Copyright Rondane


De fleste av oss som liker utfordringer i friluft har våre forbilder; det er noen som har gått opp de fotsporene vi plasserer våre fjellstøvler i. Antallet nye oppdagelser og hvite flekker på kartet har de siste hundre år blitt redusert til nærmest ingen. Oppdagertrangen synes ikke å avta av den grunn, den ser bare ut til å vende seg dels innover, dels mot det sportslige.

Reduksjonen i nye uoppdagede flekker på kartet har gjort det nødvendig å utfordre naturen på stadig nye måter; alene, uten etterforsyninger (unsupported) eller i mørket, gjerne alt på en gang. Det er ikke lenger siden enn 1982 at norske polfarere begynte å sette sportslige restriksjoner på seg selv. Frem til da var alt lov; båt, fly, luftskip, ballonger, hester, hunder og motorsleder.

Med alle midler

De første nordmenn på Nordpolen, eller snarere over polpunktet, var Roald Amundsen og Oscar Wisting om bord i luftskipet «Norge» våren 1926. Men hvem var først via isen? Frederick A. Cook og Robert E. Pearys påståtte erobring via isen av Nordpolen høsten 1909 er av ettertiden underkjent, og det var ikke før i 1968 at Nordpolen ble nådd ad denne veien av amerikaneren Ralph Plaisteds snøskuterekspedisjon, som nådde polpunktet så sent som i april 1968.

Men det skulle gå enda noen år før vi fikk en nordmann til Nordpolen via isen. Den gamle æraen om å nedkjempe polene med alle midler ble da også med dette lagt død. Det er vel også derfor at de færreste i dag vet at Norges første til å erobre Nordpolen via isen var Ragnar Thorseth, mannen som senere ble langt mer kjent som «han som seilte vikingskipet Saga Siglar jorden rundt» mellom 1984 og 1986.

Den 29. april 1982 når Ragnar Thorseth sammen med to andre nordmenn og én grønlender polpunktet på snøskuter. I etterkant skriver han boken «Ferden mot Nordpolen» som skildrer en tur med voldsomme prøvelser i ekstrem kulde og med svære skruisgarder de må hogge seg gjennom. I tillegg til de halvannet tonn med utstyr og bensin de frakter med seg på tre skutere og seks sleder, så får de i tillegg etterforsyninger fra fly. Og de kom til Nordpolen, med alle midler.

Med restriksjoner

Klatrerne i Norge begynte allerede på 1930-tallet å legge sportslige restriksjoner på sin egen aktivitet. I og med at Arne Næss hentet hjem bolteklatringens kunnskaper fra det sørlige Europa, så innså han også at dette ville kunne ødelegge sporten hvis det ikke ble innført regler for bruk, såkalt klatreetikk. Enn i dag kan man se opphetede innlegg på debattforumer hvor det forbannes bruk av borrebolter på klatreruter som kan gås på naturlige sikringer. Men vi ser ingen debatt slik den blomstret på 1970-tallet da noen begynte å bruke kalk (magnesium-karbonet) for å øke friksjonen mellom hender og fjell. Kjente klatrere som for eksempel Dag Kolsrud ble lovet juling hvis han kom til Bergen, sies det.

I 2007 måtte den handikappede råtassen Cato Zahl Pedersen snu bare 250 meter fra toppen av den tredje pol, Mount Everest, som deltager på EverestUnarmed-ekspedisjonen. Den kanskje mest spektakulære prestasjonen i nyere tid står Børge Ousland og Mike Horn for som kommer seg til Nordpolen i stummende mørke vinterstid i 2006. Dette ble mulig på grunn av den nye batteribesparende lysdiodeteknikken som i de siste årene har inntatt hodelyktmarkedet.

I boken «I eventyret. Norske reiseskildringer fra Astrup til Aasheim» som nylig kom ut (2008) argumenterer forfatteren Jørgen Alnæs for tre epoker i de norske polarfortellingene (s. 224):

I den første epoken dreier det seg om å komme til polene for enhver pris, slik Nansen, Amundsen og Thorseth prøvde. I den andre, som delvis overlapper den første, er fortellingene mer fokusert på måten ekspedisjonen blir gjennomført på – målet er ikke lenger å sette en rekord, men å gå i forbildenes fotspor.
Den tredje epoken innledes med noe vi kan kalle en sportslig vending og forløses idet Erling Kagge går alene til Sydpolen i 1992-93. Nå skal ikke polene nås for enhver pris, men under bestemte forutsetninger: Man skal gå alene og uten støtte.

Polfarernes dreining mot det sportslige minner om måten klatrere lenge har tilnærmet seg fjell på, og Alnæs siterer Alf B. Bryn fra hans fantastiske klatrebok fra 1943, «Tinder og banditter. Opplevelser i Alperne og på Corsica», hvor han hevder det finnes tre typer fjell (I eventyret, s. 225).

