Blant romantikere, slott og vinranker

Lord Byrons inskripsjon i kjelleren på Château de Chillon

Lac Léman, eller Genève-sjøen, ligger som en gigantisk bønne grensende til Frankrike på sørvestspissen av Sveits. Ved kneleddet i vest ligger storbyen Genève ved utløpet av Rhônen, og mens Lausanne vokter i nord, ligger Montreux ved Rhônens innløp i øst, med de mektige alpefjellene Dents-du-Midi som kulisse. Ved elvedeltaet litt sør for Montreux bygget den mektige Savoy-familien opp en formidabel borg til vern for sin handelsvirksomhet ved porten av fjellpassene over til Italia. Alle som måtte forbi, og det var mange; i år 1283 passerte 2324 hester og et utall mennesker til fots, måtte betale sin skatt til Savoyene. Borgen disse driftige, men også gudfryktige og sjenerøse grevene bygget fra 1150 og utover, ble kalt Chillon, Château de Chillon.

Borgen ligger som en menneskebygget fortsettelse langs z-aksen av en 100 x 50 meter stor øy rett nedenfor de bratte skogkledde klippene øst for Genève-sjøen. Den er ombygget i generasjoner, men dens borggårder, festningsverk, ballsaler, tårn, torturkammer og fangehull har fengslet turister og forfattere siden den Genève-fødte rebell-filosofen Jean-Jacques Rousseau flettet borgen inn i handlingen i sin bok Nouvelle Héloïse.

Marianne og jeg har beveget oss vekk fra alpenes snødekte og fjellfoldige panorama, og funnet frem til denne vakre innsjøen med skip seilende langs kyster dekket av vinranker. På vår reise møter vi igjen våre venner fra Mer de Glace, Shelley og Lord Byron. Lord Byron, dikteren med klumpfoten og det melankolsk-romantiske sinnet er bare 28 år, men allerede en bejublet dikter. De omreisende vises rundt i Château de Chillon en junidag i 1816, og særlig fangehullet med sine syv søyler og menneskeskjebner fascinerer Byron. De blir fortalt historien om François Bonivard, en 1500-talls lærd som ble fengslet og puttet i Château de Chillons fangehull av Savoyene fordi han arbeidet for en allianse med sveitserne (Vaud var ennå ikke inkludert i Sveits). Han satt der i seks lange år frem til 1536 da Berneserne overtok borgen.

På den søylen som Byron mente Bonivard var lenket til skrev han sitt navn som den dag i dag kan leses sammen med talløse andre. Da Byron og Shelley etter besøket ble sittende værfast et par dager på hotellet i Ouchy, skrev han det lange, narrative diktet The Prisoner of Chillon, hvor Bonivard selv forteller om sitt fangenskap. Diktet gjorde stor suksess i sin samtid, og er et typisk uttrykk for den tids romantiske holdninger. Vi finner den personlige lidelsen, det frihetssøkende mennesket, og vi finner til og med eremitasjen, der eneboeren kunne finne ro med sine tanker.

There are seven pillars of gothic mold,
In Chillon’s dungeons deep and old;
There are seven columns, massy and grey,
Dim with a dull imprisoned ray,
A sunbeam which hath lost its way,
And through the crevice and the cleft
Of the thick wall is fallen and left,
Creeping o’er the floor so damp,
Like a marsh’s meteor lamp:
And in each pillar there is a ring,
And in each ring there is a chain;
That iron is a crankering thing,
For in these limbs its teeth remain,
With marks that will not wear away,
Till I have done with this new day,
Which now is painful to these eyes
Which have not seen the sun so rise
For years – I cannot count them o’er,
I lost their long and heavy score,
When my last brother droop’d and died,
And I lay living by his side.

(Vers 2 av 14, les hele diktet her.)

Byron tar seg dikteriske friheter når det gjelder historiske fakta, men han makter å få frem en fanges lidelse og den tomhet og lengt tilbake som sies å vederfare langtidsfanger. Diktet har kraft den dag i dag, hvis man klarer å lukke øynene for den noe pompøse stilen.

Château de Chillon er verd å få med seg hvis man er i området. Det er et fascinerende byggverk med irrganger og spennende rom. Genève-sjøen er også flott, særlig i det fantastiske været vi har hatt i et par dager. Disige kvelder i et utall av blåtoner akkompagnert av en lokal vin er ikke å forakte. Vi har ligget på campingplasser med det minimum av utstyr vi tok med oss for å bestige Mont Blanc, og det fungerer. Det er ikke så mye som skal til for å skape lykke i et klima og et landskap som dette.

Forfatter: Helge Kaasin

Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som gruppe- og fagleder i Medieutvikling i NRK. Han har drevet kaasin.no siden 2000.

Legg inn en kommentar