Om hvorfor jeg skal jakte. Del 1: dobbelt frenesis

Jeg har alltid hatt et tvetydig forhold til jakt, og nå er jeg selv jeger. Marianne og jeg trosset i halvannen uke tett rushtidstrafikk, punkteringer, usunne og hastige måltider på McDonald’s, hyppige kjøpesenterbesøk og lange dager for å overvære og til dels delta i tre timer av ulik lengde hver kveld med lovtekster, gamle svenske filmer om vådeskudd, et utall av snuslepper, og vanvittig mange prikk like ande-, gåse- og måkearter inne i hjertet av norsk villmarkskjøpekultur; XXL på Alnabru. Det blir neppe mer dikotomisk enn dette, og når man som topping kan tilføye min egen dualitet med hensyn på jakt, så er vel grunnen godt beredt for det som kommer.

Mitt hovedanliggende er spørsmålet om hvorfor jeg skal jakte. Jeg vet så mye at det har med en søken etter egentlighet å gjøre, en lojalitet mot eller søken etter egen natur og sitter dypt nede i en naturforståelse jeg forsøker å utforske.

I Viltlovens første paragraf – den som sier noe om lovens formål – står det følgende:

«Viltet og viltets leveområder skal forvaltes slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares. Innenfor denne ramme kan viltproduksjonen høstes til gode for landbruksnæring og friluftsliv.»

«Å lide naturen»
Med andre ord, så er mennesket satt til å forvalte et objekt på best mulig måte, og dette objektet er viltet og viltets leveområder. Naturen blir med dette tilrettelagt for utnyttelse på linje med all annen næringsvirksomhet, og vi skyver naturen ut av oss selv, ut av subjektet, ved å objektivisere den til en kvantitativ ressurs. Dermed glemmer vi kanskje at den kvantifiseringen i virkeligheten innebærer en innsnevring av et langt rikere begrep, et begrep som favner vårt forhold til naturen som både et objekt vi kan utnytte, og som en naturlig del av oss selv som vi er samstemt med, og som vi, hvis vi gjør vold mot, samtidig gjør vold mot oss selv. Dette subjektive og lidenskapelige forhold til naturen betegner naturfilosofen Hans Kolstad som en følelse av «å lide naturen» (Hans Kolstad, Besinnelse. Naturfilosofiske essays, Humanist forlag 2007, s. 183), i den betydningen av lidelse som betyr «å være underlagt» eller «å være utsatt for noe».

Kolstad identifiserer to motstridende synspunkter som preger debatten om naturen per i dag.

«På den ene side møter vi den oppfatning at naturen står til rådighet for mennesket og kan disponeres over etter forgodtbefinnende. Ifølge dette synet har naturen ingen verdi i seg selv, men bare som ressurs for mennesket. Samtidig hevdes i stadig større grad naturens egenverdi og menneskets forpliktelse overfor sine omgivelser. Innenfor denne betraktningsmåte gjøres naturen til noe absolutt og ukrenkelig, ja, i enkelte tilfelle står den over mennesket og har høyere rang enn det. I det ene ytterpunktet forfektes med andre ord en ekstrem antroposentrisme, i det annet en radikal biosentrisme eller økologisme.» (Kolstad, s. 159-160)

Man ville kunne identifisere viltlovens reguleringstankegang i det første, mens man kan gjenkjenne holdninger som at naturen selv kan håndtere viltbestanden i det andre standpunktet. Overbeiting fra elg straffes av naturen hardt ved massedød når beitet tar slutt. Jaktordninger forsøker å holde den slags hendelser fra livet. Problemet er bare at dere har fjernet ulven, sier den radikale biosentrist, osv.

Henri Bergsons to lover
Kolstad mener likevel at disse to motstridende oppfatningene istedenfor gjensidig å utelukke hverandre snarere representerer to forskjellige synspunkter innen én og samme betraktningsmåte. Han benytter seg av den Nobelpris-vinnende franske filosofen Henri Bergsons benevnelser om dikotomiens og den dobbelte frenesis lov for å underbygge denne påstanden.

Dikotomiens lov betegner Bergson det forhold at «tendenser som opprinnelig ikke var annet enn forskjellige synspunkter på en sammensatt tendens, synes å virkeliggjøres nettopp ved en tvedeling», mens han bruker betegnelsen den dobbelte frenesis lov «for det forhold at hver av de to tendenser når de først er realisert gjennom tvedelingen, viser et iboende krav om å bli fulgt opp til siste slutt» (Henri Bergson, De to kilder til moral og religion, Vidarforlaget 2005, s. 256-257).

