Ru og nær

Familiens hytte består egentlig av to hytter; en i normal størrelse med bad, tørrtoalett, stue, kjøkken og soverom, og en veldig liten en uten særlig mange fasiliteter. I den sistnevnte bor jeg. Jeg spiser alle måltider i den store hytten, og jeg tilbringer mest tid der oppe, men når jeg føler behov for å være alene og når jeg skal sove, så trekker jeg ned hit.

Min far sier til meg at jeg må sette på strøm slik at det ikke er så kaldt om morgenen når jeg står opp. Men jeg sier at jeg liker det så godt. Jeg liker å måtte forlate den varme dynen om morgenen for å fyre opp i vedovnen. Jeg setter en kjele med vann på den slik at jeg har vann til å vaske meg i, og venter, gjerne i sengen med en god bok, til varmen fortrenger kulden.

Varme gir en sterkere opplevelse hvis man opplever kulde. Den varmen jeg får om morgenen etter å ha fyrt opp er helt enestående deilig. Jeg skriver dette med fingre stive av kulde, det er tross alt mange minusgrader ute, og hytta er dårlig isolert. Ovnen lager gode lyder, men den er ennå ikke varm nok til å få meg varm. Jeg må legge på mer ved og varme fingrene mine før jeg fortsetter.

Nærheten og bevisstheten om egen kropp i relasjon til elementene er det som gir opplevelsen, tenker jeg. Entropi, at alt går mot det flate, energifattige, uten vekselvirkning, det er frykten. At tilværelsen og hverdagen skal tape ruheten sin. Martin Nag sier dette så vakkert i boken Steingjerde som jeg så ofte har bladd i på hytta:

HVER DAG VED VIK. Hver dag – gjenfødelse;
lutring – via gru… Å leve er – å andøve; ro evig;
bli ru…
Berøring med færing; med tjære; sjø…
Smak, lukt, – næring til dét å aldri dø…
Sette merke og spor i Kveldsbel-eik;
via år-ring – hver dag ved vik…
12/2-90.

Berøring er nærhet. Og nærhet er enkelhet i form, men vanvittig komplekst i sin stofflige tilhørighet. Vi tilhører vedtreet vi legger inn i ovnen på en måte vi kan glemme, men som vi ikke kommer unna.

Mennesket har nok i seg et naturlig behov, en lengsel etter natur. En viss naturgitt trang, en opprinnelig naturdrift. De fleste har nok bare fortrengt den, trangen stikker så dypt at man ikke får grep om det.

Dette skriver den gamle Arne Næss i boken Naturlig rik av Bård Løken og Mia Svagård. I den samme boken gjengis den amerikanske naturtenkeren Henry Thoreau (1817-1862) med følgende tekst:

Ethvert menneske betrakter sin egen vedstabel med en helt spesiell ømhet.

Jeg synes jeg bør tilføye at dette fordrer at vedstabelen ikke har kommet dit uten at eieren på en eller annen måte har opparbeidet nærhet til den gjennom sine hender. Uten nærhet finnes ingen ømhet.

Det at jeg velger den noe tyngre veien til varme om morgenen på denne lille hytten i familiens eie har et navn. Et stort navn faktisk, et navn med mangslungne røtter. Det kalles simple living. I den senere tid har dette blitt et motto, hentet fra den engelske dikteren William Wordsworth, som lyder som følger: simple living, high thinking. Dette handler om bevisst å kombinere et enklere levesett med et mer kvalitativt livsinnhold. Ånden tillegges med en slik tilnærming mer oppmerksomhet enn de rent materielle levekår. Det er ikke dermed sagt at man skal fornekte sin kropp slik mange religioner har forfektet, men at man bør leve mer i samsvar med naturen og sin egen naturlighet. Færre materielle goder frigjør tid til refleksjon, kroppslig sunnhet og ikke minst sinnsro.

Kanskje bør vi med Martin Nag legge oss på årene (andøve) og ro (i ordets dobbelte betydning). Ro riktig vei, men sittende som seg hør og bør med ryggen til fremtiden slik at vi kan se hva som ligger igjen i kjølvannet etter oss.

Forfatter: Helge Kaasin

Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som gruppe- og fagleder i Medieutvikling i NRK. Han har drevet kaasin.no siden 2000.

Legg inn en kommentar