Den evige gjenkomst

Tjønnholstinden

«Furet, værbitt over vannet», slik beskriver nasjonaldikteren Bjørnstjerne Bjørnson i 1870 det langstrakte og fjellrike landet Norge. 101 år senere fødes jeg, og på nippet 37 år inn i livet stryker jeg håndflaten mot den rue overflaten av akkurat dette furete, værbitte landet 2329 meter over vannet, på Tjønnholstinden i Jotunheimen.

Marianne og jeg gikk fra parkeringsplassen ved Vargbakken på Valdresflye noe sent lørdag morgen. Vi somlet med en hyggelig frokoststund i det deilige været utenfor teltet på rasteplassen noe lenger sør. Solen varmet godt da vi med lette dagstursekker trasket innover mot Leirungsdalen. Blå himmel og høstfarger gjorde stemningen mildt sagt upåklagelig. Rett etter krysningen av Steinflybekken tok vi av stien og beveget oss på gamle morenerygger oppover Steinflybakkan og opp til Steinflye. Her kunne vi igjen se Steinflybrean som ligger som et døsig dyr med ryggbuktningen inn mot bandet mellom Høgdebrotet (2226 moh, som jeg tidligere har besteget) i nord, og Tjønnholstinden (2329 moh) og Steinflytinden (2318 moh) i sørvest.

Lettgått morenemasse ble så avløst av store flyttblokker før vi etter en rast kunne sette føttene på en av fjellets motorveier; Steinflybrean. Denne er slak, men har allikevel noen sprekker, så vi valgte å gå i randsonen mot sørvest før vi kunne entre selve fjellryggen i sørøst, og begynne den korte, men bratte oppstigningen mot Tjønnholstindens østlige toppunkt; Steinflytinden. Selve toppen er en diger blokk som krever litt klyving for å komme opp på, og veien videre langs eggen mot Tjønnholstindens egentlige toppunkt har to slike markante avbrekk til. Dette gjorde at vi valgte en bedre, men allikevel utsatt vei litt nedenfor toppen av eggen mot Tjønnholstinden.

Vel oppe på Tjønnholstinden kunne øynene igjen bade i en vanvittig mengde av Jotunheimens topper mot nord og i vest. Spisse tinder, breer, snøfelt og dype daler fyller meg alltid med en urolig glede og en varm, rolig undring. Hvordan kan noe være så vakkert?

Tilblivelse
For 400 millioner år siden, i Silur- og Devontiden, kolliderte det som i dag er Vest-Europa og Skandinavia med Laurentia, et stort stykke av en kontinentalplate som i dag er Grønland og Nord-Amerika, og dannet den svære kaledonske fjellkjede ved en såkalt orogenese, en fjellkjedefolding. Jotunheimen består for det meste av harde eruptive bergarter som gabbro og gneis som antagelig ble presset opp fra dypt nede i magmainfernoet i denne prosessen.

På mellom 200 og 300 millioner år ble hele dette prehistoriske fjellandskapet erodert ned til et sletteliknende landskap ikke ulikt dagens østlige Hardangervidda. Ved overgangen til Tertiær for 7o millioner år siden skjedde det igjen store omveltninger. Den norske kontinentalplaten brakk utenfor det som i dag er vestkysten og ble vippet opp mens den sto mer i ro mot øst.

De siste to millioner år brakte igjen dyptgripende geologiske forandringer. Fire store istider transformerte totalt det tidligere flate, nå skrånende, viddelandskapet. Den siste store istid fra ca 50.000 til for 10.000 år siden slettet sporene etter de tre foregående og skapte landskapet slik det fremtrer i Jotunheimen i dag, med dype u-daler, alpine fjell, raviner, store flyttblokker, morener, grusansamlinger og sand oppå mer eller mindre fast fjell. Men også vind, regn og vann har formet landskapet på sitt vis gjennom disse årtusener.

På vei ned fra Tjønnholstinden kunne vi se utallige eksempler på vannets og breenes herjinger med steinen. Store blokker spettet med små groper, store uthulninger i steinen som man ofte kan finne i bløtere bergarter, og avrundede, glatte flater. Det gir en intens følelse av årtuseners gang og litenhet i et veldig og forrykt kosmos, det å stryke hendene over den lavbevokste steinoverflaten.

