Pershusfjelltraversen. Tinderangling i Nordmarka

Marianne finner veien gjennom urskogen på Pershusfjell

«Opp fra Finnstad. Tredje året på rad at jeg går Pershusfjellet i mars. Anders Heger.» Noe sånt sto det skrevet i notatboka som ligger i postkassen på det antatte toppunktet av Pershusfjellet nordvest i Nordmarka. Pershusfjellet ligger nord-sør som en 4 km lang ruinvegg fra en kolossal prehistorisk bygning i det småkuperte og vannrike landskapet sør for Mylla, øst for Øyangen, vest for Gjerdingen og nord for Spålen. Traversen over eggen på Pershusfjellet er en god gammel klassiker i Nordmarka som gir en følelse av villmark og oversikt der det ruver 150 høydemeter over det omkringliggende landskapet.

Traversen for vår del – i motsetning til Heger – startet rett sør for den helgeåpne kafeen Tverrsjøstallen som er tilgjengelig via bilvei fra Randsfjord. Veien har restriksjoner på vinterstid ved at den er åpen for trafikk oppover frem til 1300 og trafikk nedover fra 1330. Selve Pershusfjellet er en kupert affære med dyp snø, bratte skrenter og mye vegetasjon. Skifeller og en hang til fiskebein gjør seg, og belønningen er nydelig urskog med storfugl i trærne og utsikt over store deler av Nordmarka. Vi kom etter noen timer med traversering ned til Hegers utgangspunkt, den gamle gården Finnstad.

Så gikk turen tilbake nordover langs den bratte østveggen av Pershusfjellet over Skarvvatnet og Tverrsjøen.

Utukt og gøbbing

Skogens står tett og det kuperte landskapet er som skapt for fiskebein

Dette var ikke mitt første skriftlige møte med Anders Heger – gitt at det faktisk er samme mann som skrev sin signatur i boka på Pershusfjellet som er norsk forfatter, skribent og forlegger i Cappelen Damm. Jeg kjenner han spesielt fra bøkene om den juridiske prosessen mot forfatteren Agnar Mykle – «Men landet er Norge…», «Agnar Mykle og Norge» og biografien om samme forfatter «Mykle. Et diktet liv».

Det er 15 år siden jeg bestemte meg for å lese og leste alle bøkene, novellene og brevene til Agnar Mykle, forfatteren som endte sitt liv som en innesluttet og noe bitter mann, etter å ha gitt ut bøker som «Tyven, tyven skal du hete», «Lasso rundt fru Luna», «Rubicon», «Largo» og ikke minst «Sangen om den røde rubin» som etter en lengre prosess i byretten og en anke i Høyesterett tilslutt ble frifunnet for anklagen om utuktighet.

Anders Hegers bestefar Johan Bernhard Hjort var Mykles forsvarsadvokat, noe som dermed gir foranledningen til Hegers opptatthet av Mykle. Heger ble direktør for litterær seksjon i det norske forlaget Cappelen i 1991 og ifølge Wikipedia er hans interesser utenom forlagshuset «skigåing på fjellet og «gøbbing», utveksle tanker og meninger med andre».

Jeg leste Hegers bøker «Men landet er Norge…» og den utvidede versjonen «Agnar Mykle og Norge» med stor interesse, men jeg likte ikke helt formen i biografien «Mykle. Et diktet liv». Den ble for psykologiserende for meg, i alle fall på den tiden jeg leste den, i 1999. Kanskje vil jeg oppfatte den annerledes nå. Uansett så hentet jeg den ut fra bokhyllen og bladde gjennom den etter turen på Pershusfjellet.

Katt og begrenset frihet

Utsikt

Bildet på side 237 fanget straks min interesse. Det fremstiller Mykle liggende på kne under kjøkkenbordet lekende med katten Solveig. Under bildet finner vi følgende bildetekst:

I likhet med de foregående, er dette fotografiet hentet fra Aktuell. Den lykkelige bohemfamilien ble skildret gjennom en lang billedreportasje, der katten Solveig spiller en fremtredende rolle. Dessverre kom artikkelen ikke på trykk før i desember, under tittelen «Juleforfatter i sommervarmen». På det tidspunkt var katten avlivet, boken refusert og ekteparet Mykle separert.

To ting gir straks gjenklang i mitt eget liv når jeg ser bildet og leser bildeteksten. For det første er Mykles katt helt lik vår katt Bacchus i pelsens tegninger; sort med hvit hals, hvite sokker og hvite følehorn. I tillegg viser det seg, når jeg leser teksten før og etter bildet på sidene 236-238, at familien Mykle slet med den samme borettslagsfascismen som vi for tiden opplever. For det andre, og dette henger sammen med flere av tingene nevnt her, så peker tristessen i diskrepansen mellom det egentlige og det presenterte i billedserien om familien Mykle mot det Arne Melberg i boken «Selvskrevet. Om selvfremstilling i litteraturen» fra 2007 kaller «selvfremstillingens kunst».

Det første først. Mykles katt Solveig hadde tisset i sandkassene på Lille Langerud og borettslaget viser ingen nåde; Solveig må dø. Mykle kjemper imot:

Utviklingen i samfunnet har medført at menneskelivet er blitt stadig mer sterilt og hygienisk, konfeksjonert, trygget og respektabelt. Basiller får ikke lenger forekomme, den siste loppe ble sett og avlivet i Oslo i 1946, og 150 mann med maskingevær samlet seg siste vinter for å skyte den siste gaupe på Østlandet. Dette må vel så være. Betraktelig verre er det at vårt liv i standardleiligheter og under foreskrevne standardforhold avskjærer menneskene muligheten for å se livet utfolde sine innerste krefter, i kjærlighet og kamp, i fødsel og død. […] Under disse forhold representerer huskatten naturens siste skanse i vår kunstige kjøleskaps-verden.