Bergson argumenterer i den siterte boken – De to kilder til moral og religion – for at disse to lovene gjelder i all biologisk utvikling, ved at ulike tendenser opptrer parvis, slik som intelligens og instinkt, refleks og vilje som Kolstad nevner. Disse parvise egenskaper hevder Bergson har et felles utspring, men tar ofte form i utviklingens gang som distinkte arter. Hos mennesket derimot kan parvise psykologiske eller sosiale tendenser opptre i det samme individ. Man utvikler gjerne tendensene i vekselvise (frenetiske) rykk ved å føre den ene tendens så langt som overhode mulig før man tar opp igjen den andre. Det er karakteristisk at når den ene tendens avløser den andre, så opptrer ikke denne i sin gamle form, den har fått et nytt innhold i prosessen, «et innhold som representerer en høyere grad av utfordring og utviklingspotensial enn hva som lå i den før» (Kolstad, s. 164)

Intellektets tingliggjøring
Kolstad søker å anvende disse to overnevnte lovene på de to divergerende tendensene biosentrisme og antroposentrisme som ble nevnt tidligere, og faller dermed ned på følgende utfordring:

«Hvis den uhemmede utnyttelse av naturen i form av ressurs og den motsatte fremhevelse av naturens egenverdi og menneskets forpliktelse overfor den bare utgjør de to siste frenesier i en lang utviklingshistorie, på hvilken felles og udelelig bevegelse utgjør disse tendenser to motsatte synspunkter – kort sagt, ut av hvilken opprinnelig aktivitet har de to tendenser konstituert seg ved en tvedelingsprosess?» (Kolstad, s. 164)

Svaret finner Kolstad via Bergsons analyse av intelligens som en egenskap som «fremfor alt består i evnen til å knytte et punkt i rommet sammen med et annet punkt i rommet» (Henri Bergson, Den skapende utvikling, Paris, P.U.F., 1940, s. 176). Kolstad finner at de to motsetningene finner sin fellesnevner i at de begge er ytterpunkter ved én og samme betraktningsmåte, nemlig i at det i det ene tilfellet skjer en tingliggjøring av naturen (antroposentrisme), mens det i det andre skjer en tingliggjøring av mennesket (biosentrisme). Dette er intellektets måte å gripe an verden på.

Antroposentrismen
Kolstad fortsetter ved å analysere både historisk og filosofisk de to synspunkter. Han identifiserer tre aspekter som definerende for antroposentrismen (herredømmetanken) og som plasserer sine objekter i utvendighet. For det første ideen om det mekanistiske verdensbildet, hvor naturen forstås som en stor kompleks maskin. For det andre ideen om at naturen er et objekt man kan studere og undersøke, istedenfor å være en integrert del av mennesket og noe man kan kommunisere med. For det tredje ideen om at naturen betingelsesløst er prisgitt menneskets utnyttelse.

Biologismen
På samme måte som med antroposentrismen, og korresponderende til disse, finner Kolstad tre aspekter som definerende for biosentrismen. For det første et funksjonalistisk/evolusjonistisk syn på mennesket, hvor hensynet til individet kan ofres hvis det er nødvendig for å beskytte det biotiske systemet (på samme måte som vi behandler viltet). For det andre at det er mennesket som er problemet i og med at det med sin væremåte virker ødeleggende på naturen og må ryddes vekk. Man kan muligens tillegge Peter Wessel Zapffe tanker i disse baner. For det tredje at mennesket er umyndiggjort og satt på tiltalebenken (av seg selv) på vegne av naturen.

En ny begynnelse?
Kolstad konkluderer med å angi et forsiktig håp for fremtiden, en ny begynnelse for vår naturforståelse, en forståelse som fordrer en annen måte å gripe naturen an på enn intellektets.

«Så lenge man forblir innenfor intellektet, vil man være prisgitt den dialektiske bevegelse mellom parvise ytterpunkter av én og samme utvendige betraktningsmåte og den frenesi som følger med denne dikotomiske veksling. Utfordringen består altså ikke bare i å forstå naturen på en ny måte, men på en måte som løfter oss over det frenetiske ved den tradisjonelle naturforståelsen i sin helhet.» (Kolstad, s. 181)

Her kommer vi igjen tilbake til Kolstads begrep om «å lide naturen». Han utlegger dette senere i boken, og jeg skal i en senere post (Del 2: en ny begynnelse) komme tilbake til denne utlegningen. Enn så lenge kan jeg si så mye at han prøver å identifisere en dypere samhørighet mellom natur og bevissthet.

Fortsatt sitter jeg altså igjen med mitt opprinnelige spørsmål om hvorfor jeg skal jakte. Er det for å oppleve spenningen med jakten? Er det for å være med på å beskytte det biotiske systemet? Er det for å skaffe mat på bordet? Uansett synes det ikke som mine beveggrunner gjenspeiler noe annet enn en frenetisk veksling mellom moderat antroposentrisme og biosentrisme. Kanskje er mine beveggrunner så hule og lite egentlige, eller så har jeg ennå ikke funnet den egentlige beveggrunn. Forhåpentligvis vil denne postens del to gi meg noen flere svar.

Lenker

Kom med innspill på hvorfor akkurat DU jakter!

Forfatter: Helge Kaasin

Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som gruppe- og fagleder i Medieutvikling i NRK. Han har drevet kaasin.no siden 2000.

Legg inn en kommentar