Erosjon
Jeg har også alltid latt meg fascinere av bygårders nedslitte trappetrinn, rustne stålkonstruksjoner, nedfalne løer og annet menneskeskapt som i årenes løp er slitt ned av tunge arbeiderstøvler eller naturens evige kvern. Det har alltid vært som en beroligende hvisken i mine ører om at vi kan ta det med ro, naturen vil slette alle spor etter oss, på samme måte som den utsletter sporene etter seg selv.

Erosjon er historie. Erosjon er fortellingen om noe som har vært og noe som kommer. Erosjon er en naturlig del verdens skapelsesprosess. Et begrep som knytter seg an til erosjon er «fragmentering». Erosjonen tryller ikke vekk ting og etterlater intet, snarere transformerer erosjonen tingene slik at de ikke lenger er de tingene de var, eller også fragmenterer tingene til sine mindre bestanddeler.

Overmenneske
Den tyske filosofen Nietzsche snakket om «den evige gjenkomst» som en metafor for virkeligheten som prosess; verden er «Werden» – tilblivelse – og vi har ingen grunn til å postulere noen begynnelse eller slutt på denne prosessen. Jeg siterer den norske oversetter av Nietzsches verk «Der Antichrist» fra 1888, Bjørn Christian Grønner i artikkelen «Nietzsches frigjøringsfilosofi» fra Spartcus:

[Den evige gjenkomst] har en teoretisk side, som sier at forutsatt at energien som utgjør universet, er konstant, det vil si begrenset, og bevegelsen og forandringen er uten stopp, det vil si ubegrenset, vil de samme konstellasjoner av energi, av kraft, før eller senere gjenta seg. Det gis ingen isolerte deler; tilblivelsen er en sammenhengende strøm, slik at det er kraftkonstellasjonene i sin totalitet som gjentar seg. Om vi regner i milliarder av år eller hundretalls milliarder av år, er uvesentlig: Når dagens energikonstellasjon en gang gjentar seg, vil alle de andre følge på nøyaktig slik som i dag, og det som skjer, vil da ikke skje for andre gang eller for tredje gang, men for første gang – hver gang. Og den praktiske konsekvensen av denne tanken? Nietzsche mener den kan bli enorm, fordi det er en tanke som kan forandre dem som tenker den: Tenk på hva tanken om den evige fortapelse har medført. Tanken om den evige gjenkomst kan fremskynde oppåpning av og oppbrudd fra en måte å leve på, fordi den innebærer at ikke noe liv har sin belønning (eller straff), – det har kun garantien om sin egen gjentagelse i evighet – akkurat nå produserer enhver sin evighet. Utholder vi tanken på å leve slik vi gjør nå, i all evighet? spør Nietzsche.

Dag Østerberg, i boken «Det moderne» fra 1999, knytter Nietzsches tanker om den evige gjenkomst med tanker fra den franske filosofen Gilles Deleuze (http://en.wikipedia.org/wiki/Gilles_Deleuze) om gjentagelsen som feiring, uttrykt i en differensialfilosofi som fremhever den forskjell som ikke lar seg underordne. Denne filosofien omhandler den gjentagelse som gjelder det enestående, den ukuelige forskjellen som det lar seg si om at bare det forskjellige gjentar seg! Eller sagt på en annen måte; den evige gjentagelse er begivenheten som forstår seg selv som gjenkomst.

Denne tenkningen, hevder Østerberg, bryter med modernitetens begreper om fremskritt og fornuft:

I stedet for fremskrittet settes gjentagelsen, i stedet for fornuftens identifisering settes forskjellens nomadiske bevegelse. (s. 389)

Deleuze ønsker, som Nietzsche, å få oss til å bejae forskjellene som sådan. Nietzsche mente at våre verdier er et uttrykk for det han kalte «vilje til makt» – en metafor for virkeligheten som prosess, sett innenfra, for livet som tilblivelse – og når man avslører alle våre verdier som nettopp dette, så mister de sin evighetskarakter, sin refererende mening og sin legitimering. Det mennesket som ser dette i øyene og som allikevel bejaer livet uten noen overmenneskelig rettferdiggjøring blir selv den som står som garantist for verdiene; et overmenneske som innehar den fullstendige frihet fra pålagte verdier, konvensjoner og religion. Herav Nietzsches famøse påstand: «Gud er død!».

