Longyearbyen

Natt i Longyearbyen

Natten i Longyearbyen er lys. Fjellene står som en eng av utsprungne isroser hele døgnet, og solen lar seg ennå nå i april lokkes til en liten rødlig lur i denne kalde flora. Det var en spesiell opplevelse å fly fra det mulmende mørket i Oslo, inn i natten, men nord mot lyset som lå som en rødgul stripe i horisonten.

Klokken var over midnatt da jeg endelig igjen kunne sette benene på Svalbards permafrostherjede grunn. Endre Før Gjermundsen hentet meg og min overvektige bagasje. Vi fikk innlosjert meg i et hybelbygg for besøkende forskere før jeg reiste tilbake til flyplassen for å hente Trygve Snøtun og satte Endre av på UNIS slik at han kunne jobbe litt mer.

Fredag var det tidlig frokost før vi ruslet ned til UNIS i knirkende 20 minusgrader. Briefing fra logistikken på UNIS og skytetrening sto på programmet. Vi fikk et overblikk over hvilke sikkerhetsforanstaltninger som er nødvendige og en gjennomgang av ruten vår ut til Ny-Ålesund og ut i felt ved Satellittpasset langt nordvest på Spitsbergen.

Skytetreningen gikk fint og etter treffene å dømme så har isbjørnen liten sjanse på feltassistentkjøtt hvis den finner det for godt å angripe Trygve eller undertegnede. Vi er altså to feltassistenter ute på det store eventyret sammen med førsteamanuensis Anne Hormes og doktorgradsstipendiat Endre Før Gjermundsen. Vi skal sammen over tre uker ut i felt underlagt prosjektet Icebound fra UNIS for å hente ut stein fra Nordvest-Spitsbergen for videre analyser i Sveits. Formålet er å kunne avdekke hvor høyt isen stod under siste istids maksimum for å kunne lage bedre klimamodeller for påvirkning av smeltevann ut i havstrømmene omkring Svalbard. Mer om prosjektet på icebound.no.

Resten av fredagen, hele lørdagen og hele søndagen gikk med til videre forberedelser; handling av vanvittige mengder mat, rigging av Endres nyanskaffede treslede etc. Dagene og nettene er lyse her, men de går allikevel vanvittig fort. Det ble sene kvelder, og søndag var vi ikke i seng før klokken to på natten.

Natt i Longyearbyen

Etter endt arbeidsdag leser jeg David Marksons «This Is Not a Novel», og i hjertet av evig is og snø på 78 grader nord klinger følgende ord godt:

The peculiar immortality of Sulpicia.
Six love poems, totaling only forty lines, and customarily tacked onto the collected work of Tibullus.
For two full thousand years.

Forfatter: Helge Kaasin

Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som gruppe- og fagleder i Medieutvikling i NRK. Han har drevet kaasin.no siden 2000.

Legg inn en kommentar