Tunhovd på kryss og tvers

– Dette er for lett, utbryter Hans Jakob Rogstad mens han er i ferd med å flytte eiendeler fra pulken inn i det nyoppslåtte teltet. Klokken er 2100 fredag kveld, og gradestokken viser -16 °C. Vi er på treningstur på Tunhovd før Sverige på tvers langs polarsirkelen om to uker.

Valget av Tunhovd i Buskerud fylke, mellom Numedal og Hallingdal, hadde bakgrunn i likheten i klima og vegetasjon med Nord-Sverige. Myrområder med spredte tettvokste furuer, belter av bjørkekjerr, stor granskog i åssidene, og trefattige høyfjellsområder.

Målet med turen var ikke annet enn å foreta noen finjusteringer på utstyrsfronten og rett og slett ha en fin tur. Vi var utstyrt for lange kvelder ved bålet, dvs. vi hadde med oss øks og kaffekjele.

Da jeg våknet ved 4-tiden om natten av full blære og kuldegysninger viste gradestokken -20 °C. Det var godt å smyge seg tilbake i soveposen, men gleden var kortvarig. Klokken 0630 ringte klokken og det var på tide å komme seg opp. Det var ennå mørkt og kaldt, men Hans Jakobs primus gjorde det etter hvert svært så levelig inne i teltet. Jeg fyrte opp min egen også, slik at vi mer effektivt kunne smelte snø til drikke. Med bare én primus tar dette veldig lang tid. Vi bør ha minst tre liter væske hver per dag, og rikelig til frokost.

Ulvenes sang
Ved 9-tiden var vi i gang videre oppover den vekselvis furu- og bjørkekledte lia vi stanset i kvelden i forveien. Vi var godt fornøyd med kvaliteten på snøen, selv om den var dyp og elgen, som etter sporene å dømme slet, så fløt vi fint oppå. Det gjorde oss lettet. Vi er helt avhengige av at snøen bærer godt i Nord-Sverige. Hvis vi møter på store områder med dyp nysnø blir det svært vanskelig å holde oppe farten med tre mil om dagen. Uansett er det et høyt estimat som vil kreve jobbing hele dagen, hver dag.

Plutselig hørte vi en underlig klagende lyd. Først hørtes det ut som en snøskuter, men etter en stund forsto vi at det var ulvehyl, ja et helt kor! Det var en underlig følelse å høre denne urlyden, og selv om vi akkurat da sto godt plassert i velpreparerte løyper like ved leirskolen Langedrag, så kunne vi, hvis vi lukket øyene, føle suget og spenningen av urørt villmark. Kanskje er vi så heldige å høre ulvene hyle i Nord-Sverige også!

Etter hvert åpnet landskapet seg opp og vi gikk innover høyfjellet. Snøen var god og vi hadde en fin fremdrift, bare hemmet av en tiltagende vind. Vi visste av værmeldingene at denne kom til å bli sterkere utover ettermiddagen, så vi gjorde et rutevalg som skulle sikre at vi kom oss ned i skogen igjen før kvelden.

Tømmerhoggeren
Kvelden kom, vi var godt fornøyde med dagens dont, og var klar for et skikkelig bål med middag og kokekaffe. Hans Jakob gikk i front innover skogsterrenget for å speide etter en passende tørrgran. Han er eksperten etter å ha taksert mange skogsflater og hugget mye tømmer. Etter en stund fant vi et flott eksemplar på sikkert åtte meter, og med en rimelig tykk stamme. Jeg hentet frem øksen fra pulken og tømmerhoggeren satte i gang så flisene føk. Jeg for min del fant frem spaden og måkte bålgrop.

Ikke lenge etterpå flammet et stort bål opp. Grunnet et plutselig vindkast ble opptenningen foretatt med hele to fyrstikker, men Lars Monsen får tilgi oss. Vi fyrte opp med tørrkvist inne i en V-form av to tykke stokker. Etter hvert kastet vi på flere halvannen meter lange stokker. Vi hadde bål hele kvelden og vel så det.

Kvelden forløp rolig foran bålet med radio, kaffe og god mat. Natten ble noe mer urolig enn forrige natt. Det var blitt nesten 20 °C varmere, og vi svettet i soveposene våre.

Tyribål
Søndag opprant med mer vind og tidvis sol, så vi holdt oss nede i lavlandet etter å ha kokt kaffe på bålet og brutt leir. Ved lunsjtider følte vi igjen trangen til bål, og denne gangen laget vi oss et skikkelig tyribål i en vakker furuskog. Kaffen smakte utmerket, og vi var styrket for den videre turen tilbake til bilen.

Godt utpå ettermiddagen nærmet vi oss teltplassen fra fredagsnatten. Vi hadde ikke satt noe GPS-punkt der bilen sto, så det var en fordel å kunne følge våre egne spor tilbake. Det gikk smertefritt. Like før vi kom tilbake til bilen så vi også skogens konge som vi hadde sett så mange spor av. Et vakkert eksemplar av arten fosset gjennom den dype snøen som etter hvert var blitt ganske råtten av sola.

Forfatter: Helge Kaasin

Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som gruppe- og fagleder i Medieutvikling i NRK. Han har drevet kaasin.no siden 2000.

Legg inn en kommentar