Bryllupsnatt i Krokskogen

Nihilisme

Jeg skal være snar, før jeg setter over til Gunnar Skribekk og noen av de linjene han åpner sitt filosofiske ungdomsverk ”Nihilisme? Eit ungt menneskes forsøk på å orientere seg” fra 1958 med, å si at det ikke er mitt bryllup det her er snakk om, men mine to gode venner Torill og Per Kristian sitt. De giftet seg lørdag i Sollihøgda kapell før festen tok til på Kleivstua ved porten til Krokskogen på Ringerike. Jeg var bedt, men fikk det for meg at jeg skulle gjøre min deltakelse med en vri, helt i tråd med det faktum at brudgommen er en god turkamerat.

Vi kjenner alle vitsen om fjellklatraren som med livet på spel har sliti seg oppover steile bergveggen, i den tru at det ville vera litt av ein bragd å nå toppen, for så, når han endelig stikk nasen over kanten, å bli møtt av iskrem-mannen.»

«Vi ser for oss dette individet der det legg ut frå alfarvegen, tar seg fram gjennom skog og ulende, over myrer og nakne berg, for så i reine galskapen å gi seg i kast med sjølve fjellet. Vi ser han i tåke og sludd åle seg oppover fjellsidene med stive, sundrivne fingrar og dirrande føtter, oppfylt av den forskrudde ideen at det skulle vera noe betydningsfullt, noe verdifullt i dette å nå fram til ein topp, som han for øvrig ikkje har den minste kjennskap til. Og så, når han omsider halar seg over kanten, ser han at «toppen» er eit platå, der menneske har budd i generasjonar, og dit det går dagleg bussrute frå dalen. Dei verkelelege toppane ligg lenger inne.

Ja, så sit han nå der og tørkar sveitten, og bussturistane frå dalen helsar flirande på han. Han skammar seg litt, for det heile kunne jo vori så såre enkelt. Men, i alle fall, han er nå der. Og han veit med seg sjølv at han har kommi dit ved eiga hjelp.”

Som Skribekks klatrer følte jeg meg litt skamfull der jeg rett før festen på Kleivstua stoppet bilen noen hundre meter før hotellet hvor jeg hadde blitt tilbudt overnatting, steg ut, kastet sekken på ryggen og i noen få byks var inne i skogen. Ca hundre meter fra veien, på et litt forhøyet platå, satte jeg opp det minste teltet mitt, kastet inn sovepose, liggeunderlag, primus etc., lukket teltet og kom meg tilbake til bilen. Der byttet jeg i noen underlige, men kjente manøvre, om til sort dress. Slipset var det vanskeligste å få knytt i bilspeilet, men det gikk etter et par forsøk. Så kjørte jeg de siste meterne bort til festlokalet, steg ut av bilen, rotet meg en liten periode inn i feil bryllupsfest, før jeg endelig kunne gratulere bruden og brudgommen med dagen og starte festen.

Ved tretiden på natten, etter en flott middag og fuktig fest, ramlet jeg meg ut til bilen, byttet dressen i et mer skogsriktig antrekk mens det norske black metal bandet 1349 dundret i høytalerne, før jeg smilende stavret meg på glattisen til teltet. Der falt jeg raskt i en behagelig søvn i den milde februarnatten.

Neste morgen våknet jeg klokken halv ti, laget meg kaffe og frokost, hørte på Språkteigen på radio, tittet på furutrærne og den blå himmelen, og var særs fornøyd med livet, selv med fyllesjuke. Klokken elleve kom jeg tilbake til parkeringsplassen med sekken på ryggen, klar for den skituren jeg hadde avtalt med en av de andre gjestene på festen. Personen møtte ikke opp, men jeg spente på meg skiene og skøytet på det bløte føret til Sollihøgda og tilbake igjen. Det var mange som nøt den vakre søndagen i skiløypa. Jeg kan ikke si annet enn at jeg i begynnelsen sleit med formen, men den kom seg etter hvert.

Så kommer nok spørsmålet; hvorfor? Hvorfor valgte jeg å ligge i telt fremfor å ligge på hotellet sammen med de andre? For å være ærlig hadde det tre grunner; den ene er motviljen mot å betale mye penger for et rom hvor man bare bruker sengen i noen få timer før man blir kastet ut igjen kl elleve, for det andre, så er det fordi det ikke alltid er den enkleste veien som er den beste, det er jo langt bedre å sove og våkne ute i naturen enn inne på et hotell, og for det tredje rett og slett fordi jeg kan!

Forfatter: Helge Kaasin

Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som gruppe- og fagleder i Medieutvikling i NRK. Han har drevet kaasin.no siden 2000.

3 kommentarer til «Bryllupsnatt i Krokskogen»

  1. Hei Garni. Takk for positiv tilbakemelding og kloke ord. Det er mange som har gode minner fra den gangen de gikk Besseggen, eller den gangen de tok med kaffekjelen ut i skogen etter middag, men det blir ofte med de ytterst få opplevelsene. Mitt mål er å ha så mange sånne opplevelser som mulig, og det beste er jo at jeg kan huske godt de aller fleste turene mine. Naturopplevelser setter tydeligvis minner i oss sterkere enn andre opplevelser. Om bare noen få dager pakker jeg en del utstyr for å etablere en liten teltleir i Vestmarka i Bærum. Der skal jeg bo i tre måneder mens jeg arbeider som vanlig. Og jeg skal gjøre det fordi jeg KAN!

  2. «FORDI AT EN KAN»! Ja det er litt av en kraftsalve som mange bør ta til seg. Tenk på hvor mange som egentlig kan men ikke gjør det! Hvorfor det mon tro? Er det fordi de tror at det ikke er det enkle men heller den enkleste utveien som er den beste? Igjen må jeg spørre: hvorfor det er slik? Kanskje det er slik at de kommersielle kreftene har lurt oss til å tro at det som koster penger er det beste! Det kan virke som at vi dødelige hele tiden blir fortalt hvordan vi skal føle oss uten at vi tenker på hvordan vi egentlig føler oss. «Tilbake til naturen», var det noen som sa en gang. Egentlig mente de vel «ut av kommersialismen». Vår egen erfaring er at våre barn husker ikke en skitt fra turene til Disneyland, Sea World eller Bush Garden. Bortkasta penger! Derimot mimrer de ofte over teltturene i fjellheimen, i Trysil eller overnatting på holmene på Romsdalskysten. Det morsomme er de turene var nærmest gratis. Fortsett og blogg. Fin side som leses fra De Arabiske Emirater. Hilsen,,,Garni

Legg inn en kommentar