(Fra brev til sambyggelagets styre, sitert i «Mykle. Et diktet liv» av Anders Heger, 1999, s. 237-238.)

Mitt eget uferdige og usendte brev til styret i Juterudåsen boligsameie, som i et tidligere vedtak har nektet Bacchus å løpe fritt ute, påkaller ikke på samme måte på de store prinsipper, men har i ett avsnitt liknende patos:

Jeg forstår at man på Juterudåsen ønsker å begrense antall katter, og jeg forstår at man dermed sier nei til nyanskaffelser av katt og innflytting av beboere med katt. Det jeg derimot ikke kan forstå er at man kan si nei til kattehold fra en beboer som ad kjærlighetens veier har kommet til å måtte huse en katt. Jeg kan ikke oppgi kjærligheten på grunn av dette, jeg kan ikke la meg kaste ut på grunn av dette, jeg kan ikke nekte et levende vesen å være ute i naturen på grunn av dette, og jeg kan heller ikke ta livet av Bacchus på grunn av dette.

Selvfremstillingens kunst

Langs Pershusfjell

Nettopp brevet skulle bli den aldrende Mykles form. Og i sin form, som et underskrevet stykke tekst, så er brevet kanskje nettopp den litterære uttrykksform, ved siden av autobiografien, som er nærmest selvfremstillingen, med andre ord, mitt andre poeng. Heger sier om Mykles frenetiske brevskriving:

Meningen, målet og mannen er ett. Og for å forklare hva han mener er han nødt til å vise hvem han er. Helt og fullt […] Med ett er emnet blitt ikke bare uuttømmelig, men umulig å fylle helt ut.

(«Mykle. Et diktet liv» av Anders Heger, 1999, s. 451.)

I sin sprenglærde bok «Selvskrevet» noterer Arne Melberg at man kan observere en «merkverdig fordobling som synes å skje i det øyeblikk noen bestemmer seg for å framstille seg selv i skrift.» Og videre:

Selvskrivingen innebærer at jeget fordobles til en instans som skriver om og reflekterer over det jeg som lever og har levd. Det selvbiografiske prosjektet utmåler distanse til det selv som skal biograferes, og det skaper samtidig det selv som, med Montaignes ord fra hans aller siste essay «Om erfaringen», er «uendelig dyp» og besitter et «uendelig, skiftende mangfold».

(Arne Melberg, «Selvskrevet. Om selvfremstilling i litteraturen», 2007, s. 14-15.)

Nietzsche og moderniteten har fortalt oss at vi alle skaper oss selv, og selvfremstillingens rolle er nettopp dette skapende, konstruerende. Ved å vise seg frem så skjuler man noe annet, og ved å skjule noe viser man frem noe annet. Vi liker alle å vise oss frem, på en eller annen måte. Mykle ble sky og innesluttet, men skrev brev hvor hans egen tilstedeværelse var fremtredende. Anders Heger går Pershusfjelltraversen for tredje året på rad og skriver både seg selv og den historien inn i kladdeboken i postkassen på toppen av fjellet. Han fremstiller seg selv som en person som er mye på ski og som ikke alltid velger allfarvei.

Jeg skriver om meg og mine turer både på min egen nettside kaasin.no og her i denne bloggen. Uten turene ville jeg mistet mye av meg selv har jeg ofte tenkt. Å fremstille seg selv som en person som er mye på tur krever at man er mye på tur, men det krever også at man sier det til noen. Hvor gjevt ville det være å bli verdensmester på ski uten at noen var der? Men det er allikevel ikke slik at mine turopplevelser ville vært noe fattigere uten at jeg fremstilte dem senere. Det å fremstille mine turer har allikevel blitt en del av konseptet og prosjektet Helge Kåsin, og er dermed en viktig del av min personlighet, den både andre og jeg selv forholder oss til.

Forfatter: Helge Kaasin

Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som gruppe- og fagleder i Medieutvikling i NRK. Han har drevet kaasin.no siden 2000.

2 kommentarer til «Pershusfjelltraversen. Tinderangling i Nordmarka»

  1. Så hyggelig at du kommenterer denne artikkelen, og godt å høre at du fortsetter tradisjonen! Man burde legge øret nærmere marka oftere, ikke bare kan man da få med seg lyden av vekst, men man kommer som en bieffekt også nærmere med de andre sansene; det å ta inn over seg våren taktilt, og med nese og ører er herlig! Jeg har ikke fått gått turen i år, og etter din kommentar å dømme er vel vinteren for det meste over der oppe. Skal prøve å få til en sommertur!

    (Kommentaren din er flyttet fra blogg.nrk.no/rastlos til kaasin.no fordi jeg har lagt ned bloggen Rastløs.)

  2. Årets Pershusfjell på langs gikk på råtten snø, og dessverre ikke med trinsestaver. Det blei strevsomt (ikke minst for bikkjene), veldig vått, men kjempeflott. Marka er nå inne i de magiske ukene da man kan *høre* at det gror og spirer under snøen (det er ikke en talemåte, det er pinadø et faktum). Veldig mye spor av storfugl oppå der.

Legg inn en kommentar