter fremover er vi i løpet av kvelden og natten på mandag nødt til å returnere til vår teltleir i Satellittpasset. Nok en minneverdig opplevelse føyer seg inn i den lange rekken av sådanne her på Svalbard. Og takk til den ensomme fangstkvinnen Linda for gjestfriheten.

Forfatter: Helge Kaasin

Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som gruppe- og fagleder i Medieutvikling i NRK. Han har drevet kaasin.no siden 2000.

1 kommentar til «Mushamna»

Legg inn en kommentar