Overmennesket elsker seg selv, sin egen higen etter forandring, skapelse og vilje til makt som vokser frem, og å innse at man er som man er. Dette betegner Nietzsche som «amor fati»; elsk din skjebne.

Man kjenner et stikk av tristesse når Michael Krohn i Raga Rockers mæler at «Hollywood gir meg/Det jeg vil ha/Bilder av übermensch/Gjør meg så glad» (fra sangen Übermensch på plata Übermensch). Det er undermennesket i Krohns perspektiv som projiserer sine drømmer mot noe uegentlig og altså langt unna Nietzsches betydning av overmennesket, men som allikevel fanger opp undermennesket, det ikke-egentlige menneskets søken etter noe «der ute» som kan stå som drømmefanger og garantist for ens eget liv.

Amor fati
Jeg har oversyn nok til å vite at jeg ikke er noe overmenneske, men fjellet og naturens årvisse gang får meg til å ta lettere på min egen ubønnhørlige gang mot fragmentering. Det at vi alle skal dø og aldri mer komme tilbake har siden jeg var fem år fått meg til å våkne badet i svette. Det skal en god porsjon amor fati til for å få meg på andre tanker, men erosjonens bebudelse om noe nytt gir bot for sjelen.

Slik går tankene i det vi setter oss ned på bandet mellom Tjønnholstinden og oppstigningen til Tjønnholsoksle for en rast med utsikt mot et lite idyllisk grønnblått tjern i skarp kontrast til et bakteppe av forrevne svart/hvite tinder. Deretter beveger vi oss oppover i steinura mot den flate toppen med sin stupbratte østside, og begynner etter en rask kontakt med toppvardene nedstigningen møt sør og Leirungsdalen. Vi begynner å få liten tid og må rekke å komme ned til stien langs Leirungsåe før mørket senker seg over oss.

Lykkeligvis gir en full måne oss det reflekterte sollyset vi trenger for å komme oss trygt tilbake til bilen. Og etter nesten 12 timer på tur returnerer vi til rasteplassen vi tilbrakte forrige natt på, slår opp teltet igjen, tar frem en engangsgrill jeg har hatt liggende i bilen lenge (primusen har streiket) og steker burgere i måneskinn og dunjakke, og idet min digitale, snart batteritomme klokke klarer å vise 00:00, så sier Marianne til meg med hendene fulle av burger og kald rødvin: «Gratulerer med dagen Helge!».

Noen timer senere står vi igjen på parkeringsplassen ved Vargbakken, og denne gangen skal vi som en rolig tur ta den kjente traversen over Knutshøe (1517 moh). Været er nesten like vakkert som dagen før, og vi tar det med ro over. Turen kan anbefales fordi den på en enkel måte gir en flott oversikt over Gjendealpene, og fordi ruten på grunn av sin lavere beliggenhet enn toppene rundt har flott vegetasjon hele veien. Ikke minst er returen langs vannet Øvre Leirungen og Leirungsåe i den nordre delen av Leirungsdalen et fantastisk skue. Langs stien ble vi brått minnet på livets forgjengelighet da vi støtte på en minnemarkering av en ung kvinne som i sommer døde etter en tragisk fallulykke fra Knutshøe. Det er ikke annet enn trist når slike ting skjer.

Et nytt år har sklidd mellom hendene mine, men det er behørig feiret sammen med dem og det som betyr noe for meg, og «det er slike ting/som vil få minnene på gli/når sommeren er forbi» (fra sangen Hun er fri på plata Forbudte følelser av Raga Rockers).

Forfatter: Helge Kaasin

Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som gruppe- og fagleder i Medieutvikling i NRK. Han har drevet kaasin.no siden 2000.

Legg inn en kommentar