På 3842 moh

Vi er som omvendte dykkere her vi sitter på Aiguille du Midi på 3842 moh på andre dagen for å akklimatisere oss. Dette er et sinnsykt merkelig sted; toppen av en taubane fra Chamonix som ser ut som den er trukket rett ut av en James Bond film – trolig med en herskesyk eldre mann sittende nede i en av tunnelene spillende på et svært kirkeorgel – med en kassert russisk romrakett pekende rett mot himmelen på toppen av en vanvittig bratt klippe. I tillegg til romraketten balanserer det noen store kasseliknende murhus der oppe som huser alskens turistfeller. Turistene er en salig blanding av små nervøse japanske damer og brunbarkede fjellfolk.

Fortsett å lese «På 3842 moh»

Chamonix-Mont Blanc

Når man står nede i Chamonix-Mont Blanc i 30 graders varme og ser opp på snødomen som velter seg unnselig langt der oppe blant spisse tinder, og hvis blå og krakelerte brearmer renner nesten ned i sentrum; da rammes man av den samme ærefrykt og sitrende utforskertrang som førstebestigeren Horace Bénédict de Saussure følte da han skuet opp på Mont Blanc den dagen i august 1787, da han på tredje forsøket sammen med François Paccard og Jacquet Balmat endelig nådde toppen.

Det var denne utforskertrangen som nettopp i opplysningstidens 1700-tall ledet oss ut av middelalderens autoritative og tradisjonsbundne liv og inn i modernitetens idealer om frihet og fornuft. Som Saussure er vi barn av denne tidsånden som har skapt en verden som har blitt så liten, en verden vi evner å skue utover, og som vi er i ferd med å ødelegge med vår virketrang og fremskrittstro. Denne tidsånden er det undergangsfilosofen Spengler kaller for faustisk, etter Goethes Faust, denne sjelløse, rastløse og tvetydige figuren som alltid søkte nye høyder og aldri kunne være fornøyd med det han hadde oppnådd.

Fortsett å lese «Chamonix-Mont Blanc»

Den hvite frue, 4807 moh

Torsdag 26. juni reiser en liten gruppe med toppturentusiaster, iberegnet Marianne og meg, ned til Chamonix for i hovedsak å bestige Mont Blanc. Jeg har hengt meg på en lenge datofestet tur, men gleder meg ikke mindre av den grunn. Det virker som en flott gjeng som skal nedover. Vi har ikke detaljplanlagt veldig mye, man skal ta ting litt som det kommer, høre på kjentfolk og føle på været.

Det går en rekke ruter opp til Mont Blanc. Vi har siktet oss inn på den ruten som heter Goûter Route. Den er den enkleste, men ikke den korteste ruten. Man tar tog fra Chamonix til Saint Gervais. Derfra går man til Nid d’Aigle (2372 moh), Tête Rousse, Aiguille du Goûter (Goûter refuge, 3817 moh), Dome du Goûter, Vallot, Arete des Bosses og til slutt opp på Mont Blanc. Planen er deretter å returnere samme veg.

Fortsett å lese «Den hvite frue, 4807 moh»

Å være eller ikke vær…

Etter en del kritikk av YR.nos predikabilitet i diverse konkurrerende nettmedier så jeg meg nødt til å gå drastisk til verks. Jeg sjanghaiet med meg selveste YR.no-redaktør Erik Bolstad for å kunne stille han til veggs oppe i Nordmarka utenfor Oslo hvis det ustabile været som var meldt i området i helgen ikke slo til, og da mener jeg på timen.

En annen, noe mer plausibel, grunn til at vi to og Marianne befant oss oppe i Nordmarka denne helgen var vel at vi hadde lyst til å gå en tur for god gammel arbeidskameratslig skyld. Fjerdemann på denne turen måtte melde pass pga. langt fremskreden pollen/slimhinne-inkompabilitet.

Rett skal være rett; vi fikk vær, og mye av det, men jammen slo ikke YR.no til også, og det på timen. Regnet kom da det skulle, og solen tittet frem innimellom slagene. Langt verre kan vi vel konkludere med at det står til med storbyen Oslos kollektivtilbud.

Fortsett å lese «Å være eller ikke vær…»

Sommeren på Mirabelløya

I det man plukker opp en rødgnistrende stein fra bunnen av en innsjø, og legger den i fascinasjon på stranden til tørk under solen, så forsvinner det gnistrende røde og erstattes av en livstrett matthet, som i sin enkle hverdagslighet er vakker, men uten sin skjønne fortidighets glans.

Slik kan man plukke frem minner og opplevelser fra sin barndoms innsjø, gjenoppleve dem i hverdagens harde og kalde lys, og brått er glansen falt av de mytiske bildene, og man sitter igjen med den grå massen av profan intetsigenhet som kleber seg til de øyeblikkene som senere skal sveve i en elektronsky oppe i hodene våre og varme hjertet.

Akkurat som det rommet som befinner seg mellom våre kjære eiendeler, så utgjør dette slagget som minnene kler av opplevelsen, alle de elementene som aldri nevnes i en roman, som aldri vises på film, og som aldri fortelles over kafébordet.

Fortsett å lese «Sommeren på Mirabelløya»

Hauktjern

Grilling på Hauktjern

Som sagt, så gjort; jeg skal ikke ligge på latsiden. Denne uken har jeg besøk av Anne og Bjørn André fra Svalbard-gjengen, samt at Endre fra samme gjeng er tilbake på fastlandet. Dermed var det duket for klatreøkt på sommervarme fjell på Hauktjern i Østmarka utenfor Oslo. Jeg syklet ut fra byen og møtte de andre på Veslefeltet, helt innerst langs vannet. Jeg anbefaler ingen å bære med seg sykkelen helt inn der, det er fullt av store steiner, bratt og generelt sett ulendt, men det er god trening…

Fortsett å lese «Hauktjern»

Veien ut

Tirsdag kveld syklet Marianne og jeg tilbake til Vestmarka og kanoen for å hente ut utstyret. Vi lempet alt av utstyr og sykler opp i kanoen og padlet over vannet. Det ble en fantastisk flott tur i solskinnet på et speilblankt vann. Da vi kom til den andre bredden satte vi kanoen på kanotralla, og etter litt justering klarte jeg å sykle med kanoen i venstre hånd. Det er to viktige ting å huske på; bruk venstre hånd fordi det er svært mye lettere å bremse med bakbremsen enn forbremsen på grus (!), og juster kanotralla slik at kanoen vipper opp foran, det er langt lettere å trykke kanoen ned når man sykler nedover og på flatmark enn å holde den oppe. Men det er omvendt når man skal sykle oppover, da bør kanoen vippe ned foran.

Fortsett å lese «Veien ut»