Om hvorfor jeg skal jakte. Del 2: en ny begynnelse?

Snøen sitter plastret til kampesteiner, bygninger og radiomast på toppeggen av Gaustatoppen. Vinden hyler imot oss og gjør skrittene ustø. Det er omtrent 25 effektive kuldegrader og kapillærene på fingre og tær trekker seg tilbake og etterlater hvit, hard hud. Vi er altfor tynt kledd. Lårmusklene mine stivner til i krampe og kroppen lar seg nesten ikke rikke opp den bratte fjellsiden. Mariannes ansikt fortrekker seg i smerte når blodet sakte siver tilbake ut i stivfrosne fingre, mens Bård og Mailen står innbitt og dunpolstret i været.

Vi tenkte å runde toppen på østsiden og gå hele eggen fra nord til syd, men solens forventede korte gjesteopptreden på denne novemberdagen, og den hylende kulden satte en velbegrunnet stopper for det. Vi beveget oss isteden rett opp mot de militære anleggene som besudler denne dronning blant Telemarks fjell. Vel oppe ved den brummende radiomasten bekledd i lekre gulaktig bølgede plater og et par andre underlig utseende bygninger, satte vi fra oss sekkene og begav oss mot fjellets egentlige toppunkt noen hundre meter med kampesteiner lenger nord. Vel fremme kunne vi skue utover den snøløse Vestfjorddalen med riksvei 37 som slynger seg gjennom dalen og Rjukan, den industrielle eventyrbyen med navn etter «den rykende fossen» vest for byen, Rjukanfossen.
Fortsett å lese «Om hvorfor jeg skal jakte. Del 2: en ny begynnelse?»