«I den høyeste klasse, som for øvrig er meget sjelden, finnes det tinder som er vanskelige å komme opp på i det hele tatt.» Bryn lar det gå klart fram at denne type fjell er de aller mest interessante, men de er så sjeldne at klatreren ofte må ta til takke med andreklasses fjell. «Den andre klasse, som i grunnen er den alminneligste, omfatter tinder og fjell som det i hvert fall er vanskelig å komme opp på fra en eller annen kant.» Disse byr også på utfordringer, om man bare finner den «riktige» veien. Slik er det imidlertid ikke med den siste typen fjell. «Den tredje klasse dannes av de fjell som det overhode ikke er vanskelig å komme opp på – uansett hvor man går.» Tredjeklasses fjell «har ingen interesse», legger han til, og undrer seg over «hvorfor slike fjell i det hele tatt er laget».

Rondane, et tredjeklasses fjellmassiv

Rondane faller for det meste innenfor Bryns kategori nummer tre; ingen av de rundt regnet ti 2000-meterstoppene som befinner seg der har karakter av å være teknisk eller klatremessig vanskelige. Vel finnes det noen stupbratte sider på de fleste av fjellene, men de er av en slik karakter at det neppe er interessant å klatre dem, fulle av løs skifer.

Hvordan har det seg da at Marianne og jeg allikevel oppsøkte denne steinhaugen av en nasjonalpark i helgen? Jeg har selv gått såkalte konseptturer hvor jeg har fulgt i gamle helters fotspor, for eksempel førstebestigerruten til William Cecil Slingsby opp på Store Skagastølstind via Slingsbybreen, i Arne Næss fotspor til hans hytte Skarveredet på kanten av Hallingskarvet eller i Børge Ouslands fotspor over Hardangervidda på ski midtvinters. Jeg har også gått antatte førstebestigninger, for eksempel av isklatreruta «Søndagstur» i Numedal eller antatte første vinterbestigninger som på Hornemantoppen på Nordvest-Spitsbergen. Jeg har også gått lengre turer med fokus på sportslige prestasjoner med ett eller annet konsept som skulle forfølges, som for eksempel vinterskiturene på tvers av Norge og Sverige langs polarsirkelen og alene over Hardangervidda. Allikevel nyter jeg en tur til «snille» og for det meste ufarlige Rondane. Hvorfor?

Selv om Marianne og jeg hadde en intensjon om å «ta» flest mulig 2000-metere, så ønsket vi ikke, ei heller var i stand til, å utfordre rekordene satt på den etter hvert legendariske «Rondane rundt»-turen; ti 2000-meterstopper, 5000 høydemeter og 50 km på under 24 timer. (Merk at det er ti topper i Rondane over 2000 meter kun hvis man regner med en primærfaktor på minst 30 meter. Hvis man regner med en primærfaktor på bare 10 meter er det hele 13 topper over 2000 meter.) Visstnok innehar en kar ved navn Knut Stabell rekorden med under 13 timer på hele turen, mens skiskytteren Lars Berger klarte den på 14,5 timer. Dette er meget imponerende!

De ti toppene

  1. Trolltinden (2018 moh)
  2. Storsmeden (2016 moh)
  3. Veslesmeden (2015 moh)
  4. Digerronden (2016 moh)
  5. Midtronden (2060 moh)
  6. Midtronden Øst (2024 moh)
  7. Høgronden (2115 moh)
  8. Rondslottet (2178 moh)
  9. Vinjeronden (2044 moh)
  10. Storronden (2138 moh)

Vi fikk allikevel kjørt oss. Tungt lastet med to sekker hver syklet vi den 6 km lange veien inn fra parkeringsplassen ved Spranghaugen nesten inn til den idyllisk beliggende turisthytten Rondvassbu. Klemt mellom det dypt tilhoggede og smale Rondvatnet i vest og den bratte ura som ender oppe på toppen av Storronden i øst, lå hyttekomplekset i skyggen av Storsmeden og Veslesmeden da vi slo leir ved en krystallklar og iskald bekk ved 2230-tiden fredag kveld. Myggen surret såpass mye at vi raskt valgte å krype i teltet for en god natts søvn.

Neste morgen våknet vi tidlig av at solen varmet. Vi kokte oss kaffe og pakket sekkene etter en enkel frokost. Sett i lys av værmeldingen pakket vi med oss bare minimalt med klær og fottøyet var joggesko. Målet for dagen var minst å ta Storronden, Vinjeronden og Rondslottet i den rekkefølgen. Hvis vi hadde krefter og guts til overs fikk vi se om vi skulle ta med oss de fire toppene som ligger i nord: Høgronden, Midtronden Øst, Midtronden og Digerronden. Uansett ønsket vi å ta en rundtur med retur gjennom Rondvassdalen langs Rondvatnet.

Vi kom oss opp de ett tusen høydemeterne til Storronden på under to timer. (Rart å tenke på at vi brukte 6 timer på tilsvarende høydemetre for noen uker siden da vi klatret Mont Blanc.) Opp hit går det sti, selv om den mange steder bare manifesterer seg som lysere felter på skifersteinen. Turen ned til bandet mellom Storronden og Vinjeronden, der hvor stien til Vinjeronden kommer opp gjennom Rondholet, var uten sti og preget av løs ur. Vi skuffet på og kom oss raskt opp på Vinjeronden hvor vi var et par timer senere, etter lunsj. Deretter gikk turen over Vinjeronden Nord og opp til Rondslottet. Dette tok en times tid. Deretter begynte den tøffe nedstigningen mot Langglupdalen. Allerede her begynte mitt kranglete venstre kne å smerte, noe som ikke avtok utover ettermiddagen.

Vi gikk nordvestover langs Langglupdalen til endes før vi tok av rett sørover mot Rondvassdalen i krysset mellom Langglupdalen, Bergedalen og Rondvassdalen. Her må man igjen klyve opp 500 høydemeter opp til 1647 moh før man kan slippe seg ned gjennom Rondhalsen og ned til Jutulhogget ved Rondvassbu. Å skulle gå i høyde med Rondvatnet er umulig da dette har meget bratte vegger på begge sider. Etter 12 timer kunne vi endelig lage oss middag utenfor teltet etter at solen akkurat forlot leiren og senket seg bak de to smedene i nordvest.

På søndag våknet vi med såre føtter og støle ben, men vi kom oss ut til samme tid som dagen før, kl 0930, og inn i en eventyrverden av stein badet i sol fra en skyfri himmel. Temperaturen var farlig høy, og brisen som holdt oss temperert dagen før var nesten fraværende. Vi valgte oss Veslesmeden som dagens mål med opsjon på Storesmeden. 2,5 timer etter avmarsj, i et meget moderat tempo, kunne vi smykke oss med nok en 2000-meterstopp. Fra Veslesmeden kunne vi se ned langs den bratte ryggen fra Veslesmeden mot sørvest, over bandet til Storesmeden og opp den bratte ryggen mot dennes toppunkt. Mot toppen lå det et par bratte snøfelt som man etter sporene å dømme måtte forsere på vei til topps. Etter å ha studert disse en stund, også med iakttakelse av forsiktig luskende toppturister ned fra toppen, så bestemte vi oss for å droppe Storesmeden denne gangen. Med bare joggesko på bena ville det være et sjansespill å forsere disse bratte snøflankene.

Vi ruslet derfor ned i den tiltagende heten (sikkert over 30 grader) tilbake til teltet, og etter 5,5 timer på såre føtter var vi godt fornøyde også med dagens dont. Sen lunsj og litt avslapning i sola utenfor teltet rakk vi før vi pakket leiren og syklet tilbake til bilen ved Spranghaugen.

Hvorfor?

Hva sitter vi så igjen med etter en helgetur til Rondane? Vi slo ingen rekorder, vi oppdaget ingen hvite flekker på kartet, vi gikk ingen turer med ekstreme sportslige utfordringer, og vi gikk i fotsporene til tusenvis av mennesker, unge og gamle, trente og utrente. Ikke alle ville kunne gått de cirka 22 kilometerne i svært kupert terreng på 12 timer slik vi gjorde, men det er allikevel på langt nær noe ekstremt.

Vi fikk en fysisk utfordring, vi kjente på vår egen kropps funksjoner, vi hadde et herlig samvær, vi hadde deilige naturopplevelser i et vidunderlig vær. Vi opplevde den sitrende gleden av endelig å nå toppen man har strevet mot en stund, og den brusende gleden ved og nå frem til teltet etter en lang dag til fots. Vi kunne meske oss med iskaldt vann fra en ren og glitrende bekk, og vi kunne kjenne kroppen ligge tung i sengen søndag kveld og sovne med et trett smil om leppene, ikke fysisk uthvilt, men psykisk klar for en ny uke på jobb i sommervarme Oslo.

Men allikevel, jeg har god lyst til å bestige solsystemets høyeste fjell: Olympus Mons som befinner seg 27.000 m over Mars overflate og som dekker et område tilsvarende de britiske øyer. Men det måtte vært en ekspedisjon som var uten etterforsyninger; alene og uten motorisert hjelp. Kanskje med oksygen, kanskje…

Forfatter: Helge Kaasin

Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som gruppe- og fagleder i Medieutvikling i NRK. Han har drevet kaasin.no siden 2000.

Legg inn en kommentar